Andres dyr

Da er jeg forhåpentligvis i gang med blogging igjen, etter en litt forlenget sommerferie. Nå hadde jeg jo i utgangspunktet ikke noen som helst planer om noen sommerferie, men det ble så inni gampen varmt, og da kortslutter hjernen min. Jeg fungerer rett og slett ikke i varme. Jeg pleier å sammenligne hjernen min med ost; den smelter når det blir for varmt, og stivner igjen når det blir kjøligere. Det betyr at jeg dugde til veldig lite i sommer, og når kvelden kom, og det ble levelig temperatur, måtte jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort på dagen, som husarbeid (grøss), gå tur og leke med Ayla, leke og kose med katter, og sikkert en hel drøss andre greier jeg har fortrengt. Det fantes verken tid eller hjernekapasitet til å blogge. Når det så endelig begynte å nærme seg høst, så hadde jeg helt glemt gleden ved å blogge, og all inspirasjon hadde fordampet i solsteiken. Nå har jeg funnet den igjen, og det er en fantastisk bursdagspresang til meg selv, for jeg fylte 39 år i går torsdag (faktisk helt sant at jeg blir 39, jeg lover, kors på halsen :P).

Jeg skal ta en kjapp liten oppdatering av hva som har skjedd i løpet av sommeren. Jeg vil gå i detalj på noe av det, men enkelte deler vil nok bli egne innlegg fremover, og det blir det kun fort-og-gæli-versjonene av her og nå.

Kattene

Venus har hatt en strålende sommer, og i september fylte hun 15 år. Det var fantastisk, vi hadde rett og slett ikke trodd det for et år siden, med tanke på alt hun var igjennom i fjor. Dagen ble feiret med masse god mat, og bursdagsbarnet selv hadde fått dispensasjon av dyrlegen fra sin strenge diett, og fikk både torsk og kylling.

DSC_6848-2

«Blægh, det er varmt!»

Jojo er like korka som han alltid har vært, men han har kost seg hele sommeren, selv han bærer preg av alder langt mer enn Venus. Det knirker godt i hoftene og bakbeina hans, og det er ikke rare muskelmassen han har igjen. Etter litt fysioterapi, som i Jojo sitt tilfelle betyr leking med strå ute, så ser det faktisk litt bedre ut nå, og vi håper han knirker seg videre noen år til, selv om han fylte 11 år i august.

DSC_6847-2

Jojo ser alltid like glup ut :P

Ophelia hadde det godt i varmen, og koste seg ute. I begynnelsen av september fant vi dog en lang flenge under den ene armen hennes, og hun måtte sy flere sting. Mens hun satt på venterommet da hun skulle på kontroll, tisset hun i buret, og det var blodig. Da bar det tilbake dagen etter for en nærmere sjekk av urinveiene, men dyrlegen trodde ikke at noe var galt. Ophelia har tidligere hatt det de kaller stressblære, og vet’n mistenkte at det var det som var problemet nå også. Vi fikk noen medisiner som skulle roe ned nervene hennes, og de funket, noe vi tolker dithen at dyrlegen hadde rett.

MKS_1060-2

Misfornøyd gammel kjerring, for anledningen i en lekker, grønn body :D

Will har levd det perfekte kattelivet i sommervarmen. Hun har gjort minst mulig, og beveget seg bare akkurat det hun måtte. Mesteparten av de varme timene ble tilbragt slik:

DSC_6939-2

Spike har slitt med et eller annet i et par år nå, uten av vi helt har klart å finne ut av hva som plager han. Han har blitt sjekket fysisk, så det er et mentalt problem. Han tisser inne, både skjult og demonstrativt. I tillegg gikk han fra å være en godmodig pasifist til å bli en hissigpropp, spesielt rundt fôring. Han er jo en rund og godt polstret kar, så vi har de siste par årene lagt kraftige restriksjoner på matmengden hans, uten at de har gjort han nevneverdig tynnere, bare stadig mer gretten. Så nå har han fått frie tøyler ved måltidene. Selv om det er Light-fôr han får, så kan det nok virke litt uansvarlig når han er såpass tjukk som han er, men han mistrives så veldig tydelig med å ikke få spise seg mett, så vi måtte til slutt prioritere livskvaliteten hans fremfor den fysiske helsen hans. Blir det for ille, må vi heller revurdere igjen senere.
(da jeg kikket gjennom bildene fra i sommer, fant jeg dessverre ikke et eneste bilde av Spike, så han har i hvertfall vært mye ute på vift)

Ozzy er fortsatt den trauste herremannen han alltid har vært. Alle katter liker jo varme, men Ozzy er av de ekstreme. Da gradestokken runda 30 grader, lå den store og kølsvarte katta midt i solsteiken og koste seg. Det må jeg si er ekstremsport…

MKS_0940-2

Flotteste gutten i sommersola!

Lynx er stikk motsatt av Ozzy, og dermed akkurat som meg; varme er slitsomt. Lynx tilbragte de fleste sommerdagene på sofaen, og flytta ikke på seg før kvelden kom. Da var han gjerne med Ayla og meg på tur, og han fikk underlagt seg noen flere folk i målet om å sjarmere hele Hølen før jul.

MKS_0939-2

Vær det går an å ligge ute i for en liten Lynx-pus…

Muffi skadet foten sin i juni. Hun kom haltende hjem, og etter en liten undersøkelse fant vi en diger byll under den ene forfoten. Straka vegen til dyrlegen, hvor byllen ble snitta opp og katta bandasjert. Det resulterte i 1 1/2 uke innetid i kjellerstua, noe som ble vel kjedelig for en liten Muff etter hvert. Heldigvis grodde såret fint, og Muffi kunne kose seg ute igjen. Hun har tatt seg noen turer i sommer, vært bort noen dager om gangen, men det er sånn hun er, så vi bekymrer oss lite. Hun er en street smart frøken, som i ung alder viste at hun kan ta vare på seg selv.

DSC_6944-2

Nybarbert og nyoppskjært under foten.

Copy har i grunn ikke gjort noe spesielt i sommer. Hun har leka og kost seg, akkurat som hun pleier, og hun er fortsatt den tvers gjennom gode jenta. Hun synger fremdeles for meg hver dag, og har behandlet våre nye familiemedlemmer (se lenger ned) med respekt og vennlighet, akkurat slik vi forventet. Søteste Copylita min <3

DSC_6882-2

Det er viktig å variere sovestillinger, gjerne prøve litt utradisjonelle varianter.

I sommer fikk vi også hjulpet en ung, ukastrert hannkatt som har gått rundt her i et år. I fjor virket han i godt hold, så vi trodde han hadde et hjem. I vinter så vi han ikke i det hele tatt, men så dukket han opp igjen i sommer. Da var han veldig tynn, og etter å ha jobbet meg innpå han noen uker, så jeg at han også manglet tenner i munnen. Vi ga han navnet Orvar (etter min svogers usynlige venn fra barndommen), fikk en avtale med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) om at de kunne ta i mot han, og vi prøvde i flere uker å fange han inn uten å lykkes. Til slutt hadde jeg vunnet tilliten hans såpass at han kom helt innpå meg, og jeg fikk tak i nakkeskinnet hans. Fordi han var så mager, hadde han lite med krefter å kjempe med, og jeg fikk bakset han inn i et bur. Vel inne på dyreklinikken DOOA samarbeider med ble han testet for smittsomme sykdommer, og var heldigvis negativ. Det så lyst ut da, men dessverre klarte de ikke å få han trygg nok til å få gitt han medisiner. Han var så redd for folka der at han angrep og skadet dem, og det var best for han å få slippe. Veldig trist at det endte sånn, men uansett fikk han det bedre enn han hadde det, for han hadde ikke overlevd ute hele vinteren.

Til slutt må jeg jo fortelle at vi har fått 1 1/2 nye katter 😀 Den hele er en liten kattungefrøken som heter Nagini, en redningspus via Moss dyreklinikk. Den halve er en middelaldrende herremann vi prøver å få til å flytte inn. Han heter Bestefar, selv om det av en eller annen grunn har falt meg naturlig å kalle han Brum. Både Nagini og Brum skal jeg fortelle mer om senere, bl.a. annet om alt dramaet Brum har forårsaket for oss de siste par månedene.

MKS_1052-2

Brum er til forveksling lik Spike av utseende.

MKS_1149-2

Husets yngste, bittelille Nagini <3

 

 Ayla

Lille vofferten er vel den eneste som virkelig har fått gjort noen ting i sommer. I juli hadde hun besøk i nesten 2 uker av sin beste venninne, Mini. Mini bor rett nede i veien her, og hennes mamma, Mai-Britt, skulle på Hurtigruta. Da fikk Mini være på ferie hos oss. Mini er en ekte trultehund, en Chihuahua-dame på 5 år, liten og bollete, og ganske så damete av seg. Mai-Britt ble fôrvert for Mini i våres, og da ble vi også kjent. Da var Mini en seriøs dame som ikke var med på så mye gøy. Jo lenger hun har kjent Ayla, jo mer har hun kommet ut av skallet sitt, og de leker masse sammen. Mest sisten, for Mini synes at lekeslåssing kan være litt forvirrende, men hun tolererer stadig mer fra Ayla. Det er utrolig morsomt å se hvor glade de er for å se hverandre, selv om de gikk tur sammen bare dagen i forveien. Å måtte dele hus og familie med en annen hund i 2 uker var en god øvelse for Smuledyret mitt, for hun er særdeles selvsentrert og eplekjekk.

MKS_1085-2

Jeg koser med Mini, og Ayla blir sjalu og prøver sitt beste for å vinne meg tilbake ved å gi meg en real rundvask :P

I tillegg til alt det andre Ayla og jeg pleier å gjøre, som vanlig turgåing, trening på triks og leking, så har vi begynt med to nye aktiviteter. En dag jeg skulle bestille noe fra en dyrebutikk på nettet, deisa jeg over en kløv som fantes i størrelse knøttliten. Den var ganske dyr, men jeg klarte ikke å dy meg. Kløven kom i posten, og vi har gått noen turer med tom kløv. Først ganske kort, så lenger. De første gangen ble hun veldig alvorlig når jeg tok på kløven. Hun gikk bare rett frem, snuste ikke på noen ting, og var ikke sitt vanlige hyper-happy seg når hun fikk hilse på folk. Etter 5-6 ganger virket Ayla helt komfortabel med å bære sekken, hun var tilbake til å svinse slik hun pleier. Så nå har vi begynt å putte noe oppi sekkene. Foreløpig har jeg bare puttet et lite håndkle i hver sekk, så får vi se hvor lenge det går før vi finner på noe annet hun kan bære på.

Det andre vi har begynt med er sporing. Nesten med en gang jeg fikk Ayla, la jeg merke til hvor aktiv hun var med nesen. Mye mer enn nabobikkja. Jeg fikk et par bøker om sporing til bursdagen min i fjor, men har liksom ikke kommet i gang før nå på sensommeren. Vi startet med pannekakespor, hvor Marianne eller jeg slepte en pannekake etter oss og gjemte oss. Ayla klarte det med glans. Nå har vi gått over til å bare bære pannekaka, slik at hun skal snuse sporene våre, og det går også strålende.

Å bruke kløv gir jo ikke den store underholdningen, målet der er egentlig bare å få litt mer fysisk trening ut av turene. Sporing, derimot, er veldig artig. Det er fantastisk å se hvor målrettet jentungen går etter sporet, og hvor kry hun blir når hun finner den hun leter etter. Både Marianne og jeg synes det er utrolig morsomt, og vi er jo selvsagt imponerte over hvor flink hun er (uten at vi har et sammenligningsgrunnlag overhodet, men likevel 😉 ). Både kløv og sporing er ting jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Gnagerne

Nå begynner det virkelig å tynnes ut i rekkene hva gnagerne angår. Vi mistet vår hamster Bella for en måned siden, og nå har vi faktisk ingen hamstere. Det er første gangen på over 10 år.
Ørkenrotta Boromir mistet sin bror og burkompis, Faramir, rett før jul i fjor, men klarer seg greit alene. Han har nå rundet 4 år, og er i strålende form. I motsetning til mange andre ørkiser som blir alene, så har ikke Boromir blitt sky, han er fortsatt veldig tam og sosial.
På rotterommet er aktiviteten laber om dagen. På det meste var det 22 rotter der, nå er det bare tre igjen, Nana og Quasi, som er søsken, og Piper. Alle tre ble 2 år i juli, og er dermed ganske så gamle rotter.

Siden vi nå ikke har en eneste hamster, og de gnagerne vi har igjen er gamle, så dukker jo spørsmålet om hva skjer nå opp. Vel, det kommer jeg nok helt sikkert tilbake til i bloggen etter hvert, men jeg kan si så mye at vi, og spesielt jeg, nok har lyst til å prøve noe nytt. Hva det blir, vel, det får tiden vise 😉

 

 

… for at Ayla skulle få en siste tur i frihet før båndtvangen setter inn på tirsdag. Vi skal nemlig følge den i de aller fleste tilfeller, selv om jeg ikke kan utelukke noen «glipper» på egnede plasser, altså plasser uten mulighet for å forstyrre vilt. Nå er jo ikke Ayla den største trusselen mot viltet, hun hadde vel tissa på seg om hun hadde stått ansikt til ansikt med en elg, men jeg synes det er viktig å signalisere at båndtvangen gjelder alle, overalt, ikke bare der man «ikke treffer på folk likevel». Dessverre er det mange som ikke forstår hvorfor båndtvangen eksisterer, og slipper derfor jaktbikkja si løs på øde plasser, med den holdningen at så lenge ingen tar dem på fersken, så er det greit. Det er jo nettopp på de stedene båndtvangen er aller viktigst, for det er jo der sjansen er størst for å finne ville dyr med unger.

En liten utblåsning
Nå var det egentlig ikke båndtvangen jeg skulle skrive om, men siden jeg nå først er litt i gang, så må jeg fortelle om noe jeg opplevde i fjor, en episode som virkelig irriterer, og provoserer, meg. Dette var før vi fikk Ayla, og jeg var på tur i skogen. Lynx og Muffi fulgte med meg. Da vi kom et stykke opp i skogen, tok vi en liten pause, og kattene satt ved siden av meg. Plutselig fryser begge til, og jeg kikker meg rundt. Midt i blåbærlyngen, 20 meter fra hovedstien, står en stor hund, jeg fant senere ut at det var en West Sibiran Laika. Bikkja bykser mot oss, og jeg får akkurat snappa til meg Lynx mens Muffi beinflyr opp i et tre.

Jeg titta rundt etter en eier, og etter noen sekunder kommer det en fyr joggende bortover hovedstien. Han fortsatte å jogge forbi oss, så jeg ble usikker på om det faktisk var hundens eier, men så begynte bikkja å bjeffe på kattene, og da snudde fyren seg. Han ropte og plystret på bikkja, som kun hadde øyne og ører for kattene. Flere ganger kom bikkja plagsomt nær meg i et forsøk på å ta Lynx. Etter noen mislykka forsøk på å kalle til seg hunden, kom eieren endelig bort til oss og begynte å jakte på bikkja. Den syntes derimot det var en fryktelig festlig lek, og da eieren hadde halsa rundt i lyngen i noen minutter, klarer jeg ikke å dy meg, og sier så tørt jeg bare klarer: – Nå husker du kanskje hvorfor det er båndtvang?

Etter over 10 minutter får han endelig fatt på hunden. Jeg spør hva slags rase det er. Han forteller, og følger opp med at a) han ikke venta å finne noen med katter i skogen, b) bikkja hadde vært i ro et par dager, og trengte å strekke på beina, og c) det var ikke rart den jakta, det var tross alt en jakthund. Jeg fikk forklart at jeg var fullstendig klar over at båndtvangen verken var for meg eller kattene. Jeg håper fyren fikk seg en lærepenge, og at han skjønte det han burde ha skjønt for lenge siden, nemlig at en jakthund har jaktinstinkt.

Hele situasjonen provoserte meg veldig. Bikkja var nummeret fra å fly på meg for å komme til Lynx flere ganger, og jeg kan bare forestille meg de stakkars rådyrene som blir utsatt for sånne hunder. Om folk bruker vett i forhold til båndtvangen, vel, så lenge ikke noe vilt lider for det, så skal ikke jeg ringe onkel politi på prinsipp, men det virker for meg som om de som driter mest i båndtvangen er nettopp de som burde fulgt den til punkt og prikke, altså de med jakthunder. Mener ikke å trekke alle under en kam her, det er mange som er ansvarlige, men i alle diskusjoner jeg har deltatt i om dette temaet, så er det de med raser med sterkest instinkter som argumenterer med at «jeg går der det ikke er folk» *grrrrr*

Tilbake til temaet
Siden dette innlegget sporet litt av her i begynnelse, så prøver jeg nå å pense tilbake til turen vi hadde i dag. Den ble ikke helt som planlagt, uten at det gjør noen verdens ting. Jeg fikk en ny mage- /rompeveske (aner ikke hva sånne kalles, men den er større enn vanlig rompetaske) her forleden, og ville prøve den. Tok derfor med kameraet, så jeg kunne ta noen bilder. Jeg fant selvfølgelig ikke det objektivet jeg ville ta med meg, så jeg måtte bruke et lite et uten zoom. Bildene ble derfor ikke de beste, men det var ikke plass til større objektiv i veska, pluss: Objektiver er tunge saker!

Da jeg satte på Ayla sele og gikk ut døra, hadde jeg en plan for hvor vi skulle gå. Da vi kom litt opp i skogen, ble det klart at vi ikke ville bli bare to på turen vår, for bak oss kom disse to:

DSC_6031-2

Vi har to djevelkatter med på tur

Med Copy og Lynx sin inntreden i følget, ble ruten raskt lagt om. Jeg hadde opprinnelig tenkt til å gå en runde som innebærer et stykke på en sykkelsti før vi går gjennom Hølen og hjem. Dette gjør ingenting for Lynx, han har gått den veien ørten ganger, men Copy er, som jeg har skrevet tidligere, en litt mer forsiktig sjel, og ville fått fullstendig hetta. Altså, ny plan, en runde som stort sett går i skaugen.

Vi labbet i vei oppover, det går mye oppover i starten nemlig. Vi tok oss god tid, og jeg fikk tatt bilder underveis.

DSC_6033-2

Jage storesøster må man gjøre, uansett om man er i skogen eller ei.

 

DSC_6034-2

«Hey, det er juks å klatre opp i trær!» (der var den djevelkatta igjen, gitt)

 

DSC_6049-2

Yndige Copy!

Da vi kom opp på toppen, tok vi en liten pust i bakken (på akkurat samme stedet der vi møtte den jaktbikkja i fjor).  Det området kaller vi for Blåbærstedet, for vi plukket 15 liter blåbær der i 2012. Fikk tatt et fint bilde av Ayla der.

DSC_6056-2

 

Copy og Lynx tok seg en liten hvil i lyngen, omtrent oppå hverandre, og irriterende lillesøster måtte selvfølgelig blande seg:

DSC_6068-2

«Hva gjør dere ‘a? Får jeg være med?»

 

Vi fortsatte å traske, nå heldigvis litt nedover og flatere, bortsett fra denne lille bakketoppen, som alle tre brukte som utkikksplass:

DSC_6095-2

– Ser dere noe spennende? – Nææh, tru’kke det. – Kjedelig, jeg legger meg ned, jeg (Lynx).

 

Etter en stykke skog jeg synes er veldig koselig, det er nesten litt trollsk der, så kom vi frem til det jeg kaller Pausestedet. Det har sin naturlige forklaring i at jeg alltid tar pause der. Lynx og Ayla viser frem:

DSC_6113-2

Pila viser hvor stumpen min har fast parkeringsplass.

 

Ayla bestemte seg for at dette var en ypperlig anledning til å posere littegrann, både med og uten publikum:

DSC_6120-2

Synes dette ble så fint, ser nesten ut som hun står i en spotlight.

 

DSC_6124-2

«Se’kke på deg, vi asså, det er sååå teit å jåle seg sånn!»

 

Lynx fant en liten stokk han mente burde drepes:

DSC_6142-2

 

Etter en røyk, litt å drikke og kosing med både katter og bikkje, fortsatte vi vår ferd. Vi kom ikke så mye lenger. Vi hørte en stemme, og rundt en liten sving kom et menneske og en hund. «Har du hund?,» roper mennesket. «Ja, en hund og to katter,» svarer jeg. Det hørte hunden, og satte etter kattene, som omtrent klatra oppå hverandre opp i et tre. Ayla ble revet med da Lynx og Copy spant av gårde, og galopperte bortover stien før hun kom at hun jo ikke er så redd for andre bikkjer. Både eieren og jeg flirte. Kattene har ikke vondt av litt ekstra trim. Eiere får satt bånd på vofsen, og Ayla og jeg får hilse.

Vofferten viser seg å være en ungarsks Vizsla. Nydelig frøken:

DSC_6149-2

Pene Luna

Eieren og jeg ble stående og skravle i tre kvarter. Ayla var først litt skeptisk til Luna, som hun nesten alltid er med store hunder, men hun tør som regel opp etter noen minutter. Vi prøver å hilse på så mange hunder vi kan, og hun har virkelig blitt mye flinkere.

DSC_6157-2

«Hallo, hvem er du?»

 

Det tok ikke lange tiden før Ayla prøvde å få Luna med på lek:

DSC_6155-2

«Vil du danse med meg?»

 

Etter at Luna hadde fått bånd på seg, klatret begge kattene ned fra treet, og løp tilbake den veien vi kom fra. Lynx stoppet på Pausestedet, mens Copy forsvant videre. Nå skulle jo vi egentlig gå videre, mens Luna og eieren skulle den veien vi kom fra, men for andre gang måtte vi endre plan. Lynx hadde kommet nesten tilbake til oss, og jeg tenkte det var greit å få tak i han så vi kunne holde oss godt bak Luna på vei tilbake. Ikke noe problem å få tak i han, og da jeg bar han forbi Luna, forsvant alt som het jaktinstinkt hos henne, og hun rygget baklengs mellom beina på mor og gjemte seg bak henne 😛

Luna og mennesket hennes gikk videre, og etter å ha ventet til de var ute av syne, trasket vi etter. Vi hadde jo en Copy å finne. Vi tok det sakte og pent, og jeg ropte og lokket på Copylita min. Jeg regnet med at hun satt og ventet et passende sted noen meter fra stien. Det har hun gjort flere ganger før når hun har blitt skremt av noe. Vi hadde kommet nesten ut av den trollske delen av skogen da jeg snudde meg for ørtende gang for å se steder jeg ikke kunne se uten å snu meg, og der var hun. 10 meter fra stien, litt opp på en knaus, på vei ned til oss. Derfra gikk det radig hjemover, og om ikke Ayla var sliten, var i hvertfall jeg det.

Det har vært stille her på bloggen, og det har sin naturlige forklaring i av jeg ikke har hatt noe å skrive om. Dvs, det har jeg jo, jeg har masse ideer, og jobber med et par, men har liksom ikke vært helt i humør til seriøse innlegg. Dessuten legger jeg noe av skylda over på min kjære søster, som har hatt meg i en kjole-transe i over ei uke. Søs skal nemlig gifte seg til sommeren, og kjole må man da ha. Jeg er (selv)utnevnt arrangementssjef, og blir dermed oppringt av nevnte søster i hytt og gevær. Det er bordplasseringer, meny, kjoler og pynt ting dreier seg om for jenta om dagen, og følgelig også for meg. Nå har både søs og jeg bestilt oss kjoler, og venter i spenning. Håper ikke marerittet jeg hadde går troll i ord, da vil brudens kjole være sydd av barnehageunger under 3 år, og min være strikket :OAyla skal forresten ha en fremtredende rolle i bryllupet, inkludert noe vi må øve masse på fremover, men det skal jeg skrive mer om ved en senere anledning. I dag var det så fint vær, selv om det blåste, at vi tok en tur på jordet som ligger rett her nede. Det tok riktignok litt tid å komme seg de hundre meterne til jordet, for Ayla oppdaget først en venn, og så en til.

Den første vi hilste på var den åtte år gamle collietispa Sidney (håper jeg har skrevet navnet riktig, har selvfølgelig glemt å spørre om staving). Hun er et rimelig nytt bekjentskap. Hun og eieren Stina flyttet inn i naboens utleieleilighet for noen uker siden. Stina er kjempekoselig, og Sidney er en utrolig flott og trivelig voffert.

DSC_5912-2

Fineste Sidney!

Om jeg skal være helt ærlig, så kan jeg vel ikke akkurat kalle Sidney og Ayla for venner. Ayla vil veldig gjerne. Litt for mye, samtidig som hun synes Sidney er litt skummel. Resultatet blir et virrvarr av signaler fra lillefrøkna. Hun kikker til siden, med øra rett utover, og halen logrende mellom beina. Nå er ikke jeg noen ekspert på hundespråk, men for meg ser det veldig motstridende ut. Da er det kanskje ikke så rart at Sidney brummer til den irriterende myggen som svirrer rundt henne og ikke får bestemt seg for om hun skal være ivrig, redd eller respektfull. Nuvel, de løser det nok en dag. Enn så lenge har Sidney min fulle støtte til å sette Ayla på plass om nødvendig.

DSC_5914-2

Det virker som om Sidney ber om tillatelse til å kjefte på Ayla.

Fordi Stina holdt på å støvsuge, satte vi nesa nok en gang mot jordet. Rett foran oss hadde en annen nabo kommet ned bakken, på tur med to sønner og den snart 4 år gamle basset-tispa Wilma. Wilma er veldig glad i oppmerksomhet, og hun og jeg fant tonen med en gang da vi møttes for første gang for halvannet år siden. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke er så begeistret (les: aktiv motstander) for hunder med ekstremt mye av det ene eller det andre, og basseter har jo veldig mye hud og laaaange ører. Men individet Wilma kan jo ikke noe for at hun ser sånn ut, og siden hun er veldig koselig, ble vi gode venner. Jeg kaller henne for Pølsa eller Pølsedyret 😛

DSC_5923-2

Pølsedyret «mitt» <3

Da Ayla satte av gårde etter Wilma og familien, snudde Wilma og dro mot oss, og spesielt meg. Da måtte matmor bare følge etter. Ayla er veldig glad i Wilma. Mer glad i Wilma enn Wilma er i henne. Selv om Pølsedyret godt kan forbarme seg over den innpåslitne ungen og leke en runde eller to, fortrekker hun nok meg og godteposen min 😀

DSC_5926-2

«Har du noe godt gjemt baki der?»

Wilma og familien trasket videre, og Ayla og jeg kom oss endelig ned på jordet. Der er det veldig åpent, og fytte som det blåste. Jeg var redd Ayla skulle ende som heliumballong, men hun beholdt heldigvis beina planta på jorda. Vel, for det meste.

DSC_5931-2

Liten Smule i solskinn

 

DSC_5940-2

Speider etter noe spennende

 

DSC_5947-2

Sniffing og snusing er hovedhobby #1

 

DSC_5950-2

«Hørte jeg en lyd?»

 

DSC_5958-2

Vi øver på innkalling

 

DSC_5967-2

Er det et ekorn i sele jeg plutselig har fått meg?

 

DSC_5970-2

Full fres mot mamma som roper «Kom!»

 

DSC_5972-2

Mini-greyhound?

Vi hadde altså en veldig flott tur ute på jordet. Da vi var på vei hjem, oppdaget selvfølgelig Ayla at døra til Stina sto oppe, og med øra godt lukka, beina hun opp bakken og inn for å stjele maten til Sidney. Ikke så lenge etter at jeg fikk Ayla, leste jeg en plass at mange Chihuahuaer er kresne. Vel, noen glemte å programmere det inn i lille flua mi, hun sier ikke nei til hva søren det skal være. Om det er spiselig eller ei sånn i utgangspunktet er en bagatell, ned går det uansett. Og stjålet mat smaker like godt som annen mat. De frekke musene i Hakkebakkeskogen løy for den stakkars reven, mener en påståelig Ayla. Jaja, fullt mulig det, jenta mi, men uhøflig og ufint er det åkkesom 😉

Jeg vil gjerne få ønske velkommen til bloggen vår. Nå er det vel sikkert ikke så fryktelig mange som vil titte innom her nå, men jeg håper jo at vi etter hvert vil få noen lesere.

Planen er å skrive litt om hverdagen i Steiro Zoo, og plusse på med noen artikler i ny og ne. Dyr og mental helse er nok temaene som kommer til å gå igjen mest, men jeg liker å drive med håndarbeid, så om jeg jeg lager noe, så deler jeg gjerne det også. Kanskje dukker det opp andre temaer fra tid til annen, hvem vet.

Grunnstammen, altså presentasjonssider om dyr og folk, her på bloggen er ikke helt ferdig, men jeg ble litt for utålmodig etter å starte selve bloggingen. Jeg vil derfor fylle ut etter hvert som jeg får skrevet ferdig. Jeg har også laget en facebookside for bloggen, https://www.facebook.com/steirozoo, og vil informere der når jeg legger ut noe nytt. Jeg håper noen vil legge igjen en liten kommentar, er jo veldig koselig å høre hva folk synes.

Dagen i dag har gått stort sett som den pleier. Dvs, OL er jo litt ekstraordinært, men må sees like fullt. Mange av rutinene våre er nokså like hver dag. Dersom Ayla står opp sammen med meg, går vi ut på en liten do tur. Deretter mates kattene, og til slutt får Ayla sin frokost. Jeg bruker så et par timer på å få kroppen i gang, og så er det ut med Ayla. Vi går enten en tur, eller så leker hun med bestevennen Spike. I dag ble det leking. Muffi, Lynx og Copy hang også med på lasset, som de ofte gjør. Bikkjene raste rundt i snøen, og herjet med hverandre. Kattene ble også dratt med i dragsuget fra tid til annen. Det er så moro å se dyra kose seg og leke. Ayla er skikkelig tøff i trynet når hun lekeslåss med Spike, og lager en hel masse spetakkel. Spike er en god del større enn henne, men hun er råkjapp, og tar han faktisk igjen opp bakken. Jeg fikk knipset noen bilder ute, håper dere synes det ser like morsomt ut.

DSC_5234-2

«Selv om du er større, er jeg tøffere»

DSC_5228-2

«Hah! Jeg vant!»

DSC_5261-2

«Her kommer jeg!»

DSC_5282-2

«Hmm, ble det av dama, tro?»

DSC_5267-2

«Nå kommer jeg og tar deg»

DSC_5236-2

«Hvis jeg sniker meg forsiktig, oppdager bikkjerampen meg da?»

DSC_5238-2

«Var det regn jeg kjente?»

Mens vi var ute, koste Will seg i kjent stil.

DSCF3584-2

«Ut? Næsj, det er for laverestående idioter uten vett og sunn fornuft!»

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker