JOJO, 01.08.03 - 03.06.16

JOJO, 01.08.03 – 03.06.16

For andre gang på en uke har vi tatt farvel med et familiemedlem. Jojo har jo, som jeg har skrevet om før, slitt det siste året med forkalkninger i ryggen, men det har vi holdt i sjakk med depotmedisiner og fôr. Vi har dog sett at han ikke har eldes med stil, vi har skjønt at han ikke kom til å sette noen aldersrekord. Men de så lyst ut en stund. Vi fikk på han litt muskler igjen, han gikk opp 300 gram, og han virker mer komfortabel. Men for et par uker siden fikk han diaré. Det skjer jo innimellom, av ulike grunner, og bekymret oss ikke veldig der og da. Vi isolerte han i kjellerstua, ga han Zoolac, og fastet han litt før han fikk skånekost i form av torsk, blandet med elektrolyttløsning. Vi fant små spor av ferskt blod i avføringen, men det er ikke uvanlig ved diaré. Etter et par dager virket avføringen normal, og han fikk slippe ut av isolasjon.

Selv om han virket frisk i magen, var det et eller annet som ikke stemte helt. Han ville ikke spise tørrfôret sitt, ei heller to andre typer vi kjøpte og prøvde. Men det snodige var at han gjerne spiste Ozzy sin Metabolic. Våtfôr gikk ned på høykant. Noe var galt. I tillegg til at han ikke ville spise noe særlig, så var det dette «noe» som man bare føler uten å kunne forklare. Vi bestilte time til han, og der var han på torsdag. Der ble det funnet at han hadde tannsykdommen FORL i tre tenner + en knekt hjørnetann med blottlagt nerve, altså fire tenner som måtte ut. Dette forklarte spisevegringen. Verre var det at dyrlegen kjente fortykninger i tarmene, og mente dette meste sannsynlig måtte være kreft, men helt sikker kunne hun ikke være uten ultralyd. Den andre mulig forklaringen er inflammatorisk tarmsykdom. Begge sykdommene hadde krevd langvarig og hard behandling. Vi fant ut at det ikke var så viktig hvilke av sykdommene som var problemet for Jojo, det ville uansett være uaktuelt å behandle noen av dem. Vi bestilte derfor time for avlivning i går. Den siste natten ble han mye sykere. Han ville ikke spise, han hadde kraftig diaré og var veldig dehydrert. Jojo døde i mine armer 3/6-16 kl 16:15.

Kjære Jojo
Du var en spretten liten gutt, elsket å hoppe etter strå og pinner. Det var derfor du fikk navnet Jojo. Du har elsket å leke med pinner og strå ute helt til det siste. Du krevde ikke mye når det gjaldt leker, de aller beste var helt gratis. Og godt var det, for det var ikke mye igjen av ukepengene dine etter at vi stadig måtte erstatte ledninger du hadde spist opp. Vi kom ut av tellinga, men over 20 har det i hvert fall blitt.

Din forkjærlighet for ledninger var din dyreste uvane, men ikke din eneste. Før vi flyttet hit til Hølen for 4 1/2 år siden, var du en vanskelig katt å komme inn på. Du knyttet deg ikke til noen av oss, og kunne til tider være direkte ufyselig, både mot oss og mot dine kattesøsken. Du plaget Spike og Will da de var små, og de var redde for deg helt til nå. Du klorte og bet oss når vi koste med deg, selv om vi skjønte at det var din misforståtte måte å gi kjærtegn på. Jeg tror du aldri helt har forstått deg på andre skapninger, at du rett og slett slet med språk, både vårt, andre katters, og etter hvert Aylas. Du gjorde det vanskelig for oss å være glade i deg, men vi var det likevel. Du er familie, og vi lovet å ta vare på deg.

Etter at vi flyttet til Hølen skjedde det noe med deg. Du gikk fra å være 90% utrivelig og 10% godpus, til 90% godpus og 10% utrivelig. Du virket mer med, mer harmonisk, rett og slett lykkeligere. Kanskje slet du med noe tidligere som vi ikke så, eller kanskje du bare endelig fant ditt drømmested, din plass, her i verden. Vi vet ikke, men du ble en langt mer trivelig fyr. Endelig knyttet du deg til oss, spesielt Marianne, og vi så sider ved deg vi aldri så tidligere. Du så ut til å bry deg mer om dine søsken, og prøvde hardt å vise omtanke for dem. Vi så det. Dessverre hadde du ikke blitt bedre i språk, så du ble stadig misforstått, men vi så det. For noen, som Will og Spike, var det for sent å rette opp det du gjorde mot dem da de var små, men vi så at du prøvde.

Du var ikke blant de store tenkerne her i verden. Vi sa ofte at det var godt du var så dum som du var, for du skjønte aldri hvor dum du faktisk var. Dum og lykkelig, har vi kalt deg mange ganger. Kanskje ikke så snilt sagt, men jeg tror det var best slik, at du ikke skjønte. At du skortet litt i skolten ga oss jo noen artige minner. Som da du maste høl i huet på meg for å få meg til å åpne døra ut. Du vet, den med katteluka i. At verandadøra sto på vidt gap hadde gått deg hus forbi, selv om du kom inn den veien kort tid før. Nei, smart var du nok ikke, men du var lykkelig likevel.

Selv om du har irritert og ergret oss i mange år, og kostet oss mange penger i ledninger, så kommer vi til å savne deg. I dag morres tok jeg meg i å se etter deg på sofaen, før jeg husket at du ikke er her mer. Det har ikke vært kjedelig med deg i huset, på godt og vondt, og jeg tror ingen katt har fått følelsene til å rase slik som deg, igjen på godt og vondt. Du har satt dine spor i form av arr etter dine mildt sagt voldsomme kosestunder. Ikke bare hos oss, men også hos andre. Din onkel Stig er glad du ikke lykkes i forsøkene på å ødelegge familiejuvelene, og en venninne kalte deg sågar for «Kjøttkakepus», fordi du tok så hardt i når du koste deg. Alt dette er nå gode minner. At det i sin ting gjorde vondt, er ikke så viktig lenger. Nå husker vi intensjonen, den intense gleden du viste. Jeg vil også huske din evige barnslighet med pinner og strå ute, og de fantastiske grimasene du viste frem når du forsøkte å drepe pinnene. Akkurat det blir nok det første jeg tenker på når jeg hører navnet ditt.
Du var virkelig noe for deg selv, Jojo min, en fyr med store motsetninger, og vi elsket deg for den du var <3

Her er noen bilder som får frem minner i meg:

En meget sjelden anledning, hvor dronning Will åpenbart ikke har fått med seg hvem som ligger ved siden av henne.

En meget sjelden anledning, hvor dronning Will åpenbart ikke har fått med seg hvem som ligger ved siden av henne.

Hvite labber er ikke noe skjønnhetstriks, de må vaskes ofte.

Hvite labber er ikke noe skjønnhetstriks, de må vaskes ofte.

Pene blomsten :D

Pene blomsten :D

ET vakkert øyeblikk, der Jojo prøver å blidgjøre Spike vise at han ikke lenger misliker lillebror.

Et vakkert øyeblikk, der Jojo prøver å blidgjøre Spike og vise at han ikke lenger misliker lillebror.

Et av de penere bildene som finnes av Jojo. På de fleste bilder ser han enten sleip, dum eller begge deler ut.

Et av de penere bildene som finnes av Jojo. På de fleste bilder ser han enten sleip, dum eller begge deler ut.

Slik jeg vil huske han best; med galskap i blikket på jakt etter en pinne <3

Slik jeg vil huske han best; med galskap i blikket på jakt etter en pinne <3

 

DSC_0273-2

TASSA, 02.10.99 – 29.05.16

Tassa har overlevd mye i sitt nesten 17-årige liv; 10 minusgrader som kattunge, påkjørsel med kraftig hjernerystelse, en meget kraftig og resistent urinveisinfeksjon, kronisk urinveisinfeksjon, og stadig sviktende nyrer, men nå mente kroppen hennes at det var nok. Antakelig sviktet nyrene helt, muligens dro det med seg andre organer også. Hun ble syk i går, etter å ikke ha spist på et døgn, og ble lagt inn på Anicura Jeløya med håp om at væskebehandling og litt næring skulle få henne over kneika. Prøver viste at nyrene var i elendig forfatning, men det har de jo vært en stund. På formiddagen i dag fikk vi telefon om at hun ikke var blitt bedre, og at de anbefalte at hun fikk slippe. Vi hadde mange rådslagninger med Stine og Stig, som Tassa jo bodde hos, i går, og var helt enige om hvor grensa skulle gå, så den anbefalingen fulgte vi. Tassa døde i dag, 29.05.16, klokka 12:00.

Kjæreste Tassemor
Helt siden den dagen du fant mamma’n min på en bussholdeplass i 10 minusgrader har du farget og berørt mange liv. Stine tok deg inn og gjemte deg i klesskapet sitt, og etter mange år hos oss, ble ringen sluttet; du var tilbake hos Stine. Der fant du, og forelsket deg, i Stig, og han ble, som alle andre, sjarmert i senk at din lille kropp med den store personligheten. Du har ergret og irritert oss, for all del, men mest av alt har det vært en ufattelig glede å ha deg i våre liv. Vi har moret oss over din ukuelige bestemthet, du gjorde aldri noe på måfå, og tok aldri et nei for et nei. Og vi har blitt stående fjetret gang på gang når du hadde dine raptuser høyt og lavt. At noe så smått, knappe 3 kg, kunne ha en så stor tilstedeværelse, sluttet aldri å forundre oss. Vi har hygget oss med samtaler med deg, for skravle, det kunne du. Vi har kost oss med din nærhet, som til tider har grenset til innpåslitenhet, men ingen klarte å bli sint på deg for det, vi måtte bare smile av hvor insisterende du var. Og vi har følt din omsorg og støtte i vanskelige situasjoner. Du var der for meg da jeg slet med panikkangst, du gned deg til beina mine for å la meg vite at jeg ikke var alene, og det hjalp meg veldig. Du har tatt i mot tårer fra både Stine, Stig og Marianne, og lyttet tålmodig når de har trengt noen å prate med.

Du har satt ditt poteavtrykk på mange menneskers tilværelse, også utenom oss fire du har bodd hos. Det var et eller annet med deg som gjorde at mange tok deg inn i hjertene sine. Kanskje det er rettere å si at du krevde din plass der, men jeg tror ingen har følt det som noen byrde. Jeg glemmer for eksempel aldri da min stefar Steinar tilbragte bursdagen min med å ligge flatt på badegulvet for å kose med deg, som lå under vasken. Eller de gangene mamma’n min overnattet hos Stine, og du vekket henne midt på natta fordi du var skravlesjuk.
En gang var du var borte for oss i 6 uker, og vi trodde vi hadde mistet deg for godt. Og så viste det seg at du bare hadde flyttet inn hos en alkoholisert og ensom mann nedi veien, en forkommen sjel som åpenbart trengte din omsorg. Selv etter at vi fikk hentet deg hjem igjen, tok vi med deg ned til denne mannen innimellom, slik at du kunne fortsette din jobb som støttekontakt. Da vi fikk ny nabo for mange år siden, en trivelig kar som hadde opplevd noe vondt, adopterte du han som din, og jeg tror i grunn ikke at han fikk noe valg. Men han trengte deg, og du forlangte å få hjelpe. Etter et års tid anså du din jobb for gjort, og overlot oppfølgingen til Doffen. Som du skjønner, kjære Tassa, så har du vært elsket, mye og av mange.

Selv om du ikke har bodd hos oss de siste tre årene, så har du alltid blitt telt med i vår familie, og heldigvis har du kunnet være på ferie hos oss to ganger de siste halve året. Den siste gangen var for bare 2 uker siden, og det kjennes godt å ha det minnet så nært nå. Deg, slik jeg har kjent deg i alle disse årene, pratsom og kosete, sta og omsorgsfull. Du har alltid vært ekstra spesiell for meg. Da du kom til oss, skjønte du ikke hvordan du skulle spise, så jeg måtte gi deg flaske og håndmate deg. Lenge lå du inntil meg om natten. Sånt blir det sterke og varige bånd av. Nå er båndet brutt, du har tatt ditt siste åndedrag. Og selv om vi har vendt oss til at du ikke er hos oss, så føles likevel verden tom og rar ut akkurat nå, den føles feil uten deg i den. Det kommer den nok til å gjøre en stund. Verst blir det nok likevel for Stine og Stig, men jeg håper de klarer å fokusere på hvor heldige de har vært, som fikk lov til å bo sammen med deg, og oppleve alt du hadde å by på. Du hadde vært den første til å trøste dem, og det er både godt og vondt å tenke på. Vi vil alle sammen savne deg noe helt enorm, og den kjærligheten vi både har følt for deg og fått igjen fra deg, blir vanskelig å matche. Du var et unikum, vår alles kjæreste Tassemor <3

Her er noen bilder fra Tassa sitt liv:

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg, hun filosoferte og tenkte alltid på noe, så det ut som for oss.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg. Hun hadde alltid et filosoferende blikk.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

Det vakreste blomsten av dem alle <3

Det vakreste blomsten av dem alle <3

For nøyaktig fire år siden, altså 16. mai 2012, ble det født et kattungekull hos en fôrvert i Oslo. Fire små nøster entret verden, og en av dem var Lynx.
Omtrent et halvt år senere valset en grå og lodden fløffball inn i livet vårt, helt uten at vi visste hvor hun kom fra, eller når hun var født. Det var selvfølgelig Muffi, og siden hun og Lynx ble så gode venner, fikk de også dele bursdag. I dag feirer vi dem begge, som utrolig nok har blitt hele fire år. Eller omregnet i menneskeår: 32 år!

Jeg har tittet i arkivet, og fant så mange bilder av disse to ugagnskråkene sammen. Jeg klarte rett og slett ikke å velge, så her kommer et bilderas av to bestevenner, fra de fant hverandre og til de var omtrent halvannet år gamle. Håper dere koser dere nesten like mye som meg 🙂

DSC_4464-2

Pene tenner :D

DSC_4475-2

DSC_4490-2

DSC_4493-2

DSC_4516-2

Muffi er nykastrert, og hva er da bedre enn å kose med bestevennen sin?

DSC_4520-2

DSC_4541-2

Der det er hjerterom er, det husrom <3

DSC_4646-2

DSC_4682-2

Er koselig å være sammen ute, og.

DSC_4753-2

DSC_5148-2

Synkronoppvisning i snåle sovestillinger?

Kjære Muffi og Lynx
Dere er begge fargerike katter, med store personligheter som krever oppmerksomhet. Dere beriker våre liv med humor og latter, og krydrer hverdagen med fantastisk kreativitet. Livet hadde vært kjedeligere uten hvem som helst av dere, og sammen er dere dynamitt. Vi er så utrolig glade i dere, og gleder oss til all moroa vi vet vi vil få ta del i sammen med dere i fremtiden.

Benytter også anledningen til å ønske alle en riktig god 17. mai, og gratulerer med dagen!

Når jeg forteller folk at vi har 9 katter og en hund, så får jeg ofte spørsmålet om hvordan vi gjør det i forhold til mat. Så det tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om nå.

Alle dyrene her i huset skal få den maten de trenger i forhold til alder, vekt og helse. For å få til det, kan vi ikke ha mat stående fremme. Vi kjører tre serveringer hver dag: Frokost, middag og kveldsmat. Akkurat når disse måltidene serveres varierer etter når vi står opp. Her i huset våkner vi jo ikke før leeeenge etter at fuglene har sluppet sin første morgenfjert, så frokosten kommer gjerne mellom kl 12 og kl 13. Middag serveres 18:30-19, eller kanskje litt over klokka sju. Og kveldsmaten settes stort frem mellom 12:30 og 1:00. Sånn cirka. Den som ikke er her når maten serveres, den må vente til neste måltid. Som jeg pleier å fortelle dem som kommer for sent: Dette er ikke noen restaurant, her nytter det ikke å komme og bestille.

Når måltidet så skal begynne, så går den av oss tobeinte som står for serveringen inn på kjøkkenet, og tar frem den første skåla. Det setter i gang det vi pleier å sammenligne med okseløpene i Pamplona; et helsikes spetakkel av trampende og mjauende katter, pluss ei bikkje som prøver å stoppe alle de andre fra å nå kjøkkenet. En skulle jo ikke tro at hele hurven hadde fått mat bare noen timer i forveien, de oppfører seg som om de er på sultedødens rand. Unntaket er Ozzy, som jo er gentlepus, og tar det hele med verdighet. Han er den eneste som har fattet at joda, han får servering selv om han ikke kommer kræsjende eller skliende opp på bordet, eller klager høylytt over somlingen vår.

Alle har sine faste plasser. Der havner de etter hvert når kappløpet inn på kjøkkenet er ferdig. Vi har også en nogenlunde fast rekkefølge for å sette frem skålene, slik at de tregeste får først, og de som bråker mest blir mer opptatt av maten enn å lage rabalder. Hele seansen tar som regel 10-15 minutter, avhengig av hvor mye Ophelia spiser. Hun er kjempetreig, og som regel sist ferdig.

Så hva spiser hver og en av disse grådige skapningene? Vel, det kan variere noe, ettersom noen blir matleie, eller behov endrer seg, men her er menyen på det nåværende tidspunktet.

Jojo

Jojo har sin plass på gulvet ved siden av kjøkkenbordet, og inntil vannskålene. Han får som regel mat først eller som nr 2, for han kan bruke lang tid på å spise, men det hender han er treig til å komme seg inn på kjøkkenet, og da får han så fort han kommer.
Jojo har forkalkninger i ryggen, og får derfor Hill’s j/d, som har mer olje for å hjelpe leddene. Han fungerer bra på dette fôret, men han er ganske lei av det etter å ha gått på det lenge, så han får gjerne et par biter med annen mat oppi skåla for å få han i gang med å spise.

Jojo - jd

Jojo på sin faste plass ved siden av vannfontena.

Ophelia

Bollemor har sin plass ved siden på gulvet ved siden av døra under vasken. Hun er stort sett den som spiser treigest, så hun får mat først eller som nr 2, avhengig av hvem av henne og Jojo som kommer først frem til måltidet.
Ophelia har det dyrlegen kaller nervøs blære, samt at hun har en lei tendens til å legge på seg. Heldigvis finnes det et fôr som passer midt i blinken for hennes problemer, så hun får Royal canin urinary S/O moderate calorie. Denne maten støtter blæra hennes, og har faktisk hjulpet veldig på det at hun tidligere tisset på seg eller småtisset når ting gikk på tverke for henne. I tillegg har den lavere kaloriinnhold, så hun holder vekta nede på et akseptabelt nivå.

Ophelia - urinary

Tenk at det nå finnes et fôr som støtter blæra, men samtidig er kalorifattig for en Bollemor med nervøs blære og pondus.

Will og Spike

Søskenparet følger hverandre helsemessig og vektmessig. De har nesten alltid gått på samme mat, og gjør det også nå. De har plasser ved siden av hverandre på gulvet, på den andre siden av kjøkkenbordet for der Jojo sitter og spiser. Spike er mataggressiv, og dæljer til Jojo foran hvert eneste måltid. Det hender han dæljer til en av de andre også. Will syter hele veien til plassen sin. Sammen står de for størsteparten av bråket rundt matserveringene. De får maten sin omtrent midt i rekka, som nr fire, fem, seks eller syv.
De har begge vektproblemer, og har vært på slankemat tidligere. De har fortsatt godt synlige mager, men vi har mer eller mindre gitt opp. De spiser faktisk ikke så mye, godt innenfor anbefalte fôrmengder, det er aktivitetsnivået det går på. For at de ikke skal gå mer opp i vekt spiser de nå Royal canin light weight care. Det funker etter målet, de har vært stabile i vekten lenge, selv om den er for høy. Vi har prøvd å begrense fôrinntaket hos dem begge, men Spike ble enda surere hele tiden, så det var ikke verdt det i lengden.

Will og Spike - light

Gode og runde, men stabile. For en bedre livskvalitet må det nesten bare være sånn for disse to.

Ozzy

Gentlepusen vår har sitt faste spisested på den venstre halvdelen av kjøkkenbordet. Han får som regel mat sist, for han er så høflig og beskjeden at han venter i gangen til alle andre har fått mat.
Ozzy sliter jo også med forkalkninger, og burde derfor gått på det samme fôret som Jojo. Men har er ganske overvektig, og det sliter mye på ryggen og hoftene hans. Vi prøver derfor å i hvert fall unngå at han går mer opp i vekt, og forhåpentligvis få han litt ned etter hvert. Derfor får han nå Hill’s metabolic. Det er et fôr som skal hjelpe på vektreduksjon, i tillegg til at det inneholder mer fiber for økt metthetsfølelse. Ozzy er den eneste vi akkurat nå måler opp mat til, 60 g per dag. Han har ikke gått på metabolic så lenge nå, og vi har ikke veid han på en stund, men vi har hatt god effekt av dette fôret på han tidligere.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Muffi

Fløffballen inntar sine måltider på kjøkkenbenken til høyre for komfyren. Der har hun god plass til å breie seg, hun har hele den benken for seg selv. Hun er en fokusert frøken når hun er sulten, og ser kun matskåla, noe som jevnlig fører til at hun tråkker utenfor benken og ramler ned i huet på en av de andre, som regel Will. Stort sett får hun maten sin nest sist.
Muffi er kresen i matveien. De som kjenner historien hennes vet at hun ikke kunne spise tørrfôr før hun var omtrent et år gammel. Da lærte hun å spise fôret som Will og Spike går på, altså Light. Det ble hun lei av for noen måneder siden, og nektet plent å spise. Etter å ha prøvd diverse alternativer, falt til slutt Acana Wild Prairie i smak. Hun fungerer greit på det, selv om hun ble litt rund i vinter, men det er jo normalt, og hun begynner å gå ned igjen nå.

Muffi - wild prairie

Muffi har en litt snodig sittestilling når hun spiser.

Copy og Nagini

Bestevenninnene spiser den samme maten. Nagini har sin plass på den lille benken ved siden av vasken, og får servering som en av de tre første, for hun maser over hele kjøkkenet til hun får maten sin. Copy spiser ved siden av Ozzy på kjøkkenbordet, og får mat et eller annet sted midt i utdelingen, eller helt sist. Hun er ganske beskjeden, så det kan ta litt tid før hun kommer seg inn på kjøkkenet.
Som to unge damer i sin beste alder, kastrerte sådan, er det helt naturlig at de får Royal canin Neutered young female. Logisk nok er fôret tilpasset kastrerte hunnkatter, og skal minske sjansen for urinsteiner, som er noe kastrater har en høyere forekomst av enn intakte puser. Dette er altså basisfôret deres. Tidligere har vi også blandet inn litt Hill’s Vet Essentials, men det har vært vanskelig å få tak i. Nå er det tilbake i butikken, og snart tilbake i frøkenmaten også. Det har sine egenskaper, men vi bruker det først og fremst fordi det har så store biter at de ikke kan svelges hele.

Copy og Nagini - NYF +ess

Nagini ligger og spiser, snåle dyret.

Ayla

Så var det Loppa da. Hun har sin plass på gulvet (naturligvis), foran kjøkkenbordet. Til frokost får hun mat etter at alle kattene har spist ferdig, for hun står som regel opp i løpet av deres frokost, og må ut på do før hun får sin. Til middag og kvelds får hun aller sist, og er ferdig først. Når hun er ferdig må hun gå ut av kjøkkenet til kattene er ferdig, for hun prøver å jage dem bort så hun kan stjele.
Til frokost får Ayla «hele» 30 g Vom & Hundemat Taste med kylling. Tidligere fikk hun V&H Digestive, som inneholder ris, og dermed mer kalorier, men siden hun også sliter med å holde vekten nede, så byttet vi. I vommen blander vi V&H selolje. Til middag og kveldsmat får hun 13 g Hill’s Metabolic mini per måltid. Det er tilsvarende fôret som Ozzy får; færre kalorier og større metthetsfølelse.
Det dietten Ayla nå får har fungert kjempefint, og hun gikk ned fra 3,7 kg til så vidt over 3,3 kg, noe som er en helt fin vekt for henne.

Ayla er husets kjappeste eter.

Ayla er husets kjappeste eter.

Lynx

Dette kunne vært et helt innlegg for seg selv, for Lynx og mat kan fort bli en lang historie, så derfor kommer han helt til slutt. Han spiser på kjøkkenbenken, nærmere bestemt på venstre side av komfyren, og får stort sett servering som nummer fire, eller der omkring. Han har sin helt spesielle matskål, en Sureflap pet feeder. Den er laget slik at den leser microchipper, og åpner seg kun for den eller de katten(e) som er registrert i materens minne. I motsetning til alle andre i huset, så sliter vi med å holde vekta Lynx. I en periode var han sykelig undervektig på bare 3,2 kg, noe som veldig lite når han har matchvekt på omtrent 4 kg. Vi kjøpte den spesielle matskåla for at Lynx skulle kunne spise når han ville, men selvfølgelig var det et hår i suppa. Av en eller annen snål grunn så virker ikke Lynx sin chip som den skal, den åpner verken katteluker eller matskåla for han. Han blir registrert (og chip-lesere finner chippen hans), de åpner seg bare ikke. Etter mye frem og tilbake med supporten til Sureflap, står vi igjen med en mulig løsning: Bytte ut chippen hans. Om vi gjør det? Vel, vi har ikke helt bestemt oss, men vi ender nok med å måtte.

Som nevnt, Lynx har slitt med å holde vekten oppe. Han spiser som en gamp, men lite blir sittende på han. Han får dermed mer mat enn de andre, og oftere. I tillegg får han flere typer å velge mellom, slik at han spiser mest mulig hver gang. Han får det samme som Nagini og Copy, altså Neutered young female. Det fôret finnes også for gutter, men det inneholder litt færre kalorier, så derfor får Stælken det for jenter. Han vil også få Vet Essentials når vi får det i hus igjen. I tillegg får han det Acana-fôret som Muffi spiser, og Acana Pacifica. Og når Ayla får sin frokost, får han litt av hennes Vom & Hundemat som dessert. Selv om vi deler pølsene i to, blir det for mye til at Ayla klarer å spise det opp før det ikke kan brukes lenger, så da bidrar Lynx gjerne til å hindre kasting av mat.
(Pacifica får forøvrig de fleste andre litt av innimellom også, for å få litt variasjon.)

Matcoctail til husets tynneste.

Matcoctail til husets tynneste.

Dette er slik dyrene spiser her per dags dato. Brått endrer noe seg, men det er en kabal som skal gå opp uansett. Etter å ha praktisert dette 3-måltidsssystemet i snart fire år, går det meste nå helt av selv selv, både for oss og for dyrene. Og det fungerer fint for alle parter. Vel, bortsett fra for de av kattene som er beslektet med hobbitter, da, og helst så at de fikk 4 frokoster, 3 lunsjer, 5 retters middag, 2 kveldsmat og nattmat + 37 mellommåltider 😀

Kjæreste, godeste, og snilleste Ozzy har altså bursdag i dag. Han tar det hele med sin vanlige stoiske ro. Få ting vipper han av pinnen, og bursdager er ikke blant dem. Vi, derimot, synes det er stor stas. På grunn av alt det vonde han var gjennom på nyåret, så var vi slett ikke sikre på at han ville leve til denne bursdagen. Faktisk var vi ganske sikre på at han ikke ville det. Derfor er det ekstra deilig med akkurat denne bursdagen.

oz02-3

Gratulerer så mye med dagen, gutten mi. Vi er veldig glade i deg, du er en ekte gentlepus <3

Ayla fyller 3 år i dag!

Litt uvirkelig, men likevel: Lille Loppa mi fyller altså 3 år i dag. Jeg synes jeg akkurat feiret 2-årsdagen hennes, men her er vi altså; et helt år har gått.

Jeg merker at hun har blitt voksen. I hvert fall på noen måter. På andre er hun fortsatt barnslig, men det er stort sett bare på morsomme måter. Den beste forskjellen er nok at hun ikke blir like fort distrahert. Tidligere kunne det f.eks. ta 15-20 minutter å få henne til å gå på do i hagen, for hun skulle sjekke ut hvert eneste gresstrå, selv om hun sjekket det bare noen timer tidligere. Nå er det stort sett ut, gjøre det som må gjøres, og så inn igjen.

Det har vært utrolig spennende å følge utviklingen fra barn til voksen, og så videre modning. Vi har fått en dypere forståelse for hverandre, hun og jeg. Ofte skjønner hun hva jeg mener selv om hun ikke spesifikt har lært ordene jeg bruker. F.eks. begynte helt på egenhånd å nusse meg hver gang jeg sier «mamma elsker deg» til henne. Hun leser meg som en åpen bok, så godt at det føles nesten som telepati noen ganger. Det er en veldig god følelse å kjenne at vi forstår hverandre så godt, at det går begge veier. Nå tror ikke jeg på magi, men at jeg fikk akkurat Ayla føles som om noe overnaturlig hadde en finger med i spillet. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg kunne ha fått et like nært forhold til en annen hund, selv om jeg rasjonelt vet at jeg sikkert hadde vært like nært knyttet til hvem som helst andre jeg hadde fått. Men jeg tenker at det ikke spiller noen rolle, jeg anser meg som ufattelig heldig som traff så til de grader blink på første forsøk. Og fikk den absolutt beste hunden jeg kunne ha fått.

Nydelige, vakre, gode Lilletrollet mitt

Nydelige, vakre, gode Lilletrollet mitt

Bursdag, ja. Vi tjuvstartet litt på lørdag. Da var vi på den søte, rosamalte kafeen her i Hølen, og spiste årets første is. To kuler pistasj til meg, og en kule vanilje til Ayla. Hele kula gikk ned i det stedet Ayla anser som det tryggeste stedet å oppbevare noe verdifullt, nemlig magen hennes. Vel, nesten hele, hun hadde is på haka i et par timer etterpå, for det var litt vrient å få all isen ut fra hver krik og krok i begeret 😛

I dag, på selve bursdagen, så skal jeg gjøre ekstra stas på jentungen. På grunn av skaden i leggen, så blir det ingen tur for oss to i dag, men hvis Marianne rekker det etter jobben, så tar de to seg en ruslings. For meg og Loppa blir det lek i hagen, om været holder (i går snødde det i 11 varmegrader), og masse moro inne. Vi skal leke masse, spille noen spill, og kose oss med utfordringer for både huet og kroppen. Og masse kos, selvfølgelig. Mye mer tid enn vanlig skal brukes på Ayla akkurat i dag, en spesiell Ayla-dag, og jeg gleder meg.

Gratulerer med dagen, lille gullet mitt. Jeg elsker deg med alt jeg har <3

(historien om hvorfor Brumm ikke bor hos oss kan leses HER)

Jeg heter Bestefar Brumm og jeg er av rasen ”sovende crème matvrak”.

brummblogg01

Jeg har hatt noen harde år i livet, men nå bor jeg i verdens beste hjem. Jeg har egen matskål, eget høydeslott, egen sofa og egne folk som tar godt vare på meg. Jeg er veldig, veldig glad i mat, leking, soving, greing og kos. Jeg bruker mitt nye liv som pusesønnen til Stine og Stig til minst mulig. Dagene går i å sove på høydeslottet, ta meg en matbit, gå en liten tur ut for å sjekke poteboka, gå inn for å gå på do, ta meg en matbit til, drikke litt, sove på sofaen, spise litt til, spille litt fotball, gå ut litt mer, spise igjen, sove mer….ja som sagt: daga’n går og jeg nyyyyyyter livet akkurat sånn som en ”creme matvrak” skal gjøre 🙂

brummblogg02

Spisestilen er det ingenting å utsette på :P

Jeg bor også sammen med to andre pelssaker som jeg har et litt opp og ned forhold til. Det kommer litt an på dagen dems.

Tassa er en raring. Noen dager så er det greit hvis jeg snuser på henne, mens andre dager så blir hun kjempehissig bare jeg ser på henne. Er ikke så lett å forstå seg på disse gamle kjerringene. Jeg har fått med meg at hun er sjefen i huset og at hun hyler og skriker masse, tror hun prøver å fortelle oss noe, men jeg orker ikke høre på sånn hyling jeg så jeg bare går å legger meg.

brummblogg05

Denne leken fikk jeg av tantene i Hølen til jul, og den er jeg veldig glad i. Den minner meg om hvor jeg kom fra, og er en god trøst når det stormer litt rundt meg.

Brasco er heller ikke lett å forstå seg på. Noen dager så kommer han bort til meg og gir meg nesekos og vasker meg i fjeset, mens andre dager så hopper han på meg og biter og klorer. Folka jeg bor sammen med sier at Brasco sliter litt med selvtilliten sin og at det er derfor han av og til angriper meg. De sier at han er usikker og tror han er sjefspus, og han tror kanskje han må kjempe om plassen sin. Jeg har prøvd å si til han at han ikke trenger det, men han hører ikke. Jeg er litt redd han innimellom må jeg innrømme, men da hopper jeg bare opp til høydeslottet mitt, der lar han meg være i fred.

brummblogg07

Må jo si jeg kler dette høydeslottet eksepsjonelt godt, da :D

Folka Stine og Stig er fantastiske folk. Jeg er ikke akkurat den mest bøllete gutten, men uansett hvordan jeg oppfører meg, hvor mye jeg prater eller hva jeg gjør så får jeg alltid skryt og kos, uansett tidspunkt på døgnet. De blir aldri sinte de og det synes jeg er kjempekoselig 🙂 Jeg har fått høre fra andre at jeg kanskje er litt bortskjemt, men når de sier det til meg så ser jeg på dem og begynner å purre også får jeg masse kos og klem og nuss fra de.

brummblogg03

Jeg kan ikke klage på servicen her i huset, når folka stiller opp med børsten selv utendørs.

De første månedene jeg bodde her så fikk jeg namnammat hele tiden. Jeg brukte litt sjarmisfjeset mitt og smisket innpå, spesielt Stig når jeg ville ha noe godt, men etter at vi var hos en sånn dyrlege i fjor så ble det plutselig bråstopp. Jeg tror kanskje det har noe med hva hun dyrlegedamen skrev i journalen min: ”Bestefar har orm og er overvektig.”  Selvfølgelig har jeg blitt overvektig når jeg endelig kan kooose meg på en sofa og leke sofagris. Hva forventer du liksom?

brummblogg06

Ahh, den børsten, altså!

Tja, det er egentlig ikke så mye mer å si… Jeg elsker livet mitt og jeg får akkurat det jeg trenger: Mat, soveplass og masse, masse, masse kos og oppmerksomhet 🙂 Jeg bare altså sååå heldig jeg!

brummblogg04

TGIF – Thank God It’s Friday. Dette kaller folka for fredagsstillingen min, for selvfølgelig vet jeg når det er fredag. Det er da servicefolket er mere hjemme – duh!

Masse purr fra Bestefar Brumm 🙂

(Tusen takk til lillesøster Stine, som hjalp Brumm å skrive, og for bildene. Den største takken, fra både oss og Brumm selv (og jeg tipper også Stine), går likevel til Stig, som først hadde sagt nei til Brumm, men som snudde da Brumm trengte det som mest. Nå har heldigvis Brumm fått det hjemmet han fortjener, etter å ha blitt sviktet og forlatt, og gått mange omveier. Nå er han elsket av mamma’n og pappa’n sin, to tanter i Hølen, og mange andre, som stadig får oppleve hvilken utrolig katt han er. Lene)

For snart et år siden fylte Ayla 2 år. Jeg bestemte meg for å spandere på henne, og meg, en presang som viste seg å være veldig lærerik. Jeg leste så vidt om Dognition en stund før dette, på en lapp som fulgte med en av Nina Ottosson-lekene til Ayla. Jeg var inne og tittet på nettsiden, men syntes det da var både vanskelig å forstå og dyrt. I fjor fikk Ayla en ny smartleke, og med den fulgte en ny slik lapp. Jeg ble igjen nysgjerrig, og denne gangen leste jeg litt nøyere om hva dette egentlig gikk ut på. Dognition har todelt funksjon. Den ene er vår individuelle, hvor vi lærer mer om vår egen hund, og den andre er såkalt «Citizen science», hvor forsøkene vi gjør for å lære om hundene våre blir samlet til verdifull lærdom om hunder generelt.

Hva går Dognition ut på?
Målet er, kort sagt, å kartlegge hundens smarthet, men det er alt for enkelt å kalle dette en IQ-test. Intelligens er så mangt. Noen er flinke på problemløsning, andre er dyktige sosialt, mens atter andre har evnen til å tenke logisk osv osv. Alle er flinke til noe, men ingen er flinke til alt. Det er nettopp dette Dognition handler om; å finne ut hvor hunden har sine styrker, og hvordan den tenker.

Når man bestiller Dognition, kan man velge mellom kun evalueringen, eller betale for et års abonnement. Evalueringen er delt i fem temaer:

  • Empati
  • Kommunikasjon
  • Listighet
  • Hukommelse
  • Analyse / logikk

Innenfor hvert tema går man gjennom et sett med oppgaver med hunden. Først har man en enkel oppvarmingsrunde, og så den egentlige oppgaven. Fordi dette ikke er en test eller prøve, er det ingen rett eller feil her. Selv om hunden tilsynelatende ikke klarer oppgaven, gir det i seg selv svar på hvordan hundens hjerne fungerer.

Når man skal utføre en oppgave, klikker man seg inn på den på nettsidene. Man bør ha tilgang til nettsiden mens oppgaven gjennomføres. Der får man først instruksene for hvordan oppgaven skal gjennomføres. Et fellestrekk for de fleste oppgaver er det som kalles «standardoppsettet». Man plasserer tre Post-its på gulvet med en drøy halvmeter mellom hver. Så plasserer man hunden to meter unna på den ene siden av lappene, og seg selv rett bak på den andre. Ofte ble det brukt pappkopper i oppgavene, og noen ganger papirark. Godbiter er et must. En medhjelper er gull verdt, med mindre man har stålkontroll på sitt og bli. På noen oppgaver må man dog ha en hjelper, for hundens utsikt til det du driver med skal hindres. Det kan også lønne seg å ha øvd inn en «vær så god» eller noen annet for å fortelle hunden at den kan begynne.

DSC_8205-2

Her sees standardoppsettet. Avstandene kan økes noe mellom lappene dersom man har større hund. Poenget med lappene er å kunne se tydelig hvilken side hunden velger.

Når man har gjort klart til oppgaven, klikker man seg inn det som kalles «game mode». Der får man korte beskjeder om hva man skal gjøre, f.eks. på hvilken side man skal gjemme godbiten, og så logger man hundens valg før man fortsetter. Det er i de aller fleste oppgavene minst fire repetisjoner.

Når man har fullført alle oppgavene, blir hunden plassert i en av de 12 profilene de har satt opp for å skille de ulike typene fra hverandre. Man får da en rapport med resultatene fra oppgavene, hva de fortalte, og hva dette resulterte i til sammen.

Dersom man velger abonnement, vil man en gang i måneden i et år få tilgang til en ny oppgave, hvor man går mer i dybden på hundens evner og tankesett. I tillegg får man tilgang til en ny lek eller aktivitet, spesielt tilpasset hunden ut fra resultatene fra evalueringen.

Kun evalueringen koster $19, og full pakke koster $79. Prisen har gått ned litt siden jeg meldte meg på, jeg betalte $89. Man får 50% rabatt på alle hunder etter den første.

Bak Dognition står Dr Brian Hare. Han er utdannet og jobber som evolusjonær antropolog på Duke university. Han bruker hunders kognisjon i sitt arbeid, og har gjort flere forsøk på temaet.
Med seg på laget har han et knippe eksperter med en enorm kompetanse, bl.a. Victoria Stilwell, som jeg har stor respekt for som hundetrener, og Nina Ottosson, som designer at interaktive leker for hunder og andre dyr.

Hvordan opplevde vi Dognition?
(alle bildene her er illustrasjonsbilder tatt nylig, og noen av dem er derfor ikke 100% korrekte etter oppgaven)
Jeg kjøpte altså tilgang til Dognition for snart et år siden, med abonnementet, og har akkurat gjort den siste oppgaven. Den gikk ut på å kjenne igjen ulike typer bjeffing. Kan jo si så mye at jeg ikke snakker hund flytende 😛 Ayla, derimot, hadde mye å snakke med hundene på lydopptakene om…

Vi startet ivrig, og fullførte evalueringen på fem dager. Det anbefales at man ikke gjennomfører mer enn et tema per dag, for å holde hundens interesse. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke lenger husker nøyaktig hva alle oppgavene gikk ut på, men skal prøve å gjengi så godt jeg kan.

(fremfor å legge inn alle resultater fra vår evaluering her, da blir det fryktelig langt, har jeg opprettet en egen side for dette. De som er interesser i de fulle evalueringene av hver enkelt oppgave, finner dem HER. Tematitlene nedover i teksten kan også klikkes på, de er direktelinker til nettopp det temaets resultater.)

Vi startet altså med empati. Og aller først det som kalles «Yawn game». Her skulle jeg gjespe med noen sekunders mellomrom, og så skulle jeg se om Ayla også gjespet. Det gjorde hun faktisk, overraskende nok. Jeg har aldri tenkt på Ayla som spesielt empatisk.
Neste oppgave gikk på øyekontakt. Jeg husker ikke akkurat hva dette gikk ut på, men her var jeg ikke overrasket over at Ayla holdt blikkontakt lenge. Det hadde jeg sett mange ganger før.

Konklusjon empati:

Ayla seems individualistic when it comes to the two empathy games you played. Empathy refers to something very specific – the ability to feel what someone else is feeling. It does not measure love, attachment, or any other of the hundred ways that Ayla shows her devotion to you.

You may be interested to know: initial results seem to suggest that small dogs like Ayla are generally more individualistic than large dogs.

Being individualistic is something to be proud of. Perhaps you’ve noticed that Ayla is excellent at self-entertaining, or is better at solving problems on her own. However her independence asserts itself, it’s all part of Ayla’s cognitive style.

Jupp, Ayla er selvstendig. Ikke noe sjokk i det hele tatt. Hun liker å løse hjernetrim-oppgaver helt selv, og ber meg nesten aldri om hjelp.

Neste tema var kommunikasjon. Og første oppgave het «Arm pointing». Her kom standardoppsettet inn, og man skulle plassere en kopp opp-ned på hver side av seg selv. Godbit skulle plasseres under en av koppen, annenhver gang høyre og venstre, og så skulle man peke på riktig kopp. Den andre delen av dette temaet, kalt «Foot pointing», var akkurat det samme, bortsett fra at man skulle peke med foten.
Ayla så ikke noe poeng med min fingerpeking, noe jeg hadde oppdaget for lenge siden, men brukte jeg foten, så fulgte hun meg litt bedre. Derfor bruker jeg det bevisst i hverdagen nå.

Her har jeg prøvd å peke på koppen med godbit i, og Ayla valgte den tilfeldigvis.

Konklusjon kommunikasjon:

Communication is the foundation of many relationships, including our relationship with dogs. It’s easy to take for granted that our dogs seem to read us like a book, but this ability is rare in the animal kingdom. Of all the species that have been studied, dogs are the champions at using our communicative gestures. Even chimpanzees, who are one of our closest living relatives, do not rely on human gestures as much as dogs do. Instead, chimpanzees try to figure out these types of problems on their own. Dogs are more like human infants who start using gestures as they begin learning language.

It looks like Ayla tended to switch back and forth between collaborative and self-reliant strategies. Sometimes she followed your communicative gestures, but sometimes she chose to ignore them. This could be because Ayla either struggles to read your cues, or because there was a treat in both places and Ayla didn’t feel the need to look to you for help.

Neste post på programmet gikk på listighet. Her var jeg helt sikker på at Ayla kom til å havne helt i den enden av skalaen hvor det står «frekk og freidig», men jammen meg var det en faktor jeg ikke hadde tatt med i beregningen.
Her gikk oppgavene ut på at man skulle legge frem en godbit, godt synlig for hunden. Hunden skulle så få beskjed om «nei,  «bli», eller som vi bruker, «La være». Først skulle man se på hunden, deretter skulle man (og hjelperen) holde seg for øynene, og så snu seg vekk. Man satte i gang en klokke, og så logget man tiden før hunden tok godbiten. Ayla tok godbiten tidligst den gangen vi så på henne. Og det var visstnok det som gjør henne til å stole på.

Konklusjon listighet:

Ayla scores as trustworthy in this game since she does not use your social information when deciding whether to take advantage of you. When you put the treat down in front of Ayla and said ‘No,’ you then presented her with different attentional states. In the first condition, you were watching Ayla directly. In the second condition you covered your eyes, and in the final condition you turned your back.

A wily dog would have waited until you could not see before they took the treat. In contrast, Ayla was more likely to take the treat when you were looking at her than if you had your back turned. This may seem a little audacious, but, in fact, it actually makes her trustworthy because she does not use your social information to deceive you.

Her ligger en godbit på gulvet, og vi venter for å se hvor lang tid det tar før Ayla tar den selv om hun har fått beskjed om å la den være.

Så var det tid for hukommelse. Denne var jeg veldig spent på, for det var ikke noe vi har testet noe særlig, eller lagt spesielt merke til. Den første oppgaven het «Memory versus pointing». Her var tilbake til oppsettet med koppene. Godbit puttes under den ene koppen mens hunden ser det, og så peker man på den andre. Nå visste vi jo fra en tidligere oppgave at Ayla ikke skjønner seg på peking, så vi tippet at hun ville velge koppen hun så godbiten ble puttet under. I stedet valgte hun seg en side, og valgte den hver gang, noe som resulterte i at hun annenhver gang tok godbiten.

Oppgave nummer to kalles «Memory versus smell». Man la godbiten under en kopp mens hunden så på, og så skulle man dekke til hundens sikt mens koppene byttet plass. Vi ble litt overrasket over Ayla her. Hun pleier jo ofte å bruke nesa veldig aktivt, så vi trodde denne var opplagt, men det viste seg at hun brukte hukommelsen fremfor snuta.

Ayla følger nøye med på hvor godbiten puttes, før hun blir snudd rundt så hun ikke ser at jeg bytter om koppene.

Ayla følger nøye med på hvor godbiten puttes, før hun blir snudd rundt så hun ikke ser at jeg bytter om koppene.

Den siste hukommelsesoppgaven heter «Delayed cup game». Her skulle godbiten legges under en kopp, annenhver gang høyre og venstre. Så skulle man holde på hunden en viss tid, den siste gangen mener jeg var 2 minutter. Og så skulle man se om hunden fortsatt husket hvor godbiten var. Igjen valgte Ayla seg en side, og traff på halvparten. En smart strategi, mener dognition-folka, og det er det jo også.

Konklusjon hukommelse:

These games examined how heavily Ayla relies on her working memory. Working memory is the kind of memory that allows your dog to keep information in mind for a few minutes and mentally manipulate it to solve problems.

In the memory games, Ayla had to understand that even though the treat disappeared from view, it still existed, and it was her job to find it. It looks like Ayla has a good working memory, but also uses other information, such as smell or social gestures, when making decisions and solving problems.

Det siste temaet vi skulle gjennom var analyse/logikk. På forhånd tippet jeg at hun ikke ville score så høyt på logikk, for når vi spiller interaktive spill, så går hun på med krum hals, fremfor å vurdere og tenke litt på forhånd. Og denne gangen fikk jeg rett. I den første oppgaven, «Inferential reasoning game», ble godbiten puttet i dne ene koppen, og så løftet jeg opp den andre, for å vise at den var tom. Ikke overraskende valgte Ayla den koppen jeg løftet på.
I oppgave nr. 2, «Physical reasoning game», hadde Ayla bedre kontroll. Der brukte vi to papirark, brettet i to. Så puttet jeg godbit inni det ene arket, slik at det bulet opp, og Aylas oppgave var å skjønne at bulende ark betød at det innehold noe. Dette så Ayla ut til å forstå veldig greit.

Arket med godbiten buler litt oppover. Egentlig så Ayla ikke hvor godbiten ble puttet da vi spilte dette på ordentlig.

Arket med godbiten buler litt oppover. Egentlig så Ayla ikke hvor godbiten ble puttet da vi spilte dette på ordentlig.

Konklusjon analyse/logikk:

Ayla is the kind of dog that likes to see all the pieces before she solves the puzzle. Reasoning is the ability to solve a problem when you can’t see the answer and have to imagine the solution.

Ayla scored more towards the impulsive end, which means she doesn’t get caught up in the details – especially details that aren’t right in front of her. There is no shame in this. The reasoning games are the most difficult in the Assessment and most dogs find them extremely challenging.

Omtrent akkurat slik jeg forutså.

Alle oppgavene i evalueringen var nå gjennomført, og Ayla ble plassert i profilen «Stargazer», samt at vi fikk den endelige rapporten.

Ayla is an intriguing enigma. Ayla’s unique genius lies in the mix of strategies that she uses to approach daily life. Her performance in both the social games and the independent problem solving games shows a use of strategies that are generally self-directed.

She certainly has a wild, wolf-like side that is especially useful in the environment of the rugged individual. This could mean that she has to work a little harder than other dogs in social situations, and that you may have to work a little harder than other owners.

While what goes on behind your Stargazer’s eyes may sometimes seem mysterious, it is by no means dull. Perhaps this dog sees a whole other world that is hidden to us.

Jeg syntes dette passet ganske så bra, slik jeg kjenner Ayla. Hun ER selvstendig og selvsentrert. Hun er ressurs-sterk, og er ekstremt godt orientert i miljø. Hun hører når hun vil, og kan til tider slite en del sosialt, spesielt med andre hunder, hvor hun tar lite hensyn og helst vil løse ting til sin fordel.

Ayla valgte riktig kopp, og fikk sin belønning :D

Ayla valgte riktig kopp, og fikk sin belønning :D

Jeg synes denne evalueringen var både morsom og interessant. Jeg lærte mye om ulike måter å tenke på for en hund, og jeg lærte Ayla bedre å kjenne. Sammen med alle månedsoppgavene, lekene og aktivitetene vi har vært gjennom etter evalueringen, vil jeg absolutt si at jeg synes det var verdt prisen. Hele prosessen har vekket en fascinasjon for kognisjon og ulike måter å løse hverdagsutfordringer på. Dette er en ny og mer omfattende måte å se på hunders intelligens, langt mer enn bare at Border collier er så smarte for de kan flest triks. Jeg liker ideen om at alle er smarte, bare på hver sine måter. Noen er kanskje ikke like åpenbare og spektakulære som en BC som kan navna på 200 leker, men jeg synes det er flott å tenke på at Ayla er like smart, bare på sin måte. Jeg vil virkelig anbefale alle å prøve dette, både ferske hundeeiere og gamle travere. Jeg tror alle har noe å lære her, og man får hjelp til å finne akkurat den hundens styrker, og deretter bruke dem for alt de er verdt.

Dette var jo bare den første delen av Dognition-programmet. Det er masse igjen, men dette innlegget er allerede mer enn langt nok. Jeg kommer derfor til å lage i hvert fall et innlegg til om dette.

 

 

Torsdag ble en travel dag for Marianne. Både Ophelia og Ozzy skulle til dyrlegen, men selvfølgelig ikke samme dyrlegen. Ikke i samme fylke en gang. Ophelia skulle til Moss dyreklinikk og trekke en knekt hjørnetann, og Ozzy skulle til Logreklinikken på Nordre Frogn, nesten ute på Nesodden, for oppfølgingsbehandling med laser. Godt kjerringa er profesjonell sjåfør, og godt trent i logistikk 😛

Først skulle altså Ophelia avgårde. På 1. påskedag badet vi henne fordi hun hadde så fet pels, noe hun pleier å få på våren. Etter badingen tørket hun seg ikke, og resultatet ble at all pelsen på den bakre halvdelen av kroppen hennes klumpet seg, så ille at det var nesten en sammenhengende klump. Det var det verste vi noen gang hadde sett, og vi trodde det ikke var mulig at en korthåret katt kunne få så kraftige pelstover. I tillegg datt pelsen av i store dotter. Det med pelsavfall har skjedd en gang tidligere med Ophelia, og da viste det seg at hun var kraftig forstoppet. Da endte det med tarmskylling.

Pakket og klar for tur til Moss

Pakket og klar for tur til Moss

På grunn av den tidligere erfaringen, isolerte vi frøkna i kjellerstuen, slik at vi kunne følge med på avføringen. Den kom ikke, så da ga vi henne flytende parafin i håp om å smøre tarmene. Da kom det litt, hardt og mørkt, men vi fikk likevel en hastetime hos dyrlegen til henne første dag etter påske. Hos dyrlegen kom det mer, det som hadde kommet hjemme var tydeligvis en propp. Dyrlegen var ganske satt ut av det store pelsavfallet og de enorme knutene. Da hun kikke inn i munnen på Ophelia, så hun at en hjørnetann hadde knekt slik at nerven var blottlagt. En gang tidligere hadde dyrlegen opplevd at en vond tann hadde resultert i manglende pelsstell, så det, sammen med forstoppelsen, ble den mest sannsynlige forklaringen på pelsen som ramlet av. Etter at to dyrpleiere brukte én time på å gre ut knutene i pelsen, og vi hadde blitt 5000,- fattigere etter alle prøvene, ble en time satt opp for å operere ut den vonde tannen. Den timen var for en uke siden, men dyrlegen ble syk, og ny time ble altså torsdag.

Da Ophelia var levert hos Moss dyreklinikk, fortet Marianne seg hjem igjen for å plukke opp Ozzy. Han har jo tidligere vært hos kiropraktor for ryggproblemene sine, og nå var det altså på tide med en oppfølging. Ozzy liker ikke å kjøre bil, og klaget sin nød store deler av veien. Vel fremme ble han undersøkt grundig av veterinær / kiropraktor Kristin Halle og en assistent:

Ozzy var langt fra like stiv i ryggmusklene som han var før den første timen han hadde hos Kristin, men litt muskelknuter var det der. Det visste vi jo, for vi fikk hjemmelekse sist, og har massert han lett hver dag. Vi har merket at han reagerer på et visst punkt, som nå har vært et annet punkt enn tidligere. Altså har knutene ikke kommet tilbake der det var verst tidligere, og vi håper jo at den siste laserbehandlingen har løsnet opp det som var verst nå. Og at vi klarer å holde unna forverring med fortsatt massasje. Men først, laser, og det er tydeligvis vonde saker:

Selv om dr. Kristin gjorde han vondt, både da hun undersøkte han, og med laser, så må Ozzy ha skjønt på et vis at hun prøvde å hjelpe han. Takknemligheten han viste henne etter den første behandlingen, gjentok han nå. Det er helt tydelig at disse to har blitt veldig glade i hverandre på kort tid:

Etter den første behandlingen merket vi stor forskjell på Ozzy allerede samme dag. Forandringen har ikke vært like tydelig denne gangen, og det tar vi som et godt tegn. Han koser seg ute når sola titter frem, og han har fortsatt stor lyst og nysgjerrighet til å vandre ute. Vi begynner å bli smått optimistiske med tanke på fremtiden hans, selv om vi fortsatt er veldig usikre på hvor lenge dette kan gå. Den største faren nå er jo de indre organene hans, fordi han fortsatt får smertestillende annenhver dag. Men vi tar en dag om gangen, og nyter å ha han enn så lenge. Godklumpen <3

Etter å ha vært hjemom med mr. Gentlepus, bar det ned til Moss igjen med Marianne for å hente en nyoperert Ophelia. Tanntrekkingen hadde gått fint, men damen selv var rimelig groggy da hun kom hjem. Marianne hadde fått med smertestillende som Ophelia skulle få med en gang, og så etter 7 timer. Bare minutter etter den først dosen, kastet pus opp igjen hele greia. Ikke bra, spesielt med tanke på at hun fortsatt var nesten bevisstløs, og vi var redde for at hun ikke skulle få opp og ut alt sammen. Det gikk heldigvis bra, men det ble en telefon tilbake til dyrlegen. Hun var helt enig i at Ophelia nok reagerte dårlig på medisinen, og vi måtte derfor droppe å gi resten.

Nyoperert og særdeles sjaber

Nyoperert og særdeles sjaber

Nå går Ophelia på antibiotika, og det har ikke vært bare-bare. På grunn av forhistorien hennes, så vil vi unngå å holde henne fast så langt det går. Den første kvelden sprakk den planen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få i henne tabletter pakket inn i leverpostei, men nyoperert og med vondt i munnen, så ville hun ikke høre snakk om verken piller eller leverpostei. Da måtte vi bite i det sure eplet, og tvinge det i henne, med det resultat at hun beit pekefinger’n min med alt hun hadde i de tennene hun hadde igjen. Bedre ble det ikke i går morres. Da stakk hun under sofaen, og ble der til langt ut på ettermiddagen, da vi til slutt fikk lurt henne ut. Big mistake, for vi hadde ikke husket å lukke katteluka. Ophelia har bare vært ute en eneste gang hittil i år, og pleier aldri å stikke ut når hun er redd, så det ramlet oss rett og slett ikke inn at hun kunne finne på å løpe ut. Men det var selvsagt akkurat det hun gjorde, mens jeg sto med finger’n på knappen for å låse luka for utgående trafikk.

Ute gjemte hun seg under verandaen, hvor det er umulig for oss å komme til, frem til over midnatt. Da jeg tok med Ayla ut for å tisse halv ett, satt hun heldigvis i åpent lende, og jeg klarte å lokke henne inn til slutt. Med litt lirking fikk jeg også i henne antibiotikaen, men hun ville fortsatt ikke spise. I dag morres smattet hun i seg leverposteiklumpen med tablettene helt på egenhånd, og hun har spist bittelitt våtfôr i to omganger. Nå blir det spennende å se om vi får tablettene inn uten drama i kveld og dagene fremover, og så håper vi at hun får matlysten tilbake for fullt.

Tjallabais, vofferter, arbeidsgivere og andre fans. Etter måneder med å ha mast høl i hue på mutter’n om å få blogge igjen, har jeg endelig fått kuppa tastaturet. Betingelsen var at jeg forteller litt om turen jeg var på i går. Nå hadde jo egentlig jeg planlagt å bruke min nøye oppmålte tid foran PC’n til selvreklame og propaganda, men siden det er så morsomt å skrive, så får jeg bare bøya av for krava. Dessuten, kan jo hende jeg får klemt inn litt av det planlagte likevel, og så trykker på den derre publisere-knappen før sjefen rekker å lese korrektur.

Mamma L har lenebetennelse, eller noe greier, i leggen sin, og fjosoteraputen hun var hos sa at hun ikke skulle gå turer på mere enn et kvarter. Hørt sånt?!? Det er jo ikke tur i det hele tatt, så da må jeg gå tur med noen andre enn henne. Tror hun savner å være med meg på tur, for hun syter og klager fælt. Og jeg savner henne også, faktisk. Litt, så. Men i går var det liksom ikke noen forskjell, for da var det søndag, og på søndager pleier jeg alltid å gå tur med bare mamma M, og noen ganger er onkel med, og. Denne gangen ble det bare den andre mammaen, også kalt min personlige fotograf, som ble med meg for å strekke litt på beina.

På søndager pleier vi alltid å gå til Son. Mammaene mener det er langtur, de late droga. Akkurat passe, synes jeg. Må være minst 7 km før det er godkjent, må over mila før det blir langtur, lissom. Her er jeg virkelig klar for å strekke på beina:

Vi gikk først opp det mutter’n kaller Mördarbakken, som er en laaang og bratt bakke. Spreke superbikkjer som meg tar jo den bakken uten å bli andpusten engang, mens late drog på to bein peser jo som en St. Bernhard i 40 varmegrader.
Så gikk vi gjennom skogen, og det liker jeg. Skog er gøy. Stien gjennom skogen ender på Deør, som er en del av Son. Og i skogen rett før man kommer ut til alle husa, er det en gapahuk. En skikkelig snål gapahuk, for ikke kan man sitte i den, og ikke kan man ligge i den, men på utsiden er det noen fine, flate steiner man kan sitte og posere flott på:

Det som er litt stilig, og innbringende, med denne gapahuken er at det er et bålsted der. Altså, gode sjanser for matrester på bakken. Et matvrak kan ikke være kresent, og detaljer som at godbitene har ligget på bakken, kanskje i flere dager, er for bagateller å regne. Smakes må det:

Etter å ha spist en god del snack fra bakken, og sikker litt som egentlig ikke var meningen, ble jeg ganske så tørr i munnen:

Og da er det superflaks at det er en liten myr rett nedenfor, der en stakkar kan fukte ganen i frisk og kaldt vann:

Trenger ikke nevne at det skjedde noe flaut der (Joda, vennen min, korta på bordet nå. L). Sukk, ja, okay da, så må jeg vel det, da. Jeg plumpa hele ræva ned i vannet, ‘kay. Fornøyd da? (Jupp, flink jente. L)

Da gjør vi oss ferdige med pinlig uelegante affærer, og hopper videre til litt koseligere ting. På Deør bor nemlig en veldig god menneskevenninne av meg. Hun heter Alva, og er 6 år. Jeg ELSKER Alva, og så fort vi er ute av skaugen, så setter jeg opp tempoet så mye jeg tror morsan kan klare å henge med på, for å komme fortest mulig frem. Men tror du ikke at Alva ikke var hjemme, da :O Helt tomt, var det. Jeg foreslo at vi skulle vente på trappa…

…men det syntes moder’n var for drøyt, og slepte meg med videre. Curses over bånd på hunder, de tråkker på våre rettigheter til å bli sittende på andre folks trapper hvis vi vil.

Men lykken står den vakre bi, og rett oppi veien kom Alva og mamma’n hennes gående. Ooohh, lykke! Alva vet akkurat hvordan jeg vil ha det, og akkurat hvor det er aller best å bli kost. Rett og slett et naturtalent i Aylalogi.

Her skulle det selvfølgelig stått et koselig bilde av de to beste og peneste jentene i hele distriktet, mens dem koste med hverandre, men den forbaska fotografen jeg hadde med meg glemte å ta bilde. Altså, jeg var jo opptatt, forventa hun at jeg skulle minne henne på det, eller hva? Det må da være mulig å klage til en fagforening eller noe sånt?

Nuvel, nok om det. Da jeg og Alva endelig hadde kost oss ferdig, så satte morsan og jeg kursen hjemover igjen. Samme vei hjem igjen. Kjedelig, mente nå jeg, men gamla var visst ikke «helt i form», hva nå det enn betyr. Tror en konsekvens er treghet i vaffal, for jeg måtte støtt sjekke hvor hun ble av:

På vei hjem kom vi over noe rart. Jeg synes maur er fascinerende greier, og morsomme å følge etter, men denne mammaen jeg hadde på slep er dritredd for maur. Går det an, lissom? Anyhoo, disse maurene vi fant gjorde noe jeg aldri har sett før. Min teori var at det prøver seg på å sende en beskjed, morse, eller noe, og klarte å få formidlet til fotografen at dette måtte tas bilde av. Kanskje kunne vi tyde det når vi kom hjem?

Moder’n hadde andre teorier, noe om sola og varme og greier. Er ikke det litt for kompliserte saker for en stakars maurhjerne, tenker jeg.

Da vi var nesten hjemme igjen, møtte vi på Jølle. Han bor på gården rett nedi veien her. Han er bare en lite guttunge egentlig, selv om han er stor, og er en Skrämthund (nei, snuppa mi, han er blanding av elghund og jämthund. L). Jaja, samma det, en drittunge kan han i vaffal være, så her gjelder det å være på vakt:

Av forståelige grunner, tror jeg nok at han er litt forelska i meg. Han sutrer og griner når jeg ikke vil være sammen med han, og når han rømmer hjemmefra (noe som skjer støtt, siden han omtrent eter seg gjennom veggene for å komme seg ut), så kommer han opp til oss, og roper på meg gjennom døra. Koselig det, altså, at han liker meg, men han har ikke sjekketriksene helt på stell. Jeg er f.eks. ikke så glad i å danse, mens han veiver armer og bein i alle retninger i en takt jeg ikke kjenner igjen. Å bli tråkket på foten er min minste bekymring, for å si det sånn. Jeg har jo etter hvert skjønt at han bare er barnslig, og da er det jo bare en ting som nytter: Å bli barnslig tilbake, og geipe den jeg er god for:

Etter å ha kjempet mot en forelska tenåringsgutt, var i vaffal jeg sliten. Heldigvis mente mor at det var på tide å gå hjem. Det var veldig deilig å se mamma L igjen, og få litt kos. Så slokna jeg, og sov til middagen ble servert.

Om Steiro Zoo

I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)

Facebook

Arkiv

Linker