Tjallabais, vofferter, arbeidsgivere og andre fans. Etter måneder med å ha mast høl i hue på mutter’n om å få blogge igjen, har jeg endelig fått kuppa tastaturet. Betingelsen var at jeg forteller litt om turen jeg var på i går. Nå hadde jo egentlig jeg planlagt å bruke min nøye oppmålte tid foran PC’n til selvreklame og propaganda, men siden det er så morsomt å skrive, så får jeg bare bøya av for krava. Dessuten, kan jo hende jeg får klemt inn litt av det planlagte likevel, og så trykker på den derre publisere-knappen før sjefen rekker å lese korrektur.

Mamma L har lenebetennelse, eller noe greier, i leggen sin, og fjosoteraputen hun var hos sa at hun ikke skulle gå turer på mere enn et kvarter. Hørt sånt?!? Det er jo ikke tur i det hele tatt, så da må jeg gå tur med noen andre enn henne. Tror hun savner å være med meg på tur, for hun syter og klager fælt. Og jeg savner henne også, faktisk. Litt, så. Men i går var det liksom ikke noen forskjell, for da var det søndag, og på søndager pleier jeg alltid å gå tur med bare mamma M, og noen ganger er onkel med, og. Denne gangen ble det bare den andre mammaen, også kalt min personlige fotograf, som ble med meg for å strekke litt på beina.

På søndager pleier vi alltid å gå til Son. Mammaene mener det er langtur, de late droga. Akkurat passe, synes jeg. Må være minst 7 km før det er godkjent, må over mila før det blir langtur, lissom. Her er jeg virkelig klar for å strekke på beina:

Vi gikk først opp det mutter’n kaller Mördarbakken, som er en laaang og bratt bakke. Spreke superbikkjer som meg tar jo den bakken uten å bli andpusten engang, mens late drog på to bein peser jo som en St. Bernhard i 40 varmegrader.
Så gikk vi gjennom skogen, og det liker jeg. Skog er gøy. Stien gjennom skogen ender på Deør, som er en del av Son. Og i skogen rett før man kommer ut til alle husa, er det en gapahuk. En skikkelig snål gapahuk, for ikke kan man sitte i den, og ikke kan man ligge i den, men på utsiden er det noen fine, flate steiner man kan sitte og posere flott på:

Det som er litt stilig, og innbringende, med denne gapahuken er at det er et bålsted der. Altså, gode sjanser for matrester på bakken. Et matvrak kan ikke være kresent, og detaljer som at godbitene har ligget på bakken, kanskje i flere dager, er for bagateller å regne. Smakes må det:

Etter å ha spist en god del snack fra bakken, og sikker litt som egentlig ikke var meningen, ble jeg ganske så tørr i munnen:

Og da er det superflaks at det er en liten myr rett nedenfor, der en stakkar kan fukte ganen i frisk og kaldt vann:

Trenger ikke nevne at det skjedde noe flaut der (Joda, vennen min, korta på bordet nå. L). Sukk, ja, okay da, så må jeg vel det, da. Jeg plumpa hele ræva ned i vannet, ‘kay. Fornøyd da? (Jupp, flink jente. L)

Da gjør vi oss ferdige med pinlig uelegante affærer, og hopper videre til litt koseligere ting. På Deør bor nemlig en veldig god menneskevenninne av meg. Hun heter Alva, og er 6 år. Jeg ELSKER Alva, og så fort vi er ute av skaugen, så setter jeg opp tempoet så mye jeg tror morsan kan klare å henge med på, for å komme fortest mulig frem. Men tror du ikke at Alva ikke var hjemme, da :O Helt tomt, var det. Jeg foreslo at vi skulle vente på trappa…

…men det syntes moder’n var for drøyt, og slepte meg med videre. Curses over bånd på hunder, de tråkker på våre rettigheter til å bli sittende på andre folks trapper hvis vi vil.

Men lykken står den vakre bi, og rett oppi veien kom Alva og mamma’n hennes gående. Ooohh, lykke! Alva vet akkurat hvordan jeg vil ha det, og akkurat hvor det er aller best å bli kost. Rett og slett et naturtalent i Aylalogi.

Her skulle det selvfølgelig stått et koselig bilde av de to beste og peneste jentene i hele distriktet, mens dem koste med hverandre, men den forbaska fotografen jeg hadde med meg glemte å ta bilde. Altså, jeg var jo opptatt, forventa hun at jeg skulle minne henne på det, eller hva? Det må da være mulig å klage til en fagforening eller noe sånt?

Nuvel, nok om det. Da jeg og Alva endelig hadde kost oss ferdig, så satte morsan og jeg kursen hjemover igjen. Samme vei hjem igjen. Kjedelig, mente nå jeg, men gamla var visst ikke «helt i form», hva nå det enn betyr. Tror en konsekvens er treghet i vaffal, for jeg måtte støtt sjekke hvor hun ble av:

På vei hjem kom vi over noe rart. Jeg synes maur er fascinerende greier, og morsomme å følge etter, men denne mammaen jeg hadde på slep er dritredd for maur. Går det an, lissom? Anyhoo, disse maurene vi fant gjorde noe jeg aldri har sett før. Min teori var at det prøver seg på å sende en beskjed, morse, eller noe, og klarte å få formidlet til fotografen at dette måtte tas bilde av. Kanskje kunne vi tyde det når vi kom hjem?

Moder’n hadde andre teorier, noe om sola og varme og greier. Er ikke det litt for kompliserte saker for en stakars maurhjerne, tenker jeg.

Da vi var nesten hjemme igjen, møtte vi på Jølle. Han bor på gården rett nedi veien her. Han er bare en lite guttunge egentlig, selv om han er stor, og er en Skrämthund (nei, snuppa mi, han er blanding av elghund og jämthund. L). Jaja, samma det, en drittunge kan han i vaffal være, så her gjelder det å være på vakt:

Av forståelige grunner, tror jeg nok at han er litt forelska i meg. Han sutrer og griner når jeg ikke vil være sammen med han, og når han rømmer hjemmefra (noe som skjer støtt, siden han omtrent eter seg gjennom veggene for å komme seg ut), så kommer han opp til oss, og roper på meg gjennom døra. Koselig det, altså, at han liker meg, men han har ikke sjekketriksene helt på stell. Jeg er f.eks. ikke så glad i å danse, mens han veiver armer og bein i alle retninger i en takt jeg ikke kjenner igjen. Å bli tråkket på foten er min minste bekymring, for å si det sånn. Jeg har jo etter hvert skjønt at han bare er barnslig, og da er det jo bare en ting som nytter: Å bli barnslig tilbake, og geipe den jeg er god for:

Etter å ha kjempet mot en forelska tenåringsgutt, var i vaffal jeg sliten. Heldigvis mente mor at det var på tide å gå hjem. Det var veldig deilig å se mamma L igjen, og få litt kos. Så slokna jeg, og sov til middagen ble servert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker