(For å kunne skrive om dette uten å bruke «pene» ord og tullete beskrivelser, advarer jeg herved om at dette kan bli litt for nærgående og udelikat for enkelte. Advarer også om at dette blir langt, så jeg tror nok ikke at så mange gidder å lese alt sammen, men det er viktig for meg å få alt fortalt.)

Jeg har flere ganger, både her og i kommentarer til andres blogger, referert til angsten jeg sliter med. Jeg tenkte det var på tide å forklare litt nærmere akkurat hva jeg har angst for. Som tittelen hinter om (porselenstrona), så har jeg en form for toalettangst, hvor jeg sliter med å takle å være utenfor rekkevidden av en do. Og med rekkevidde snakker jeg om meter og sekunder. Jeg skal komme nærmere inn på hvordan dette utarter seg og hvordan det påvirker livet mitt, men først må jeg fortelle hvordan det hele startet.

Historien
Jeg har alltid hatt en sensitiv mage. Hvis jeg som barn ble nervøs eller gruet meg for noe, så viste det seg fort som dårlig mage. Jeg tilbragte timevis på do med akutt diaré, men det la ingen nevneverdig begrensning på livet mitt. Helt frem til jeg gikk i 9. klasse (er så gammel at det var siste året på ungdomskolen), nærmere bestemt første uka i mars 1991. Jeg var en vill ungdom, og hadde tilbragt helgen i Oslo sammen med en venninne (eller sover over hos venninna, som var det foreldrene ble fortalt). Vi røyka hasj og spiste tabletter. Vi drakk, og jeg spiste ikke noe med næring i hele helgen.

Mandag morgen tok livet mitt en ny vending. I den første timen på skolen fikk jeg akutt diaré, antakelig en reaksjon på behandlingen jeg ga kroppen min den helgen. Det kunne gått bra hvis det ikke var for at vaktmesteren på skolen vår ikke syntes det var noen vits i å låse opp elevdoene før det første frikvarteret. Jeg måtte derfor sette kursen over skoleplassen i håp om å rekke doen på kontoret. Det gjorde jeg ikke. Jeg kom ikke over plassen engang før det gikk galt. Jeg glemmer aldri den grusomme følelsen av å måtte forklare kontordama hvorfor jeg måtte låne doen der. Jeg fikk vasket meg så godt jeg kunne, og etter en lang stund følte jeg meg trygg på at jeg ville klare å komme meg hjem. Jeg gikk tilbake til klasserommet, og fikk hentet ut min bestevenninne. Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd, og hun verken lo eller gjorde narr av meg, noe jeg fortsatt setter utrolig stor pris på. Hun hentet sekken min, og jeg tok bussen hjem for å ligge syk i flere dager.

Helgen etter var starten på vinterferien hos oss, og jeg hadde planlagt å dra til kusina mi utenfor Fredrikstad. For å komme dit, måtte jeg først ta buss og så tog. Jeg trodde jeg var bra igjen etter magetrøbbelet, og gikk på bussen, men allerede før vi var kommet til neste holdeplass, fikk jeg på nytt et akutt behov for en do, og måtte hoppe av bussen. Jeg løp inn i blokka ved siden av holdeplassen, og ringte desperat på den første døra. Vedkommende som bodde der kom inn rett etter meg, han hadde kommet med den samme bussen. Heldigvis fikk jeg låne doen, og det gikk bra denne gangen, men nå begynte frykten for at det skulle skje igjen virkelig å gripe tak.

Derfra gikk det kjapt nedover, og bare dager senere turte jeg ikke engang å gå til postkassa 50 meter unna huset. Jeg var helt lammet av frykten for å ikke rekke frem til doen en gang til. Jeg turte ikke å si til noen hvordan jeg hadde det. Hvem hadde vel hørt om en sånn frykt liksom? Skolen måtte klare seg uten meg de fleste dager. På et eller annet vis, jeg husker ikke hvordan, klarte jeg å få en ekstra person til å passe på under eksamen, slik at jeg kunne komme meg på do hvis det ble nødvendig. Det pussige var at det ikke ble nødvendig, jeg klarte meg gjennom hele eksamen.

Utover sommeren gikk det litt bedre, og jeg var faktisk med familien på ferie til Danmark. Der fikk tanta mi en mageinfeksjon, og den smittet selvfølgelig meg. Den slo til mens vi ventet i kø utenfor Tivoli i København. Jeg løp tvers over en trafikkert 4-feltsvei, til en bar med kun en jentedo. Jeg var nok ikke særlig populær der da jeg endelig kunne forlate porselenstronen etter en halvtime.

På høsten begynte jeg på videregående i Vestby, og måtte ta to busser for å komme meg dit. Det ble veldig utfordrende, og jeg fikk mye fravær. Heldigvis for meg ble ikke alt registrert, så jeg klarte med et nødskrik å få karakter i alle fag. Jeg begynte på andre året, men det ble for tøft. Jeg var så utslitt av all frykten. Jeg skrev meg ut av skolen på bursdagen min i oktober.

Etter det gikk det mye opp og ned. Jeg hadde gode perioder, og jeg fikk praksisplasser via arbeidskontoret. Jeg klarte å fungere sånn noenlunde, men det tok det jeg hadde av krefter å bekjempe angsten hver dag. I 1996 fikk jeg fast jobb i en familiebarnehage, og det gikk i grunn veldig fint. Så kom sommerferien. Barnehagen var stengt hele juli, og rett før ferien var over, fikk jeg tvilling for andre gang. Dette gjorde at jeg ble sykemeldt da ferien var over. Ferien hadde gitt et brudd på rutinene jeg hadde fått for å bekjempe angsten hver morgen, og selv om jeg faktisk var innstilt på å ta opp igjen kampen etter ferien, ble sykemeldingen den unnskyldningen jeg trengte for å gi etter. En så lang påminnelse om et liv uten angst ble for mye, og angsten vant.

Tidlig på sommeren ’97 fikk jeg ny jobb, på en burgersjappe på kjøpesenteret i Drøbak. Jeg trivdes veldig godt, selv med en litt ustabil sjef, og hadde det bedre enn jeg hadde hatt det siden den dagen i 9. klasse. Det gikk forbausende lett, og jeg levde med et minimum av angst i godt over et år. På høsten møtte jeg Marianne, og vi flyttet sammen i mars ’98. Jeg hadde ikke fortalt henne hva jeg slet med, og det gjorde jeg ikke før mange måneder etter at vi flyttet sammen. Det var aller første gang jeg fortalte noen hva jeg hadde angst for.

På sommeren ’98 ble sykdom nok en gang det som slo meg ut. Jeg hadde ventet på en operasjon lenge, plastikk for å rette opp noen fingre etter en brannskade da jeg var baby. Komplikasjoner gjorde at den transplanterte huden ikke festet seg, og jeg kunne ikke jobbe med mat på flere uker. Igjen fikk angsten overtaket når jeg måtte være hjemme uten faste rutiner. Den ustabile sjefen trodde ikke på at jeg ikke fikk lov av legene å jobbe med mat, og dum som jeg var, sa jeg til slutt opp. Etter det jobbet jeg som vikar i hjemmehjelptjenesten og matutkjøring en stund før jeg fikk praksisplass i en barnehage. Der jobbet jeg da Marianne og jeg giftet oss i juni ’99. En måned senere fikk jeg beleilig nok ryggproblemer, og det var siste gangen jeg jobbet. Etter det gikk det sakte, men sikkert nedover, og jeg ble mer og mer låst inne.

Jeg utviklet rutiner for å øke sjansene mine for å klare å komme meg ut døra, rutiner jeg fortsatt til dels er avhengig av, dog i mindre grad. Det ble tidlig en nødvendighet for meg å fly frem og tilbake til doen ørten ganger før jeg skulle dra hjemmefra, for å tømme ut mest mulig. Jeg spiste heller ikke kvelden før jeg skulle noe, eller samme dagen. I tillegg fikk jeg stadig større mageproblemer også når jeg bare var hjemme, og på et tidspunkt utviklet jeg Irritabel tarm (Irritable bowel syndrome = IBS). Dette gjorde utfordringene mine ekstra store, fordi jeg ikke bare må kjempe mot min egen hjerne, men også min egen kropp. Det jeg er mest redd for, er en reell fare.

Ny knekk
Jeg husker faktisk ikke hvilket år den endelig knekken kom (tror det må ha vært i 2002 eller -3), men den kom på tennisbanen. På det tidspunktet klarte jeg fortsatt å få til noen ting, og tennis var en av dem. Mens vi spilte på en utebane, uten forvarsel, fikk jeg bråvondt i magen, og rakk akkurat i tide frem til doen. Der ble jeg en stund, og det krevde alt jeg hadde å forlate den doen for å komme meg hjem. Denne nestenulykken var det nærmeste jeg hadde vært siden 1991, og det satte meg tilbake til nullpunktet. Jeg kom meg rett og slett ikke ut døra for noe i verden.

Panikk
I kjølvannet av den traumatiske hendelsen på tennisbanen, fikk jeg et par ekstra utfordringer. Helt brått og uventet fikk jeg et panikkanfall hjemme. Jeg har en kompis som lenge slet med panikkangst, så jeg skjønte heldigvis hva som skjedde, men det var likevel veldig skremmende. Jeg husker ikke så mye av det første anfallet, annet enn at Marianne fikk beskjed om å hente kompisen. Jeg har hatt mange flere anfall senere, så jeg vet likevel hvordan det utarter seg. Det starter med at jeg blir veldig svimmel og får noe som kjennes ut som elektrisk stråling i armer og bein. Så begynner jeg å hyperventilere, og magen slår seg fullstendig vrang. Når jeg kjenner et anfall komme, må setter jeg meg rett på doen, og der blir jeg til det er over. Så kommer hjertebankingen, og snart svetter jeg så voldsomt at det renner over hele meg, og jeg nesten sklir av dosetet i ren vannplaning. Hele anfallet varer i 5-10 minutter, selv om det føles veldig mye lenger. Mens det står på, suser det så fælt i øra mine at jeg ikke hører noe som helst, men jeg kan føle berøring, og det hjelper å føle at jeg ikke er alene.

Fordi jeg var så heldig at jeg med en gang skjønte hva som skjedde da jeg fikk det første anfallet, så slapp jeg å bli ekstra redd for at det var noe fysisk galt med meg. Det hjalp å vite det også under senere anfall. Kompisen lærte meg en teknikk for å mestre anfallene når de kom. Hyperventileringen gjør anfallet selvforsterkende, ved at kroppen får for lite CO2 i blodet, og det forsterker de andre symptomene, hvilket igjen fører til videre hyperventilering. Det viktigste under et anfall er derfor å få kontroll på pusten. Teknikken jeg lærte gikk ut på å mentalt tegne et rektangel, og så puste inn når jeg tegnet langsidene, og ut på kortsidene. Dette var veldig effektivt for meg, i tillegg til at jeg prøvde å gjespe så mye som mulig for å bryte den intense pusterytmen.

Om det var fordi jeg skjønte hva anfallene var for noe, og dermed ikke var så redd for nye anfall, eller at jeg bare var heldig, skal være usagt, men jeg fikk anfallene sjeldnere enn de fleste. På det verste kom de ca hver andre uke, og de ble stadig sjeldnere. De siste årene hadde jeg kun 2-3 i året, og i skrivende stund har det gått 1 år og 4 måneder siden sist.

Dødsangst
En annen konsekvens av nestenuhellet på tennisbanen, var akutt dødsangst. Jeg husker faktisk ikke hva som kom først av panikkangsten og dødsangsten, men jeg ble livredd for å sove fordi jeg var overbevist om at jeg ikke ville våkne igjen. Marianne var helt utrolig i den verste perioden, hun leste for meg hver kveld slik at jeg skulle høre at jeg ikke var alene når jeg sovnet. Denne angsten gjorde at jeg startet med tabletter, og sammen med terapi hjalp det meg å dempe denne angsten. Jeg har fortsatt et snev av dødsangst innimellom, det kommer plutselig, men nå klarer jeg å takle det og fokusere på noe annet.

Begynner å jobbe meg fremover
Etter episoden på tennisbanen, ble jeg, som sagt, helt låst fast. Denne gangen var det nesten umulig å komme seg videre. Etter hvert klarte jeg å dra til handlesenteret 300 meter hjemmefra, og til mamma et par kilometer unna. I sjeldne tilfeller klarte jeg å dra andre steder i Drøbak, men jeg hadde langt flere dårlige dager enn gode. Slik hadde jeg det i mange år. Jeg tror det gikk 7-8 år før jeg igjen var ute av Drøbak, og da først en gang til Ski og så en gang til Vinterbro. Deretter var jeg ikke lenger enn 3 km hjemmefra før vi flyttet hit til Hølen.

Å flytte hit var en utfordring i seg selv. Den dagen jeg dro fra Drøbak og kom hit til Hølen, var aller første gang jeg så dette huset. Det var jo rimelig spesielt, men det måtte bare bli sånn. Jeg husker den siste uken før jeg skulle flytte. Jeg gikk på nåler hele tiden, var anspent og kjempet mot angsten konstant. Da jeg endelig satte meg i bilen, hadde jeg brukt opp all angsten, og turen gikk over all forventning. Typisk 😉

Det går sakte fremover, veldig sakte. Etter at vi flyttet, så begynte jeg å gå litt turer i skogen her. Det er ikke like «skummelt» å gå i skogen som andre steder, for huet mitt har funnet ut at kan elgen drite i skauen, så kan jeg. Jeg har alltid dopapir med meg uansett hvor jeg går, som en forsikring, men det er ikke mange gangene jeg har fått brukt for det.

Da jeg fikk Ayla i fjor, så skjedde det noe i knollen på meg. Som jeg skrev tidligere i uka, så fant jeg endelig noe som var sterkere enn angsten, og Ayla har hjulpet meg fremover. Nå er jeg ute av huset hver eneste dag. Jeg beveger meg ikke like langt hver dag, men jeg klarer fint å gå både langt og der det er folk, også mye folk. Folkemengder har vært et problem. Ikke fordi jeg er redd for folk, jeg er ikke sjenert, men å føle meg inneklemt og overvåket legger et ekstra press på meg.

«Ut av skapet»
Jeg kom aldri ut av noe skap som lesbe, det var aldri noe issue for meg at jeg likte jenter, men å skulle innrømme hva jeg hadde angst for, den satt langt inne. Den første som fikk vite noe som helst var altså Marianne. Deretter gikk det flere år før jeg åpnet meg for den tidligere nevnte kompisen. Jeg snakket vel også med et par behandlere på denne tiden. Det var helt forferdelig å gå rundt med en slik hemmelighet. Jeg trodde alle ville se ned på meg, og fant på all verdens dustete unnskyldninger for å ikke bli med på ting, eller å besøke folk. Jeg hadde dårlig råd, vondt i huet, vondt i ryggen, været var dårlig osv osv osv. Jeg skjønte vel innerst inne at det er en grense for hvor mange slike bortforklaringer folk trodde på, eller fant seg i, men det hjalp ikke. Konsekvensen var jo at folk ga opp etter hvert, og det skjønner jeg veldig godt. Mange ble selvfølgelig også såret. Også etter at jeg åpnet opp, har dette vært et problem. Det er ikke så lett å forklare hvorfor en softis kan være god nok motivasjon for meg til å komme meg ut en dag, mens noens bursdag ikke får meg ut døra en annen dag. Det gir ikke mening for meg engang, så hvordan kan noen andre forstå det? Uansett hvorfor det er sånn, så er det viktig for meg å få frem at det ikke er personlig mot noen. Hva som tilfeldigvis motiverer meg en spesiell dag, er ingen refleksjon av hva jeg føler for den eller den.

Gjennombruddet kom med den psykologen jeg brukte lengst. De to største problemene for meg var 1) at det var pinlig og tabu, og ingen andre hadde samme angsten (trodde jeg), og 2) at angsten var så triviell at den ikke var verdt å snakke om, den var liksom for dum til innrømmes. Psykologen klarte å overbevise meg om følgende: Er noe et problem for meg, så er det et problem verdt å snakke om. Da spiller det ingen rolle hvor enkelt det er for andre å gjøre det jeg sliter med, for psykiske utfordringer graderes ikke etter en skala.

Denne overbevisningen var forløsende for meg, og jeg turte endelig å fortelle mine nærmeste akkurat hva jeg hadde angst for. De hadde nok gjettet det meste likevel, tror jeg. Jeg tror det var i 2006 at jeg sparket skapdøra opp med et smell. Da var jeg admin på forumet til dyrenett.no, og det dukket opp en diskusjon rundt sjenert blære. Det var såpass nærliggende mitt problem, at jeg følte tiden var inne. Jeg fortalte min historie til 10 000 brukere, flere av dem hadde jeg møtt på ordentlig, og regnet som venner. Det var da min gode venninne Carina (som jeg faktisk ble kjent med det forumet et år tidligere) sa noe som jeg aldri glemmer: Din angst er den mest logiske jeg har vært borti. Den setningen har jeg klamret meg til siden den gangen, og Carina, hvis du leser dette, så skal du vite at det er det beste noen noen gang har sagt til meg. Det betydde, og betyr fortsatt, mer enn du aner. Tusen, tusen takk for at du forsto meg 🙂

Jeg kunne nok skrevet en hel masse til, om behandlere og medisiner, om IBS og hvordan det er å leve med, hvor viktig galgenhumor er, hvor heldig jeg er som har Marianne, som støtter og hjelper meg, samt små og store skritt jeg har tatt på veien, men jeg tror det får holde for denne gangen. Jeg vil avslutte med noe jeg er veldig stolt av. I påska var jeg nemlig tilbake i Drøbak for første gang siden jeg flyttet derfra for over 2 år siden. Riktignok var det halvveis under tvang, jeg MÅTTE til legen, men jeg velger å se bort fra akkurat den detaljen, for jeg klarte det uansett grunn. Og det gikk faktisk mye lettere enn jeg hadde våget å drømme om, både før og under turen. Kanskje jeg endelig kan se et lite lys i enden av tunnelen. Kanskje jeg faktisk kan oppleve å ikke være redd for å bokstavelig talt drite meg ut…

PS: Jeg svarer gjerne på spørsmål, hvis noen lurer på noe. Ingenting er for pinlig eller personlig 😉 Hvis noen vil kontakte meg privat, legg igjen en kommentar og be meg ta kontakt, så skal jeg sende en epost 🙂

 

7 Responses to Min angst: Dronning av egen trone :P

  • Jeg leste hele, uten problemer med at det var langt, og all ære til deg som går ut med noe «slik», det kunne ikke være lett å bestemme seg for det.
    Men kan også tenke meg at det var godt å få skrevet det ned, og vil helt sikkert være mye enklere senere i forhold til ting du skriver om, når du først har skrevet dette.
    Nå har du skrevet det tidligere også ser jeg du skriver, da var det kanskje enklere denne gangen, og helt sikkert til hjelp for andre som har angst for det samme, det hjelper alltid på at man ikke er alene.

    Fikk virkelig vondt av den episoden på ungdomsskolen, kan knapt nok tenke meg hvordan det måtte ha vært, er jo slik som man knapt nok tør tenke på, og kanskje «alltid» er redd skal skje.
    Mye av angst og frykt er blitt veldig vanlig å snakke om, men det er nok en del av det som folk er redde å snakke om, siden de oppfatter det som pinlig, tabubelagt, og dette at ingen andre har det slik..

    Angst kan jo være både logisk og ulogisk, og du har jo fått opplevd hva du har angst for, så du vet at det er reelt også, noe som sikkert ikke gjør det enklere.

    Galgenhumor kommer man veldig langt med, det er nesten en nødvendighet i mange situasjoner.

    Det er helt fantastisk hva disse dyrene kan gjøre med oss, kunne skrevet mye mer men slutter av med en stor klem til deg for et veldig åpent og ærlig innlegg 🙂

  • Jeg har, i likhet med Heidi, lest hvert eneste ord, og du skal ha all verdens skryt for at du er så ærlig og åpen om problemene dine. Jeg har ingen forutsetning for å forstå det du sliter med, men jeg forstår allikevel at det er et utfordrende problem, og jeg er helt enig i det Carina sa til deg.
    Tøff er du! Du setter ord på det du sliter med, du utfordrer deg selv og du prøver å komme deg videre. Og om det går fremover med musesteg, så husk at det er et helt normalt steg for musa. Og det som er «a small step for mankind» også er «a giant leap for you» (lettere omskrevet :p)
    Klem til deg!

  • Kjære Heidi og Kjersti!
    Jeg skriver foreløpig et samlet svar til dere begge, for jeg klarer ikke å skrive så mye fornuftig akkurat nå. Jeg har tårer nedover kinnene, for det varmer mer enn dere aner at dere har skrevet det dere har skrevet. Jeg skrev mye mer nå enn jeg noen gang har gjort før, og jeg skal innrømme at det var bittelitt skummelt å trykke på publiser-knappen, men jeg skammer meg ikke lenger. Jeg er ikke flau, og jeg vet jeg er langt fra alene.

    Tusen tusen tusen millioner takk, jenter, dere er skikkelig skjønne, begge to!
    Kjempeklemmer tilbake til dere <3

  • Klart jeg leser <3 De ordene står jeg ved, og synes fortsatt din angst er den mest logiske jeg har hørt om. det gir fullstendig mening, og med bakgrunnshistorien din, samt IBS, er det ikke det minste "sært". Da er det verre med meg som får angstanfall i ukesvis før et familieselskap e.l. JEg har verdens fineste greieste familie, men flere av de på en gang… Det gir meg anfall av typen du beskriver her. Andre ganger får jeg anfall uten at jeg vet hvorfor. Kroppen oppfører seg som den er i livsfre, mens hodet bare sier til kroppen "WTF IS YOUR PROBLEM??"

    Ellers var det jo en sjarm med å være på åttitallsfest uten at dodøra ble lukket hele kvelden! Slik blir det venner for livet av 😉

    • Nåh, du er nå søt da, Carina <3 Du fikk meg til å føle meg normal (eller, så normal som jeg kan være :P), og det var et vendepunkt for meg. Jeg hadde følt meg så rar og utenfor i 15 år, og så snudde du det med en enkel setning. Har jeg en dårlig dag, så ser jeg fortsatt for meg deg som sier den setningen (jeg har det jeg kaller videohukommelse, jeg husker i "filmer"), og den snur fortsatt tankene mine.

      Hvorfor er det verre med din angst? Som psykologen min sa til meg: Er det et problem for deg, så er det et problem 😉 Selv om din angst kanskje har den åpenbare forklaringen som min har, så er den like mye "verdt", og for deg er den akkurat like stor. Å få angstanfall kastet på uten at man er i en setting hvor man er forberedt på at det kan komme (som når jeg skal noe sted eller du skal i familieselskap), er både ekkelt, forvirrende og, for min del i hvertfall, provoserende. Det er dønn urettferdig, og jeg ble skikkelig forbanna på min egen underbevissthet: "Her kommer jeg meg ingen plasser, og så skal du f**n meg angripe meg hjemme også?!?". Og, som du sier, kroppen reagerer som den er i livsfare, men det er søren meg ikke særlig effektivt. Kroppen burde se og lære seg moderasjon, for den måten vil ikke redde mitt liv i hvertfall 😉
      Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerte med panikkanfall etter nestenuhellet på tennisbanen, det gir ikke mening i mitt hode, jeg vet bare at det utløste anfallene. Det hjalp veldig for meg å skjønne hva som skjedde, at det ikke var farlig, samt å korte ned på anfallene ved å prøve å kontrollere pusten. Men det som virkelig gjorde en forskjell var at jeg klarte å overbevise meg selv om at anfallene ikke var så ille, og at de faktisk var verdt det. Nå vet jeg ikke hvordan det er for deg, men når et anfall var over for meg, så fikk jeg den fullstendig avslappa, helt filledukkefølelsen, som etter en orgasme 😉 Når jeg gjenkjente den følelsen, så klarte jeg å glede meg til den, og da forsvar mye av den ubevisste frykten for nye anfall. Absolutt verdt å teste ut 😉

      Haha, ja, den festen, ja. Rar og morsom fest, det er helt sikkert 😀
      *klem*

      • gister was kkrrrrrrrr vet jongens ik was er bij met al die kkr goeie djs en estacion mapocho zag er kkr goed uit… ja in andere worden… mijn expectaties van sensation white in chili waren wel groot, maar zooo groot waren ze niet en dus ben ik helemaal blij dat ik her ben op vakantie op zo’n goeie tijd! de groetuh aan al chileense vrienden en natuurlijk neaeeldndrrs… zonder nederland zou er geen sensation bestaan! Chili is klaar voor meer goeie trange house shit… dus bring it on gozuhhs! mzzzzzzl

        • I adore what you guys are up too. Such clever function and exposure! Keep up the really very good works guys I’ve inoarporcted you guys to my own blogroll.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker