Andre ting

Da jeg begynte å lese meg opp på mine favorittblogger igjen, kom jeg over noe veldig glupt. Noe jeg burde ha tenkt på for lenge siden, og i grunn er litt flau for å ikke ha gjort. Kjersti, som har den sjarmerende og koselige bloggen Pilaris og verdens skjønneste pelsdott, hadde kjøpt seg nytt kamera. En lite og nett et, som var enkelt å ha med seg på tur. Da ble jeg lettere oppgitt, for det sto plutselig krystallklart for meg at hovedgrunnen til at jeg tar så lite bilder, og dermed mistet motivasjonen til å blogge, var at det var et ork å slepe rundt på det digre speilreflekskameraet. For stort ork, så det ble liksom aldri noen bilder. Eureka! Det var jo et kompaktkamera jeg manglet. Og siden Kjersti virket fornøyd med sitt, og det også hadde gjort det godt på tester, gikk jeg like godt inn og bestilte samme kamera. Altså dette.

olympus_tg_850

Må si jeg er imponert over hurtigheten til Japan foto, der er det ikke noe somling. Jeg bestilte kameraet natt til tirsdag i forrige uke, og torsdag hadde jeg det i labbene. Jeg brukte kvelden på å lade opp kameraet, og å lese manualen. Jammen har det skjedd litt siden sist jeg hadde et kompaktkamera. Nå skal det sies at det kameraet brukte film, da…

Fredag koste jeg meg med å teste ut de ulike funksjonene på noen tilfeldig modeller på verandaen. Noen mener sikkert at det ikke er nok finesser i et slikt kamera, men for meg var dette en ny verden. Jeg er vant til å knipse, og så redigere og leke meg i Photoshop. Nå kan jeg plutselig se effekten med en gang, og det var gøy å prøve ulike «kunst-filtre», eller hva jeg nå skal kalle dem. Jeg synes selv at mange av bildene ble skikkelig kule. Selv om kanskje motivet var litt ute av fokus, eller komposisjonen kanskje ikke var spesielt gjennomtenkt (les: ikke i det hele tatt), så var det noe som grep meg likevel. Derfor har jeg lyst til å vise frem de aller første forsøkene med litt av hva dette kameraet har å by på. Helt uten å bearbeide bildene, de har aldri besøkt Photoshop, altså. De er ikke engang beskjært.

Pin hole
«Uttrykker tunneleffekten som du får med et gammeldags kamera ved å redusere det omgivende klarheten.»

Her liker jeg at Muffi blir nesten borte, slik at jeg ser bare konturene av øyet, og litt highlights i pelsen enkelte steder.

Vet ikke helt hva jeg synes om denne effekten. Alle andre bilder jeg tok med den ble ubrukelig mørke. I noen tilfeller kan det bli kult, men i de fleste tilfeller blir det bare kjedelig og dystert.

Pop art
«Forbedrer fargen og atmosfæren til et bilde slik at det blir lysere og mer levende.»

Sterke farger, og en litt småsur bikkje. Synes kontrasten mellom de ble litt stilig.

En potensielt bra effekt, men en av de som er enklest å gjøre selv i Photoshop, ved å øke kontrasten og fargemetningen. Derfor er det nok ikke en jeg kommer til å bruke ofte.

Soft focus
«Uttrykker et eterisk atmosfære med et mykt uttrykk og gjør et bilde drømmeaktig.»

Drømmehunden min <3

 

Dette synes jeg ble helt nydelig. Elsker blikket til Muffi, og med det ufokserte rundt, og med sola i nakken, ser hun jo rent engleaktig ut.

Dette er en effekt jeg virkelig liker. Jeg har slitt med å skape et slikt uttrykk i Photoshop, jeg får ikke til det drømmeaktige, så jeg digger at jeg nå har det innebygget.

Dramatic tone
«Uttrykker den lokale kontrasten til et bilde, og gir et bilde der forskjellen i ly og mørke utheves.»

Selv om fjeset til Jojo ble litt borte, så likte jeg det litt hverdagslige over bildet.

 

Copy er ute av fokus her, men jeg synes ikke det gjør noe. Det gi henne et mykt uttrykk når det rundt har høye kontraster.

 

Dette ble det veldig kule linjer på, synes jeg sjøl. Bare synd med det bærnettet fra i fjor som ødelegger.

 

Dette var det bildet jeg likte best av alle, uansett effekt. Det er et eller annet med blikket til Muffi, og lyset og skyggene i trærne og snøen.

Dette var den effekten jeg likte best. Jeg digger dynamikken bildene får, og selv i utgangspunktet litt dårlige bilder, får en annen dimensjon som gjør dem flotte likevel.

Konklusjon (foreløpig)
Jeg synes kameraet klarte seg fint med disse funksjonene. Jeg ble imponert over hvor kjapt det fokuserte på kort hold. Da jeg tok det drømmeaktige bildet av Muffi, snudde hun seg omtrent i det øyeblikket jeg trykket knappen inn. Likevel er det så perfekt i fokus at man kan telle hårene på nesa hennes.
Jeg har testet en del av de normale valgene også, som det er en haug av, alt fra portrett og landskap, til fyrverkeri og undervannsfotografering. Jeg sliter fortsatt med å velge riktig oppsett, men synes utendørsbildene har blitt bedre enn innendørsbildene. Og det kan jeg i grunn leve med. Det var jo for å ta bilder ute jeg kjøpte kameraet, hjemme kan jeg jo fortsatt bruke speilrefleksen.

Nesten halvannet år har gått siden jeg blogget sist. Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor det har gått så lang tid. Mangel på motivasjon, en nesten allergisk aversjon mot å skrive noe som helst, og flere andre grunner som jeg ikke helt klarer å sett finger’n på. Spiller jo for så vidt ingen rolle, for nå har lysten, motivasjonen og evnen kommet tilbake igjen. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Sånn er det når man er en litt vimsete person. Men jeg har en lang liste over ting jeg har lyst til å skrive om. Jeg håper jeg klarer å få noe vettugt og morsomt ut av det.

I dagene fremover kommer oppdateringer om hvert enkelt dyr vi har i heimen. Det er tre som av ulike årsaker ikke lenger bor her; Venus, Bestefar Brumm og Oliver, og disse vil også få sine sider. Tassa lever fortsatt i beste velgående hos min søster (vi deler eierskapet for henne), og er nå 16 ½ år gammel. Jeg håper at lillesøs etter hvert vil gjesteblogge om hvordan det står til med den gamle damen.

For min del, føler jeg at tiden som har gått stort sett har vært positiv. Jeg har kommet et stykke videre i kampen mot angsten. Jeg har vært på besøk hos min søster flere ganger, og har det siste året også en gang i måneden deltatt på quiz på kafeen her i Hølen. Det høres jo sikkert ikke så skummelt ut, men masse mennesker som drikker øl og bare én do er tøffe forhold for en som meg. Men jeg klarer det! Og det er jeg i grunn litt stolt av. Det er kjempegøy å være med på denne quizen, selv om laget mitt med rette er døpt Taperlaget (har dog ikke vært sist tre ganger på rad nå :D). Vi er det laget som har det definitivt mest gøy, det er jeg helt sikker på. Vi ler i hvert fall mest.

pusehus

Kattene har fått nytt utehus siden sist. Søtt, sant?

Den aller største fremgangen jeg har hatt er hos tannlegen. I tillegg til den vanlige angsten min for å dra steder, så har jeg slitt med en kraftig tannlegeskrekk. To angster på én gang ble i 15 år for mye å hanskes med, og tennene mine, som er dårlig laget i utgangspunktet, ble ikke noe pent syn etter hvert. J***ig vondt ble det også fra tid til annen. Og sommeren 2014 toppet det seg. Jeg måtte komme meg til en tannlege. Og klarte det, uten at jeg helt skjønner hvordan. Å fikse opp i munnen min var ingen kortvarig affære, jeg holder fortsatt på. Takket være en fantastisk tannlege, som har full respekt for angstene mine, er tannlegeskrekken nå så å si helt vekk. Så borte at jeg ved to anledninger har klart noe selv folk uten skrekk ville slitt med. Dere skjønner, underkjeven min har vist seg å være vrien å bedøve. Så en gang endte jeg med å trekke ut resten av en visdomstann, uten av bedøvelsen virket. Og nå før jul fikk jeg plutselig ekstremt vondt i en fortann nede. Tannlegen satte 6 bedøvelser, 4 forskjellige typer, og tanna var like fordømt vond. Enden på visa ble rotfylling i praksis uten bedøvelse. Da var jeg kry, da!

Vi begge klarte på et eller annet merkelig vis å havne i førtiåra i løpet av fjoråret. Åssen skjedde det, lissom? Dyra og jeg laget en veldig spesiell presang til Marianne til hennes førtiårskrise… ehh… mener selvfølgelig førtiårsdag. En fotobok med bilder og hilsner fra hvert enkelt dyr, skrevet slik jeg innbiller meg at de ville ha sagt det. Sidene var pyntet etter hver enkelts personlighet. Vi hadde mye moro med å lage den gaven. Dvs. jeg tror jeg hadde mest moro. Og litt frustrasjoner. For inspirert av alle de fine photoshootene til Carina i Borti svingen, så fikk jeg det for meg at det måtte jo vi også klare. Men enten så har hun ekstraordinært samarbeidsvillige dyr, eller så er mine så langt unna noen fødte modeller, for det var ingen enkel affære. Det ble maaaange bilder av romper, for å si det sånn. Men det ble til slutt noen mer eller mindre brukbare bilder ut av det. Det morsomte delen var å skrive individuelle hilsenene, samt å pynte sidene. Jeg vil gjerne vise frem resultatet, så bilder fra boken vil bli lagt inn i hvert enkelt dyrs oppdateringsside som kommer. Her er forsiden og forordet:

Bok1

Klikk på bildet så får du opp en større versjon av siden med tekst

Pssst: Jada, jeg vet at jeg menneskeliggjør dyra i denne fotoboka, men jeg tror ingen ble skadet i prossessen 😉

Da vi flyttet hit til Hølen, overtok vi en spisestue etter tanta mi, som skulle selge huset sitt, og ikke hadde plass til den lenger. Skal innrømme at den ikke var sånn kjempelekker, klarlakket furu er gørrkjedelig, men den gjorde nytta si, og jeg har hele tiden hatt plan om å pusse den opp. Kun 2+ år senere ble plan til handling 😀 Jeg har aldri pusset opp noe sånt før, og i hvertfall aldri trukket om puter, men hva gjør vel det? Jeg synes noe av sjarmen med å gjøre ting selv er at det blir som det blir, og dermed helt unikt.

DSC_6430-2

De fleste setene er fjernet, originaltrekket sitter igjen på en.

Jeg startet med å begynne å pusse stoler, noe som var skikkelig drittarbeid. Idiotisk, når jeg etter en stol begynte å se etter lakk jeg kunne bruke, fant jeg ut at den jeg likte kunne brukes oppe gammel lakk *sukk* Hva gjør man da, når man allerede har en ferdig pusset stol? Jo, man finner opp et nytt uttrykk: Fond-stol 😀 Altså, hvis den pussa stolen endte med å se annerledes ut enn de andre, så kunne jeg bare si det var planlagt å ha en som skilte seg ut. Nå viste det seg at jeg ikke trengte det fine, nye uttrykket mitt likevel, stolen ble til forveksling lik resten.

Da jeg så hadde funnet ut hvilken lakk jeg skulle bruke, så måtte jeg vaske ned resten av møblene med et spesielt rensemiddel og stålull. En real møkkajobb, men langt fra så ille som det hadde vært å pusse hele dritten. Så kunne jeg begynne å lakke. Jeg hadde valgt Liberon Bistrotlakk i mørk eik. Det var ikke billig moro, 419,- for 1 liter, men den var drøy. Jeg brukte så vidt halvparten på 2 strøk på bordet, to innleggsplater og 6 stoler.

Jeg lakka 3 stoler om gangen. Mer hadde jeg ikke plass til i gangen i kjelleren. Marianne fikk tak i en stiftefjerner, så en kveld ble brukt til å dra ut stiftene som holdt setetrekkene på plass. Det var tyngre enn jeg hadde sett for meg, jeg var sår på flere fingre etterpå. Andrestrøket på de siste 3 stolene ble tatt på 17. mai, og dagen etter gikk jeg på bordet og innleggsplatene. Da måtte jeg flytte meg til garasjen for å få plass. Marianne ryddet ut en del ræl som kunne stå ute, og vips! var det akkurat plass til det jeg skulle lakke. Jeg la det siste strøket i går, mandag.

Da jeg skulle lakke det andre strøket på de første tre stolene, oppdaget jeg at det å lakke var langt vanskeligere enn jeg trodde. Det var rett og slett klin umulig å få greiene på jevnt. Dessuten ble det første strøket bløtet opp igjen med det nye laget, og ble gnidd utover. Det ble veldig variabelt med lakkmengde, og resultatet ble at møblene så slitte ut både her og der. Nå kan jo det høres ut som en real strek i regninga, men faktisk passet det meg helt ypperlig. Jeg liker møbler med sjel, møbler som ser brukte ut og som har levd et liv (f.eks. vi kjøpte nytt salongbord i fjor, og jeg sliter bordet det jeg makter og klarer, for det var altfor blankt og nytt for meg). Så streken i regninga viste seg å være en genistrek. Det ble veldig mye stiligere enn jeg hadde drømt om 😀

DSC_6561-2

Platene bak er egentlig like mørke som bordet, sola skinte i dag (huset er heller ikke så knallblått som det ser ut som)

Så var det setene da. Skal innrømme at jeg gruet meg litt, men jeg hadde funnet en fin instruksjonsvideo på youtube, den var til og med på norsk. Skummet jeg skulle legge på kom fra en overmadrass fra Jysk (tips fra et eller annet forum), og stoffet jeg hadde valgt var møbelruskinn fra Stoff og stil. I går fikk Marianne endelig tak i skumplastlim (det er vanskeligere enn man skulle tro), så i dag fikk jeg på med krum hals. Jeg synes det gikk ganske så bra. Langt fra perfekt selvfølgelig, men det er ikke så nøye for meg. Det var tungt arbeid å holde på med den stiftepistolen, og det var altfor varmt i dag, så jeg har svetta ca 37 liter, men erstatta en del med en god porsjon is 😛

DSC_6558-2

Rødfargen er ikke helt riktig, det var ikke så lett å få frem korrekt sjattering på bildet 😉

Innimellom stiftinga fikk jeg båret bordet og platene opp fra garasjen, og satte dem på verandaen så sola kunne herde litt. Spesielt bordet er veldig tungt, og jeg er en svekling, så jeg døde nesten, men fikk spetakkelet opp. Og etter 786 419 stifter (:P) var putene ferdige. Litt rynker hist og her, men faktisk bedre enn jeg fryktet. Jeg fikk skrudd dem fast på stolene, baksa bordet inn og nøt synet. Fytte så stolt jeg var! Det ble så fint, synes jeg, og jeg har ørten ganger bare blitt stående og glo med et tåpelig glis om truten 😀

DSC_6565-2

Det ferdige resultatet, inkludert årets første bukett med liljekonvall. Igjen er rødfargene ikke helt riktig.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker