Det startet i november. Som jeg har skrevet om på presentasjonsiden hennes (som nå har havnet i den nyopprettede kategorien Jaktmarken), så fikk hun nyrestein i 2013. Den ble holdt i sjakk med streng diett. Etter halvannet år på det samme tørrfôret, begynte Venus å bli temmelig drittlei. Vi bestemte oss derfor i november for å prøve et annet merke. Samme diett, annen produsent. Det funka for så vidt, Venus digga den nye maten, og fikk tilbake appetitten. Problemet dukket opp omtrent ei uke senere, da jeg plutselig hørte intens graving på gulvet i kjelleren. Jeg titta over rekkverket, og så Venus grave rundt en dam med blodfarget væske. Litt lenger vekk så jeg en dam til.

Marianne hadde egentlig lagt seg, men jeg vekket henne, muligens litt panisk. Vi hadde for lengst bestemt at om Venus fikk en nytt anfall utløst av nyresteinen, så skulle hun få slippe. Jeg var derfor sikker på at det plutselig var blitt den siste kvelden med henne. Den hadde jeg jo vært forberedt på i flere måneder etter at hun fikk diagnosen, men nå hadde det gått så lang tid at jeg trodde vi skulle få beholde henne lenge til. Bare et par uker i forveien hadde hun vært hos dyrlegen for å få chip, fordi vi installerte chipstyrt katteluke, og hun fortsatt bare hadde god, gammeldags nummertatovering. Dyrlegen som satte chip’en hadde ikke sett Venus før, så Marianne moret seg med å spørre han hvor gammel han trodde kattefrøkna var. Dyrlegen tittet godt på Venus, inkludert tennene hennes, og var sikker i sin sak da han proklamerte at hun var ca. 5 år 😛 Nuvel, det manglet jo bare et ett-tall foran, men han trodde rett og slett ikke på Marianne da hun fortalte hvor gammel pus egentlig var. Dama var altså i fantastisk form, sett bort fra den dustete nyresteinen. Derfor kom det veldig kastet på meg at hun nå plutselig begynte å trykke blod ut av urinåpningen igjen.

Heldigvis var det ikke like alvorlig som først antatt, og med hjelp fra dyrlegevakta, knyttet vi det raskt til byttet av fôret. Venus måtte igjen lide med den gamle, kjedelige maten, og det kom ikke mer blod. I hvert fall ikke før den var nesten jul. Torsdag 18. desember startet blødningene igjen. Denne gangen var det flere dammer, og nå hadde vi ikke maten å skylde. Dagen etter bar det til dyrlegen. Heldigvis hadde ikke steinen forandret seg, og nyrene var normale. Hun hadde dog en kraftig urinveisinfeksjon. Det ble ganske kjapt vårt minste problem, for blodsukkeret hennes ble målt til hele 33(!), det skal være under 14. Da ble langtidsblodsukkeret målt, og funnet for høyt, og Venus dro hjem med en diabetesdiagnose, nytt fôr og resept på insulin.

Venus2

Den dagen hun fikk diagnosen

Det var selvfølgelig tøft å få en så alvorlig diagnose på gamlemor, men vi ble raskt opptatt av praktiske løsninger og moralske dilemmaer. Det var jo særdeles uheldig at Venus plutselig måtte over på diabetesfôr. Slikt fôr har lite karbohydrater og mye proteiner, nøyaktig stikk motsatt av maten som holdt nyresteinen i sjakk. I og med at det høye blodsukkeret ville ta livet av Venus innen kort tid, så måtte det prioriteres, men det var ikke noe morsomt å måtte gi henne mat vi visste ville provosere nyresteinen.

En annen ting vi diskuterte mye var spørsmålet om hvor langt vi skulle la dette gå. Det var vanskelig å bli enig med både seg selv og hverandre, men i bunn og grunn fant vi vel ut at om Venus fortsatt var avhengig av sprøyter når sommeren kom, så skulle hun få slippe. Vi kunne ikke holde henne inne om sommeren, det var vi enige om, og å slippe ut en katt som må ha sprøyte til samme tidspunkt to ganger hver dag, det var ikke aktuelt. Det snilleste ville derfor være å avlive henne. I mellomtiden måtte vi håpe at hun etter hvert ville kunne klare seg uten sprøyter.

Hele jula satte vi sprøyter på Venus to ganger hver dag. Vi målte også blodsukkeret ved å stikke henne i øret, noe hun ble grundig lei av ganske kjapt. Vi hadde flere dager hvor vi førte en såkalt blodsukkerkurve, hvor vi målte hver annen time gjennom tolv timer. Dette var for å sjekke hvor mye blodsukkeret sank når insulinet virket sterkest, og hvor fort det steg igjen. Disse målekurvene var ikke særlig oppløftende. De ble stadig dårligere, og vi målte stadig høyere, både fastende og når insulinet skulle virke best. Over nyttår så det dårligere og dårligere ut, og insulindosen ble økt flere ganger, men ingenting hjalp. Jeg tror vi begge skjønte hvor det bar.

Venus3

Begynner å merke belastningen i romjula

Torsdag 8. januar hadde hun igjen time hos dyrlegen. Jeg hadde lest en del på nettet og i bøker, og hadde luftet for Marianne at jeg mente Venus måtte ha fått kronisk bukspyttkjertelbetennelse, pancreatitt. Dyrlegen mente det samme, men kunne ikke stille en sikker diagnose uten en prøve som kosta 1300,-. Både hun og jeg var dog nokså sikre på at det var den eneste logiske forklaringen på at blodsukkeret fortsatte å stige, selv om økte dosen insulin.

Jeg var ikke lenger i tvil om at tiden for å la Venus få slippe var inne, men Marianne var fortsatt usikker. Utpå kvelden den torsdagen begynte Venus å vise klare og tydelige fysiske tegn på at hun hadde gått for lenge med altfor høyt blodsukker. Hun sleit med å stå, og da vi så at hun veltet mens hun gikk på do, så ble saken avgjort for Marianne også. Sånn skulle rett og slett ikke Venus ha det.

Vi fikk time allerede neste ettermiddag. Denne gangen ble også jeg med. Selvfølgelig skulle jeg bli med Venus på hennes siste tur, angst eller ikke angst. Dyrlegen Gro tok vel i mot oss, og tok en kjapp titt på Venus. Hun ga avgjørelsen vår full støtte, og sa at Venus så fryktelig dårlig ut. Hun var blitt mager og dratt.
Først fikk hun en sprøyte å sovne på. Den kastet hun opp av før hun sloknet. Mens vi begge holdt rundt henne, satte Gro den den aller siste sprøyta i Venus, mens tårene trillet hos Marianne og meg. 9. januar 2015 kl. 15:30 døde Venus, 15 år, 3 mnd og 22 dager gammel.

Venus1

Det aller siste bildet av meg og Venus (beklager dårlig mobilbilde)

Det mangler fortsatt noe her, over et år senere, for Venus var en katt som tok mye plass. Hun var veldig sosial, og var ofte der folka var. Gjester ble ikke kvitt henne, og hun kunne prate mye. I flere uker etter hun døde, tok jeg meg flere ganger i å skulle sette frem matskåla hennes. Det hender fortsatt at jeg kikker bort på armlenet på sofaen der hun pleide å sitte, og forventer å se henne. Vi kommer nok aldri til å helt komme over at hun er borte, men fytte søren så heldige vi var som fikk lov til å kjenne henne i over 15 år. Hun sjarmerte alle hun møtte, inkluderte selverklærte kattehatere, og hun beriket vårt liv. Vi vil nok aldri få en sånn raritet igjen…

One Response to Venus – diabetes og død

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker