Telefonkontakt for eldre og uføre er en organisasjon som formidler telefonvenner til mennesker som føler at de trenger noen å snakke med, et fast holdepunkt i livet, en som ringer en gang i uken, uavhengig av hvor travelt livet er. Mange eldre og uføre sliter med ensomhet, og har ingen i livet sitt de har regelmessig kontakt med. Sammen med Røde kors’ besøksvenntjeneste, søker Telefonkontakt å dekke dette behovet for så mange som mulig.

Organisasjonen har vært i drift helt siden 1971, og startet som et prøveprosjekt i Oslo, før tilbudet ble utvidet til å dekke hele landet. Det er dog i Oslo og de andre store byene at behovet for telefonvenner er størst. Den andre gruppen brukere er de som faller utenfor på små plasser, kanskje innflyttere som ikke har klart å finne sin plass. Mine to telefonvenner tilhører hver sin gruppe.

telefonkontakt_logo

Jeg hadde aldri hørt om Telefonkontakt for eldre og uføre før for litt over et år siden. Da leste jeg om organisasjonen i en reportasje i ukebladet Hjemmet. Jeg sliter jo med angst selv, og har derfor et lite nettverk. Jeg forstår derfor veldig godt hvordan det er å ikke ha så mange å snakke med. Etter at jeg fikk Ayla (hunden min), har jeg stadig utvidet mine grenser, og mitt nettverk. Jeg hadde begynt å føle at jeg hadde overskudd til å gi noe til noen andre, og reportasjen i Hjemmet kom som bestilt.

Jeg ringte 22 41 02 30, og traff på Øyvind Wold, som er organisasjonskonsulent, eller venneformidler, som jeg liker å omtale han som. Han er en meget trivelig mann, som virkelig brenner for det han gjør. Han har formidlet kontakt og stått bak mangt et vennskap i 16 år, selv om det var på slump at han havnet på denne hylla i livet.
– Det er tilfeldigheter som styrer mer i livet enn vi kanskje innrømmer, også når det gjelder yrke. Jeg hadde utdannet meg innen kulturadministrasjon ved høyskolen i Telemark, og var på jakt etter en jobb. Hadde aldri hørt om Telefonkontakt før, men da jeg så at de skulle ansette noen, syntes jeg umiddelbart at det de jobbet med virket meningsfullt, så jeg søkte, og fikk, jobben.

Den første samtalen med Øyvind var et slags intervju, hvor han måtte bli så godt kjent med meg som mulig. Interesser, tidligere erfaringer og et inntrykk av personlighet er opplysninger han var avhengig av for å finne den personen som ville passe best til meg. Det krever en god porsjon menneskekunnskap for å kunne gjøre jobben Øyvind gjør, og han mener dette er den største utfordringen med den jobben han har. Ikke alle er like flinke til å ordlegge seg, eller liker å fortelle om seg selv. Andre har kanskje problemer med å stole på et fremmed menneske. Heldigvis er ikke jeg av den sjenerte typen, så jeg skravlet i vei om meg og mitt.

Jeg er glad jeg er komfortabel med å prate i telefonen. (ill.foto)

Jeg er glad jeg er komfortabel med å prate i telefonen (ill.foto).

Da Øyvind følte han har fått den informasjonen han trengte, sendte han meg en taushetserklæring jeg måtte undertegne og returnere. Så var det bare å vente på at han fant en person han mente kunne passe sammen med meg. Dessverre har han langt fra så mange brukere som han kunne og burde ha hatt på lista si. Mange kvier seg for å be noen om å gi dem en venn, et konstruert og planlagt vennskap. Og det er forståelig, det er vanskelig å innrømme for seg selv og andre at man er ensom. Øyvind har sine tanker om hvorfor:
– Ensomhet er en slags tabu i vårt samfunn, det er tungt og kanskje skamfullt å leve med, og ekstra vanskelig å innrømme/erkjenne for andre, for eksempel ved å ringe oss. En annen ting er at mange isolerte personer også følger mindre med i media og nyheter, og får dessverre sjeldnere med seg oppslag om Telefonkontakt i en avis.

Det som er litt dumt her er at Telefonkontakt ikke bare er for dem som ikke har noen andre. Det kan like gjerne være at man trenger et fast holdepunkt i hverdagen, eller en man kan øse ut alle sine følelser til, uten at det kan bli brukt mot en av de som står en nærmere.
– Noen tror at Telefonkontakt og det å få en telefonvenn er et tilbud for «desperate» og fullstendig isolerte mennesker, men det er ikke tilfelle. En telefonvenn er egentlig bare et hyggelig lite sosialt input i hverdagen, en anledning til å snakke om alminnelige temaer, eller spesielle interesser. Er du glad i historie, romaner, hagearbeid, friluftsliv, dyr, eller liker å snakke om gamle dager, vil vi prøve å finne en telefonvenn som passer akkurat for deg, sier venneformidler Øyvind, som aldri har opplevd at noen har angret når de først har tatt kontakt med han.

T.v. Arnulf Andersen, daglig leder, og t.h. Øyvind Wold, venneformidler extraordinaire.

T.v. Arnulf Andersen, daglig leder, og t.h. Øyvind Wold, venneformidler extraordinaire.

Etter noen uker fikk jeg en telefon fra Øyvind, som sa han hadde en mulig ny venn til meg. En dame på knappe 60, boende på en liten plass. «Ja, hvorfor ikke,» tenkte jeg, og det samme sa hun. Jeg fikk et koblingsbrev i posten, med noen stikkord om damens interesser, samt telefonnummer og tidspunktet for første samtale, slik vi hadde avtalt. Det oppfordres til at samtalene holdes under 20 minutter, og man kan få en liten godtgjørelse for telefonkostnader. I starten var jeg nøye på å holde 20-minuttersregelen, men nå tar jeg det mer som det passer. Og siden jeg har abonnement med fri tale, og organisasjonen ikke akkurat har flust med penger, så krever ikke jeg å få penger tilbake for samtalene.

Jeg var ganske spent før den første samtalen. Jeg hadde hørt fra Øyvind at en del nye telefonvenner gruer seg for den første samtalen, for de vet ikke hvordan de skal starte. Jeg tror jeg sa noe sånt som dette: «Hei, det er Lene Steiro som ringer. Jeg er din nye telefonvenn.» Jeg hadde stikkordene foran meg, og hadde planer om å bruke dem aktivt for å få min nye venn i tale, men det løste seg i grunn helt greit. Hun hadde hatt telefonvenn før, og gikk bare på med krum hals.

I snart et år har jeg ringt denne damen en gang i uken. Vi har blitt godt kjent etter hvert, og hun deler ting med meg som hun ikke har noen andre å snakke med om. Det føles godt å kunne gi henne den muligheten. For et menneske uten noe særlig nettverk, blir det mange innestengte frustrasjoner. Og ja, de får jeg høre. Det er jo da klart at ikke alle samtaler er like hyggelige, men det er da heller ikke derfor jeg meldte meg som telefonvenn. Alle trenger noen å slippe ut damp til. Har man ikke den muligheten, blir man skrullete til slutt, og det blir man ikke mindre ensom av. Ved å åpne ørene mine for hennes utblåsninger, øker jeg hennes muligheter for triveligere samvær med personer i nærmiljøet, for uten innestengte følelser, er humøret hennes også bedre. Slik ser jeg på min hovedrolle som telefonvenn for denne damen. For andre telefonvenner, og med andre brukere, vil rollen være en annen. Og selv om akkurat denne rollen kan virke ukoselig og plagsom, så har vi det mye morsomt også, vi kan tulle og le med hverandre, og jeg har blitt oppriktig glad i denne damen.

Min telefonvenn har også katt, og vi ler gjerne sammen av pusene våre.

Min telefonvenn har også katt, og vi ler gjerne sammen av pusene våre (ill.foto).

Det er fantastisk givende å føle at jeg kan bety noe for et menneske jeg aldri har møtt. Før jeg begynte som telefonvenn, tenkte jeg at ”hvis ikke jeg kan spandere 20 minutter i uken på å hjelpe noen, så er jeg ikke mye verdt som medmenneske.” Selv om jeg fortsatt i prinsipp føler det sånn, så har jeg ikke lenger en følelse av å forbarme meg over noen ved å ringe, som jeg må innrømme at jeg hadde. Samtalene er like verdifulle for meg som for min telefonvenn. Å høre slike ting fra telefonvenner og brukere er den største gleden ved Øyvind sin jobb, og akkurat som for han, styrte tilfeldighetene mitt liv i en ny retning.

Nå har jeg akkurat sagt ja til å være telefonvenn for en bruker til. Vi har hittil bare hatt to samtaler, men jeg har allerede forstått at min oppgave i forhold til den nye blir en helt annen enn med den første. Her blir jeg nok mer en samtalepartner, hvor vi prater om alt fra rovdyrpolitikk til vær og vind. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent, og å få føle på en annen måte å være telefonvenn på.

Jeg vil oppfordre alle til se litt rundt seg, og tenke på om du kanskje kjenner eller vet om noen som kunne ha bruk for en telefonvenn. Kanskje kan du ”tilfeldig” nevne Telefonkontakt for eldre og uføre for dem, eller legge igjen en lapp med tlf nr: 22 41 02 30 på. Eller vet du om noen i nærmiljøet som du mistenker er ensom? Skriv ut denne artikkelen og putt den anonymt i postkassen til vedkommende.
Jeg vil også oppfordre mine lesere til å melde seg som telefonvenner. 20 minutter i uken er det som kreves av deg, og det kan gjøre en enorm forskjell i et annet menneskes liv. Jeg garanterer at den gode følelsen det gir deg er verdt de 20 minuttene, og mye mer.

Og sist, men ikke minst: Del denne artikkelen,
og oppfordre andre til å gjøre det samme.

 

2 Responses to Telefonkontakt for eldre og uføre

  • Vi har jo snakket litt om dette før, og det høres ut som en givende aktivitet. Jeg vet jo bare hvor mye det gir meg å besøke menneskene på demnsavdelingen (selvom mange av dem nok er mer interessert i Nommin enn meg).
    Hvorfor skal samtalene holdes under 20 min? Synes du det er vanskelig å overholde? Det kunne fort bli min største utfordring 😛

    • Jeg er faktisk ikke helt sikker på akkurat hvorfor de anbefaler at man begrenser tiden. Kan se for meg at det har litt med at det skal være en fast rutine, men ellers vet jeg ikke. Det er jo en anbefaling, ikke en regel satt i stein, så går samtalen godt, så blir du ikke sparket som telefonvenn for å snakke lenger 😉

      Jeg er jo ei skravlebøtte, som du jo vet like godt som noen andre, så ja, det kan være utfordrende. Jeg hadde en telefonvenn til en kort periode i fjor sommer, og den første samtalen var på 1 time og 50 minutter, og vi hadde ingen samtaler på under 1 time 😛 Den første samtalen med min nyeste telefonvenn var gikk også godt over tiden. Hvor enkelt det er å holde tiden, og hvor viktig det er, varierer, vil jeg tro. Gjør det for meg, i hvert fall. Men hun jeg har pratet med lengst, så blir samtalene naturlig kortere pga den typen forhold vi har. Jeg synes i grunn det har tilpasset seg selv, og jeg har tenkt lite på den anbefalte tiden, bortsett fra helt i starten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker