Generelt om dyr

For nøyaktig fire år siden, altså 16. mai 2012, ble det født et kattungekull hos en fôrvert i Oslo. Fire små nøster entret verden, og en av dem var Lynx.
Omtrent et halvt år senere valset en grå og lodden fløffball inn i livet vårt, helt uten at vi visste hvor hun kom fra, eller når hun var født. Det var selvfølgelig Muffi, og siden hun og Lynx ble så gode venner, fikk de også dele bursdag. I dag feirer vi dem begge, som utrolig nok har blitt hele fire år. Eller omregnet i menneskeår: 32 år!

Jeg har tittet i arkivet, og fant så mange bilder av disse to ugagnskråkene sammen. Jeg klarte rett og slett ikke å velge, så her kommer et bilderas av to bestevenner, fra de fant hverandre og til de var omtrent halvannet år gamle. Håper dere koser dere nesten like mye som meg 🙂

DSC_4464-2

Pene tenner 😀

DSC_4475-2

DSC_4490-2

DSC_4493-2

DSC_4516-2

Muffi er nykastrert, og hva er da bedre enn å kose med bestevennen sin?

DSC_4520-2

DSC_4541-2

Der det er hjerterom er, det husrom <3

DSC_4646-2

DSC_4682-2

Er koselig å være sammen ute, og.

DSC_4753-2

DSC_5148-2

Synkronoppvisning i snåle sovestillinger?

Kjære Muffi og Lynx
Dere er begge fargerike katter, med store personligheter som krever oppmerksomhet. Dere beriker våre liv med humor og latter, og krydrer hverdagen med fantastisk kreativitet. Livet hadde vært kjedeligere uten hvem som helst av dere, og sammen er dere dynamitt. Vi er så utrolig glade i dere, og gleder oss til all moroa vi vet vi vil få ta del i sammen med dere i fremtiden.

Benytter også anledningen til å ønske alle en riktig god 17. mai, og gratulerer med dagen!

I går var Marianne en tur hos dyrlegen. Det var først og fremst Ayla som skulle sjekkes, så hun var eneste passasjer, men det var flere andre spørsmål vi trengte svar på også.

Tårene triller
Ayla har hele tiden hatt tette/trange tårekanaler. Det har aldri vært et problem for henne i det daglige, hun var vært lite sår og klør ikke med mindre hun får noe rusk på øyet. Det renner dog til tider veldig, og hun har konstante mørke striper under øynene. For oss gjør det ingenting, så lenge det ikke plager henne, men for å kunne holde det i sjakk med tanke på fremtiden, så var hun for første gang hos dyrlegen med dette problemet i desember.

Drømmedyrlegen
Da vi bodde i Drøbak, brukte vi fast veterinær Kjersti Rokk Fleisje på Drøbak Smådyrklinikk. Hun er suveren med dyrene, og stiller opp døgnet rundt så sant hun er hjemme. Vi bruker fortsatt Kjersti om det faller sånn, men da vi flyttet hit til Hølen, fant vi ut at det akkurat hadde åpnet en klinikk bare noen kilometer unna, mellom Hølen og Son. Son dyreklinikk er eid av de samme som driver Moss dyreklinikk.

Vi tar sjansen
Da vi hadde bodd her en liten stund, falt det naturlig å prøve ut den nye klinikken. Det er jo veldig kjekt med dyrlege rett bort veien, spesielt for de dyrene som ikke er hoppende begeistret for å kjøre bil. Vi ble raskt veldig fornøyde med klinikken, og alle jentene som jobber der. Veterinærene Gro og Mai-Gret er veldig dyktige, begge ydmyke og realistiske i forhold til egne kunnskaper. Det er veldig viktig for oss. Ingen kan alt, og det har vi full forståelse for, men å leke besserwisser når man behandler dyr kan være fatalt.

Magiske evner
Dyrepleier Helena har et fantastisk håndlag med dyrene. Jenta har truffet midt i blinken når det gjelder yrke, hun er bygd for dette. Et godt eksempel: Ophelia er veldig sær på hvor hun vil bli tatt på av folk hun ikke kjenner veldig godt (les: meg og Marianne), og det prøver vi å advare folk om. Da Ophelia var på sitt første besøk på SD, rakk ikke Marianne å advare Helena før hun hadde dratt hånden nedover hele kroppen på pus. Marianne gikk i full alarmmodus, men katta bare purret, hun. Magisk!

Staker opp x 2
Tilbake til Aylas øyne. I desember var Ayla hos vet. Gro for å spyle tårekanalene for første gang. Dessverre var kanalene trangere enn ventet, og Gro hadde store problemer. For å forberede nytt forsøk, fikk Ayla øyendråper med kortison i 10 dager, og i januar ble kanalene staket opp. Gro var veldig lettet, hun var ganske lei seg da det første forsøket ikke funka.

Mer rensing av øynene
Etter nye 10 dager med kortisondråper, virket faktisk tårekanalene som de skulle. En liten stund. Dessverre så begynte øynene å flomme over igjen, minst like ille som de gjorde før stakingen. Derfor hadde Ayla time til kontroll hos Mai-Gret i går. Etter å ha hilst på en travel Helena i resepsjonen, bar det opp på undersøkelsesbordet. Mai-Gret mente at øynene ikke var spesielt såre. Vi ville helst unngå mer kortison, for Ayla fikk en enorm appetitt av det, og Mai-Gret syntes ikke at kortison var nødvendig. Vi fikk beskjed om å rense øynene med saltvann morgen og kveld, samt hvis hun hadde vært ute i vind slik at øynene ble såre av det. Så da får vi prøve det, blir spennende å se om det gjør noe forskjell.

Ingen utskeielser
Neste post på listen over saker som skulle tas opp med dyrlegen handlet om Ozzy, Venus og mat. Venus sine nyresteiner påkrever at hun går på veterinærfôr for nyreplager, Hill’s k/d, men nå begynner hun å bli dyktig lei av å kun spise det samme. Specific sitt nyrefôr liker hun ikke. Derimot vil hun veldig gjerne ha litt ekstra, som kyllingbiter, pølse, torsk, eller favoritten pizzaskorper. Vi skjønte helt greit sjøl at pizzaskorper ikke vil være særlig lurt, men vi hadde håpet hun kunne spise litt kylling eller torsk innimellom. Må innrømme at hun har fått en liten bit kylling dann og vann. Marianne spurte Mai-Gret om det var noe som var trygt for nyrene til Venus, men det var dårlige nyheter: Kun spesialfôr på gamlemor. Vi får håpe hun godtar å få våtfôrvarianter av k/d som variasjon.

Ryggproblemer
Ozzy er en stor gutt, men i vinter har han blitt fryktelig stor. Det samme skjedde i fjor, og han var på slankemat en stund før han gikk over på lightfôr. I sommer var han slank og fin, på tidlig i høst ble han veid til 5,1 kg, noe som er perfekt for han. Dessverre begynte han å slite med ryggen. Røntgenbilder viste ingenting, men røntgen avslører jo ikke alt. Antakelig har han belastningsproblemer av et eller annet slag. Da han i høst virkelig viste tegn på smerter, så begynte vi å gi han Hill’s j/d, som er et fôr for å bedre ledd. Dette ser ut til å ha virket etter planen, han har merkbart mindre vondt, men medaljens bakside er alt fettet i dette fôret. 1,5 kg opp er resultatet.

Et dilemma
Det blir litt sånn ond sirkel for Ozzy sitt vedkommende. Det fleste vet vel at leddplager ikke blir bedre av overvekt, så vi er bekymret for om vinninga skal gå opp i spinninga. I tillegg kan han jo få andre problemer av å være i rundeste laget. Vi må altså gjøre noe, og Mai-Gret anbefalte oss å blande j/d  50/50 med Hill’s Metabolic. Metabolic er et slankefôr laget spesielt for å øke forbrenningen. Vi bruker det på Ophelia, og hun har blitt både slankere og mer fornøyd. Vi får håpe kombinasjonen hjelper Ozzy å gå ned i vekt, samtidig som at leddene hans holder seg myke.

Fortsettelse følger…
Det siste problemet Marianne hadde med til dyrlegen er for langt for dette innlegget. Spike har lenge vist tydelige tegn på stress og mistrivsel, og vi trengte råd i forbindelse med det, men det skal jeg skrive et eget innlegg om.

Alt i alt fikk vi mye ut av turen til klinikken. Ayla oppførte seg eksemplarisk, og ble heller ikke bilsyk, noe hun har blitt tidligere. Vi fikk svar på alt vi lurte på, og råd vi kan ta med oss videre. Er virkelig deilig med en god dyreklinikk så nærme, med ansatte som tar seg tid og er flinke i jobben sin.

Temaet for dagens innlegg kom kastet på meg da jeg fikk se denne artikkelen. Jeg ble mildt sagt provosert, for temaet dyr og borettslag/utleie har engasjert meg lenge.

Tatt på senga
Interessen for denne problemstillingen kom av nødvendighet, da vi i 2006 selv ble truet med utkastelse om vi ikke avlivet mesteparten av dyrene våre. Vi hadde da leid samme leilighet siden 1999, og vi hadde fire katter da vi flyttet inn, så vi fikk presisert i kontrakten at vi hadde lov til å ha katter. Etter hvert fikk vi flere burdyr, og kattegjengen hadde endret seg litt. Utleier var hele tiden klar over hva vi hadde av dyr, og vi opplevde få problemer i forhold til dette. Alt endret seg brått og uventet dagen etter vi hentet Will og Spike hos DOOA. Plutselig fikk vi et skriftlig krav i fanget.

Vi ble pålagt å få antall katter ned til tre, innen to uker. Det ble presisert at de to kattungene måtte sendes tilbake. Vi hadde jo hatt fire puser da vi flyttet inn, og forsto lite av dette kravet. Neste på listen var at «10 hamstere, 7 rotter og 2 kaniner» skulle avvikles. Vi hadde jo ikke kaniner engang, hadde aldri hatt det, og ante ikke hvor utleier tok dette fra.

Bitcha går til kamp
Fordi vi aldri hadde opplevd noen gnisninger i vårt forhold til utleier, og at han flere ganger hadde presisert at vi tok så fint vare på dyrene våre, kom dette som et stort sjokk. Marianne tar seg lett nær av ting, og fikk en skikkelig knekk den sommeren. Hun turte ikke å knytte seg til Will og Spike, hun var så redd for at vi ville bli tvunget til å gi dem fra oss. Jeg, derimot, blir skikkelig bitch i sånne situasjoner, og legger meg absolutt ikke ned og ruller rundt bare fordi noen ber meg om det. Snarere tvert i mot, jeg blir ekstremt trassig når noen forlanger og krever ting av meg. Er det urimelig og urettferdig i tillegg, får jeg blod på tann.

Fremfor å kunne kose meg med våre to nye små, ble jeg nødt til å bruke flere dager på research. Jeg søkte, leste og merket meg alt jeg kom over på nettet om dette temaet, og ble til slutt sittende med ganske stor kunnskap. Jeg fikk argumentene jeg trengte, og kunne vise til lov og dommer i Husleietvistutvalget (HTU) som talte til vår fordel. Det viktigste punktet vårt var nok at vi i kontrakten hadde fått det innfelt at vi hadde lov til å ha katter. Katter, i flertall, og uten antallsbegrensning. At utleier i 7 år stilletiende hadde godtatt de kattene vi hadde, ville også ødelegge ethvert forsøk på å tvinge oss til å kvitte oss med pusene. Hvis jeg tolket loven, og det jeg leste av bakgrunnsmateriale og uttalelser fra advokater, riktig, visste jeg at burdyrene vi hadde skulle være trygge. Ingen hadde noe med hva vi hadde inne i vår leilighet, så fremt det ikke var ulovlige ting som marihuana eller uregistrerte våpen.

Terapi i pels
Om så alt annet skulle feile, og vi måtte lene oss på lovtekstens krav til «gode grunner», hadde vi, og spesielt jeg, mye å skyte med. Som damen i dagen side2-artikkel, hadde jeg en helsemessig gevinst av å holde dyr, dog min var psykisk. Min angst (som jeg skal få skrevet om snart) arter seg sånn at jeg nesten ikke kommer meg ut. I mange år var jeg ikke ute av kommunen i det hele tatt, og det kunne gå uker mellom hver gang jeg var ute av døren. Det spesielle er, i følge de fleste jeg kjenner, at jeg fortsatt ikke har blitt deprimert, enda så isolert jeg har levd i så mange år. Jeg er hellig overbevist om at dyrene har en stor del av æren for dette. Det visste både legen og psykologen min, og begge ville stilt opp for dyrene våre. I tillegg har Marianne omtrent hele livet slitt med periodevis depresjon, og kunne også slått i bordet med erklæringer fra helsepersonell.

Helomvending
Alt dette skrev jeg i et svar til det skriftlige kravet vår utleier fremsatte. Jeg siterte lovverket og avgjørelser fra HTU, og presenterte en sterk sak. Samtidig forsøkte jeg å finne mulige kompromiss. Vi fikk tilbake brevet påskrevet: «Brevet i retur. Ikke behandlet, bortsett fra forslag til red. av dyrehold. Brevet bør trekkes i sin helhet.» Det gjorde vi ikke, men utleier må i ettertid ha skjønt han var på gyngende grunn, for varslede inspeksjoner «for å sjekke at avtalen er fulgt» ble aldri fulgt opp. Vi hørte rett og slett ikke noe mer om saken, og bodde i leiligheten i 5 år til.

Vi aner ikke hva som fikk utleier til å snu. Mulig de ikke forventet at vi skulle ta så kraftig til motmæle, eller at det faktisk fantes juridiske alibier for vår side. Vi er uansett veldig glade for at vi sto på våre rettigheter, og forholdt oss saklige. Alt av kontrakter og lovverk var på vår side, og vi hadde kjempet til siste slutt. Dyrene er utrolig viktig for oss, ikke bare som kjæledyr, men som terapi. Samme hvor svart humør man er i, må dyrene ha sitt, og de er verdensmestere i å løfte stemningen.

Litt vel påståelig
Damen med det håpløse borettslaget har jo hund. Styreleder i borettslaget «kan ikke se hvordan en hund kan ha noen helsegevinst.» Jeg kan fortelle henne at hun er helt på bærtur. Jeg er et utmerket eksempel på at hund kan betyr stor forskjell for helsen, om det så er snakk om fysisk eller psykisk helse. Nå har jo leger uttalte seg om denne konkrete saken, pluss at den personen det gjelder også forteller om hvor mye bedre hun føler seg. Det hadde jo for normalt oppegående mennesker vært godt nok, men denne styrelederen hevder altså å vite bedre.

Min reddende engel
For min del er det innvirkningen på mine psykiske problemer som er mest fremtredende, men det er ikke til å stikke under en stol at det også har sine fordeler for min fysiske helse. I mange vintre har jeg omtrent ikke hatt nesen utenfor døren. Angsten stopper meg fra å dra noen steder, og om vinteren er det liksom litt kjipt å bare sitte ute i hagen og blomstre for seg selv. Ergo, jeg blir inne, noe som har fått naboer til å tro jeg har vært alvorlig syk, eller har flyttet, mer enn en gang. Ayla forandret denne delen av livet mitt totalt. Jeg går turer, treffer folk, og synes også når det er snø og kaldt. Jeg kommer meg vekk hjemmefra, og klarer å skyve den verste angsten til side for Ayla sin skyld. Jeg har i alle år slitt med å finne noe som veier tyngre enn angsten, og ser jo ironien i at en 3 kilos «rotte» skulle bli min redning, men det har hun altså blitt. Det blir spennende å se hvor langt vi kommer oss fremover etter hvert. Litt sprekere blir jeg nå i hvertfall…

DSC_5389-2

Tenk om noen ville frata meg muligheten til øyeblikk som dette!

Min historie er langt fra unik. Det finnes utallige eksempler på at dyr at reddet folk fra skjebner langt verre enn min. Dyr er fantastisk medisin, og man har heldigvis blitt mer og mer klar over dette. Dyr blir brukt som terapi og selskap for eldre og funksjonshemmede. At det å ha et dyr å lene seg på øker livskvaliteten og bedrer helsen til både fysisk og psykisk syke, er bevist opp og i mente. Det er skammelig at folk som hater dyr skal hindre andre i å ha den gleden og de fordelene man får av å ha noen å ta vare på. Jeg vil gå så langt som til å kalle det et forsøk på å nekte medisinsk behandling. For Gerd er hunden Maja livsviktig, og en styreleder i et borettslag bør og skal ikke ha makt nok til å nekte Gerd den behandling hun trenger, og som fungerer.

Det er lov å bruke huet
Jeg må poengtere at jeg forstår at det finnes situasjoner der dyr rett og slett må vike. Bor man i oppgang, og noen er sterkt allergisk, da skal grunnene for å holde dyr være sterke. Så handler det vel litt om hvem som kom først. Er man allergisk, så kjøper man rett og slett ikke en leilighet om man vet det bor en hund ved siden av. Og vil man ha hund eller katt, så sjekker man hvem man får som naboer FØR man kjøper i borettslag.

Hensyn og kommunikasjon er stikkord
Vi dyreeiere har et stort ansvar her, og dessverre er det, som i fleste andre situasjoner, de dårlige som ødelegger for alle andre. Jeg støtter fullt ut borettslag som stiller krav til merking og regelmessig vaksinering, samt kastrering hos katter og drittplukking hos hunder. Hvis alle automatisk tok slike hensyn, og snakket med hverandre før situasjonen blir kritisk, ville mange krangler og trusler om utkastelse vært unngått.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker