Det har vært stille her på bloggen, og det har sin naturlige forklaring i av jeg ikke har hatt noe å skrive om. Dvs, det har jeg jo, jeg har masse ideer, og jobber med et par, men har liksom ikke vært helt i humør til seriøse innlegg. Dessuten legger jeg noe av skylda over på min kjære søster, som har hatt meg i en kjole-transe i over ei uke. Søs skal nemlig gifte seg til sommeren, og kjole må man da ha. Jeg er (selv)utnevnt arrangementssjef, og blir dermed oppringt av nevnte søster i hytt og gevær. Det er bordplasseringer, meny, kjoler og pynt ting dreier seg om for jenta om dagen, og følgelig også for meg. Nå har både søs og jeg bestilt oss kjoler, og venter i spenning. Håper ikke marerittet jeg hadde går troll i ord, da vil brudens kjole være sydd av barnehageunger under 3 år, og min være strikket :OAyla skal forresten ha en fremtredende rolle i bryllupet, inkludert noe vi må øve masse på fremover, men det skal jeg skrive mer om ved en senere anledning. I dag var det så fint vær, selv om det blåste, at vi tok en tur på jordet som ligger rett her nede. Det tok riktignok litt tid å komme seg de hundre meterne til jordet, for Ayla oppdaget først en venn, og så en til.

Den første vi hilste på var den åtte år gamle collietispa Sidney (håper jeg har skrevet navnet riktig, har selvfølgelig glemt å spørre om staving). Hun er et rimelig nytt bekjentskap. Hun og eieren Stina flyttet inn i naboens utleieleilighet for noen uker siden. Stina er kjempekoselig, og Sidney er en utrolig flott og trivelig voffert.

DSC_5912-2

Fineste Sidney!

Om jeg skal være helt ærlig, så kan jeg vel ikke akkurat kalle Sidney og Ayla for venner. Ayla vil veldig gjerne. Litt for mye, samtidig som hun synes Sidney er litt skummel. Resultatet blir et virrvarr av signaler fra lillefrøkna. Hun kikker til siden, med øra rett utover, og halen logrende mellom beina. Nå er ikke jeg noen ekspert på hundespråk, men for meg ser det veldig motstridende ut. Da er det kanskje ikke så rart at Sidney brummer til den irriterende myggen som svirrer rundt henne og ikke får bestemt seg for om hun skal være ivrig, redd eller respektfull. Nuvel, de løser det nok en dag. Enn så lenge har Sidney min fulle støtte til å sette Ayla på plass om nødvendig.

DSC_5914-2

Det virker som om Sidney ber om tillatelse til å kjefte på Ayla.

Fordi Stina holdt på å støvsuge, satte vi nesa nok en gang mot jordet. Rett foran oss hadde en annen nabo kommet ned bakken, på tur med to sønner og den snart 4 år gamle basset-tispa Wilma. Wilma er veldig glad i oppmerksomhet, og hun og jeg fant tonen med en gang da vi møttes for første gang for halvannet år siden. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke er så begeistret (les: aktiv motstander) for hunder med ekstremt mye av det ene eller det andre, og basseter har jo veldig mye hud og laaaange ører. Men individet Wilma kan jo ikke noe for at hun ser sånn ut, og siden hun er veldig koselig, ble vi gode venner. Jeg kaller henne for Pølsa eller Pølsedyret 😛

DSC_5923-2

Pølsedyret «mitt» <3

Da Ayla satte av gårde etter Wilma og familien, snudde Wilma og dro mot oss, og spesielt meg. Da måtte matmor bare følge etter. Ayla er veldig glad i Wilma. Mer glad i Wilma enn Wilma er i henne. Selv om Pølsedyret godt kan forbarme seg over den innpåslitne ungen og leke en runde eller to, fortrekker hun nok meg og godteposen min 😀

DSC_5926-2

«Har du noe godt gjemt baki der?»

Wilma og familien trasket videre, og Ayla og jeg kom oss endelig ned på jordet. Der er det veldig åpent, og fytte som det blåste. Jeg var redd Ayla skulle ende som heliumballong, men hun beholdt heldigvis beina planta på jorda. Vel, for det meste.

DSC_5931-2

Liten Smule i solskinn

 

DSC_5940-2

Speider etter noe spennende

 

DSC_5947-2

Sniffing og snusing er hovedhobby #1

 

DSC_5950-2

«Hørte jeg en lyd?»

 

DSC_5958-2

Vi øver på innkalling

 

DSC_5967-2

Er det et ekorn i sele jeg plutselig har fått meg?

 

DSC_5970-2

Full fres mot mamma som roper «Kom!»

 

DSC_5972-2

Mini-greyhound?

Vi hadde altså en veldig flott tur ute på jordet. Da vi var på vei hjem, oppdaget selvfølgelig Ayla at døra til Stina sto oppe, og med øra godt lukka, beina hun opp bakken og inn for å stjele maten til Sidney. Ikke så lenge etter at jeg fikk Ayla, leste jeg en plass at mange Chihuahuaer er kresne. Vel, noen glemte å programmere det inn i lille flua mi, hun sier ikke nei til hva søren det skal være. Om det er spiselig eller ei sånn i utgangspunktet er en bagatell, ned går det uansett. Og stjålet mat smaker like godt som annen mat. De frekke musene i Hakkebakkeskogen løy for den stakkars reven, mener en påståelig Ayla. Jaja, fullt mulig det, jenta mi, men uhøflig og ufint er det åkkesom 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker