Folk

Telefonkontakt for eldre og uføre er en organisasjon som formidler telefonvenner til mennesker som føler at de trenger noen å snakke med, et fast holdepunkt i livet, en som ringer en gang i uken, uavhengig av hvor travelt livet er. Mange eldre og uføre sliter med ensomhet, og har ingen i livet sitt de har regelmessig kontakt med. Sammen med Røde kors’ besøksvenntjeneste, søker Telefonkontakt å dekke dette behovet for så mange som mulig.

Organisasjonen har vært i drift helt siden 1971, og startet som et prøveprosjekt i Oslo, før tilbudet ble utvidet til å dekke hele landet. Det er dog i Oslo og de andre store byene at behovet for telefonvenner er størst. Den andre gruppen brukere er de som faller utenfor på små plasser, kanskje innflyttere som ikke har klart å finne sin plass. Mine to telefonvenner tilhører hver sin gruppe.

telefonkontakt_logo

Jeg hadde aldri hørt om Telefonkontakt for eldre og uføre før for litt over et år siden. Da leste jeg om organisasjonen i en reportasje i ukebladet Hjemmet. Jeg sliter jo med angst selv, og har derfor et lite nettverk. Jeg forstår derfor veldig godt hvordan det er å ikke ha så mange å snakke med. Etter at jeg fikk Ayla (hunden min), har jeg stadig utvidet mine grenser, og mitt nettverk. Jeg hadde begynt å føle at jeg hadde overskudd til å gi noe til noen andre, og reportasjen i Hjemmet kom som bestilt.

Jeg ringte 22 41 02 30, og traff på Øyvind Wold, som er organisasjonskonsulent, eller venneformidler, som jeg liker å omtale han som. Han er en meget trivelig mann, som virkelig brenner for det han gjør. Han har formidlet kontakt og stått bak mangt et vennskap i 16 år, selv om det var på slump at han havnet på denne hylla i livet.
– Det er tilfeldigheter som styrer mer i livet enn vi kanskje innrømmer, også når det gjelder yrke. Jeg hadde utdannet meg innen kulturadministrasjon ved høyskolen i Telemark, og var på jakt etter en jobb. Hadde aldri hørt om Telefonkontakt før, men da jeg så at de skulle ansette noen, syntes jeg umiddelbart at det de jobbet med virket meningsfullt, så jeg søkte, og fikk, jobben.

Den første samtalen med Øyvind var et slags intervju, hvor han måtte bli så godt kjent med meg som mulig. Interesser, tidligere erfaringer og et inntrykk av personlighet er opplysninger han var avhengig av for å finne den personen som ville passe best til meg. Det krever en god porsjon menneskekunnskap for å kunne gjøre jobben Øyvind gjør, og han mener dette er den største utfordringen med den jobben han har. Ikke alle er like flinke til å ordlegge seg, eller liker å fortelle om seg selv. Andre har kanskje problemer med å stole på et fremmed menneske. Heldigvis er ikke jeg av den sjenerte typen, så jeg skravlet i vei om meg og mitt.

Jeg er glad jeg er komfortabel med å prate i telefonen. (ill.foto)

Jeg er glad jeg er komfortabel med å prate i telefonen (ill.foto).

Da Øyvind følte han har fått den informasjonen han trengte, sendte han meg en taushetserklæring jeg måtte undertegne og returnere. Så var det bare å vente på at han fant en person han mente kunne passe sammen med meg. Dessverre har han langt fra så mange brukere som han kunne og burde ha hatt på lista si. Mange kvier seg for å be noen om å gi dem en venn, et konstruert og planlagt vennskap. Og det er forståelig, det er vanskelig å innrømme for seg selv og andre at man er ensom. Øyvind har sine tanker om hvorfor:
– Ensomhet er en slags tabu i vårt samfunn, det er tungt og kanskje skamfullt å leve med, og ekstra vanskelig å innrømme/erkjenne for andre, for eksempel ved å ringe oss. En annen ting er at mange isolerte personer også følger mindre med i media og nyheter, og får dessverre sjeldnere med seg oppslag om Telefonkontakt i en avis.

Det som er litt dumt her er at Telefonkontakt ikke bare er for dem som ikke har noen andre. Det kan like gjerne være at man trenger et fast holdepunkt i hverdagen, eller en man kan øse ut alle sine følelser til, uten at det kan bli brukt mot en av de som står en nærmere.
– Noen tror at Telefonkontakt og det å få en telefonvenn er et tilbud for «desperate» og fullstendig isolerte mennesker, men det er ikke tilfelle. En telefonvenn er egentlig bare et hyggelig lite sosialt input i hverdagen, en anledning til å snakke om alminnelige temaer, eller spesielle interesser. Er du glad i historie, romaner, hagearbeid, friluftsliv, dyr, eller liker å snakke om gamle dager, vil vi prøve å finne en telefonvenn som passer akkurat for deg, sier venneformidler Øyvind, som aldri har opplevd at noen har angret når de først har tatt kontakt med han.

T.v. Arnulf Andersen, daglig leder, og t.h. Øyvind Wold, venneformidler extraordinaire.

T.v. Arnulf Andersen, daglig leder, og t.h. Øyvind Wold, venneformidler extraordinaire.

Etter noen uker fikk jeg en telefon fra Øyvind, som sa han hadde en mulig ny venn til meg. En dame på knappe 60, boende på en liten plass. «Ja, hvorfor ikke,» tenkte jeg, og det samme sa hun. Jeg fikk et koblingsbrev i posten, med noen stikkord om damens interesser, samt telefonnummer og tidspunktet for første samtale, slik vi hadde avtalt. Det oppfordres til at samtalene holdes under 20 minutter, og man kan få en liten godtgjørelse for telefonkostnader. I starten var jeg nøye på å holde 20-minuttersregelen, men nå tar jeg det mer som det passer. Og siden jeg har abonnement med fri tale, og organisasjonen ikke akkurat har flust med penger, så krever ikke jeg å få penger tilbake for samtalene.

Jeg var ganske spent før den første samtalen. Jeg hadde hørt fra Øyvind at en del nye telefonvenner gruer seg for den første samtalen, for de vet ikke hvordan de skal starte. Jeg tror jeg sa noe sånt som dette: «Hei, det er Lene Steiro som ringer. Jeg er din nye telefonvenn.» Jeg hadde stikkordene foran meg, og hadde planer om å bruke dem aktivt for å få min nye venn i tale, men det løste seg i grunn helt greit. Hun hadde hatt telefonvenn før, og gikk bare på med krum hals.

I snart et år har jeg ringt denne damen en gang i uken. Vi har blitt godt kjent etter hvert, og hun deler ting med meg som hun ikke har noen andre å snakke med om. Det føles godt å kunne gi henne den muligheten. For et menneske uten noe særlig nettverk, blir det mange innestengte frustrasjoner. Og ja, de får jeg høre. Det er jo da klart at ikke alle samtaler er like hyggelige, men det er da heller ikke derfor jeg meldte meg som telefonvenn. Alle trenger noen å slippe ut damp til. Har man ikke den muligheten, blir man skrullete til slutt, og det blir man ikke mindre ensom av. Ved å åpne ørene mine for hennes utblåsninger, øker jeg hennes muligheter for triveligere samvær med personer i nærmiljøet, for uten innestengte følelser, er humøret hennes også bedre. Slik ser jeg på min hovedrolle som telefonvenn for denne damen. For andre telefonvenner, og med andre brukere, vil rollen være en annen. Og selv om akkurat denne rollen kan virke ukoselig og plagsom, så har vi det mye morsomt også, vi kan tulle og le med hverandre, og jeg har blitt oppriktig glad i denne damen.

Min telefonvenn har også katt, og vi ler gjerne sammen av pusene våre.

Min telefonvenn har også katt, og vi ler gjerne sammen av pusene våre (ill.foto).

Det er fantastisk givende å føle at jeg kan bety noe for et menneske jeg aldri har møtt. Før jeg begynte som telefonvenn, tenkte jeg at ”hvis ikke jeg kan spandere 20 minutter i uken på å hjelpe noen, så er jeg ikke mye verdt som medmenneske.” Selv om jeg fortsatt i prinsipp føler det sånn, så har jeg ikke lenger en følelse av å forbarme meg over noen ved å ringe, som jeg må innrømme at jeg hadde. Samtalene er like verdifulle for meg som for min telefonvenn. Å høre slike ting fra telefonvenner og brukere er den største gleden ved Øyvind sin jobb, og akkurat som for han, styrte tilfeldighetene mitt liv i en ny retning.

Nå har jeg akkurat sagt ja til å være telefonvenn for en bruker til. Vi har hittil bare hatt to samtaler, men jeg har allerede forstått at min oppgave i forhold til den nye blir en helt annen enn med den første. Her blir jeg nok mer en samtalepartner, hvor vi prater om alt fra rovdyrpolitikk til vær og vind. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent, og å få føle på en annen måte å være telefonvenn på.

Jeg vil oppfordre alle til se litt rundt seg, og tenke på om du kanskje kjenner eller vet om noen som kunne ha bruk for en telefonvenn. Kanskje kan du ”tilfeldig” nevne Telefonkontakt for eldre og uføre for dem, eller legge igjen en lapp med tlf nr: 22 41 02 30 på. Eller vet du om noen i nærmiljøet som du mistenker er ensom? Skriv ut denne artikkelen og putt den anonymt i postkassen til vedkommende.
Jeg vil også oppfordre mine lesere til å melde seg som telefonvenner. 20 minutter i uken er det som kreves av deg, og det kan gjøre en enorm forskjell i et annet menneskes liv. Jeg garanterer at den gode følelsen det gir deg er verdt de 20 minuttene, og mye mer.

Og sist, men ikke minst: Del denne artikkelen,
og oppfordre andre til å gjøre det samme.

 

Nesten halvannet år har gått siden jeg blogget sist. Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor det har gått så lang tid. Mangel på motivasjon, en nesten allergisk aversjon mot å skrive noe som helst, og flere andre grunner som jeg ikke helt klarer å sett finger’n på. Spiller jo for så vidt ingen rolle, for nå har lysten, motivasjonen og evnen kommet tilbake igjen. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Sånn er det når man er en litt vimsete person. Men jeg har en lang liste over ting jeg har lyst til å skrive om. Jeg håper jeg klarer å få noe vettugt og morsomt ut av det.

I dagene fremover kommer oppdateringer om hvert enkelt dyr vi har i heimen. Det er tre som av ulike årsaker ikke lenger bor her; Venus, Bestefar Brumm og Oliver, og disse vil også få sine sider. Tassa lever fortsatt i beste velgående hos min søster (vi deler eierskapet for henne), og er nå 16 ½ år gammel. Jeg håper at lillesøs etter hvert vil gjesteblogge om hvordan det står til med den gamle damen.

For min del, føler jeg at tiden som har gått stort sett har vært positiv. Jeg har kommet et stykke videre i kampen mot angsten. Jeg har vært på besøk hos min søster flere ganger, og har det siste året også en gang i måneden deltatt på quiz på kafeen her i Hølen. Det høres jo sikkert ikke så skummelt ut, men masse mennesker som drikker øl og bare én do er tøffe forhold for en som meg. Men jeg klarer det! Og det er jeg i grunn litt stolt av. Det er kjempegøy å være med på denne quizen, selv om laget mitt med rette er døpt Taperlaget (har dog ikke vært sist tre ganger på rad nå :D). Vi er det laget som har det definitivt mest gøy, det er jeg helt sikker på. Vi ler i hvert fall mest.

pusehus

Kattene har fått nytt utehus siden sist. Søtt, sant?

Den aller største fremgangen jeg har hatt er hos tannlegen. I tillegg til den vanlige angsten min for å dra steder, så har jeg slitt med en kraftig tannlegeskrekk. To angster på én gang ble i 15 år for mye å hanskes med, og tennene mine, som er dårlig laget i utgangspunktet, ble ikke noe pent syn etter hvert. J***ig vondt ble det også fra tid til annen. Og sommeren 2014 toppet det seg. Jeg måtte komme meg til en tannlege. Og klarte det, uten at jeg helt skjønner hvordan. Å fikse opp i munnen min var ingen kortvarig affære, jeg holder fortsatt på. Takket være en fantastisk tannlege, som har full respekt for angstene mine, er tannlegeskrekken nå så å si helt vekk. Så borte at jeg ved to anledninger har klart noe selv folk uten skrekk ville slitt med. Dere skjønner, underkjeven min har vist seg å være vrien å bedøve. Så en gang endte jeg med å trekke ut resten av en visdomstann, uten av bedøvelsen virket. Og nå før jul fikk jeg plutselig ekstremt vondt i en fortann nede. Tannlegen satte 6 bedøvelser, 4 forskjellige typer, og tanna var like fordømt vond. Enden på visa ble rotfylling i praksis uten bedøvelse. Da var jeg kry, da!

Vi begge klarte på et eller annet merkelig vis å havne i førtiåra i løpet av fjoråret. Åssen skjedde det, lissom? Dyra og jeg laget en veldig spesiell presang til Marianne til hennes førtiårskrise… ehh… mener selvfølgelig førtiårsdag. En fotobok med bilder og hilsner fra hvert enkelt dyr, skrevet slik jeg innbiller meg at de ville ha sagt det. Sidene var pyntet etter hver enkelts personlighet. Vi hadde mye moro med å lage den gaven. Dvs. jeg tror jeg hadde mest moro. Og litt frustrasjoner. For inspirert av alle de fine photoshootene til Carina i Borti svingen, så fikk jeg det for meg at det måtte jo vi også klare. Men enten så har hun ekstraordinært samarbeidsvillige dyr, eller så er mine så langt unna noen fødte modeller, for det var ingen enkel affære. Det ble maaaange bilder av romper, for å si det sånn. Men det ble til slutt noen mer eller mindre brukbare bilder ut av det. Det morsomte delen var å skrive individuelle hilsenene, samt å pynte sidene. Jeg vil gjerne vise frem resultatet, så bilder fra boken vil bli lagt inn i hvert enkelt dyrs oppdateringsside som kommer. Her er forsiden og forordet:

Bok1

Klikk på bildet så får du opp en større versjon av siden med tekst

Pssst: Jada, jeg vet at jeg menneskeliggjør dyra i denne fotoboka, men jeg tror ingen ble skadet i prossessen 😉

Da er jeg forhåpentligvis i gang med blogging igjen, etter en litt forlenget sommerferie. Nå hadde jeg jo i utgangspunktet ikke noen som helst planer om noen sommerferie, men det ble så inni gampen varmt, og da kortslutter hjernen min. Jeg fungerer rett og slett ikke i varme. Jeg pleier å sammenligne hjernen min med ost; den smelter når det blir for varmt, og stivner igjen når det blir kjøligere. Det betyr at jeg dugde til veldig lite i sommer, og når kvelden kom, og det ble levelig temperatur, måtte jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort på dagen, som husarbeid (grøss), gå tur og leke med Ayla, leke og kose med katter, og sikkert en hel drøss andre greier jeg har fortrengt. Det fantes verken tid eller hjernekapasitet til å blogge. Når det så endelig begynte å nærme seg høst, så hadde jeg helt glemt gleden ved å blogge, og all inspirasjon hadde fordampet i solsteiken. Nå har jeg funnet den igjen, og det er en fantastisk bursdagspresang til meg selv, for jeg fylte 39 år i går torsdag (faktisk helt sant at jeg blir 39, jeg lover, kors på halsen :P).

Jeg skal ta en kjapp liten oppdatering av hva som har skjedd i løpet av sommeren. Jeg vil gå i detalj på noe av det, men enkelte deler vil nok bli egne innlegg fremover, og det blir det kun fort-og-gæli-versjonene av her og nå.

Kattene

Venus har hatt en strålende sommer, og i september fylte hun 15 år. Det var fantastisk, vi hadde rett og slett ikke trodd det for et år siden, med tanke på alt hun var igjennom i fjor. Dagen ble feiret med masse god mat, og bursdagsbarnet selv hadde fått dispensasjon av dyrlegen fra sin strenge diett, og fikk både torsk og kylling.

DSC_6848-2

«Blægh, det er varmt!»

Jojo er like korka som han alltid har vært, men han har kost seg hele sommeren, selv han bærer preg av alder langt mer enn Venus. Det knirker godt i hoftene og bakbeina hans, og det er ikke rare muskelmassen han har igjen. Etter litt fysioterapi, som i Jojo sitt tilfelle betyr leking med strå ute, så ser det faktisk litt bedre ut nå, og vi håper han knirker seg videre noen år til, selv om han fylte 11 år i august.

DSC_6847-2

Jojo ser alltid like glup ut 😛

Ophelia hadde det godt i varmen, og koste seg ute. I begynnelsen av september fant vi dog en lang flenge under den ene armen hennes, og hun måtte sy flere sting. Mens hun satt på venterommet da hun skulle på kontroll, tisset hun i buret, og det var blodig. Da bar det tilbake dagen etter for en nærmere sjekk av urinveiene, men dyrlegen trodde ikke at noe var galt. Ophelia har tidligere hatt det de kaller stressblære, og vet’n mistenkte at det var det som var problemet nå også. Vi fikk noen medisiner som skulle roe ned nervene hennes, og de funket, noe vi tolker dithen at dyrlegen hadde rett.

MKS_1060-2

Misfornøyd gammel kjerring, for anledningen i en lekker, grønn body 😀

Will har levd det perfekte kattelivet i sommervarmen. Hun har gjort minst mulig, og beveget seg bare akkurat det hun måtte. Mesteparten av de varme timene ble tilbragt slik:

DSC_6939-2

Spike har slitt med et eller annet i et par år nå, uten av vi helt har klart å finne ut av hva som plager han. Han har blitt sjekket fysisk, så det er et mentalt problem. Han tisser inne, både skjult og demonstrativt. I tillegg gikk han fra å være en godmodig pasifist til å bli en hissigpropp, spesielt rundt fôring. Han er jo en rund og godt polstret kar, så vi har de siste par årene lagt kraftige restriksjoner på matmengden hans, uten at de har gjort han nevneverdig tynnere, bare stadig mer gretten. Så nå har han fått frie tøyler ved måltidene. Selv om det er Light-fôr han får, så kan det nok virke litt uansvarlig når han er såpass tjukk som han er, men han mistrives så veldig tydelig med å ikke få spise seg mett, så vi måtte til slutt prioritere livskvaliteten hans fremfor den fysiske helsen hans. Blir det for ille, må vi heller revurdere igjen senere.
(da jeg kikket gjennom bildene fra i sommer, fant jeg dessverre ikke et eneste bilde av Spike, så han har i hvertfall vært mye ute på vift)

Ozzy er fortsatt den trauste herremannen han alltid har vært. Alle katter liker jo varme, men Ozzy er av de ekstreme. Da gradestokken runda 30 grader, lå den store og kølsvarte katta midt i solsteiken og koste seg. Det må jeg si er ekstremsport…

MKS_0940-2

Flotteste gutten i sommersola!

Lynx er stikk motsatt av Ozzy, og dermed akkurat som meg; varme er slitsomt. Lynx tilbragte de fleste sommerdagene på sofaen, og flytta ikke på seg før kvelden kom. Da var han gjerne med Ayla og meg på tur, og han fikk underlagt seg noen flere folk i målet om å sjarmere hele Hølen før jul.

MKS_0939-2

Vær det går an å ligge ute i for en liten Lynx-pus…

Muffi skadet foten sin i juni. Hun kom haltende hjem, og etter en liten undersøkelse fant vi en diger byll under den ene forfoten. Straka vegen til dyrlegen, hvor byllen ble snitta opp og katta bandasjert. Det resulterte i 1 1/2 uke innetid i kjellerstua, noe som ble vel kjedelig for en liten Muff etter hvert. Heldigvis grodde såret fint, og Muffi kunne kose seg ute igjen. Hun har tatt seg noen turer i sommer, vært bort noen dager om gangen, men det er sånn hun er, så vi bekymrer oss lite. Hun er en street smart frøken, som i ung alder viste at hun kan ta vare på seg selv.

DSC_6944-2

Nybarbert og nyoppskjært under foten.

Copy har i grunn ikke gjort noe spesielt i sommer. Hun har leka og kost seg, akkurat som hun pleier, og hun er fortsatt den tvers gjennom gode jenta. Hun synger fremdeles for meg hver dag, og har behandlet våre nye familiemedlemmer (se lenger ned) med respekt og vennlighet, akkurat slik vi forventet. Søteste Copylita min <3

DSC_6882-2

Det er viktig å variere sovestillinger, gjerne prøve litt utradisjonelle varianter.

I sommer fikk vi også hjulpet en ung, ukastrert hannkatt som har gått rundt her i et år. I fjor virket han i godt hold, så vi trodde han hadde et hjem. I vinter så vi han ikke i det hele tatt, men så dukket han opp igjen i sommer. Da var han veldig tynn, og etter å ha jobbet meg innpå han noen uker, så jeg at han også manglet tenner i munnen. Vi ga han navnet Orvar (etter min svogers usynlige venn fra barndommen), fikk en avtale med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) om at de kunne ta i mot han, og vi prøvde i flere uker å fange han inn uten å lykkes. Til slutt hadde jeg vunnet tilliten hans såpass at han kom helt innpå meg, og jeg fikk tak i nakkeskinnet hans. Fordi han var så mager, hadde han lite med krefter å kjempe med, og jeg fikk bakset han inn i et bur. Vel inne på dyreklinikken DOOA samarbeider med ble han testet for smittsomme sykdommer, og var heldigvis negativ. Det så lyst ut da, men dessverre klarte de ikke å få han trygg nok til å få gitt han medisiner. Han var så redd for folka der at han angrep og skadet dem, og det var best for han å få slippe. Veldig trist at det endte sånn, men uansett fikk han det bedre enn han hadde det, for han hadde ikke overlevd ute hele vinteren.

Til slutt må jeg jo fortelle at vi har fått 1 1/2 nye katter 😀 Den hele er en liten kattungefrøken som heter Nagini, en redningspus via Moss dyreklinikk. Den halve er en middelaldrende herremann vi prøver å få til å flytte inn. Han heter Bestefar, selv om det av en eller annen grunn har falt meg naturlig å kalle han Brum. Både Nagini og Brum skal jeg fortelle mer om senere, bl.a. annet om alt dramaet Brum har forårsaket for oss de siste par månedene.

MKS_1052-2

Brum er til forveksling lik Spike av utseende.

MKS_1149-2

Husets yngste, bittelille Nagini <3

 

 Ayla

Lille vofferten er vel den eneste som virkelig har fått gjort noen ting i sommer. I juli hadde hun besøk i nesten 2 uker av sin beste venninne, Mini. Mini bor rett nede i veien her, og hennes mamma, Mai-Britt, skulle på Hurtigruta. Da fikk Mini være på ferie hos oss. Mini er en ekte trultehund, en Chihuahua-dame på 5 år, liten og bollete, og ganske så damete av seg. Mai-Britt ble fôrvert for Mini i våres, og da ble vi også kjent. Da var Mini en seriøs dame som ikke var med på så mye gøy. Jo lenger hun har kjent Ayla, jo mer har hun kommet ut av skallet sitt, og de leker masse sammen. Mest sisten, for Mini synes at lekeslåssing kan være litt forvirrende, men hun tolererer stadig mer fra Ayla. Det er utrolig morsomt å se hvor glade de er for å se hverandre, selv om de gikk tur sammen bare dagen i forveien. Å måtte dele hus og familie med en annen hund i 2 uker var en god øvelse for Smuledyret mitt, for hun er særdeles selvsentrert og eplekjekk.

MKS_1085-2

Jeg koser med Mini, og Ayla blir sjalu og prøver sitt beste for å vinne meg tilbake ved å gi meg en real rundvask 😛

I tillegg til alt det andre Ayla og jeg pleier å gjøre, som vanlig turgåing, trening på triks og leking, så har vi begynt med to nye aktiviteter. En dag jeg skulle bestille noe fra en dyrebutikk på nettet, deisa jeg over en kløv som fantes i størrelse knøttliten. Den var ganske dyr, men jeg klarte ikke å dy meg. Kløven kom i posten, og vi har gått noen turer med tom kløv. Først ganske kort, så lenger. De første gangen ble hun veldig alvorlig når jeg tok på kløven. Hun gikk bare rett frem, snuste ikke på noen ting, og var ikke sitt vanlige hyper-happy seg når hun fikk hilse på folk. Etter 5-6 ganger virket Ayla helt komfortabel med å bære sekken, hun var tilbake til å svinse slik hun pleier. Så nå har vi begynt å putte noe oppi sekkene. Foreløpig har jeg bare puttet et lite håndkle i hver sekk, så får vi se hvor lenge det går før vi finner på noe annet hun kan bære på.

Det andre vi har begynt med er sporing. Nesten med en gang jeg fikk Ayla, la jeg merke til hvor aktiv hun var med nesen. Mye mer enn nabobikkja. Jeg fikk et par bøker om sporing til bursdagen min i fjor, men har liksom ikke kommet i gang før nå på sensommeren. Vi startet med pannekakespor, hvor Marianne eller jeg slepte en pannekake etter oss og gjemte oss. Ayla klarte det med glans. Nå har vi gått over til å bare bære pannekaka, slik at hun skal snuse sporene våre, og det går også strålende.

Å bruke kløv gir jo ikke den store underholdningen, målet der er egentlig bare å få litt mer fysisk trening ut av turene. Sporing, derimot, er veldig artig. Det er fantastisk å se hvor målrettet jentungen går etter sporet, og hvor kry hun blir når hun finner den hun leter etter. Både Marianne og jeg synes det er utrolig morsomt, og vi er jo selvsagt imponerte over hvor flink hun er (uten at vi har et sammenligningsgrunnlag overhodet, men likevel 😉 ). Både kløv og sporing er ting jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Gnagerne

Nå begynner det virkelig å tynnes ut i rekkene hva gnagerne angår. Vi mistet vår hamster Bella for en måned siden, og nå har vi faktisk ingen hamstere. Det er første gangen på over 10 år.
Ørkenrotta Boromir mistet sin bror og burkompis, Faramir, rett før jul i fjor, men klarer seg greit alene. Han har nå rundet 4 år, og er i strålende form. I motsetning til mange andre ørkiser som blir alene, så har ikke Boromir blitt sky, han er fortsatt veldig tam og sosial.
På rotterommet er aktiviteten laber om dagen. På det meste var det 22 rotter der, nå er det bare tre igjen, Nana og Quasi, som er søsken, og Piper. Alle tre ble 2 år i juli, og er dermed ganske så gamle rotter.

Siden vi nå ikke har en eneste hamster, og de gnagerne vi har igjen er gamle, så dukker jo spørsmålet om hva skjer nå opp. Vel, det kommer jeg nok helt sikkert tilbake til i bloggen etter hvert, men jeg kan si så mye at vi, og spesielt jeg, nok har lyst til å prøve noe nytt. Hva det blir, vel, det får tiden vise 😉

 

 

Nå har det vært lang bloggpause på meg, nå. Det har sin enkle forklaring i at min kjæreste minstesøster giftet seg i helgen. Jeg har vært arrangementsansvarlig, og det har derfor vært bryllup som har stått i huet på meg den siste måneden. Det har rett og slett ikke vært plass til noe særlig annet. Det er jammen meg mye styr med et sånt arrangement. Jeg håper det blir lenge til neste gang 😛

Jeg skulle gjerne ha vist dere bilder, men brudeparet har bedt meg om å la være, så da respekterer jeg det, og legger kun ut noen bilder som bare handler om oss. Når bryllupet nå er over, og jeg skal beskrive det med kun ett ord, så er det ordet «originalt». Veldig lite, om noe, var tradisjonelt. Bruden hadde rosa kjole, bryllupet gikk over to dager, bryllupsdansen var virkelig noe for seg selv, og brudepiken var ingen ringere enn min kjære Ayla.

MKS_0042-2

Ayla på vei til vielsen i armene på mellomsøstra Cathrin.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er aktiv motstander av å jåle opp dyr. Å pynte Ayla for anledningen var derfor egentlig over grensen for min del, men jeg tenkte at skitt au, en kvarter må vi tåle. Jeg har lovet Ayla at dette var den eneste gangen i hennes liv hun på ha på klær når det ikke er nødvendig. Jeg fikk meg dog ikke til å kjøpe kjole til henne, det ble for langt over grensen, men jeg fant denne søte smokingvesten, og tenkte at hun fikk kjøre en litt Marlene Dietrich-stil. I tillegg fant jeg en sløyfe i akkurat samme farge som brudekjolen. Hun ble nå søt da <3 Selv ble hun ikke videre imponert, og var sjeleglad da hun slapp ut av habitten etter ca. 20 min.

Ayla var ikke bare brudepike. Hun var også ringbærer. Måten det ble ordnet på var ganske så fiffig. Den fine sløyfa rundt halsen passet ypperlig, og ringene ble tredd inn på hver side av sløyfen. Hvis dere titter nøye på bildet under, og følger den pekende fingeren, så ser dere ringene på sløyfa. Så var det bare for bruden og brudgommen å dra av hver sin ring når de skulle settes på fingrene.

MKS_0066-2

Det var veldig stort for meg å gifte bort minstesøster. Det er 11 1/2 års forskjell på oss, så det har sittet langt inne å se på henne som voksen, selv om vi er veldig gode venner, ja, bortimot bestevenner. Det var i hvertfall veldig rørende å se henne i brudekjolen sin, og jeg måtte sippe noen skvetter underveis. Verst var det vel da jeg skulle holde tale, og nesten ikke klarte å fullføre fordi jeg grein så fælt 😛 Nuvel, da kom i hvertfall poenget frem; at det jeg sa var fra hjertet.

Som Ayla, måtte jo jeg ha nytt antrekk til en så stor anledning. Er ikke ofte, faktisk første gang, jeg har hatt noen grunn til å kjøpe en virkelig fin kjole, og den måtte jeg jo benytte.

MKS_0083-2

Ayla og jeg, pyntet og fine 😀

Kjolen var ekstremt lang. Selv med 8 cm hæler, så tråkket jeg på den og snublet meg fremover. Det gikk faktisk lettere da jeg tok av meg skoene, selv om kjolen da ble enda lenger. Dette er vel uansett det mest glamorøse jeg noen gang har følt meg.

MKS_0557-2

Jeg må si jeg er stolt over Ayla. Hun har vært en regelrett engel. Selskapslokalet bryllupet skulle holdes i, Elverhøy, ligger her i Hølen, så vi hadde kort vei. Lokalet var leid fra torsdag, og vi dro opp der i 14-tida for å begynne å gjøre i stand. Ayla var med, og hun oppførte seg eksemplarisk i de 8 timene vi var der. Vi hadde tatt med inneburet hennes, og hun la seg der når hun ble sliten. På fredagen var jo selve bryllupet, og da gikk det omtrent i ett fra tidlig på morran til utpå kvelden. Ayla var en hit hos gjestene, og mange kommenterte at de fikk rettet på noen fordommer mot chihuahuaer. På lørdag var det festkveld, og Ayla fikk igjen masse oppmerksomhet, og masse skryt for at hun var så grei. Jeg skal innrømme at jeg var kry som bare en mamma kan være, og det er jeg for så vidt ennå.

MKS_0575-2

Min nye, inngiftede svigerinne laget bærepose til Ayla av bunadsforkle sitt 😀

På søndag var både mamma og mammas lille gull helt utkjørte, men fornøyde. Et fantastisk bryllup, som alle vil huske for sitt morsomme og utradisjonelle uttrykk. Selv om jeg har skrevet og sagt dette flere steder før, så vil jeg også si det her: Jeg er utrolig stolt av min kjære søster og hennes nye mann. Jeg er veldig glad i dem begge, og ønsker dem all verdens godt i livet de nå har startet på sammen. Det fortjener de!

PS: Siden vi nå er inne på bryllup, så må jeg jo også nevne at Marianne og jeg hadde 15 års bryllupsdag på torsdag! Heldigvis er vi ikke så opptatt av sånne dager, for dagen ble brukt til å stelle i stand noen andres bryllup, så ingen av oss husket det, men jeg kom på det litt ut på dagen og fikk gratulert kona 😀

I april hadde Heidi en konkurranse på bloggen sin, og der var jeg så heldig at jeg vant en kjempestilig veske. Fordi jeg somla noe voldsomt med å få sendt adressen min til Heidi, så fikk hun ikke sendt den før nå nylig, og i dag kom det en pakke i posten. Veska var minst like fin i virkeligheten som på bildet, og jeg gleder meg til å bruke den. Den er i svart fløyel, og jeg elsker fløyel (jeg er generelt glad i «gammeldagse» stofftyper, som fløyel, blonder og jacquard). Denne vesken var midt i blinken for meg, så tusen hjertelig takk, Heidi 😀

Jeg hadde en finfin plan om å fleipe om veskehunden min, ved å putte Ayla i den flotte veska og ta bilder. Meeeen, modellen min hadde andre planer:

DSC_6434-2

«Oppi med seg, lille snupp»

DSC_6436-2

«Neh, det kan du bare glemme, mutter’n!»

DSC_6439-2

«Please da, elsklingen, du skal få nam hvis du sitter»

DSC_6442-2

«Ja, også var det denne nammen da, jeg sitter for pokker!»

DSC_6455-2

Etter litt diskusjon, fikk modellen formidlet at å sitte i veske var under hennes verdighet, og hun gikk kun med på å sitte bak. Etter en kjapp lønnsutbetaling, ble både modell, redaktør og fotograf fornøyde 🙂

 

(For å kunne skrive om dette uten å bruke «pene» ord og tullete beskrivelser, advarer jeg herved om at dette kan bli litt for nærgående og udelikat for enkelte. Advarer også om at dette blir langt, så jeg tror nok ikke at så mange gidder å lese alt sammen, men det er viktig for meg å få alt fortalt.)

Jeg har flere ganger, både her og i kommentarer til andres blogger, referert til angsten jeg sliter med. Jeg tenkte det var på tide å forklare litt nærmere akkurat hva jeg har angst for. Som tittelen hinter om (porselenstrona), så har jeg en form for toalettangst, hvor jeg sliter med å takle å være utenfor rekkevidden av en do. Og med rekkevidde snakker jeg om meter og sekunder. Jeg skal komme nærmere inn på hvordan dette utarter seg og hvordan det påvirker livet mitt, men først må jeg fortelle hvordan det hele startet.

Historien
Jeg har alltid hatt en sensitiv mage. Hvis jeg som barn ble nervøs eller gruet meg for noe, så viste det seg fort som dårlig mage. Jeg tilbragte timevis på do med akutt diaré, men det la ingen nevneverdig begrensning på livet mitt. Helt frem til jeg gikk i 9. klasse (er så gammel at det var siste året på ungdomskolen), nærmere bestemt første uka i mars 1991. Jeg var en vill ungdom, og hadde tilbragt helgen i Oslo sammen med en venninne (eller sover over hos venninna, som var det foreldrene ble fortalt). Vi røyka hasj og spiste tabletter. Vi drakk, og jeg spiste ikke noe med næring i hele helgen.

Mandag morgen tok livet mitt en ny vending. I den første timen på skolen fikk jeg akutt diaré, antakelig en reaksjon på behandlingen jeg ga kroppen min den helgen. Det kunne gått bra hvis det ikke var for at vaktmesteren på skolen vår ikke syntes det var noen vits i å låse opp elevdoene før det første frikvarteret. Jeg måtte derfor sette kursen over skoleplassen i håp om å rekke doen på kontoret. Det gjorde jeg ikke. Jeg kom ikke over plassen engang før det gikk galt. Jeg glemmer aldri den grusomme følelsen av å måtte forklare kontordama hvorfor jeg måtte låne doen der. Jeg fikk vasket meg så godt jeg kunne, og etter en lang stund følte jeg meg trygg på at jeg ville klare å komme meg hjem. Jeg gikk tilbake til klasserommet, og fikk hentet ut min bestevenninne. Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd, og hun verken lo eller gjorde narr av meg, noe jeg fortsatt setter utrolig stor pris på. Hun hentet sekken min, og jeg tok bussen hjem for å ligge syk i flere dager.

Helgen etter var starten på vinterferien hos oss, og jeg hadde planlagt å dra til kusina mi utenfor Fredrikstad. For å komme dit, måtte jeg først ta buss og så tog. Jeg trodde jeg var bra igjen etter magetrøbbelet, og gikk på bussen, men allerede før vi var kommet til neste holdeplass, fikk jeg på nytt et akutt behov for en do, og måtte hoppe av bussen. Jeg løp inn i blokka ved siden av holdeplassen, og ringte desperat på den første døra. Vedkommende som bodde der kom inn rett etter meg, han hadde kommet med den samme bussen. Heldigvis fikk jeg låne doen, og det gikk bra denne gangen, men nå begynte frykten for at det skulle skje igjen virkelig å gripe tak.

Derfra gikk det kjapt nedover, og bare dager senere turte jeg ikke engang å gå til postkassa 50 meter unna huset. Jeg var helt lammet av frykten for å ikke rekke frem til doen en gang til. Jeg turte ikke å si til noen hvordan jeg hadde det. Hvem hadde vel hørt om en sånn frykt liksom? Skolen måtte klare seg uten meg de fleste dager. På et eller annet vis, jeg husker ikke hvordan, klarte jeg å få en ekstra person til å passe på under eksamen, slik at jeg kunne komme meg på do hvis det ble nødvendig. Det pussige var at det ikke ble nødvendig, jeg klarte meg gjennom hele eksamen.

Utover sommeren gikk det litt bedre, og jeg var faktisk med familien på ferie til Danmark. Der fikk tanta mi en mageinfeksjon, og den smittet selvfølgelig meg. Den slo til mens vi ventet i kø utenfor Tivoli i København. Jeg løp tvers over en trafikkert 4-feltsvei, til en bar med kun en jentedo. Jeg var nok ikke særlig populær der da jeg endelig kunne forlate porselenstronen etter en halvtime.

På høsten begynte jeg på videregående i Vestby, og måtte ta to busser for å komme meg dit. Det ble veldig utfordrende, og jeg fikk mye fravær. Heldigvis for meg ble ikke alt registrert, så jeg klarte med et nødskrik å få karakter i alle fag. Jeg begynte på andre året, men det ble for tøft. Jeg var så utslitt av all frykten. Jeg skrev meg ut av skolen på bursdagen min i oktober.

Etter det gikk det mye opp og ned. Jeg hadde gode perioder, og jeg fikk praksisplasser via arbeidskontoret. Jeg klarte å fungere sånn noenlunde, men det tok det jeg hadde av krefter å bekjempe angsten hver dag. I 1996 fikk jeg fast jobb i en familiebarnehage, og det gikk i grunn veldig fint. Så kom sommerferien. Barnehagen var stengt hele juli, og rett før ferien var over, fikk jeg tvilling for andre gang. Dette gjorde at jeg ble sykemeldt da ferien var over. Ferien hadde gitt et brudd på rutinene jeg hadde fått for å bekjempe angsten hver morgen, og selv om jeg faktisk var innstilt på å ta opp igjen kampen etter ferien, ble sykemeldingen den unnskyldningen jeg trengte for å gi etter. En så lang påminnelse om et liv uten angst ble for mye, og angsten vant.

Tidlig på sommeren ’97 fikk jeg ny jobb, på en burgersjappe på kjøpesenteret i Drøbak. Jeg trivdes veldig godt, selv med en litt ustabil sjef, og hadde det bedre enn jeg hadde hatt det siden den dagen i 9. klasse. Det gikk forbausende lett, og jeg levde med et minimum av angst i godt over et år. På høsten møtte jeg Marianne, og vi flyttet sammen i mars ’98. Jeg hadde ikke fortalt henne hva jeg slet med, og det gjorde jeg ikke før mange måneder etter at vi flyttet sammen. Det var aller første gang jeg fortalte noen hva jeg hadde angst for.

På sommeren ’98 ble sykdom nok en gang det som slo meg ut. Jeg hadde ventet på en operasjon lenge, plastikk for å rette opp noen fingre etter en brannskade da jeg var baby. Komplikasjoner gjorde at den transplanterte huden ikke festet seg, og jeg kunne ikke jobbe med mat på flere uker. Igjen fikk angsten overtaket når jeg måtte være hjemme uten faste rutiner. Den ustabile sjefen trodde ikke på at jeg ikke fikk lov av legene å jobbe med mat, og dum som jeg var, sa jeg til slutt opp. Etter det jobbet jeg som vikar i hjemmehjelptjenesten og matutkjøring en stund før jeg fikk praksisplass i en barnehage. Der jobbet jeg da Marianne og jeg giftet oss i juni ’99. En måned senere fikk jeg beleilig nok ryggproblemer, og det var siste gangen jeg jobbet. Etter det gikk det sakte, men sikkert nedover, og jeg ble mer og mer låst inne.

Jeg utviklet rutiner for å øke sjansene mine for å klare å komme meg ut døra, rutiner jeg fortsatt til dels er avhengig av, dog i mindre grad. Det ble tidlig en nødvendighet for meg å fly frem og tilbake til doen ørten ganger før jeg skulle dra hjemmefra, for å tømme ut mest mulig. Jeg spiste heller ikke kvelden før jeg skulle noe, eller samme dagen. I tillegg fikk jeg stadig større mageproblemer også når jeg bare var hjemme, og på et tidspunkt utviklet jeg Irritabel tarm (Irritable bowel syndrome = IBS). Dette gjorde utfordringene mine ekstra store, fordi jeg ikke bare må kjempe mot min egen hjerne, men også min egen kropp. Det jeg er mest redd for, er en reell fare.

Ny knekk
Jeg husker faktisk ikke hvilket år den endelig knekken kom (tror det må ha vært i 2002 eller -3), men den kom på tennisbanen. På det tidspunktet klarte jeg fortsatt å få til noen ting, og tennis var en av dem. Mens vi spilte på en utebane, uten forvarsel, fikk jeg bråvondt i magen, og rakk akkurat i tide frem til doen. Der ble jeg en stund, og det krevde alt jeg hadde å forlate den doen for å komme meg hjem. Denne nestenulykken var det nærmeste jeg hadde vært siden 1991, og det satte meg tilbake til nullpunktet. Jeg kom meg rett og slett ikke ut døra for noe i verden.

Panikk
I kjølvannet av den traumatiske hendelsen på tennisbanen, fikk jeg et par ekstra utfordringer. Helt brått og uventet fikk jeg et panikkanfall hjemme. Jeg har en kompis som lenge slet med panikkangst, så jeg skjønte heldigvis hva som skjedde, men det var likevel veldig skremmende. Jeg husker ikke så mye av det første anfallet, annet enn at Marianne fikk beskjed om å hente kompisen. Jeg har hatt mange flere anfall senere, så jeg vet likevel hvordan det utarter seg. Det starter med at jeg blir veldig svimmel og får noe som kjennes ut som elektrisk stråling i armer og bein. Så begynner jeg å hyperventilere, og magen slår seg fullstendig vrang. Når jeg kjenner et anfall komme, må setter jeg meg rett på doen, og der blir jeg til det er over. Så kommer hjertebankingen, og snart svetter jeg så voldsomt at det renner over hele meg, og jeg nesten sklir av dosetet i ren vannplaning. Hele anfallet varer i 5-10 minutter, selv om det føles veldig mye lenger. Mens det står på, suser det så fælt i øra mine at jeg ikke hører noe som helst, men jeg kan føle berøring, og det hjelper å føle at jeg ikke er alene.

Fordi jeg var så heldig at jeg med en gang skjønte hva som skjedde da jeg fikk det første anfallet, så slapp jeg å bli ekstra redd for at det var noe fysisk galt med meg. Det hjalp å vite det også under senere anfall. Kompisen lærte meg en teknikk for å mestre anfallene når de kom. Hyperventileringen gjør anfallet selvforsterkende, ved at kroppen får for lite CO2 i blodet, og det forsterker de andre symptomene, hvilket igjen fører til videre hyperventilering. Det viktigste under et anfall er derfor å få kontroll på pusten. Teknikken jeg lærte gikk ut på å mentalt tegne et rektangel, og så puste inn når jeg tegnet langsidene, og ut på kortsidene. Dette var veldig effektivt for meg, i tillegg til at jeg prøvde å gjespe så mye som mulig for å bryte den intense pusterytmen.

Om det var fordi jeg skjønte hva anfallene var for noe, og dermed ikke var så redd for nye anfall, eller at jeg bare var heldig, skal være usagt, men jeg fikk anfallene sjeldnere enn de fleste. På det verste kom de ca hver andre uke, og de ble stadig sjeldnere. De siste årene hadde jeg kun 2-3 i året, og i skrivende stund har det gått 1 år og 4 måneder siden sist.

Dødsangst
En annen konsekvens av nestenuhellet på tennisbanen, var akutt dødsangst. Jeg husker faktisk ikke hva som kom først av panikkangsten og dødsangsten, men jeg ble livredd for å sove fordi jeg var overbevist om at jeg ikke ville våkne igjen. Marianne var helt utrolig i den verste perioden, hun leste for meg hver kveld slik at jeg skulle høre at jeg ikke var alene når jeg sovnet. Denne angsten gjorde at jeg startet med tabletter, og sammen med terapi hjalp det meg å dempe denne angsten. Jeg har fortsatt et snev av dødsangst innimellom, det kommer plutselig, men nå klarer jeg å takle det og fokusere på noe annet.

Begynner å jobbe meg fremover
Etter episoden på tennisbanen, ble jeg, som sagt, helt låst fast. Denne gangen var det nesten umulig å komme seg videre. Etter hvert klarte jeg å dra til handlesenteret 300 meter hjemmefra, og til mamma et par kilometer unna. I sjeldne tilfeller klarte jeg å dra andre steder i Drøbak, men jeg hadde langt flere dårlige dager enn gode. Slik hadde jeg det i mange år. Jeg tror det gikk 7-8 år før jeg igjen var ute av Drøbak, og da først en gang til Ski og så en gang til Vinterbro. Deretter var jeg ikke lenger enn 3 km hjemmefra før vi flyttet hit til Hølen.

Å flytte hit var en utfordring i seg selv. Den dagen jeg dro fra Drøbak og kom hit til Hølen, var aller første gang jeg så dette huset. Det var jo rimelig spesielt, men det måtte bare bli sånn. Jeg husker den siste uken før jeg skulle flytte. Jeg gikk på nåler hele tiden, var anspent og kjempet mot angsten konstant. Da jeg endelig satte meg i bilen, hadde jeg brukt opp all angsten, og turen gikk over all forventning. Typisk 😉

Det går sakte fremover, veldig sakte. Etter at vi flyttet, så begynte jeg å gå litt turer i skogen her. Det er ikke like «skummelt» å gå i skogen som andre steder, for huet mitt har funnet ut at kan elgen drite i skauen, så kan jeg. Jeg har alltid dopapir med meg uansett hvor jeg går, som en forsikring, men det er ikke mange gangene jeg har fått brukt for det.

Da jeg fikk Ayla i fjor, så skjedde det noe i knollen på meg. Som jeg skrev tidligere i uka, så fant jeg endelig noe som var sterkere enn angsten, og Ayla har hjulpet meg fremover. Nå er jeg ute av huset hver eneste dag. Jeg beveger meg ikke like langt hver dag, men jeg klarer fint å gå både langt og der det er folk, også mye folk. Folkemengder har vært et problem. Ikke fordi jeg er redd for folk, jeg er ikke sjenert, men å føle meg inneklemt og overvåket legger et ekstra press på meg.

«Ut av skapet»
Jeg kom aldri ut av noe skap som lesbe, det var aldri noe issue for meg at jeg likte jenter, men å skulle innrømme hva jeg hadde angst for, den satt langt inne. Den første som fikk vite noe som helst var altså Marianne. Deretter gikk det flere år før jeg åpnet meg for den tidligere nevnte kompisen. Jeg snakket vel også med et par behandlere på denne tiden. Det var helt forferdelig å gå rundt med en slik hemmelighet. Jeg trodde alle ville se ned på meg, og fant på all verdens dustete unnskyldninger for å ikke bli med på ting, eller å besøke folk. Jeg hadde dårlig råd, vondt i huet, vondt i ryggen, været var dårlig osv osv osv. Jeg skjønte vel innerst inne at det er en grense for hvor mange slike bortforklaringer folk trodde på, eller fant seg i, men det hjalp ikke. Konsekvensen var jo at folk ga opp etter hvert, og det skjønner jeg veldig godt. Mange ble selvfølgelig også såret. Også etter at jeg åpnet opp, har dette vært et problem. Det er ikke så lett å forklare hvorfor en softis kan være god nok motivasjon for meg til å komme meg ut en dag, mens noens bursdag ikke får meg ut døra en annen dag. Det gir ikke mening for meg engang, så hvordan kan noen andre forstå det? Uansett hvorfor det er sånn, så er det viktig for meg å få frem at det ikke er personlig mot noen. Hva som tilfeldigvis motiverer meg en spesiell dag, er ingen refleksjon av hva jeg føler for den eller den.

Gjennombruddet kom med den psykologen jeg brukte lengst. De to største problemene for meg var 1) at det var pinlig og tabu, og ingen andre hadde samme angsten (trodde jeg), og 2) at angsten var så triviell at den ikke var verdt å snakke om, den var liksom for dum til innrømmes. Psykologen klarte å overbevise meg om følgende: Er noe et problem for meg, så er det et problem verdt å snakke om. Da spiller det ingen rolle hvor enkelt det er for andre å gjøre det jeg sliter med, for psykiske utfordringer graderes ikke etter en skala.

Denne overbevisningen var forløsende for meg, og jeg turte endelig å fortelle mine nærmeste akkurat hva jeg hadde angst for. De hadde nok gjettet det meste likevel, tror jeg. Jeg tror det var i 2006 at jeg sparket skapdøra opp med et smell. Da var jeg admin på forumet til dyrenett.no, og det dukket opp en diskusjon rundt sjenert blære. Det var såpass nærliggende mitt problem, at jeg følte tiden var inne. Jeg fortalte min historie til 10 000 brukere, flere av dem hadde jeg møtt på ordentlig, og regnet som venner. Det var da min gode venninne Carina (som jeg faktisk ble kjent med det forumet et år tidligere) sa noe som jeg aldri glemmer: Din angst er den mest logiske jeg har vært borti. Den setningen har jeg klamret meg til siden den gangen, og Carina, hvis du leser dette, så skal du vite at det er det beste noen noen gang har sagt til meg. Det betydde, og betyr fortsatt, mer enn du aner. Tusen, tusen takk for at du forsto meg 🙂

Jeg kunne nok skrevet en hel masse til, om behandlere og medisiner, om IBS og hvordan det er å leve med, hvor viktig galgenhumor er, hvor heldig jeg er som har Marianne, som støtter og hjelper meg, samt små og store skritt jeg har tatt på veien, men jeg tror det får holde for denne gangen. Jeg vil avslutte med noe jeg er veldig stolt av. I påska var jeg nemlig tilbake i Drøbak for første gang siden jeg flyttet derfra for over 2 år siden. Riktignok var det halvveis under tvang, jeg MÅTTE til legen, men jeg velger å se bort fra akkurat den detaljen, for jeg klarte det uansett grunn. Og det gikk faktisk mye lettere enn jeg hadde våget å drømme om, både før og under turen. Kanskje jeg endelig kan se et lite lys i enden av tunnelen. Kanskje jeg faktisk kan oppleve å ikke være redd for å bokstavelig talt drite meg ut…

PS: Jeg svarer gjerne på spørsmål, hvis noen lurer på noe. Ingenting er for pinlig eller personlig 😉 Hvis noen vil kontakte meg privat, legg igjen en kommentar og be meg ta kontakt, så skal jeg sende en epost 🙂

 

(Dette blir et litt mimre-innlegg. Alle bildene her er scannet inn fra papirbilder, så kvaliteten er ikke all verden, men kjempefine minner læll.)

Et spørsmål jeg får stadig vekk, er hvordan i all verden vi endte opp med så mange katter. Vel, jeg kan si så mye at det aldri var planlagt. Det har liksom bare skjedd. Hovedgrunnen er vel at vi begge er veldig bløthjerta, og svake for triste historier. Kanskje mest jeg, Marianne prøver stadig å holde beina litt på jorda, og tenke fornuftig, men jeg er født optimist, og tenker at det ordner seg på et vis. Heldigvis har jeg hatt rett hittil.

Når det gjelder kattene, så er det jo litt galskap å ha 10 stk av dem huset. Vi skjønner det. Det er vel sikkert også noen naboer som ikke hopper av begeistring, men det får så være. For vi føler vi gjør noe godt, og da får de bare sutre.

Den første
Det hele startet noen måneder før Marianne og jeg flyttet sammen for snart (herregud) 16 år siden. Siden sommeren før hadde en hunnkatt bodd rundt i nabolaget der jeg vokste opp, etter at hun fikk en sønn i plankestabbelen til naboen. Jeg hadde jobbet en del med å bli venner med mor og sønn, og endte med rundjuling fra mammapus, som ikke syntes jeg var passende selskap for sønnen hennes. Til slutt klarte jeg likevel å få tilliten til mor, og da Marianne og jeg flyttet sammen, bestemte vi oss for å gi pusemor et hjem. Familien min tok til seg sønnen, som fikk navnet Tigergutt.

Masse nybegynnerfeil
Frøkna fikk navnet Ellen, til ære for Ellen DeGeneres, som hadde kommet ut av skapet som lesbe rett føre. I 1998 var det fortsatt ikke så vanlig å kastrere hunnkatter, og kun spesielt interesserte visste at man måtte holde en katt inne en stund etter flytting. Vi var begge glade i dyr, men kunnskapsnivået lå den gangen rimelig lavt. Vi prøvde likevel å holde Ellen inne de første dagene, men hun hadde ikke hatt et hjem på gud vet hvor lenge, og ble hakkande gal av å ikke få gå ut. Så planen sprakk, og hun fikk gå ut på dag nr to. Heldigvis hadde hun skjønt at hun skulle få bo hos oss, og kom tilbake.

IMG

Ellen, pynta og fin til 17.mai.

Vi venter barn
Frøkna hadde tydeligvis hatt seg en kosestund med en herremann, for da vi tok henne med til dyrlegen for å få p-piller, så viste det seg at hun var gravid. Vi må jo innrømme at vi syntes det var stas. Jeg har opplevd kattefødsler og kattunger hjemme tre ganger, og har alltid kost meg, men Marianne hadde aldri vært med på det. Så vi gledet oss stort, begge to.

Minipuser
Ellens første tur ut var 2. mars, og natt til 10. mai komme de små. Vi hadde besøk av en venninne fra Danmark, og det ble seint, så vi hadde akkurat lagt oss da fødselen startet i 3-tida. Vi hadde jo forberedt oss litt, hadde en kasse klar, men Ellen hadde andre planer. Vi hørte et hyl under senga, og der, oppi en tom koffert, lå Ellen og to små grå før vi i det hele tatt fikk karra oss ut av senga. Vi fikk lusket den lille familien over i pappesken vi hadde gjort i stand, og fulgte spente med på fortsettelsen. Det kom tre unger til. De fire første var grå, den siste var gul.

IMG_0001

Ellen og hennes fem små. Søte, sant?

Hvor skal småttingene bo?
Det viste seg at det var tre jenter og to gutter. De fikk navnene Lille-Kristine (etter Mariannes søster), Småtten, Andersen (etter den danske venninnen), Doffen og Tigern. Planen var  finne nye hjem til i tre eller fire av dem, vi ville beholde Andersen og kanskje Tigern, men det var ikke lett. Det var nok kattunger å velge mellom for folk. Lille-Kristine, etter hvert bare Lillepus, fikk flytte til Store-Kristine i Bergen, og Småtten fikk seg en familie, men de tre andre fant ikke nye hjem. Nei-nei, tenkte vi, da får vi ta vare på dem så godt vi kan. Dessverre ble Kristine plutselig veldig allergisk mot Lillepus, og Marianne måtte til Bergen for å hente henne hjem. I mellomtiden hadde vi måttet avlive Ellen, som hadde fått jurkreft og store urinveisproblemer, så nå hadde vi fire puser.

kvartett

De fire søsknene.

Fire blir til seks – via et par omveier
De samme fire hadde vi i et drøyt år. I august 1999 flyttet vi til ny leilighet. Tigergutt fikk dessverre en altfor tidlig død, og foreldrene mine hadde fått en omplasseringsfrøken. Hun fikk Venus og Pjotten i september. De to småtassen flyttet til oss rett før jul, og i januar fant Andersen ut at hun ikke ville bo hos oss lenger. Hva som skjedde med henne, vet vi ikke, men vi har alltid likt å tro hun flyttet frivillig, fremfor at noe tok livet av henne. I januar tok vi inn en hittekatt, Tassa.

IMG_0009

Rett etter Tassa kom. De grå er, f.v., Lillepus og Doffen, de gule er, f.v., Pjotten og Tigern, og så lille Tassa som ikke tørr å blande seg. Bare Venus glimret med sitt fravær.

Vi mister våre gule gutter
Nå hadde vi altså seks; Doffen, Tigern, Lillepus, Pjotten, Venus og Tassa. Det varte ikke så lenge, for Lillepus ble påkjørt og drept momentant i august 2000. I nesten tre år hadde vi de samme fem. Så forsvant Pjotten i juni 2003, og vi tok inn Jojo på høsten. Så holdt det seg stabilt frem til 2006, og ble Tigern søkk vekk. Han hadde en medfødt nyrefeil, så vi antar han fikk akutt nyresvikt og gjemte seg for å dø. For å fylle tomrommet etter den gule pusen, hentet vi Will og Spike hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

IMG_0010

Vi har kjøpt vårt første kloremøbbel. Pjotten (øverst), Venus (gjennom sylinderen), Doffen (ytterst til venstre), Tassa (i køya), og Tigern (med nesa i…vel…).

Alle hemninger forsvinner
I hele 5 1/2 år skjedde det ingen forandringer i katteflokken vår. Vi hadde Doffen, Tassa, Venus, Jojo, Will og Spike. I november 2011 kjøpte vi huset her i Hølen, og da ballet det virkelig på seg. Først sa vi ja til å ta i mot Ozzy, og så fant vi Ophelia. Begge fulgte med på flyttelasset til Hølen. Sommeren 2012 kom den eneste katten som virkelig er planlagt, kjøpt og betalt, altså Lynx. I november deiset Muffi inn i livet vårt, og i juni 2013 tok vi i mot Copy. Doffen var 15 år den sommeren, og i juli måtte han takke for seg, pent og pyntelig hjemme på senga. Det siste tilskuddet kom i begynnelsen av oktober, da vi sa ja til å ta inn en leieboer, den superengstelige Oliver.

Vår misjon
Det var altså aldri noe vi planla, at vi skulle ha 10 katter i huset. Katter som ikke har noe hjem har en tendens til å finne oss. De tre vi har beholdt, er langt fra de eneste som har kommet på døra vår. Vi har også levert flere til Dyrebeskyttelsen. Vi har også fått et rykte blant venner, familie og bekjente, og et par puser har kommet inn den veien. Vi er svake for triste historier, og føler et stort ansvar for å gjøre vår del for dyr som desperat trenger et hjem. Vårt hjem er kanskje ikke perfekt, men de får det de trenger av mat, medisinsk behandling og oppmerksomhet.

Vi har lært så sinnsykt mye siden vi tok inn Ellen for alle de årene siden. De viktigste leksjonene går nok på forebygging. Alle våre katter er kastrerte (jada, rasekatten også), vaksinerte og merket. Vi føler det er vårt kall her i verden, å hjelpe så mange vi kan, samtidig som vi hindrer at i hvertfall flere blir født. Derfor er det nokså garantert at de vil deise inn nye katter i Steiro Zoo med jevne mellomrom. Spørsmålet er bare når det skjer neste gang…

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker