Når jeg forteller folk at vi har 9 katter og en hund, så får jeg ofte spørsmålet om hvordan vi gjør det i forhold til mat. Så det tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om nå.

Alle dyrene her i huset skal få den maten de trenger i forhold til alder, vekt og helse. For å få til det, kan vi ikke ha mat stående fremme. Vi kjører tre serveringer hver dag: Frokost, middag og kveldsmat. Akkurat når disse måltidene serveres varierer etter når vi står opp. Her i huset våkner vi jo ikke før leeeenge etter at fuglene har sluppet sin første morgenfjert, så frokosten kommer gjerne mellom kl 12 og kl 13. Middag serveres 18:30-19, eller kanskje litt over klokka sju. Og kveldsmaten settes stort frem mellom 12:30 og 1:00. Sånn cirka. Den som ikke er her når maten serveres, den må vente til neste måltid. Som jeg pleier å fortelle dem som kommer for sent: Dette er ikke noen restaurant, her nytter det ikke å komme og bestille.

Når måltidet så skal begynne, så går den av oss tobeinte som står for serveringen inn på kjøkkenet, og tar frem den første skåla. Det setter i gang det vi pleier å sammenligne med okseløpene i Pamplona; et helsikes spetakkel av trampende og mjauende katter, pluss ei bikkje som prøver å stoppe alle de andre fra å nå kjøkkenet. En skulle jo ikke tro at hele hurven hadde fått mat bare noen timer i forveien, de oppfører seg som om de er på sultedødens rand. Unntaket er Ozzy, som jo er gentlepus, og tar det hele med verdighet. Han er den eneste som har fattet at joda, han får servering selv om han ikke kommer kræsjende eller skliende opp på bordet, eller klager høylytt over somlingen vår.

Alle har sine faste plasser. Der havner de etter hvert når kappløpet inn på kjøkkenet er ferdig. Vi har også en nogenlunde fast rekkefølge for å sette frem skålene, slik at de tregeste får først, og de som bråker mest blir mer opptatt av maten enn å lage rabalder. Hele seansen tar som regel 10-15 minutter, avhengig av hvor mye Ophelia spiser. Hun er kjempetreig, og som regel sist ferdig.

Så hva spiser hver og en av disse grådige skapningene? Vel, det kan variere noe, ettersom noen blir matleie, eller behov endrer seg, men her er menyen på det nåværende tidspunktet.

Jojo

Jojo har sin plass på gulvet ved siden av kjøkkenbordet, og inntil vannskålene. Han får som regel mat først eller som nr 2, for han kan bruke lang tid på å spise, men det hender han er treig til å komme seg inn på kjøkkenet, og da får han så fort han kommer.
Jojo har forkalkninger i ryggen, og får derfor Hill’s j/d, som har mer olje for å hjelpe leddene. Han fungerer bra på dette fôret, men han er ganske lei av det etter å ha gått på det lenge, så han får gjerne et par biter med annen mat oppi skåla for å få han i gang med å spise.

Jojo - jd

Jojo på sin faste plass ved siden av vannfontena.

Ophelia

Bollemor har sin plass ved siden på gulvet ved siden av døra under vasken. Hun er stort sett den som spiser treigest, så hun får mat først eller som nr 2, avhengig av hvem av henne og Jojo som kommer først frem til måltidet.
Ophelia har det dyrlegen kaller nervøs blære, samt at hun har en lei tendens til å legge på seg. Heldigvis finnes det et fôr som passer midt i blinken for hennes problemer, så hun får Royal canin urinary S/O moderate calorie. Denne maten støtter blæra hennes, og har faktisk hjulpet veldig på det at hun tidligere tisset på seg eller småtisset når ting gikk på tverke for henne. I tillegg har den lavere kaloriinnhold, så hun holder vekta nede på et akseptabelt nivå.

Ophelia - urinary

Tenk at det nå finnes et fôr som støtter blæra, men samtidig er kalorifattig for en Bollemor med nervøs blære og pondus.

Will og Spike

Søskenparet følger hverandre helsemessig og vektmessig. De har nesten alltid gått på samme mat, og gjør det også nå. De har plasser ved siden av hverandre på gulvet, på den andre siden av kjøkkenbordet for der Jojo sitter og spiser. Spike er mataggressiv, og dæljer til Jojo foran hvert eneste måltid. Det hender han dæljer til en av de andre også. Will syter hele veien til plassen sin. Sammen står de for størsteparten av bråket rundt matserveringene. De får maten sin omtrent midt i rekka, som nr fire, fem, seks eller syv.
De har begge vektproblemer, og har vært på slankemat tidligere. De har fortsatt godt synlige mager, men vi har mer eller mindre gitt opp. De spiser faktisk ikke så mye, godt innenfor anbefalte fôrmengder, det er aktivitetsnivået det går på. For at de ikke skal gå mer opp i vekt spiser de nå Royal canin light weight care. Det funker etter målet, de har vært stabile i vekten lenge, selv om den er for høy. Vi har prøvd å begrense fôrinntaket hos dem begge, men Spike ble enda surere hele tiden, så det var ikke verdt det i lengden.

Will og Spike - light

Gode og runde, men stabile. For en bedre livskvalitet må det nesten bare være sånn for disse to.

Ozzy

Gentlepusen vår har sitt faste spisested på den venstre halvdelen av kjøkkenbordet. Han får som regel mat sist, for han er så høflig og beskjeden at han venter i gangen til alle andre har fått mat.
Ozzy sliter jo også med forkalkninger, og burde derfor gått på det samme fôret som Jojo. Men har er ganske overvektig, og det sliter mye på ryggen og hoftene hans. Vi prøver derfor å i hvert fall unngå at han går mer opp i vekt, og forhåpentligvis få han litt ned etter hvert. Derfor får han nå Hill’s metabolic. Det er et fôr som skal hjelpe på vektreduksjon, i tillegg til at det inneholder mer fiber for økt metthetsfølelse. Ozzy er den eneste vi akkurat nå måler opp mat til, 60 g per dag. Han har ikke gått på metabolic så lenge nå, og vi har ikke veid han på en stund, men vi har hatt god effekt av dette fôret på han tidligere.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Muffi

Fløffballen inntar sine måltider på kjøkkenbenken til høyre for komfyren. Der har hun god plass til å breie seg, hun har hele den benken for seg selv. Hun er en fokusert frøken når hun er sulten, og ser kun matskåla, noe som jevnlig fører til at hun tråkker utenfor benken og ramler ned i huet på en av de andre, som regel Will. Stort sett får hun maten sin nest sist.
Muffi er kresen i matveien. De som kjenner historien hennes vet at hun ikke kunne spise tørrfôr før hun var omtrent et år gammel. Da lærte hun å spise fôret som Will og Spike går på, altså Light. Det ble hun lei av for noen måneder siden, og nektet plent å spise. Etter å ha prøvd diverse alternativer, falt til slutt Acana Wild Prairie i smak. Hun fungerer greit på det, selv om hun ble litt rund i vinter, men det er jo normalt, og hun begynner å gå ned igjen nå.

Muffi - wild prairie

Muffi har en litt snodig sittestilling når hun spiser.

Copy og Nagini

Bestevenninnene spiser den samme maten. Nagini har sin plass på den lille benken ved siden av vasken, og får servering som en av de tre første, for hun maser over hele kjøkkenet til hun får maten sin. Copy spiser ved siden av Ozzy på kjøkkenbordet, og får mat et eller annet sted midt i utdelingen, eller helt sist. Hun er ganske beskjeden, så det kan ta litt tid før hun kommer seg inn på kjøkkenet.
Som to unge damer i sin beste alder, kastrerte sådan, er det helt naturlig at de får Royal canin Neutered young female. Logisk nok er fôret tilpasset kastrerte hunnkatter, og skal minske sjansen for urinsteiner, som er noe kastrater har en høyere forekomst av enn intakte puser. Dette er altså basisfôret deres. Tidligere har vi også blandet inn litt Hill’s Vet Essentials, men det har vært vanskelig å få tak i. Nå er det tilbake i butikken, og snart tilbake i frøkenmaten også. Det har sine egenskaper, men vi bruker det først og fremst fordi det har så store biter at de ikke kan svelges hele.

Copy og Nagini - NYF +ess

Nagini ligger og spiser, snåle dyret.

Ayla

Så var det Loppa da. Hun har sin plass på gulvet (naturligvis), foran kjøkkenbordet. Til frokost får hun mat etter at alle kattene har spist ferdig, for hun står som regel opp i løpet av deres frokost, og må ut på do før hun får sin. Til middag og kvelds får hun aller sist, og er ferdig først. Når hun er ferdig må hun gå ut av kjøkkenet til kattene er ferdig, for hun prøver å jage dem bort så hun kan stjele.
Til frokost får Ayla «hele» 30 g Vom & Hundemat Taste med kylling. Tidligere fikk hun V&H Digestive, som inneholder ris, og dermed mer kalorier, men siden hun også sliter med å holde vekten nede, så byttet vi. I vommen blander vi V&H selolje. Til middag og kveldsmat får hun 13 g Hill’s Metabolic mini per måltid. Det er tilsvarende fôret som Ozzy får; færre kalorier og større metthetsfølelse.
Det dietten Ayla nå får har fungert kjempefint, og hun gikk ned fra 3,7 kg til så vidt over 3,3 kg, noe som er en helt fin vekt for henne.

Ayla er husets kjappeste eter.

Ayla er husets kjappeste eter.

Lynx

Dette kunne vært et helt innlegg for seg selv, for Lynx og mat kan fort bli en lang historie, så derfor kommer han helt til slutt. Han spiser på kjøkkenbenken, nærmere bestemt på venstre side av komfyren, og får stort sett servering som nummer fire, eller der omkring. Han har sin helt spesielle matskål, en Sureflap pet feeder. Den er laget slik at den leser microchipper, og åpner seg kun for den eller de katten(e) som er registrert i materens minne. I motsetning til alle andre i huset, så sliter vi med å holde vekta Lynx. I en periode var han sykelig undervektig på bare 3,2 kg, noe som veldig lite når han har matchvekt på omtrent 4 kg. Vi kjøpte den spesielle matskåla for at Lynx skulle kunne spise når han ville, men selvfølgelig var det et hår i suppa. Av en eller annen snål grunn så virker ikke Lynx sin chip som den skal, den åpner verken katteluker eller matskåla for han. Han blir registrert (og chip-lesere finner chippen hans), de åpner seg bare ikke. Etter mye frem og tilbake med supporten til Sureflap, står vi igjen med en mulig løsning: Bytte ut chippen hans. Om vi gjør det? Vel, vi har ikke helt bestemt oss, men vi ender nok med å måtte.

Som nevnt, Lynx har slitt med å holde vekten oppe. Han spiser som en gamp, men lite blir sittende på han. Han får dermed mer mat enn de andre, og oftere. I tillegg får han flere typer å velge mellom, slik at han spiser mest mulig hver gang. Han får det samme som Nagini og Copy, altså Neutered young female. Det fôret finnes også for gutter, men det inneholder litt færre kalorier, så derfor får Stælken det for jenter. Han vil også få Vet Essentials når vi får det i hus igjen. I tillegg får han det Acana-fôret som Muffi spiser, og Acana Pacifica. Og når Ayla får sin frokost, får han litt av hennes Vom & Hundemat som dessert. Selv om vi deler pølsene i to, blir det for mye til at Ayla klarer å spise det opp før det ikke kan brukes lenger, så da bidrar Lynx gjerne til å hindre kasting av mat.
(Pacifica får forøvrig de fleste andre litt av innimellom også, for å få litt variasjon.)

Matcoctail til husets tynneste.

Matcoctail til husets tynneste.

Dette er slik dyrene spiser her per dags dato. Brått endrer noe seg, men det er en kabal som skal gå opp uansett. Etter å ha praktisert dette 3-måltidsssystemet i snart fire år, går det meste nå helt av selv selv, både for oss og for dyrene. Og det fungerer fint for alle parter. Vel, bortsett fra for de av kattene som er beslektet med hobbitter, da, og helst så at de fikk 4 frokoster, 3 lunsjer, 5 retters middag, 2 kveldsmat og nattmat + 37 mellommåltider 😀

4 Responses to Fôrkabalen

  • Jeg skjønner at det går på rutine, men himmel og hav for en kabal!
    Veldig bra at det finnes fôr for de fleste utfordringer. Arkas hadde en veldig sensitiv mage, så der holdt jeg på en stund for å finne rett fôr for han. Når jeg først fant riktig mat og var strålende fornøyd med det i noen år, gjorde produsenten noen endringer i sammensetningen, og løs mage var et faktum igjen. Så de siste årene gikk han på spesialfôr fra veterinæren.
    Nairos problem de første årene var jo å få han opp i vekt (en undervektig valp er ikke koselig, altså). Hans redsel for alt gjorde at han hadde høy forbrenning, så høyt fettinnhold var viktig. Så ble han matlei, og begynte samtidig å få problemer med analkjertlene. Ikke noe rart, siden det som kom ut hadde en veldig løs konsistens og dermed ikke hjalp til med å tømme kjertlene. Heldigvis hadde han da kommet opp i en akseptabel vekt og vi hadde fått jobbet bort mye redsel, så vi kunne gå ned i fettinnhold. Nå får han Acana Grassland, noe han spiser godt av, og han både holder vekten og har faktisk gått opp en kg til. Helt fantastisk å se! Men det krever sin matmor å finne ut av hva som fungerer, og det skjønner jeg dere har måtte pusle med også.

    • Hehe, det ser litt voldsomt ut når det er samlet og ramset opp på denne måten. Og det gjør jo at vi ikke har den peneste kjøkkenpynten. Det står stort sett 8-10 plastkasser med mat i under kjøkkenbordet. Vi kan jo ikke ha sekkene stående fremme, for kattene lager hakkemat av sånne sekker på 4,3 sekunder, og spiser opp alt, i tillegg til at de er mestertyver som bryter opp andre oppbevaringsmuligheter. Sekkene står i matboden i kjelleren, og så fyller vi opp i kassene ved behov. Men lekkert er det ikke 😛

      Vi har vært veldig heldige når det gjelder mager her i huset *bank i bordet* Vi har ennå til gode å ha noen med sensitiv mage. En del er nok flaks, men jeg tror en del av grunnen til at vi har unngått det er at vi alltid er veldig nøye på at alle skal være vant til variert mat. Dermed unngår vi problemer pga mager som ikke er vant til ditt eller datt, og som slår ut ved forandring. Før eller senere så vil vi nok få en med virkelig sensitiv mage, med et medisinsk problem som årsak, som det høres ut som Arkas hadde. Det vil vi jo ikke klare å unngå kun med å gjøre magen vant til forskjellig mat.

      Jeg tenkte faktisk på Nairo da jeg skrev om Lynx, for jeg husket at du slet veldig med å holde kjøtt på kroppen hans. Selv om overvekt er like farlig som undervekt, så er det noe ekstra fortvilende over det når et dyr er magert. Jeg regner med det har sin forklaring i at vi er programmert til å tolke undervekt som sykdom og lidelse, mens overvekt tradisjonelt har blitt tolket som et tegn på gode ressurser (antropologi-nerd).
      Det er strålende å høre at Nairo har godt opp en kilo til, og at han spiser godt og beholder maten på kroppen. Med Lynx har vi ikke funnet noen forklaring på at ingenting fester seg på kroppen han. Prøver viser at forbrenningen er normal, og det er ikke noe annet galt heller. Han er tydeligvis belagt med teflon, noe som også kan forklare at han kan spise de rareste ting uten å bli dårlig av det 😛

    • It’s much easier to unadtsrend when you put it that way!

  • Note from the future: Full name Renesmee Carlie Cullen. We’re lucky Bella didn’t want to name a boy Edwob Chleoisar.Nlte to self: Do not drink hot beverages while reading. You will end up with coffee coming out your nose and burning your throat.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker