Det siste innlegget var jo at det triste slaget, så nå er det på tide på noe positivt og koselig. Og var er vel da mer passende enn en pus med en utrolig historie?

Da vi flyttet hit til Hølen, oppdaget vi etter hvert en stor og gul hannpus som tråkket rundt her. Etter hvert fant vi ut at han delvis bodde hos hun som leiet i huset ved siden av oss. Hun kalte han Bestefar. Han var egentlig ikke hennes, men hun ga han mat, og det samme gjorde visstnok Geir, en av leieboerne på gården rett nedenfor oss. På grunn av dette tok ikke naboen med seg Bestefar da hun flyttet for 2 1/2 år siden. Geir fortsatte å mate gutten, og vi fikk over tid høre litt mer om han. En som tidligere hadde leid på gården hadde fått Bestefar i fanget av en eks, men da han flyttet, lot han bare være å ta med seg pus.

Vi har aldri bekymret oss spesielt for Bestefar. Selv om han strengt tatt var hjemløs, fikk han regelmessig mat av Geir, som også hadde snekret et lite kattehus til han, og et par andre leieboere på gården, samt at vi tittet til han når vi så han. Han har hele tiden vært tillitsfull, og kom for å få kos når han så oss. Han har alltid virket frisk og heller litt på den runde sida av skalaen. Vi vurderte derfor aldri å f.eks. få han inn hos Dyrbeskyttelsen. Han var faktisk kastrert, og det er jo det største problemet. Han fikk mat, og virket i grunn særdeles harmonisk. Han trivdes, det var vi sikre på, og da kunne vi ikke la han ta en plass hos DB som noen andre trengte mer enn han.

Historien om Bestefar tok en ny vending sommeren 2014. Jeg var nede på gården og koste med han, og la merke til at han klødde seg voldsomt i den ene øret. Jeg tittet nærmere etter, og så at det var masse svart gørr nede i øret. Øremidd! Helt sikkert. Jeg snakket med Marianne, og vi ble kjapt enige om at vi måtte få gutten til dyrlegen. Som sagt, så gjort, og midd på påvist. Samtidig fikk han vaksine, og ble undersøkt. Dyrlegen tippet han til å være nærmere 10 år. Han var, som vi hele tiden har vært sikre på, i god form, bortsett fra en ting: Han hadde en knekt hjørnetann som burde trekkes. Jaja, tenkte vi, har vi nå først sagt A og tatt på oss noe av ansvaret for Bestefar, så må vi jo si B også. Dette var jo sommeren, og vi hadde både skatte- og feriepenger på bok. Kunne ikke tenke oss noe bedre å bruke dem på.

Dagen for operasjonen kom, og tannen ble fjernet. Alt gikk fint, men gamlefar kunne jo ikke akkurat gå tilbake til hagen der han bodde, så han flyttet inn i kjellerstua vår. Planen var i utgangspunktet at han skulle bo der i to uker, sånn at vi fikk gitt han medisiner og sjekket at alt gikk fint med munnen hans. Den planen gikk, som de fleste planer her i huset, rett i dass. Nå husker ikke jeg lenger hva som skjedde først, men vi fikk i hvert fall vite at Geir skulle flytte. Ikke langt, men såpass langt at de ville bli vanskeligere for han å passe på Bestefar. I tillegg ble pus alvorlig syk en stund ut i rekonvalesensen sin. Han kastet opp alt han spiste, og ble skikkelig dårlig. To ganger måtte han legges på drypp, men han kom seg heldigvis over kneika. Vi fikk litt logistikkproblemer da han var hos dyrlegen den ene gangen, og min kjære søster Stine stilte opp igjen, med et litt komisk innslag. Hun sa nemlig følgende til sjefen sin: Jeg må dra nå, for jeg skal hente Bestefar hos dyrlegen 😛 Tror sjefen lurte litt på om det hadde rable fullstendig for sin undersåtte…hihi

Brumm1

Søteste Brumm etter at han flyttet inn hos oss

Etter alt dette hadde vi brukt nærmere 12 000,- på gutten, og med en slik investering, kunne vi ikke sende han ut på måfå heller 😛 Dessuten, han er en PR-mester, han selger seg selv veldig billig, og er fryktelig lett å bli glad i. En katt som har bodd ute så lenge som han burde vært skeptisk til folk, men jeg tror ikke den karen har en mistenksom celle i hele kroppen. Han koser med hvem det skulle være, og lar vilt fremmede massere magen. Han purrer som en gammel totaktsmotor for kun et blikk. Kort sagt, veeeeldig lett å bli glad i. Selvfølgelig skulle han få bli boende om han ville.

I løpet av sykeperioden fikk Bestefar et ekstra navn. Nede i kjellerstua hadde vi lagt ut ei reservedyne med et dynetrekk med Ole Brumm på. Det falt så naturlig å kalle Bestefar for Brumm, for han minnet meg så veldig om den trivelige bjørnen. Brått ble kattepusen fulle offisielle navn Bestefar Brumm, nå stort sett kalt Brumm i hverdagen. Jeg sier offisielt fordi Brumm takket ja til invitasjonen om å flytte inn i Steiro Zoo. Han skjønte kjapt systemet her, og kom hjem til mat. Alt så ut til å gå strålende…

… helt til Lynx, av alle katter, fant ut at han ikke likte Brumm, og begynte å plage han. Vi skjønte heller lite av dette, for Lynx har jo alltid vært vennligheten selv, velkomstkomité for de som har kommet inn i heimen etter han. Men alle som har flytta inn har jo vært jenter, og vi har funnet ut etter hvert at det er hannkatter, spesielt av den litt røslige typen, han ikke vil ha inn her. Gudene vet hvorfor han har fått for seg at det ikke skal flere gutter inn i familien, men sånn har det nå blitt. Fullt mulig det vil være annerledes om det kom en hannkattunge, jeg tror i hvert fall det ville gjort en forskjell.

Anyhoo, Lynx ble stadig mer og mer ufin mot Brumm, og etter hvert gikk det over i reinspikka mobbing. Det var utrolig kjipt å være vitner til, men hva kunne vi gjøre? Veldig lite. Brumm slutta etter hvert å komme hjem, han fikk jo ikke lov av Lynx å komme inn katteluka likevel. Vi måtte gå ned på gården og bære Brumm opp så han fikk spist, men det var jo ikke noen varig løsning. Gode råd var dyre, for vi var, og er fortsatt, veldig glade i Brumm. Igjen ble lillesøster redningen. Dvs, denne gangen var det hennes mann, Stig, som egentlig ble helten.

Brumm2

Avslappa type, han der

Stine har i alle år tjatra om at hun ønsker seg en gul guttepus, men tilfeldighetene har gjort at det aldri ble sånn, selv om hun har sikla seg nesten dehydrert på mange gule karer på nettsidene til diverse dyrebeskyttelser. Stig har dog ment at de to pelsene de hadde var nok, og foten hans har vært planta. Da vi tok inn Brumm, forelska hun seg totalt i han, og har ved flere anledninger trua med å kidnappe han, men så lenge hadde kunne bo her, var det uaktuelt for Stig.

To dager før jul toppet det seg for Lynx. Han fløy på Spike i vanvare, i den tro at det var Brumm, for de er omtrent kliss like av utseende. Da skjønte vi at noe måtte gjøre. Situasjonen var uholdbar for begge gutta, og for oss. Jeg ringte Stig, og forklarte han situasjonen. Da var han heldigvis ikke så vond å be. Det ante han nok at han ville bli skilt i god tid før sin første bryllupsdag om han lot Brumm flytte ut av familien 😛 Samtidig klekket jeg og Stig ut en plan. Det var jo to dager til julaften, og den anledningen kunne vi rett og slett ikke gi fra oss. Stine elsker overraskelser, både å gi dem, og å få dem, og nå skulle hun få sitt livs største.

Vi holdt Brumm nede i kjellerstua i de to dagene som sto igjen. Han hadde ikke noe mot det, han trivdes der nede, han. Og vi var masse hos han, han er jo både selskapssyk og kosete som få.
Julaften kom, og Stine gikk tøft ut og sa at hun ville dele ut siste presang, til meg. Det er tradisjon hos oss at vi sparer sippepresanger til slutt, og det hender det blir en aldri så liten diskusjon om hvem som skal få æren av å gi bort aller sist. Denne gangen trumfa jeg gjennom, og sa at i år MÅ vi være sist. Så da, så var siste presang delt ut, og jeg hadde sippa en skvett. Vi flyttet en stol bort i det hjørnet av stua hvor man ikke kan se trappa, og Stine fikk beskjed om å plante rompa der. Stig fikk i oppgave å dekke utsikten og passe på at hun holdt øynene igjen. Marianne ble med ned for å «hjelpe til med å bære», og så kom jeg opp igjen med Brumm i armene. Vi forsikre oss om at Stine hadde øya igjen, og så fikk hun beskjed om å holde ut armene. I det jeg plasserte Brumm i armene hennes, ga jeg henne lov til å lukke opp øya.

Uttrykket i ansiktet hennes skulle vært fanga på film, men det ble det dessverre ikke. Tror nok ikke jeg glemmer det med det første likevel. Det var en salig blanding av forvirring, sjokk og vantro. Og så kom spørsmålet, over stokk og stein, men meningen var: Skal jeg få han? Ja, svarte jeg, og forklarte kort ståa med han og Lynx. Da satte lillesøs vannkrana på fullt. Hun dytta Brum over i noen andres armer, husker ikke om det var Marianne eller Stig, og så heiv hun seg rundt meg mens hun hulket: Du kan ikke gjøre sånn! Vel, jeg tror nok hun egentlig var sånn passe glad for at jeg «gjorde sånn» 😛 Stine ville dra hjem litt tidligere enn hun pleier den julaften…

Brumm har nå endelig fått sitt drømmehjem. Han blir behandla som en konge, og både Stine og Stig fikk raskt en ny favorittpus. Fra å ha hatt hver sin pus, Brasco var Stines, Tassa var Stigs, krangler de nå nesten om hvem som elsker Brumm høyest. Vi er så utrolig glade på hans vegne, han fortjener det så veldig.
Jeg håper at Stine og Stig etter hvert vil komme med et gjesteinnlegg om Brumms liv hos dem.

5 Responses to Bestefar Brumm på flyttefot

  • Awww <3
    Jeg har også en forkjærlighet for gule puser (er de ikke stort sett alltid gutter når de er gule?), tror ikke jeg noensinne har møtt en ond gul pus. Og nå ble jeg jaggu litt glad i Brumm, jeg også 🙂

    • Jo, jeg har også inntrykk av at de aller fleste helt gule puser er gutter. Vi pleier å si de har sjarmgenet 😉 Det er noe ekstra sjarmerende med disse gule gutta. Jeg tror til og med det er forsket på det, mener jeg leste et sted at gule katter blir sett på som de mest kosete og trivelige kattene.
      Åhh, han er nå så lett å bli forelska i, han godeste Brumm. Har ikke en vond celle i hele kroppen, han er bare god, han. Det er jo smått utrolig, i og med at han har vært uten et skikkelig hjem i 6-8 år, etter det vi har funnet ut. Skulle ikke være mulig å være så tillitsfull og kjærlig da.

  • Gul er egentlig rødt og farge bundet til x kromosom. For at en jentepus skal bli gul må hun ha rødt bundet til begge x kromosomene sine ( jenter er xx), altså arve fargen fra både mor og far. Hvis hun har bare en gul x er de skilpadder ( tricolour ), gutter har som kjent kun 1 x kromosom( de er xy) og blir da gule for y en spiller ingen rolle… så nedarving av rødt (eller gul som dere kaller d) er bundet til kjønnskromosomer.. rørende historie dette var ?

    • Jupp, jeg vet at det egentlig heter rødt, men det ser nå mer ut som gul da 😉 Og det er spennende med genetikk. Jeg vet hvordan x-linket rødt fungerer, det fungerer det samme på hamstere, som jeg kan mer om (der kalles det dog faktisk gult). Jeg synes det er litt rart at fortsatt så vet ikke alle at en skilpaddemønstret katt (eller hamster) er jente, selv om det kan fødes gutter med skilpadde, men de er jo, som kjent, sterile.

  • Fineste Brummegutten vår det <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker