I dag har jeg vært såååå heldig, altså. Mamma M kom hjem fra jobben, og sa at nå skulle hun og jeg ut på tur, bare vi to. Selv om jeg ofte synes det liksom mangler noe når jeg går tur uten mamma L, så gjorde ikke det noe i dag. Da vi kom ut, sa mamma at jeg skulle få bestemme hvor vi skulle gå. Tenk det ‘a! Jeg skulle få være helt sjef. Dødskult! Vanligvis må jeg jo bare dingle med uansett hvor disse tobeinte skrullingene finner det for godt å gå. Jeg tenkte meg godt om, og fant ut at nå skulle mutter’n virkelig få kjørt seg. Hu trenger trim, må vite, og dessuten hadde det vært tøft å se hvor stor verden faktisk er.

Da vi kom hjem, og fortalte mamma L om turen vår, så sa jeg at jeg jeg ville fortelle dem andre voffertene om det på bloggen også. Da var hun så grei at hun laget et kart til meg så jeg kunne vise dere. Jeg har tegna inn hvor vi har gått. Var ikke så fryktelig enkelt å få den grusomme musedingsen til å tegne der jeg ville, jeg har så små lanker (note to self: Jeg ønsker meg tomler til bursdagen min), så det ble noen kunstneriske friheter underveis. Men siden vofferter generelt er smartere enn folk, så skjønner dere helt sikkert hva jeg mener. Jeg tegna med rødt på bortoverturen, og blått på hjemoverturen:

langtur

Den røde krussedullen helt øverst er hjemme, så det var akkurat der vi begynte. Aller først dro jeg mamma med bort til Sidney for å høre om hun ville være med, men hun var ikke hjemme, så da satte jeg kursen ned bakken og tok til venstre. Vi gikk under bruene. De var veldig skumle før da jeg var liten. Ikke så rart, det da, det er masse masse masse biler oppå dem, og stadig vekk kommer det et digert og ubegripelig langt beist som dundrer forbi. Aner ikke hva det beistet driver med, for det får aldri bestemt seg. Frem og tilbake, mange ganger hver dag. Rare greier…

Vi fortsatte oppover bakken. Den er lang altså, og veldig bratt, men man er da sprek, så jeg holdt godt tempo oppover, noe mamma helt sikkert satte pris på. Bakken går helt fra bruene og opp til der den røde og den blå streken møtes. Langt, sant? Der går det bortover litt og så går det nedover. Nedover er gøy, for da går mennesker alltid fortere enn oppover, og fortere er morsommere enn saktere (gammelt hundeordtak).

Før har vi gått videre sånn at vi har gått oppå den store veien med de bråkete bilene, men jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt. Mamma var tydeligvis helt enig i det, og tok den veien som går langs den oransje streken, som altså er den bråkete veien. Dama glemte et øyeblikk at jeg skulle bestemme, men siden jeg allerede hadde bestemt meg for samme veien, så lot jeg det være. Snill, jeg 🙂 Trenger jo ikke å nevne for henne at jeg holdt kjeft med vilje, for nå skylder hun meg jo en 😀

Det var jæskla bratt nedover der. Mamma er notorisk kløne, så hun trenger trening i å holde seg på beina. Og grei som jeg er, så prøver jeg jo å hjelpe. Jeg gikk på med det jeg hadde, så hun skulle få øvd under ekstreme forhold. Flinke mamma’n, hun sto hele veien *stolt* Sånn mellom dere og meg: Det bråka noe så inni granskauen fra den veien, og det var såpass skummelt at det var best å haste videre. Greit å slå to fluer i en smekk da, både gjøre mamma en tjeneste OG komme seg bort fra det forferdelige spetakkelet.

Da vi kom lenger ned, tok vi en liten avstikker ut til den røde krussedullen omtrent midt i kartet nesten nederst. Der var det masse rot, og en fin liten utkikkskolle. Oppå på kollen med meg, og mamma på slep. Og derfra så jeg noe jeg bare MÅTTE komme meg til. Kursendringen passet ikke helt med veien, som en eller annen dust hadde lagt helt teit, så korteste vei var over et svææært jorde. Tror ikke mutter var helt fornøyd med mitt valg av rute, men det får så være. Hadde det ikke vært for at jeg plutselig fikk det voldsomt travelt, så hadde jeg kost meg på jordet, for jorder er gøy, men jeg hadde noe langt viktigere i sikte.

Det jeg hadde sett var nemlig dyreklinikken min. Og når jeg var så nærme, så måtte jeg jo bare hilse på verdens beste Helena. Hun er den dyrepleieren som pleier å passe på meg når jeg er der, og hun er altså bare så kul og snill. Hun ble nok litt overrasket over å se meg siden jeg ikke skulle noe der sånn egentlig, men hun ble jo glad for å se meg da. Jeg ble så lykkelig for å se henne at jeg måtte hoppe og danse litt (ok, ganske mye da). Må innrømme at jeg ble bittelitt fornærma da hun måtte gå inn igjen til en annen hund, som visstnok var «viktigere» enn meg. Hørt sånt?!? *fnys*

Jaja, da var det bare for meg å guide morsan hjemover igjen. Siden vi allerede hadde gått over jordet, og muttern er så ustø, så tenkte jeg det var tryggest å ta sykkestien bortover og veien opp igjen til der jeg plutselig oppdaget hvor nærme vi var Helena (tror nesten jeg er litt forelska i henne, har vel blitt miljøskadd av å bo sammen med disse to lesbene). Så måtte vi jo forsere den lange bakken jeg trena mamma i på vei ned. Synes ikke bakken var så ille, jeg, men dama pesa jo som et gammelt damplokomotiv (hvordan vet jeg hva et damplokomotiv er? Så det i den første Harry Potter-filmen vel).

Da vi kom oss helt opp på toppen igjen, altså den svingen på kartet der den blå og den røde streken skiller lag, fant jeg ut at nå var det nok grusvei for i dag. Det var på tide å se litt skau. Dessuten, jeg begynte å bli litt sliten, og jeg visste at Pausestedet var rett bortenfor, merket med den blå ringen omtrent midt på kartet. Det var jo liten tvil om at mamsen var langt mer gåen enn jeg var. Jeg hadde klart meg hjem, altså, men det får jo være måte på hvor hardt jeg skal kjøre den gamle kjerringa, så på Pausestedet rett og slett tvang jeg henne til å ta en pust i bakken. Hvordan? Jeg bare planta rompa i bakken og nekta å fløtte på meg. E’kke vanskeligere enn det.

Så satt vi der da, og det var i grunn helt greit i mine øyne, men det gale kvinnemennesket fant da ut at det var på tide å trene meg litt?!? Seriøst?!? Trodde hun virkelig at huet mitt var i humør til å følge med på noe som helst etter den heisaturen over jordet og det bakkekjøret opp igjen? Jaja, jeg prøvde jo mitt beste, kan jo ikke ta fra henne all piffen heller, stakars.

Da jeg fant ut at vi hadde pausa nok, og ville gå videre, så hadde det skjedd noe rart med mamma. Hun gikk veldig rart, bøyde liksom ikke knærne og var helt skakk øverst. Hun hadde stivna, sa hun, og sjanglet seg bortover som en full sjømann med bare et bein. Det retta seg heldigvis fort, for jeg begynte å bli alvorlig bekymra. Nå har jo jeg gått den veien mange ganger før, men hadde lite lyst til å løpe gjennom skauen for å hente den andre mamma’n så hun kunne hjelpe den første. Slapp gudskjelov det *puh*

Selv om mor nå gikk litt mer normalt, så gikk hun ikke fort. Jeg begynte å savne mamma L, og ville forte meg, men det var ikke enkelt når jeg mer eller mindre måtte slepe et drog hele veien hjem. Etter det som virka som en evighet, kom vi helskinna hjem. Og godt var det, for etter å ha dratt et helt menneske var jeg helt kaputt. Dessuten, når jeg tenker over det, så gikk jeg i dag det aller lengste jeg noen gang har gått. Nesten 8 km, sa mamma L. Ikke at det sier meg noe, men jeg tror jeg har oppfylt målet for turen, som var å se hvor stor verden er. Svaret er 8 km 😀

10 Responses to Ayla blogger: Jeg sliter ut mamma

  • Herlig fortalt, Ayla! Synes du har vært ordentlig flink til å lufte mammaen din, og du har jo fått sett så mye! Tenk at verden kan være så stor, og at den kan inneholde både bråkende beist og vaiende trær og flate jorder 🙂

    • Tusen takk :mrgreen: Ja, jeg var flink, det synes jeg også. Det er jo veldig stas å ha sett sååå mye på en gang, det hadde jeg aldri trodd, men når jeg for en gangs skyld fikk lov å bestemme sjøl hvor jeg ville gå, så måtte jeg jo benytte sjansen.

      Du Kjersti: Kan du fortelle Nairo noe fra meg? Du skjønner, når mamma L sitter og leser om deg og Nairo, så hender det plutselig at Nairo begynner å prate rett ut av data’n til mamma. Det er noe magiske greier, men hver gang jeg prøver å prate tilbake, så virker det som om han ikke hører meg. Kan du si til han at han er veeeeeldig søt? *fnise* Og at det sitter ei lita snuppe i Hølen som har veeeeeldig lyst til å bli kjent med han? *fnise mer*

      • Ayla: Du må passe på at du ikke bestemmer sånne lange turer hver gang du får lov til å bestemme, for da blir mammaene dine slitne og du får kanskje ikke lov til å bestemme mer! Men hvis du legger inn noen lange og noen korte turer, så blir det sikkert fler lange etterhvert 😉
        Og vet du? Hvis du får mammaene dine til å filme (ja, jeg vet, det er et vanskelig ord) deg, så kommer Nairo til å prate tilbake til deg! Han får egentlig ikke lov til å prate med jenter på data’n, men jeg skal gjøre et unntak for din skyld. Og når jeg nå sa til han at du synes han var søt, så skakket han på hodet og gjorde seg enda mer søt :p
        Jeg sliter litt med å si nei til små snupper, så vi skal garantert få tatt oss en tur til Hølen en eller annen gang 😀

        • Ah, takker for tipset, det har ikke jeg tenkt på. Skal prøve å variere litt, sånn at dem ikke skjønner tegninga 😀

          Vet du, mamma har faktisk filma meg når jeg synger, og hun har tenkt til å vise frem den. Jeg synger jo så pent, så hun er vel stolt da. Men hun sier at hun ikke helt vet når hun skal få redigert filmen, for jeg blir så inspirert av å høre meg selv synge, at jeg bare må stemme i igjen. Flerstemt, vettu. Det er visst ikke like populært bestandig 😯

          Yay, jeg visste jeg hadde en sjans på Nairo 😀

          • Jeg har det samme problemet her, så jeg sparer alle videoer med hundelyder på til Nairo står ute på verandaen, uansett om det er Nairo selv på videoen eller andre hunder 😉

        • You beat me to the punch on this one, Roger. Back in about the Mutter Museum tissue and cited how you figured out what it really is.After a little searching, I’ve found that the National Museum of Health and Medicine does have both Booth’s verterbrae and a piece of his spinal cord. There’s that has this picture of both items:The finger is pointing to Booth’s vertebrae, with the piece of his spinal cord on the bottom center. The jar in the background contains Ei2n1shower&#8ne7;s gallstones and the other bones come from President Garfield.

  • Wow, litt av en tur! Slik går det når man setter spreke frøkner som deg til å lede an 🙂

    • Tusen takk 😀 Det kan jo ikke bli annet enn bra når folka endelig tar til fornuft, og setter riktig person (altså meg) til å lede 😆

  • 8 km er en real tur, altså!! Veldig innholdsrik var turen deres også. Var du trøtt i hodet etter alle inntrykkene, da du kom hjem?

    • · We’ve just returned from a wintry weekend break in Daylesford. All rugges up and rochesyeek-d we alternated outdoor activities with lots of delicious foodie experiences – it was heavenly. We also dropped into the Lark store where we saw lots of Rob Ryan things on display.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker