I går var Oliver, og vi, så heldige å få besøk av hans egentlige matmor Helene og hennes mor Rie. Det var utrolig koselig for oss tobeinte å se Helene og Rie, for det er to fantastisk trivelige jenter, men aller mest stas var det for Oliver, spesielt å se Helene. Oliver er nok i bunn og grunn en enmannskatt, eller rettere sagt en enjenteskatt. Helene er hele hans verden, og det er vanvittig rørende å se hvordan hele gutten forandrer seg når han ser henne. Han synker sammen når all spenningen i kroppen slipper taket, og han bare nyter øyeblikkene. Vakkert!

DSC_6331-2

Se, som gutten koser seg!

Jeg skal fortelle mer fra besøket, men først må jeg oppdatere litt om hvordan det går med Oliver. Han blir nemlig stadig mer modig, og har faktisk ligget på sofaen oppe og sovet, kun en halvmeter fra meg som lå slengt og så på TV. Jeg turte knapt å lee en muskel…hihi. Hans nye favorittplass er på det øverste trappetrinnet eller helt oppe på kanten av trappen, sånn at han akkurat ligger på gulvet. Da han begynte å tilbringe mye tid øverst i trappen, flaksa han nedover så fort vi bevega oss i nærheten. Det har han så og si slutta med. Nå sitter han pent og ser på at vi går forbi under en halvmeter fra han. Og ikke nok med det; han gjør det samme hvis andre folk går forbi! Tøffingen <3

Det største forandringen i Olivers liv siden han slapp ut fra kjellerstua kom tirsdag i påska. Kasta på både han og oss. Jeg skulle dele ut frokost, og Oliver sitter som regel alltid øverst i trappa og venter. Gjerne en god stund før mat, egentlig. Men denne morran var han ikke der. Ikke kom han, heller, og da ble jeg skikkelig bekymret. Jeg gikk ned i kjelleren, halvveis i frykt for å finne han liggende og lide, eller enda verre, men nei, der var ingen Olli. Jeg skjønte i grunn ingenting, men tok en rask titt ut vinduet i verandadøra. Og der kom gutten, snikende rundt hjørnet og inn under verandaplankene, der det er ca 10 cm klaring til betongen under. Kattene liker seg under der, og det gjorde visst Oliver også. Han hadde tydeligvis klart å rote seg ut katteluka en eller annen gang i løpet av natten eller morran.

Jeg prøvde å lokke han inn ved å riste på maten hans, men det var ikke snakk om at han skulle flytte seg fra den trygge plassen. Neinei, tenkte jeg, han dauer ikke av å hoppe over et måltid eller to, han er god og rund etter all stillesittinga. Tidlig på ettermiddagen dro Marianne, Ayla og jeg til Drøbak (første gangen for meg siden vi flytta derfra, en kjempeseier for meg btw), og da vi kom tilbake tidlig på kvelden, så Marianne så vidt snurten av Olli ved verandaen. Det var det siste vi så til han på fire dager.

De fire dagene var ikke morsomme. Vi var rett ut dritnervøse for at han hadde rota seg bort eller enda verre. Marianne var som vanlig langt mer bekymret enn meg, født pessimist som hun er. Hun var redd for at Oliver hadde begynt å vandre mot Helene, eller bare rett og slett stukket av. Mitt glass, derimot, er stort sett halvfullt, for ikke å si helt fullt, så jeg var ganske sikker på at han fortsatt var rett i nærheten. Min store bekymring gikk på om han ville tørre å bevege seg ute i åpent lende lenge nok til å komme inn. Min teori var at han, enten med overlegg eller kun reinspikka flaks hadde kommet seg ut luka, og nå skjønte han ikke at den kunne brukes til å komme seg inn også. Jeg mente også at han hadde funnet seg et trygt sted, kanskje i steinhaugen som er 10 meter fra huset inne i den lille skogen ved siden av, og han han måtte manne seg opp til å tørre å bevege seg. Etter hvert ble den største bekymringen at han ikke fikk mat på så lenge, det kan være skadelig for en katt å gå noe særlig mer enn to dager uten mat.

Så kom lørdagen. Jeg våknet opp og etter et par minutter kom Marianne inn etter å ha vært ute en liten svipp. Hun hadde strålende nyheter; hun hadde akkurat sett Oliver rett utenfor, og han hadde løpt inn i skogen, rett mot steinhaugen jeg nevnte tidligere. Det var så deilig å høre (og jeg skal innrømme, litt stolt over å ha hatt rett). Vi hadde flere ganger prøvd å finne en strategi for hvordan vi skulle få han inn når vi endelig så han, men ikke helt klart å finne en god løsning. Nå kom den perfekte metoden dalende omtrent fra himmelen. Jeg sendte Marianne ut med Ayla, med beskjed om å gå i motsatt retning av Oliver. Så satte jeg kjøkkendøra opp og begynte å dele ut frokost. Jeg hadde satt frem mat til Ophelia og Spike (han får vanligvis sist, men fordi han er ganske mataggressiv, så ville jeg ha han opptatt akkurat da) da jeg så et grått huet titte gjennom døra. Etter litt skrangling med maten, kom et snikende ullteppe gjennom kjøkkenet, og satte seg på sin faste spiseplass ved kjøleskapet. Jeg fikk lukka igjen døra ut, og hipp hurra!

Etter den lange turen ut, var Oliver inne i et døgn, men etter det, har han vært ute hver dag, og det går stort sett greit å få han inn til måltidene. Nå trenger jeg ikke lenger sette opp døra og gå vekk, nå kan jeg stå og holde døra åpen. Han har dog fortsatt ikke skjønt at katteluka går begge veier, så det skal vi jobbe litt med. Det er utrolig deilig å se han ute. Han koser seg glugg i hjel, og er veldig leken. Tidligere i dag leika vi med en pinne i gresset, og det var så moro at han plutselig fant seg selv helt inntil meg. Nesten krise, men pinnen var for spennende til at frykten tok overtaket. Vi er såååå stolte av gutten!

På grunn av at Copy har vært syk, har katteluka vært stengt for utgående trafikk. Dette hindret samtidig Oliver fra å gå ut, og det var jo en kjekk konsekvens. Han skulle jo få besøk, og da var det jo best at han faktisk var hjemme. Da Helene og Rie kom i går, hadde han ikke vært ute siden torsdag, og han var smålei av innelivet. Aller først, før Oliver skulle hilses på, hadde Helene og Rie med noen supre presanger til dyrene, og et rørende kort til oss som går oppreist:

DSC_6401-2

Så mye fint da, gitt 😀

Rie driver et velværestudio (skulle gjerne vært der en tur, altså, en massasje hadde vært himmelsk), og hadde med et par produkter hun selger der. Begge inneholder aloe vera. Den ene er en spray til dyr som skal roe hudirritasjon og gjøre pelsen blankere. Den andre er en mild håndsåpe, som Rie sa også kan brukes til å vaske pels med. I utgangspunktet ble jeg veldig glad for disse produktene, og det er jeg jo for så vidt fortsatt, det var veldig koselig at Rie tenkte på oss. Men mens jeg satt og skrev på dette innlegget, ramlet det noe fremover i hjernen fra et sted langt baki der. Jeg mente å ha lest et sted at aloe vera-planter er giftige for katter. Derfor googlet jeg, og det jeg fant var ikke oppmuntrende. Aloe vera gir kraftige mageproblemer hos både katt og hund dersom de får i seg planten. Litt vanskeligere å finne noe om bruk på huden, men det svaret jeg fant var ikke positivt. Jeg vil derfor ta en telefon til en dyrlege eller to (alltid bedre å sjekke flere kilder) før vi prøver såpa og sprayen på dyra. Hvis jeg får tommel opp fra flere veterinærer, så skal vi selvfølgelig grundig teste, og prøve å huske på å skrive om det. I mellomtiden skal jeg prøve håndsåpa selv, den er jo egentlig til tobeinte likevel 😉

Etter gavene var mottatt og kikket på, bar det ned i kjelleren der Olli befant seg, godt parkert i vinduskarmen. Han freste som han pleier til meg, men formelig lyste opp da han skjønte at Helene var der. Som dere ser på det øverste bildet, så koste Oliver seg sånn cirka i hjel. Så mye at til og med jeg fikk klappe han nedover ryggen, noe jeg aldri har fått lov til før. Helene og jeg samarbeidet om å få flåttmiddel i nakken på Oliver, og det gikk aldeles strålende. Verre var det å få på han halsbånd. Det fikk ikke Helene lov til engang.

Etter en laaang kosestund for Helene og Oliver, hadde Marianne vartet opp med vafler. Vi satte oss ut, det var jo knallvær, og Oliver fikk endelig gå ut, han også. Vafler og rørte jordbær gikk ned på høykant, og det «datt vel et par biter ned på verandagulvet også 😛 Oliver, på sin side, holdt seg i nærheten, og tuslet rundt i åpent terreng. Helt tydelig at Helenes nærvær ga gutten selvtillit. Hun gikk bort til han og koste. Masse. Han ga seg så hen at jeg ble helt mo i knærne. Litt misunnelig må jeg innrømme at jeg var. Jeg skulle så gjerne fått være så nære Oliver selv, men har innsett at det kun er forbeholdt Helene. Mest er jeg glad for at Oliver faktisk har noen han stoler nesten helt på, det unner jeg han av hele mitt hjerte. At Oliver betyr uendelig mye for Helene, er ikke vanskelig å se. De to har et helt spesielt bånd.

Bildene er ikke av beste kvalitet. For å ikke ødelegge, sto Marianne et godt stykke unna, og hadde ikke det største objektivet for hånden. Men jeg elsker bildene likevel:

DSC_6351-2

Der var jo den kosegutten vi har leita etter i over et halvt år 😀

 

DSC_6357-2

Her snakker vi tillit. Tenk å gi seg så hen, og det ute <3

Det var helt utrolig å se Oliver med Helene. Og det var innmari koselig for oss å treffe igjen både Helene og Rie. Oliver er jo for lengst blitt et familiemedlem, og via han er også hans mamma og mormor inkludert i familien. Vi gleder oss allerede til å se dem igjen, og det gjør Oliver også, det garanterer jeg 😀

4 Responses to Oliver fikk besøk

  • Åh så koselig! Det var nok godt for både pus og menneske, tenker jeg. Når er det han skal tilbake til Helene igjen? (Hvis det fortsatt er planen?)

    • Ja, det var helt tydelig at begge koste seg.
      Jada, planen er fortsatt at han skal flytte sammen med Helene. Det blir til høsten engang, tenker jeg. Det er visst lange skoleår der borte i England, så hun er ikke ferdig før i august (mener jeg hun sa), og så må hun jo komme seg på plass og sånt før Oliver kan flyttes.

  • Det må ha vært 4 lange dager. Nå er vel katter slik at de kan være borte en dag eller flere uten at det nødvendigvis er noe galt, men man blir jo bekymret. Og når katten har en «historie» så blir det jo litt spesielt uansett.
    Godt det gikk så bra til slutt, rørende bilder 🙂

    • Ja, det var ikke noe moro de 4 dagene. Og det var helt forferdelig å måtte fortelle Helene at Oliver var søkk vekk. Vi hadde jo dårlig samvittighet overfor henne også, sant, for her skulle vi passe på pusen hennes, og så klarer vi å rote han bort. Vanligvis så går vi jo ute med nye katter i bånd en stund før vi slipper dem ut alene, men det kunne vi ikke med Oliver. Vi måtte bare ta sjansen på at når han gikk ut på eget initiativ, så ville han være klar for det. Det gikk heldigvis bra. Nå har han vært borte siden søndag kveld igjen, men vi er ikke like bekymret nå. Er gjerne sånn. Den første gangen en katt blir borte over natta, så bekymrer man seg, men etter hvert som den gjør det flere ganger, skjønner man at det bare er sånn den er 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker