Nå har ikke jeg en eneste religiøs celle i hele kroppen, men jeg vet jo at påska har med oppstandelse å gjøre. Kan ikke tenke meg en bedre og mer passende historie å avslutte oppdateringsrunden med, enn den mest utrolig opplevelsen vi har med en katt i hovedrollen.

Dramaet rundt vår leieboerpus Oliver ville liksom ingen ende ta. I en kommentar til dette innlegget skriver jeg helt nederst at han hadde vært borte siden søndag 27/4-2014, men at vi ikke var så bekymra. I etterpåklokskapens tegn burde vi ha vært det. Vi så han et par ganger etter jeg skrev den kommentaren, men den ene gangen turte han ikke å komme frem fra busken han satt under, og den andre gangen var han på vei inn, men dundra rett i Lynx da han hoppa opp på trappa. Lynx skvatt, og dro til Olli, som stakk til skogs, og det var det siste vi så til han på ei lang stund.

Da vi ikke hadde sett gutten på enda flere dager, begynte vi å bli virkelig urolige for at noe alvorlig hadde skjedd han. Vi leita rundt i skogen rundt her, prøvde til og med å få Ayla til å snuse rundt, men innerst inne visste vi jo at om en katt ikke vil bli funnet, så finner man den rett og slett ikke.
Vi begynte å forme våre teorier om hva som kunne ha skjedd. Marianne mente at han kunne ha begynte å vandre mot sitt gamle hjem i Bærum, og sin egentlige matmor Helene, men jeg tvilte på det. Jeg var mer bekymra for grevling og rev. Vi var begge skjønte enige om at om han var i live og på frifot, så ville han aldri tørre å oppsøke folk for å finne mat. Ergo, han måtte klare seg selv.

Det var helt grusomt å måtte fortelle Helene at Oliver var savnet. Vi drøyde i det lengste, men måtte til slutt bite i det sure eplet. Snilleste Helene var veldig forståelsesfull, og visste jo at det hadde vært en mulighet, en risiko vi måtte ta på et tidspunkt. Vi følte oss likevel pil råtne, som hadde klart å miste katten hennes.
Utover sommeren ble vi mer og mer sikre på at han måtte være død. Det var jo forferdelig varmt i den sommeren, så hvor skulle gutten finne vann? Nei, troa forsvant raskt, og til slutt aksepterte vel både vi og Helene at han var borte for godt.

Så skjedde det som gjør dette til en fantastisk gledelig historie. På kvelden den 6. november 2014, mens Marianne laga middag (husker faktisk ennå at det var hjemmelagde burgere), klikka jeg meg inn på FB-gruppa for folk i Hølen, og der lyste dette mot meg:

Oliver1

Bilde fra FB – tatt av SA

Jeg skvatt så jeg nesten ramla av stolen min. Den katten var stygglik Oliver, men det var jo for godt til å være sant. Han hadde jo vært savnet i et halvt år, gjennom tørke og det som er. Likevel, det var noe veldig kjent med det vaktsomme blikket. Jeg ropte på Marianne, og ba henne om å komme. NÅ! Men maten da, svarte hun. NÅ!, gjentok jeg. Burgere fikk bare være burgere, jeg kunne bare ikke vente. Marianne kom halsende inn på kontoret mitt, og jeg bare peka på skjermen. Jeg husker ikke hva som ble sagt mellom oss der og da, men det gikk vel mye i «kan det virkelig være?» og den stilen der. Vi fikk i hvertfall i oss maten, mens vi diskuterte videre. Jeg hadde en merkelig følelse, husker jeg, en sånn hvor det prikker i hårrøttene, for det er for utrolig, men det MÅ jo være han. Turte likevel ikke helt å tro, ikke 100%. Vel er jeg optimist av natur, men det får da være måte på, fortalte jeg meg selv.

Så fort vi var ferdig med maten, satte vi oss til for å studere bildene nærmere. Vi sammenligna dem med bilder vi hadde av Oliver, kikka på detaljer i mønsteret, og kom frem til at om det ikke var han, så måtte det være en tvillingbror. Turte dog fortsatt ikke å tro helt.
Dagen etter ringte Marianne og snakket med hun som hadde lagt bildene ut på Facebook, SA. Hun fortalte at han var så sulten at han stjal mat på fuglebrettet hennes. Hun hadde prøvd å lokke han, men han var så skvetten at han stakk så fort hun rørte på seg. Hun hadde begynt å sette ut mat til han, for selv om hun ikke hadde katt selv, så var hun veldig glad i puser, og skjønte at han led. Hun skulle fortsette å prøve å lokke han inn til seg. Hvis ikke det gikk, måtte vi gå drastisk til verks, og bruke Mariannes hjemmebygde fangstkasse. SA skulle ringe når hun så han igjen.

Senere samme dag fikk jeg tak i Helene på chatten til FB. Jeg sendte henne bildene, og hun var helt sikker på at det måtte være han. I mellomtiden hadde vi funnet ut at katten uansett måtte fanges, for når en katt går så langt som til å spise fuglefrø, da er den sulten. Den trengte hjelp. Om det viste seg å ikke være Oliver, så måtte vi finne ut om den hadde en eier. Det var veldig beleilig at vi kort tid før dette hadde kjøpt oss egen chip-leser.

Dagene gikk, og vi hadde mer eller mindre innfunnet oss med at vi måtte ty til fangstkassa. Vi prøvde å finne et passende tidspunkt å sette opp kassa, og hvordan vi skulle ordne det rent praktiske. Heldigvis ble vi spart for den løsningen, for på ettermiddagen den 12. november ringte SA og sa at han nå var inne i stua hennes. Vi heiv bur, godbiter og chip-leser i bilen, og kjørte av gårde. Det var ikke så langt, en kilometer eller så i luftlinje herfra, gjennom skog, over jorder og gamle E6. I løpet av den korte turen begynte sommerfulgene å holde raveparty i magen min. Jeg var så spent som jeg sjelden har vært. Kunne det virkelig være mulig at når vi så kom hjem igjen, så hadde vi Oliver med oss?

Vi ringte på døren, og klarte å samle nok manerer i all spenningen til å hilse pent på SA, som viste seg å være verdens triveligste dame. Katten hadde gjemt seg bak sofaen hennes, kunne hun fortelle, og den nekta å flytte på seg. Jeg spurte om det var greit at jeg dro sofaen litt ut, og det var å greit som det kunne bli. Som sagt, så gjort, og så satte jeg meg i sofaen og tittet ned på baksiden. Da forsvant all tvil. Det blikket jeg fikk pusen, det har jeg fått utallige ganger hjemme i vår egen kjellerstue. Det var ikke lenger et spørsmål om hvorvidt det var Oliver eller ei. Det var han. 110% sikker var jeg.
Måtte likevel få det bekreftet, og fikk lirka chip-leseren ned mellom sofaen og veggen. Leseren vår er veldig sensitiv, så den peip med en gang. Nummeret ble lest av, og SA søkte det opp på dyreidentitet.no. Opp spratt navnet på moren til Helene, og da kom jubelen. Og tårene. Jeg er sikker på at endorfinene dansa jenga i huet på meg, så glad var jeg.

Så kom virkeligheten tilbake. Hvordan skal vi få verdens største pysepus inn i buret? Første idé var å dra sofaen mer ut på den ene siden, sette buret i åpningen, og prøve å presse han inn i det. Det gikk rett i dass. Olli skjønte tegninga. Han hoppa over og spant ut i gangen. Da gjorde vi generaltabbe nummer 1: vi fulgte etter. Han ble selvfølgelig enda mer skremt, og til slutt beinfløy han inn på kjøkkenet. Akkurat det var for så vidt greit nok, det var et lite rom med en utgang, litt mer kontrollerbart. Vi prøvde igjen å få tak i han, men han hoppa opp på bordet, og kom seg via en vinduskarm med pyntegjenstander bort til kjøkkenbenken. Da skjønte vi at vi måtte holde oss i ro, og da stoppet han heldigvis der. Han var fryktelig stressa, peste og pusta, og endte også med å bæsje på seg. Midt på kjøkkenbenken. Da viste SA seg igjen som den fantastiske personen hun er. «Skitt au, sånt skjer, det vasker jeg opp etterpå». Knalldame!

Vi roa helt ned, og holdt litt avstand til Oliver. Måtte la gutten få ned pulsen litt, og vi trengte en plan. Vi fikk sperret av veien ut av kjøkkenet, og jeg satte meg på en stol ved siden av Olli, ca en halvmeter fra han, og så bare snakket vi folka en stund. Mens vi skravla, og prøvde å komme på en lur idé, nærmet jeg meg Oliver forsiktig med hånda, og til slutt fikk jeg ta på han. Til og med kose han mellom øra, akkurat slik jeg pleide før han forsvant. Da fikk jeg en god følelse, dette var faktisk ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Etter litt frem og tilbake, ble vi enige om å gi pledd-metoden et forsøk. Altså hive et pledd over gutten, pakke han inn, og stappe han i buret. Vi fant et pledd, et Marianne har i bilen i tilfelle rottefelle, og ble enige om de siste detaljene, som hvordan buret skulle holdes, og hvem som skulle lukke burdøra (erfaring har gjort slike detaljer nødvendige). Jeg la pleddet rundt Oliver, som ble sittende forbausende rolig, tok tak i han, og pent og pyntelig puttet han i buret. Så lukka jeg igjen døra, og voila! Oliver var endelig på vei hjem. Ikke kjempefornøyd, men mest satt ut, tror jeg. Vi på to bein, derimot, var happy as can be. Etter en hel masse takking fra oss til SA, bare vi han ut i bilen, og kjørte. Den takken må jeg forresten gjenta her, for den går aldri ut på dato. Dama er helt suveren, som først jobbet med Oliver for å få han inn, og deretter lot oss ommøblere deler av huset hennes for å få fanget han. Oliver la jo sågar igjen en stinkende takkepresang på kjøkkenbenken hennes. Snillere dame skal man lete lenge etter!

På vei hjem hadde jeg så mye gledesbobler i hele fordøyelsessystemet at jeg knapt klarte å sitte stille. Jeg følte meg nesten rusa. Prøvde selvfølgelig å ringe Helene, men hun svarte ikke. Fryktelig irriterende, jeg gleda meg som en unge på julaften til å fortelle henne at vi var på vei hjem med Oliver 😛 Nuvel, da ringte jeg lillesøster i stedet, for noen måtte jeg jo fortelle dette til. Fikk jubel tilbake, og så var vi hjemme. Fikk plassert Olli i kjellerstua, og det virket det som om han var rimelig fornøyd med. Omtrent samtidig med dette flytta Helene inn i ny leilighet, og hun ville gjerne vente med å hente Oliver til alt var på plass, inkludert å gjøre den Oliver-vennlig. Derfor skulle vi ha leieboerpus i et par uker til.

Oliver2

Selv etter så lang tid borte, var det trygt å spise fra hånda mi

Vi falt overraskende greit tilbake til gamle rutiner. Jeg matet gutten fra hånda, slik jeg pleide, og det tok bare en dag eller to før jeg fikk kose han igjen. Jeg tror han var sjeleglad for å ha fire kjente vegger rundt seg igjen. Fysisk så han helt strålende ut. Han hadde hatt en del å gå på da han forsvant, men faktisk hadde han ikke blitt særlig mye tynnere. Fin pels hadde han også. Allerede i bæsjen han la igjen på benken til SA så vi mark, så markepille fikk han i sitt første måltid tilbake i kjelleren. Ellers var han i strålende form. Merkelig. Vi får jo aldri vite hvor han var og hva han gjorde det halve året han var på frifot, men han fikk bevist at han kan ta vare på seg selv. Vi var bare overlykkelige for å ha han tilbake, og tråkka ned til han støtt. Nå visste vi jo at han snart skulle flytte, og det for godt, så vi ville klemme inn så mye kvalitetstid som mulig.

Den 23. november kom Helene og mammaen hennes Rie for å hente Oliver. Det var en ettermiddag med blandede følelser. Aller mest var vi glade for at gutten vi var så glade i endelig skulle få bo sammen med den personen han elsker over alt i hele verden, men det var også fryktelig vemodig å skulle ta farvel med han.

Oliver3

Tatt den dagen han flyttet tilbake til Helene

Nå har Oliver det som plomma i egget. Han er endelig hos sin kjære Helene for godt. Og med henne i ryggen har han også turt å bli kjent med Helenes samboer. Helene har sendt meg bilder og videoer, og på den ene videoen ligger Oliver og ruller og gnir seg til føttene til Helene, mens han maler som en kaffekvern. Også jeg som hadde begynt å tvile på at guttene i det hele tatt kunne purre. Så feil kan man ta. Det er så deilig å se han sånn, og det er en fryd å vite at han nå føler seg trygg. Må likevel innrømme et lite, grønt monster, for jeg skulle så veldig gjerne ha sett den Oliver selv, men det aller viktigste for meg er at han det så bra, så får det bare heller være at det er uten meg. Han vil uansett alltid regnes som en del av vår familie. Med alt vi var gjennom i løpet av det året han var her i Hølen, med alle opp- og nedturer, forsvinningsnummer og gjenfinning, så er det ingen mulighet for at vi glemmer han med det første.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker