DSC_0273-2

TASSA, 02.10.99 – 29.05.16

Tassa har overlevd mye i sitt nesten 17-årige liv; 10 minusgrader som kattunge, påkjørsel med kraftig hjernerystelse, en meget kraftig og resistent urinveisinfeksjon, kronisk urinveisinfeksjon, og stadig sviktende nyrer, men nå mente kroppen hennes at det var nok. Antakelig sviktet nyrene helt, muligens dro det med seg andre organer også. Hun ble syk i går, etter å ikke ha spist på et døgn, og ble lagt inn på Anicura Jeløya med håp om at væskebehandling og litt næring skulle få henne over kneika. Prøver viste at nyrene var i elendig forfatning, men det har de jo vært en stund. På formiddagen i dag fikk vi telefon om at hun ikke var blitt bedre, og at de anbefalte at hun fikk slippe. Vi hadde mange rådslagninger med Stine og Stig, som Tassa jo bodde hos, i går, og var helt enige om hvor grensa skulle gå, så den anbefalingen fulgte vi. Tassa døde i dag, 29.05.16, klokka 12:00.

Kjæreste Tassemor
Helt siden den dagen du fant mamma’n min på en bussholdeplass i 10 minusgrader har du farget og berørt mange liv. Stine tok deg inn og gjemte deg i klesskapet sitt, og etter mange år hos oss, ble ringen sluttet; du var tilbake hos Stine. Der fant du, og forelsket deg, i Stig, og han ble, som alle andre, sjarmert i senk at din lille kropp med den store personligheten. Du har ergret og irritert oss, for all del, men mest av alt har det vært en ufattelig glede å ha deg i våre liv. Vi har moret oss over din ukuelige bestemthet, du gjorde aldri noe på måfå, og tok aldri et nei for et nei. Og vi har blitt stående fjetret gang på gang når du hadde dine raptuser høyt og lavt. At noe så smått, knappe 3 kg, kunne ha en så stor tilstedeværelse, sluttet aldri å forundre oss. Vi har hygget oss med samtaler med deg, for skravle, det kunne du. Vi har kost oss med din nærhet, som til tider har grenset til innpåslitenhet, men ingen klarte å bli sint på deg for det, vi måtte bare smile av hvor insisterende du var. Og vi har følt din omsorg og støtte i vanskelige situasjoner. Du var der for meg da jeg slet med panikkangst, du gned deg til beina mine for å la meg vite at jeg ikke var alene, og det hjalp meg veldig. Du har tatt i mot tårer fra både Stine, Stig og Marianne, og lyttet tålmodig når de har trengt noen å prate med.

Du har satt ditt poteavtrykk på mange menneskers tilværelse, også utenom oss fire du har bodd hos. Det var et eller annet med deg som gjorde at mange tok deg inn i hjertene sine. Kanskje det er rettere å si at du krevde din plass der, men jeg tror ingen har følt det som noen byrde. Jeg glemmer for eksempel aldri da min stefar Steinar tilbragte bursdagen min med å ligge flatt på badegulvet for å kose med deg, som lå under vasken. Eller de gangene mamma’n min overnattet hos Stine, og du vekket henne midt på natta fordi du var skravlesjuk.
En gang var du var borte for oss i 6 uker, og vi trodde vi hadde mistet deg for godt. Og så viste det seg at du bare hadde flyttet inn hos en alkoholisert og ensom mann nedi veien, en forkommen sjel som åpenbart trengte din omsorg. Selv etter at vi fikk hentet deg hjem igjen, tok vi med deg ned til denne mannen innimellom, slik at du kunne fortsette din jobb som støttekontakt. Da vi fikk ny nabo for mange år siden, en trivelig kar som hadde opplevd noe vondt, adopterte du han som din, og jeg tror i grunn ikke at han fikk noe valg. Men han trengte deg, og du forlangte å få hjelpe. Etter et års tid anså du din jobb for gjort, og overlot oppfølgingen til Doffen. Som du skjønner, kjære Tassa, så har du vært elsket, mye og av mange.

Selv om du ikke har bodd hos oss de siste tre årene, så har du alltid blitt telt med i vår familie, og heldigvis har du kunnet være på ferie hos oss to ganger de siste halve året. Den siste gangen var for bare 2 uker siden, og det kjennes godt å ha det minnet så nært nå. Deg, slik jeg har kjent deg i alle disse årene, pratsom og kosete, sta og omsorgsfull. Du har alltid vært ekstra spesiell for meg. Da du kom til oss, skjønte du ikke hvordan du skulle spise, så jeg måtte gi deg flaske og håndmate deg. Lenge lå du inntil meg om natten. Sånt blir det sterke og varige bånd av. Nå er båndet brutt, du har tatt ditt siste åndedrag. Og selv om vi har vendt oss til at du ikke er hos oss, så føles likevel verden tom og rar ut akkurat nå, den føles feil uten deg i den. Det kommer den nok til å gjøre en stund. Verst blir det nok likevel for Stine og Stig, men jeg håper de klarer å fokusere på hvor heldige de har vært, som fikk lov til å bo sammen med deg, og oppleve alt du hadde å by på. Du hadde vært den første til å trøste dem, og det er både godt og vondt å tenke på. Vi vil alle sammen savne deg noe helt enorm, og den kjærligheten vi både har følt for deg og fått igjen fra deg, blir vanskelig å matche. Du var et unikum, vår alles kjæreste Tassemor <3

Her er noen bilder fra Tassa sitt liv:

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg, hun filosoferte og tenkte alltid på noe, så det ut som for oss.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg. Hun hadde alltid et filosoferende blikk.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

Det vakreste blomsten av dem alle <3

Det vakreste blomsten av dem alle <3

6 Responses to Farvel Tassemor :'(

  • 😥
    For alltid i våre hjerter <3

  • Hvil i fred du vakkre pus :'( Beklager å spørre dere mitt i sorgen, men fikk dere bukt med urinveisinfeksjonen og i såfall hvordan? Har en hannkatt som sliter og jeg vil ikke mista han enda. :'(

    • Den urinveisinfeksjonen hadde hun for mange år siden, og vi måtte bare prøve oss frem med ulike antibiotika. Mener å huske det var på den tredje typen at det endelig løsna, men da var Tassa et nummer unna kateter. Den infeksjonen var så kraftig at den svekka systemet, så hun utvikla kroniske problemer. De slo ut når det var kaldt og vått, så hun måtte være innepus hele vinteren. Hun var jo en fin dame, og hun likte naturligvis ikke snø likevel, så det gikk helt fint.

      Hvis pusen din sliter med en infeksjon som ikke vil gi seg, ville jeg fått dyrlegen til å sjekke lenger opp i systemet. Da kan problemet være nyrestein som skaller av, og som skraper sår og lager infeksjoner i urinveiene. Det skjedde med vår Venus, og du kan lese hele den historien på siden om henne, som du finner under Jaktmarker opp i menyen. Ingen av dyrlegene tenkte å sjekke så langt opp på henne, fordi nyresteiner ikke er så vanlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker