Torsdag ble en travel dag for Marianne. Både Ophelia og Ozzy skulle til dyrlegen, men selvfølgelig ikke samme dyrlegen. Ikke i samme fylke en gang. Ophelia skulle til Moss dyreklinikk og trekke en knekt hjørnetann, og Ozzy skulle til Logreklinikken på Nordre Frogn, nesten ute på Nesodden, for oppfølgingsbehandling med laser. Godt kjerringa er profesjonell sjåfør, og godt trent i logistikk 😛

Først skulle altså Ophelia avgårde. På 1. påskedag badet vi henne fordi hun hadde så fet pels, noe hun pleier å få på våren. Etter badingen tørket hun seg ikke, og resultatet ble at all pelsen på den bakre halvdelen av kroppen hennes klumpet seg, så ille at det var nesten en sammenhengende klump. Det var det verste vi noen gang hadde sett, og vi trodde det ikke var mulig at en korthåret katt kunne få så kraftige pelstover. I tillegg datt pelsen av i store dotter. Det med pelsavfall har skjedd en gang tidligere med Ophelia, og da viste det seg at hun var kraftig forstoppet. Da endte det med tarmskylling.

Pakket og klar for tur til Moss

Pakket og klar for tur til Moss

På grunn av den tidligere erfaringen, isolerte vi frøkna i kjellerstuen, slik at vi kunne følge med på avføringen. Den kom ikke, så da ga vi henne flytende parafin i håp om å smøre tarmene. Da kom det litt, hardt og mørkt, men vi fikk likevel en hastetime hos dyrlegen til henne første dag etter påske. Hos dyrlegen kom det mer, det som hadde kommet hjemme var tydeligvis en propp. Dyrlegen var ganske satt ut av det store pelsavfallet og de enorme knutene. Da hun kikke inn i munnen på Ophelia, så hun at en hjørnetann hadde knekt slik at nerven var blottlagt. En gang tidligere hadde dyrlegen opplevd at en vond tann hadde resultert i manglende pelsstell, så det, sammen med forstoppelsen, ble den mest sannsynlige forklaringen på pelsen som ramlet av. Etter at to dyrpleiere brukte én time på å gre ut knutene i pelsen, og vi hadde blitt 5000,- fattigere etter alle prøvene, ble en time satt opp for å operere ut den vonde tannen. Den timen var for en uke siden, men dyrlegen ble syk, og ny time ble altså torsdag.

Da Ophelia var levert hos Moss dyreklinikk, fortet Marianne seg hjem igjen for å plukke opp Ozzy. Han har jo tidligere vært hos kiropraktor for ryggproblemene sine, og nå var det altså på tide med en oppfølging. Ozzy liker ikke å kjøre bil, og klaget sin nød store deler av veien. Vel fremme ble han undersøkt grundig av veterinær / kiropraktor Kristin Halle og en assistent:

Ozzy var langt fra like stiv i ryggmusklene som han var før den første timen han hadde hos Kristin, men litt muskelknuter var det der. Det visste vi jo, for vi fikk hjemmelekse sist, og har massert han lett hver dag. Vi har merket at han reagerer på et visst punkt, som nå har vært et annet punkt enn tidligere. Altså har knutene ikke kommet tilbake der det var verst tidligere, og vi håper jo at den siste laserbehandlingen har løsnet opp det som var verst nå. Og at vi klarer å holde unna forverring med fortsatt massasje. Men først, laser, og det er tydeligvis vonde saker:

Selv om dr. Kristin gjorde han vondt, både da hun undersøkte han, og med laser, så må Ozzy ha skjønt på et vis at hun prøvde å hjelpe han. Takknemligheten han viste henne etter den første behandlingen, gjentok han nå. Det er helt tydelig at disse to har blitt veldig glade i hverandre på kort tid:

Etter den første behandlingen merket vi stor forskjell på Ozzy allerede samme dag. Forandringen har ikke vært like tydelig denne gangen, og det tar vi som et godt tegn. Han koser seg ute når sola titter frem, og han har fortsatt stor lyst og nysgjerrighet til å vandre ute. Vi begynner å bli smått optimistiske med tanke på fremtiden hans, selv om vi fortsatt er veldig usikre på hvor lenge dette kan gå. Den største faren nå er jo de indre organene hans, fordi han fortsatt får smertestillende annenhver dag. Men vi tar en dag om gangen, og nyter å ha han enn så lenge. Godklumpen <3

Etter å ha vært hjemom med mr. Gentlepus, bar det ned til Moss igjen med Marianne for å hente en nyoperert Ophelia. Tanntrekkingen hadde gått fint, men damen selv var rimelig groggy da hun kom hjem. Marianne hadde fått med smertestillende som Ophelia skulle få med en gang, og så etter 7 timer. Bare minutter etter den først dosen, kastet pus opp igjen hele greia. Ikke bra, spesielt med tanke på at hun fortsatt var nesten bevisstløs, og vi var redde for at hun ikke skulle få opp og ut alt sammen. Det gikk heldigvis bra, men det ble en telefon tilbake til dyrlegen. Hun var helt enig i at Ophelia nok reagerte dårlig på medisinen, og vi måtte derfor droppe å gi resten.

Nyoperert og særdeles sjaber

Nyoperert og særdeles sjaber

Nå går Ophelia på antibiotika, og det har ikke vært bare-bare. På grunn av forhistorien hennes, så vil vi unngå å holde henne fast så langt det går. Den første kvelden sprakk den planen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få i henne tabletter pakket inn i leverpostei, men nyoperert og med vondt i munnen, så ville hun ikke høre snakk om verken piller eller leverpostei. Da måtte vi bite i det sure eplet, og tvinge det i henne, med det resultat at hun beit pekefinger’n min med alt hun hadde i de tennene hun hadde igjen. Bedre ble det ikke i går morres. Da stakk hun under sofaen, og ble der til langt ut på ettermiddagen, da vi til slutt fikk lurt henne ut. Big mistake, for vi hadde ikke husket å lukke katteluka. Ophelia har bare vært ute en eneste gang hittil i år, og pleier aldri å stikke ut når hun er redd, så det ramlet oss rett og slett ikke inn at hun kunne finne på å løpe ut. Men det var selvsagt akkurat det hun gjorde, mens jeg sto med finger’n på knappen for å låse luka for utgående trafikk.

Ute gjemte hun seg under verandaen, hvor det er umulig for oss å komme til, frem til over midnatt. Da jeg tok med Ayla ut for å tisse halv ett, satt hun heldigvis i åpent lende, og jeg klarte å lokke henne inn til slutt. Med litt lirking fikk jeg også i henne antibiotikaen, men hun ville fortsatt ikke spise. I dag morres smattet hun i seg leverposteiklumpen med tablettene helt på egenhånd, og hun har spist bittelitt våtfôr i to omganger. Nå blir det spennende å se om vi får tablettene inn uten drama i kveld og dagene fremover, og så håper vi at hun får matlysten tilbake for fullt.

8 Responses to Ozzy og Ophelia hos hver sin veterinær

  • God bedring til både Ozzy og Ophelia! Artig å se videoene fra kiropraktoren, og se hvordan han reagerer på behandlingen, og tydelig sier ifra (så tydelig at til og med jeg som ikke kan katt skjønner det).

    • Jeg synes også det var spennende å se det Marianne filma hos kiropraktoren. Selv om Ozzy sier tydelig fra at noe gjør vondt, så ser man jo også hvilken gentlepus han er. Vi har flere andre som ville jafset i vei på hendene til dyrlegen hvis noe gjorde så vondt, men Ozzy nøyer seg med å prøve å trekke seg unna, og eventuelt legge på litt vokal. Han er såååå snill, den gutten <3

      • Det var nettopp det jeg tenkte også, at en gjennomsnittlig pus ville ha sagt ifra med både tenner og klør.
        For en god del år siden hadde vi jevnlig besøk av en sort guttepus her. Han var vel den mest kosete katten jeg noen sinne har møtt, og jeg vet ikke hvor mange timer jeg lå på verandaen (under tak) med et pledd over meg og han liggende oppe på meg eller inntil meg, bare for å få kos.
        Jeg oppdaget en dag at han hadde et par flått, og jeg synes det var for ille at han skulle gå med disse. Samtidig har jeg kjent min del av kattetenner og katteklør, så jeg var ytterst skeptisk på å skulle håndtere han på en sånn måte at jeg fikk vekk flåttene. MEN! Han gjorde ingen verdens ting, bare satt helt stille og ventet på at jeg skulle bli ferdig. Herlig!
        Nå kunne jeg avsluttet med å si at kanskje sorte puser er spesielt snille, men siden vi hadde en sort pus en gang og hun ikke på noen som helst måte var snill, så kan jeg ikke si det. Kanskje det bare gjelder sorte guttepuser? 🙂

        • Hmm, nå har vi bare denne ene sorte karen. Vi har jo Nagini, som er sort, men jente, og hun er stort sett snill og grei. Hun er dog utålmodig, og vil ikke bli holdt fast, så de gangene vi må for å klippe av en pelsknute eller pelle flått, som hun samler flittig på tross flåttmiddel, så spreller hun voldsomt. Er sjelden hun tyr til tenner eller klør, det gjør hun bare hvis man koser henne på magen, men det er en refleks mange katter har, uansett hvor snille de er, så det teller vi ikke, det kan hun ikke noe for.

          Gule / rød guttepuser går for å være de mest kosete og snille, for øvrig. Et standpunkt vi støtter fullt og helt, det er noe spesielt med de gule gutta, altså.

          Koselig å høre at du koste deg med besøkspus 🙂 Tenk, så heldig du var da, som ble valgt av han. Og det kun for kosen skyld, ikke for mat og godbiter engang. Det er liksom noe helt eget ved det å bli valgt av en katt, for de er så egenrådige og selvstendige, at det de gjør, det mener de.

          • Det er en grunn for at jeg aldri koser en katt på magen, uansett hvor snill den ellers virker 😉
            Joda, jeg har vært borti en haug med kosete røde gutter, de er absolutt noen av mine favoritter! Og det har vært uansett om det har vært innekatt eller utekatt, fremmed eller kjent 🙂
            Jeg savner han ennå, selv om det er lenge siden han var her og jeg ikke vet om han og eierne bor her lenger. Jeg satt opp en etterlysningsplakat om han, og hadde jeg ikke fått respons på den, hadde han fått et hjem her. Dessverre fikk jeg respons 🙁

  • God bedring til begge pusene! Jeg har aldri vært hos kiropraktor med kattene, så det var spennende å se!
    Ang medisiner og indre organser, anbefaler jeg å se litt på helsekostprodukter som _støttende_ behandling. Marietistel blandt anner er mye brukt for hunder og katter som går på epi-medisin, og skal støtte leverfunksjonen. Det finnes nok tilsvarende for nyrer også, uten at jeg kan like mye om det. Det finnes også veterinærprodukter som gjør det samme (og koster ti ganger mer). Tinka sin lever hadde aldri tålt 11 år på medisiner som er veldig harde for levra, om hun ikke hadde fått støtte til leveren sin.

    Stor klem til pusene, og til dere 🙂

    Til diskusjonen over så er det fkatisk gjort undersøkelser av gemyt på sorte vs røde katter. Mener denne også var nevnt i boken til Braastad. Der ble det funnet at svarte katter har et mildere temprament. Kan prøve å finne det igjen om det er av interesse 🙂

    • Det er nok ikke så vanlig å dra katter med til kiropraktor, tror jeg. De tre veterinærene vi spurte om de visste om noen som behandlet katt visste ikke om den klinikken Ozzy bruker, og den ene vet’n hører faktisk til i samme kommune. Så jeg regnet med at dette var nytt for de fleste.

      Tusen takk for tipset ang. støttende behandling til organene. Det skal jeg sjekke nærmere opp, og se om jeg finner noe som også kan hjelpe nyrene. Vi er veldig åpne for å bruke helsekostprodukter, så om det finnes noen naturlig, som vanligvis har mindre bivirkninger, så er det helt supert. Vi bruker bl.a. en del kamille-te på øynene til Ayla for å lindre kløe, og honning på sår for å hindre infeksjon. Er mye fint naturen kan bidra med.

      Jeg husker det du nevner fra boka til Braastad. Der teoriseres det jo rundt genene, men det er jo andre mulige forklaringer også, som jeg har mer tro på, nemlig det sosiale. Det har blitt påstått noe lignende når det gjelder hamstere, at de med rødt gen (eller yellow, som det kalles hos hamster) er mindre vennlige enn andre farger. Vi har jo hatt et stort antall hamstere, og har ikke sett noe til denne forskjellen. Variasjonene er mye mer avhengig av oppvekst, altså miljø. Akkurat hamstere er interessante i denne diskusjonen fordi de, i motsetning til katter, aldri har sosial omgang utenom paring. Jeg tror derfor forklaringen ligger mer på det sosiale plan.

      Jeg leste for øvrig resultatet av en stor spørreundersøkelse hvor dette med farge på katt var temaet. Det er denne jeg refererte til over her. Katteiere selv mente altså at røde katter er mer kosete, de scoret høyere på trivsel med kattene. Jeg aner ikke hvor man kan finne denne undersøkelsen, jeg leste den i et eller annet blad.

  • A fire??? Oh man. It’s a good thing you’re alright. I don’t remember the last time I’ve seen a fire truck here. It’s usually an ambulance, picking up a heart attack victim or someone who was shot or stabbed.I definitely wo&2lu#8d17;ve grabbed my writing as well. But I would’ve cried at the loss of my XBox 360.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker