(Dette blir et litt mimre-innlegg. Alle bildene her er scannet inn fra papirbilder, så kvaliteten er ikke all verden, men kjempefine minner læll.)

Et spørsmål jeg får stadig vekk, er hvordan i all verden vi endte opp med så mange katter. Vel, jeg kan si så mye at det aldri var planlagt. Det har liksom bare skjedd. Hovedgrunnen er vel at vi begge er veldig bløthjerta, og svake for triste historier. Kanskje mest jeg, Marianne prøver stadig å holde beina litt på jorda, og tenke fornuftig, men jeg er født optimist, og tenker at det ordner seg på et vis. Heldigvis har jeg hatt rett hittil.

Når det gjelder kattene, så er det jo litt galskap å ha 10 stk av dem huset. Vi skjønner det. Det er vel sikkert også noen naboer som ikke hopper av begeistring, men det får så være. For vi føler vi gjør noe godt, og da får de bare sutre.

Den første
Det hele startet noen måneder før Marianne og jeg flyttet sammen for snart (herregud) 16 år siden. Siden sommeren før hadde en hunnkatt bodd rundt i nabolaget der jeg vokste opp, etter at hun fikk en sønn i plankestabbelen til naboen. Jeg hadde jobbet en del med å bli venner med mor og sønn, og endte med rundjuling fra mammapus, som ikke syntes jeg var passende selskap for sønnen hennes. Til slutt klarte jeg likevel å få tilliten til mor, og da Marianne og jeg flyttet sammen, bestemte vi oss for å gi pusemor et hjem. Familien min tok til seg sønnen, som fikk navnet Tigergutt.

Masse nybegynnerfeil
Frøkna fikk navnet Ellen, til ære for Ellen DeGeneres, som hadde kommet ut av skapet som lesbe rett føre. I 1998 var det fortsatt ikke så vanlig å kastrere hunnkatter, og kun spesielt interesserte visste at man måtte holde en katt inne en stund etter flytting. Vi var begge glade i dyr, men kunnskapsnivået lå den gangen rimelig lavt. Vi prøvde likevel å holde Ellen inne de første dagene, men hun hadde ikke hatt et hjem på gud vet hvor lenge, og ble hakkande gal av å ikke få gå ut. Så planen sprakk, og hun fikk gå ut på dag nr to. Heldigvis hadde hun skjønt at hun skulle få bo hos oss, og kom tilbake.

IMG

Ellen, pynta og fin til 17.mai.

Vi venter barn
Frøkna hadde tydeligvis hatt seg en kosestund med en herremann, for da vi tok henne med til dyrlegen for å få p-piller, så viste det seg at hun var gravid. Vi må jo innrømme at vi syntes det var stas. Jeg har opplevd kattefødsler og kattunger hjemme tre ganger, og har alltid kost meg, men Marianne hadde aldri vært med på det. Så vi gledet oss stort, begge to.

Minipuser
Ellens første tur ut var 2. mars, og natt til 10. mai komme de små. Vi hadde besøk av en venninne fra Danmark, og det ble seint, så vi hadde akkurat lagt oss da fødselen startet i 3-tida. Vi hadde jo forberedt oss litt, hadde en kasse klar, men Ellen hadde andre planer. Vi hørte et hyl under senga, og der, oppi en tom koffert, lå Ellen og to små grå før vi i det hele tatt fikk karra oss ut av senga. Vi fikk lusket den lille familien over i pappesken vi hadde gjort i stand, og fulgte spente med på fortsettelsen. Det kom tre unger til. De fire første var grå, den siste var gul.

IMG_0001

Ellen og hennes fem små. Søte, sant?

Hvor skal småttingene bo?
Det viste seg at det var tre jenter og to gutter. De fikk navnene Lille-Kristine (etter Mariannes søster), Småtten, Andersen (etter den danske venninnen), Doffen og Tigern. Planen var  finne nye hjem til i tre eller fire av dem, vi ville beholde Andersen og kanskje Tigern, men det var ikke lett. Det var nok kattunger å velge mellom for folk. Lille-Kristine, etter hvert bare Lillepus, fikk flytte til Store-Kristine i Bergen, og Småtten fikk seg en familie, men de tre andre fant ikke nye hjem. Nei-nei, tenkte vi, da får vi ta vare på dem så godt vi kan. Dessverre ble Kristine plutselig veldig allergisk mot Lillepus, og Marianne måtte til Bergen for å hente henne hjem. I mellomtiden hadde vi måttet avlive Ellen, som hadde fått jurkreft og store urinveisproblemer, så nå hadde vi fire puser.

kvartett

De fire søsknene.

Fire blir til seks – via et par omveier
De samme fire hadde vi i et drøyt år. I august 1999 flyttet vi til ny leilighet. Tigergutt fikk dessverre en altfor tidlig død, og foreldrene mine hadde fått en omplasseringsfrøken. Hun fikk Venus og Pjotten i september. De to småtassen flyttet til oss rett før jul, og i januar fant Andersen ut at hun ikke ville bo hos oss lenger. Hva som skjedde med henne, vet vi ikke, men vi har alltid likt å tro hun flyttet frivillig, fremfor at noe tok livet av henne. I januar tok vi inn en hittekatt, Tassa.

IMG_0009

Rett etter Tassa kom. De grå er, f.v., Lillepus og Doffen, de gule er, f.v., Pjotten og Tigern, og så lille Tassa som ikke tørr å blande seg. Bare Venus glimret med sitt fravær.

Vi mister våre gule gutter
Nå hadde vi altså seks; Doffen, Tigern, Lillepus, Pjotten, Venus og Tassa. Det varte ikke så lenge, for Lillepus ble påkjørt og drept momentant i august 2000. I nesten tre år hadde vi de samme fem. Så forsvant Pjotten i juni 2003, og vi tok inn Jojo på høsten. Så holdt det seg stabilt frem til 2006, og ble Tigern søkk vekk. Han hadde en medfødt nyrefeil, så vi antar han fikk akutt nyresvikt og gjemte seg for å dø. For å fylle tomrommet etter den gule pusen, hentet vi Will og Spike hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

IMG_0010

Vi har kjøpt vårt første kloremøbbel. Pjotten (øverst), Venus (gjennom sylinderen), Doffen (ytterst til venstre), Tassa (i køya), og Tigern (med nesa i…vel…).

Alle hemninger forsvinner
I hele 5 1/2 år skjedde det ingen forandringer i katteflokken vår. Vi hadde Doffen, Tassa, Venus, Jojo, Will og Spike. I november 2011 kjøpte vi huset her i Hølen, og da ballet det virkelig på seg. Først sa vi ja til å ta i mot Ozzy, og så fant vi Ophelia. Begge fulgte med på flyttelasset til Hølen. Sommeren 2012 kom den eneste katten som virkelig er planlagt, kjøpt og betalt, altså Lynx. I november deiset Muffi inn i livet vårt, og i juni 2013 tok vi i mot Copy. Doffen var 15 år den sommeren, og i juli måtte han takke for seg, pent og pyntelig hjemme på senga. Det siste tilskuddet kom i begynnelsen av oktober, da vi sa ja til å ta inn en leieboer, den superengstelige Oliver.

Vår misjon
Det var altså aldri noe vi planla, at vi skulle ha 10 katter i huset. Katter som ikke har noe hjem har en tendens til å finne oss. De tre vi har beholdt, er langt fra de eneste som har kommet på døra vår. Vi har også levert flere til Dyrebeskyttelsen. Vi har også fått et rykte blant venner, familie og bekjente, og et par puser har kommet inn den veien. Vi er svake for triste historier, og føler et stort ansvar for å gjøre vår del for dyr som desperat trenger et hjem. Vårt hjem er kanskje ikke perfekt, men de får det de trenger av mat, medisinsk behandling og oppmerksomhet.

Vi har lært så sinnsykt mye siden vi tok inn Ellen for alle de årene siden. De viktigste leksjonene går nok på forebygging. Alle våre katter er kastrerte (jada, rasekatten også), vaksinerte og merket. Vi føler det er vårt kall her i verden, å hjelpe så mange vi kan, samtidig som vi hindrer at i hvertfall flere blir født. Derfor er det nokså garantert at de vil deise inn nye katter i Steiro Zoo med jevne mellomrom. Spørsmålet er bare når det skjer neste gang…

2 Responses to Hvordan det hele begynte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker