Temaet for dagens innlegg kom kastet på meg da jeg fikk se denne artikkelen. Jeg ble mildt sagt provosert, for temaet dyr og borettslag/utleie har engasjert meg lenge.

Tatt på senga
Interessen for denne problemstillingen kom av nødvendighet, da vi i 2006 selv ble truet med utkastelse om vi ikke avlivet mesteparten av dyrene våre. Vi hadde da leid samme leilighet siden 1999, og vi hadde fire katter da vi flyttet inn, så vi fikk presisert i kontrakten at vi hadde lov til å ha katter. Etter hvert fikk vi flere burdyr, og kattegjengen hadde endret seg litt. Utleier var hele tiden klar over hva vi hadde av dyr, og vi opplevde få problemer i forhold til dette. Alt endret seg brått og uventet dagen etter vi hentet Will og Spike hos DOOA. Plutselig fikk vi et skriftlig krav i fanget.

Vi ble pålagt å få antall katter ned til tre, innen to uker. Det ble presisert at de to kattungene måtte sendes tilbake. Vi hadde jo hatt fire puser da vi flyttet inn, og forsto lite av dette kravet. Neste på listen var at «10 hamstere, 7 rotter og 2 kaniner» skulle avvikles. Vi hadde jo ikke kaniner engang, hadde aldri hatt det, og ante ikke hvor utleier tok dette fra.

Bitcha går til kamp
Fordi vi aldri hadde opplevd noen gnisninger i vårt forhold til utleier, og at han flere ganger hadde presisert at vi tok så fint vare på dyrene våre, kom dette som et stort sjokk. Marianne tar seg lett nær av ting, og fikk en skikkelig knekk den sommeren. Hun turte ikke å knytte seg til Will og Spike, hun var så redd for at vi ville bli tvunget til å gi dem fra oss. Jeg, derimot, blir skikkelig bitch i sånne situasjoner, og legger meg absolutt ikke ned og ruller rundt bare fordi noen ber meg om det. Snarere tvert i mot, jeg blir ekstremt trassig når noen forlanger og krever ting av meg. Er det urimelig og urettferdig i tillegg, får jeg blod på tann.

Fremfor å kunne kose meg med våre to nye små, ble jeg nødt til å bruke flere dager på research. Jeg søkte, leste og merket meg alt jeg kom over på nettet om dette temaet, og ble til slutt sittende med ganske stor kunnskap. Jeg fikk argumentene jeg trengte, og kunne vise til lov og dommer i Husleietvistutvalget (HTU) som talte til vår fordel. Det viktigste punktet vårt var nok at vi i kontrakten hadde fått det innfelt at vi hadde lov til å ha katter. Katter, i flertall, og uten antallsbegrensning. At utleier i 7 år stilletiende hadde godtatt de kattene vi hadde, ville også ødelegge ethvert forsøk på å tvinge oss til å kvitte oss med pusene. Hvis jeg tolket loven, og det jeg leste av bakgrunnsmateriale og uttalelser fra advokater, riktig, visste jeg at burdyrene vi hadde skulle være trygge. Ingen hadde noe med hva vi hadde inne i vår leilighet, så fremt det ikke var ulovlige ting som marihuana eller uregistrerte våpen.

Terapi i pels
Om så alt annet skulle feile, og vi måtte lene oss på lovtekstens krav til «gode grunner», hadde vi, og spesielt jeg, mye å skyte med. Som damen i dagen side2-artikkel, hadde jeg en helsemessig gevinst av å holde dyr, dog min var psykisk. Min angst (som jeg skal få skrevet om snart) arter seg sånn at jeg nesten ikke kommer meg ut. I mange år var jeg ikke ute av kommunen i det hele tatt, og det kunne gå uker mellom hver gang jeg var ute av døren. Det spesielle er, i følge de fleste jeg kjenner, at jeg fortsatt ikke har blitt deprimert, enda så isolert jeg har levd i så mange år. Jeg er hellig overbevist om at dyrene har en stor del av æren for dette. Det visste både legen og psykologen min, og begge ville stilt opp for dyrene våre. I tillegg har Marianne omtrent hele livet slitt med periodevis depresjon, og kunne også slått i bordet med erklæringer fra helsepersonell.

Helomvending
Alt dette skrev jeg i et svar til det skriftlige kravet vår utleier fremsatte. Jeg siterte lovverket og avgjørelser fra HTU, og presenterte en sterk sak. Samtidig forsøkte jeg å finne mulige kompromiss. Vi fikk tilbake brevet påskrevet: «Brevet i retur. Ikke behandlet, bortsett fra forslag til red. av dyrehold. Brevet bør trekkes i sin helhet.» Det gjorde vi ikke, men utleier må i ettertid ha skjønt han var på gyngende grunn, for varslede inspeksjoner «for å sjekke at avtalen er fulgt» ble aldri fulgt opp. Vi hørte rett og slett ikke noe mer om saken, og bodde i leiligheten i 5 år til.

Vi aner ikke hva som fikk utleier til å snu. Mulig de ikke forventet at vi skulle ta så kraftig til motmæle, eller at det faktisk fantes juridiske alibier for vår side. Vi er uansett veldig glade for at vi sto på våre rettigheter, og forholdt oss saklige. Alt av kontrakter og lovverk var på vår side, og vi hadde kjempet til siste slutt. Dyrene er utrolig viktig for oss, ikke bare som kjæledyr, men som terapi. Samme hvor svart humør man er i, må dyrene ha sitt, og de er verdensmestere i å løfte stemningen.

Litt vel påståelig
Damen med det håpløse borettslaget har jo hund. Styreleder i borettslaget «kan ikke se hvordan en hund kan ha noen helsegevinst.» Jeg kan fortelle henne at hun er helt på bærtur. Jeg er et utmerket eksempel på at hund kan betyr stor forskjell for helsen, om det så er snakk om fysisk eller psykisk helse. Nå har jo leger uttalte seg om denne konkrete saken, pluss at den personen det gjelder også forteller om hvor mye bedre hun føler seg. Det hadde jo for normalt oppegående mennesker vært godt nok, men denne styrelederen hevder altså å vite bedre.

Min reddende engel
For min del er det innvirkningen på mine psykiske problemer som er mest fremtredende, men det er ikke til å stikke under en stol at det også har sine fordeler for min fysiske helse. I mange vintre har jeg omtrent ikke hatt nesen utenfor døren. Angsten stopper meg fra å dra noen steder, og om vinteren er det liksom litt kjipt å bare sitte ute i hagen og blomstre for seg selv. Ergo, jeg blir inne, noe som har fått naboer til å tro jeg har vært alvorlig syk, eller har flyttet, mer enn en gang. Ayla forandret denne delen av livet mitt totalt. Jeg går turer, treffer folk, og synes også når det er snø og kaldt. Jeg kommer meg vekk hjemmefra, og klarer å skyve den verste angsten til side for Ayla sin skyld. Jeg har i alle år slitt med å finne noe som veier tyngre enn angsten, og ser jo ironien i at en 3 kilos «rotte» skulle bli min redning, men det har hun altså blitt. Det blir spennende å se hvor langt vi kommer oss fremover etter hvert. Litt sprekere blir jeg nå i hvertfall…

DSC_5389-2

Tenk om noen ville frata meg muligheten til øyeblikk som dette!

Min historie er langt fra unik. Det finnes utallige eksempler på at dyr at reddet folk fra skjebner langt verre enn min. Dyr er fantastisk medisin, og man har heldigvis blitt mer og mer klar over dette. Dyr blir brukt som terapi og selskap for eldre og funksjonshemmede. At det å ha et dyr å lene seg på øker livskvaliteten og bedrer helsen til både fysisk og psykisk syke, er bevist opp og i mente. Det er skammelig at folk som hater dyr skal hindre andre i å ha den gleden og de fordelene man får av å ha noen å ta vare på. Jeg vil gå så langt som til å kalle det et forsøk på å nekte medisinsk behandling. For Gerd er hunden Maja livsviktig, og en styreleder i et borettslag bør og skal ikke ha makt nok til å nekte Gerd den behandling hun trenger, og som fungerer.

Det er lov å bruke huet
Jeg må poengtere at jeg forstår at det finnes situasjoner der dyr rett og slett må vike. Bor man i oppgang, og noen er sterkt allergisk, da skal grunnene for å holde dyr være sterke. Så handler det vel litt om hvem som kom først. Er man allergisk, så kjøper man rett og slett ikke en leilighet om man vet det bor en hund ved siden av. Og vil man ha hund eller katt, så sjekker man hvem man får som naboer FØR man kjøper i borettslag.

Hensyn og kommunikasjon er stikkord
Vi dyreeiere har et stort ansvar her, og dessverre er det, som i fleste andre situasjoner, de dårlige som ødelegger for alle andre. Jeg støtter fullt ut borettslag som stiller krav til merking og regelmessig vaksinering, samt kastrering hos katter og drittplukking hos hunder. Hvis alle automatisk tok slike hensyn, og snakket med hverandre før situasjonen blir kritisk, ville mange krangler og trusler om utkastelse vært unngått.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker