Ozzy-gutten, ja. Snart 9 år, og fortsatt stille og beskjeden. Vel, stort sett. Så lenge vi har hatt han, har han vært mer pågående ute enn inne. Ute kommer han bort til oss for å få kos, og slår gjerne av en liten prat også, når det faller sånn. Han elsker å være ute, og i sommerhalvåret er det ikke mye vi ser han inne. Han elsker sol, og kan ligge og steke den kølsvarte pelsen i steikende sol lenge. Han holder også et lite øye med resten av flokken. Stort sett holder han seg unna andre katter, med unntak av Nagini, som har sneket seg inn under huden på han. Om det skulle det skje noe, en fremmed katt som ypper f.eks., er han på plass. Han er som den usynlige bodygarden som plutselig bare er der for å rydde opp. Og han trenger som regel ikke gjøre mer enn å dukke opp, før den fremmede lusker av gårde. Han har en autoritet over seg som man ikke kan sette fingeren på hvor kommer fra.

I løpet av det siste året har vi hatt besøk av Ozzy sin gamle familie noen ganger. Han kom jo i sin tid fra min fetter, som helst ikke ville at Ozzy skulle bo i en leilighet etter å ha bodd i et hus med hage. Det betyr ikke at min fetter og hans to barn ikke fortsatt er veldig glade i Ozzy, for det er de så absolutt. Den yngste ungen husker nok ikke Ozzy fra den tiden han bodde hos dem og het Tassen, men den eldste gjør det. Og det er utrolig rørende å se at Ozzy også husker guttungen. Det er helt sikkert, og veldig åpenbart når man ser dem sammen. Ozzy koser aldri så mye og så lenge som det han gjør når de han vokste opp hos kommer for å besøke han.

Inne gjør ikke Ozzy mye ut av seg. Han setter aldri sine bein i stua, på kontoret eller soverommet. Aner ikke hvorfor, han gjør det bare ikke. Stort sett er han å finne enten på kjøkkenbordet eller på badegulvet. I og med at han ligger rett ved siden av doen, så får han jo mange muligheter til oppmerksomhet hver dag. Og det utnytter han til fulle. Hver gang en av oss er på do, så bli vi gjerne sittende et minutt eller to ekstra for å kose med den svarte pelsklumpen som murrer og kurrer om å bli klødd bak øra.

Ozzy3

Favorittplassen foran doen

Kroppen til Ozzy har ikke vært særlig samarbeidsvillig det siste året, og spesielt det siste halve. Han har lenge vist tegn på at han har vært øm i den bakerste delen av ryggen, men røntgenbilder har ikke vist noe galt før i fjor høst. Da så vi tydelige forkalkninger, både i ryggen og hoftene. Det var helt åpenbart at dette var vondt for han, for dersom vi strøk han over ryggraden, så sank han liksom sammen når vi kom over halvveis. Slike forkalkninger er det jo lite å gjøre med. Operasjon er ikke aktuelt, og det forsvinner ikke av seg selv. Ingen medisiner vil heller hindre at det forverrer seg. Det eneste man kan gjøre er smertelindring, men det i seg selv er ikke risikofritt. Langvarig bruk av smertestillende går hardt ut over lever og nyrer, og er ikke å anbefale. Derfor forsøkte vi noe som er ganske nytt å bruke på katt, men som har vært brukt en stund  på hund, hvor det virker hos 4 av 5. Det er et legemiddel som heter Cartrophen, og er smertestillende og betennelsesdempende depotmedisin. Det betyr at dyret får fire injeksjoner over fire uker. Dette bygger opp et lite lager i kroppen, og så vil medisinen kontinuerlig tilføres over noen måneder. Dessverre så virket ikke denne behandlingen på Ozzy.

Det neste vi prøvde var glucosamin-tilskudd. Dette har jo vist seg å ha god effekt på skjelett og ledd. Igjen ble det bomskudd. Det første produktet vi prøvde tålte ikke Ozzy, han kastet opp, og det andre klarte vi ikke å få i han engang. Dermed sto vi igjen uten andre alternativer enn vanlig smertebehandling i form av Metacam. Men som jeg nevnte over her, så er ikke det noe lurt i lengden. Vi var litt rådville. Og så for å gjøre tingene enda vanskeligere for oss, ble Ozzy veldig mye verre i romjula. Han ville ikke gå ut, og ble nesten aggressiv. Fra å være en katt som vi aldri har opplevd bruke tenner eller klør på noen, verken folk eller dyr, beit han etter Nagini flere ganger. Han slo også etter oss for den minste ting, og han knurret og freste til katteluka de gangen han forsøkte seg på et tur ut. Det var helt tydelig at han hadde det vondt.

Ozzy2

Fra i fjor sommer, før han fikk vondt i ryggen

Hva gjør man da? Hovedregelen her i huset er ”bedre å la dem slippe for tidlig enn for sent”. Han hadde jo åpenbart vondt, og vi så ingen utvei. Samtidig er Ozzy viktig for flokken. Vi ble raskt enige om at vinter, og spesielt kulda, gjorde tingene verre for gutten, og vi så at det nok uansett ville være slemt mot han å utsette han for en vinter til neste år. Altså, til høsten ville det uansett være slutt. Ville vi kunne få han over kneika, slik han han kunne få en siste god sommer? Det ville jo være mest for vår skyld, han har jo ikke begrep om tid og fremtid. Vi gikk mange runder med oss selv, og med dem rundt oss, og hadde vel egentlig mer eller mindre kommet frem til at om vi ikke fikk smertene under kontroll innen kort tid, noen få uker, så ville vi la han slippe. Jeg ringte også og snakket med fetteren min, som tilfeldigvis skulle til Østlandet kort tid etter, og han og ungene kom på besøk for det som kanskje ville bli et siste møte med Ozzy.

Først ble han satt på Metacam annenhver dag. Dette hjalp noe, men ikke nok til at vi var fornøyde. Det foreløpige løsningen kom i form av en, for katt, utradisjonell behandling. Marianne tok han rett og slett med seg til en dyre-kiropraktor, veterinær Kristin Halle på Logreklinikken. Hun fant ut at det mest sannsynlig ikke var selve forkalkningen som skapte problemer, men store muskelknuter langs ryggraden som følge av spenning. Han fikk laserbehandling, og vi fikk hjemmelekse. Nå masserer vi han lett langs ryggraden noen ganger hver dag. Igjen ble det en fordel at han ligger mye på badet. Det er veldig enkelt å legge inn en liten massasjerunde mens man sitter og tisser.

Ozzy1

Fra photoshooten vi gjorde

Etter laserbehandlingen merket vi stor forskjell. Gutten begynte å gå ut igjen. Han leker og hopper mens han er ute, og ser ut til å kose seg voldsomt. Han får fortsatt Metacam annenhver dag, for å opprettholde bedringen. Han skal nok også snart tilbake til kiropraktor-dama for en ny runde med laser. Hvor lenge dette vil fungere, det gjenstår jo å se. Jeg tror vi i hvert fall har klart å kjøpe han en sommer til. Så får vi se til høsten hvordan ståa er. Langvarig bruk av Metacam vil jo etter hvert sette sine spor i hans indre organer, så veldig gammel vil han ikke bli. Men så lenge han har livsglede, så er vi fornøyde. Mister han den igjen nå, da er vi skjønt enige om at han får en siste tur til dyrlegen.

Fra fotobok-presangen: Ozzy er rett og slett en herre av få ord. Han holder ting enkelt, og så er han jo svart, så fargen virket åpenbar.

Ozzy_bok

Denne klarer vel alle å lese?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker