Gnagere

Da er jeg forhåpentligvis i gang med blogging igjen, etter en litt forlenget sommerferie. Nå hadde jeg jo i utgangspunktet ikke noen som helst planer om noen sommerferie, men det ble så inni gampen varmt, og da kortslutter hjernen min. Jeg fungerer rett og slett ikke i varme. Jeg pleier å sammenligne hjernen min med ost; den smelter når det blir for varmt, og stivner igjen når det blir kjøligere. Det betyr at jeg dugde til veldig lite i sommer, og når kvelden kom, og det ble levelig temperatur, måtte jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort på dagen, som husarbeid (grøss), gå tur og leke med Ayla, leke og kose med katter, og sikkert en hel drøss andre greier jeg har fortrengt. Det fantes verken tid eller hjernekapasitet til å blogge. Når det så endelig begynte å nærme seg høst, så hadde jeg helt glemt gleden ved å blogge, og all inspirasjon hadde fordampet i solsteiken. Nå har jeg funnet den igjen, og det er en fantastisk bursdagspresang til meg selv, for jeg fylte 39 år i går torsdag (faktisk helt sant at jeg blir 39, jeg lover, kors på halsen :P).

Jeg skal ta en kjapp liten oppdatering av hva som har skjedd i løpet av sommeren. Jeg vil gå i detalj på noe av det, men enkelte deler vil nok bli egne innlegg fremover, og det blir det kun fort-og-gæli-versjonene av her og nå.

Kattene

Venus har hatt en strålende sommer, og i september fylte hun 15 år. Det var fantastisk, vi hadde rett og slett ikke trodd det for et år siden, med tanke på alt hun var igjennom i fjor. Dagen ble feiret med masse god mat, og bursdagsbarnet selv hadde fått dispensasjon av dyrlegen fra sin strenge diett, og fikk både torsk og kylling.

DSC_6848-2

«Blægh, det er varmt!»

Jojo er like korka som han alltid har vært, men han har kost seg hele sommeren, selv han bærer preg av alder langt mer enn Venus. Det knirker godt i hoftene og bakbeina hans, og det er ikke rare muskelmassen han har igjen. Etter litt fysioterapi, som i Jojo sitt tilfelle betyr leking med strå ute, så ser det faktisk litt bedre ut nå, og vi håper han knirker seg videre noen år til, selv om han fylte 11 år i august.

DSC_6847-2

Jojo ser alltid like glup ut 😛

Ophelia hadde det godt i varmen, og koste seg ute. I begynnelsen av september fant vi dog en lang flenge under den ene armen hennes, og hun måtte sy flere sting. Mens hun satt på venterommet da hun skulle på kontroll, tisset hun i buret, og det var blodig. Da bar det tilbake dagen etter for en nærmere sjekk av urinveiene, men dyrlegen trodde ikke at noe var galt. Ophelia har tidligere hatt det de kaller stressblære, og vet’n mistenkte at det var det som var problemet nå også. Vi fikk noen medisiner som skulle roe ned nervene hennes, og de funket, noe vi tolker dithen at dyrlegen hadde rett.

MKS_1060-2

Misfornøyd gammel kjerring, for anledningen i en lekker, grønn body 😀

Will har levd det perfekte kattelivet i sommervarmen. Hun har gjort minst mulig, og beveget seg bare akkurat det hun måtte. Mesteparten av de varme timene ble tilbragt slik:

DSC_6939-2

Spike har slitt med et eller annet i et par år nå, uten av vi helt har klart å finne ut av hva som plager han. Han har blitt sjekket fysisk, så det er et mentalt problem. Han tisser inne, både skjult og demonstrativt. I tillegg gikk han fra å være en godmodig pasifist til å bli en hissigpropp, spesielt rundt fôring. Han er jo en rund og godt polstret kar, så vi har de siste par årene lagt kraftige restriksjoner på matmengden hans, uten at de har gjort han nevneverdig tynnere, bare stadig mer gretten. Så nå har han fått frie tøyler ved måltidene. Selv om det er Light-fôr han får, så kan det nok virke litt uansvarlig når han er såpass tjukk som han er, men han mistrives så veldig tydelig med å ikke få spise seg mett, så vi måtte til slutt prioritere livskvaliteten hans fremfor den fysiske helsen hans. Blir det for ille, må vi heller revurdere igjen senere.
(da jeg kikket gjennom bildene fra i sommer, fant jeg dessverre ikke et eneste bilde av Spike, så han har i hvertfall vært mye ute på vift)

Ozzy er fortsatt den trauste herremannen han alltid har vært. Alle katter liker jo varme, men Ozzy er av de ekstreme. Da gradestokken runda 30 grader, lå den store og kølsvarte katta midt i solsteiken og koste seg. Det må jeg si er ekstremsport…

MKS_0940-2

Flotteste gutten i sommersola!

Lynx er stikk motsatt av Ozzy, og dermed akkurat som meg; varme er slitsomt. Lynx tilbragte de fleste sommerdagene på sofaen, og flytta ikke på seg før kvelden kom. Da var han gjerne med Ayla og meg på tur, og han fikk underlagt seg noen flere folk i målet om å sjarmere hele Hølen før jul.

MKS_0939-2

Vær det går an å ligge ute i for en liten Lynx-pus…

Muffi skadet foten sin i juni. Hun kom haltende hjem, og etter en liten undersøkelse fant vi en diger byll under den ene forfoten. Straka vegen til dyrlegen, hvor byllen ble snitta opp og katta bandasjert. Det resulterte i 1 1/2 uke innetid i kjellerstua, noe som ble vel kjedelig for en liten Muff etter hvert. Heldigvis grodde såret fint, og Muffi kunne kose seg ute igjen. Hun har tatt seg noen turer i sommer, vært bort noen dager om gangen, men det er sånn hun er, så vi bekymrer oss lite. Hun er en street smart frøken, som i ung alder viste at hun kan ta vare på seg selv.

DSC_6944-2

Nybarbert og nyoppskjært under foten.

Copy har i grunn ikke gjort noe spesielt i sommer. Hun har leka og kost seg, akkurat som hun pleier, og hun er fortsatt den tvers gjennom gode jenta. Hun synger fremdeles for meg hver dag, og har behandlet våre nye familiemedlemmer (se lenger ned) med respekt og vennlighet, akkurat slik vi forventet. Søteste Copylita min <3

DSC_6882-2

Det er viktig å variere sovestillinger, gjerne prøve litt utradisjonelle varianter.

I sommer fikk vi også hjulpet en ung, ukastrert hannkatt som har gått rundt her i et år. I fjor virket han i godt hold, så vi trodde han hadde et hjem. I vinter så vi han ikke i det hele tatt, men så dukket han opp igjen i sommer. Da var han veldig tynn, og etter å ha jobbet meg innpå han noen uker, så jeg at han også manglet tenner i munnen. Vi ga han navnet Orvar (etter min svogers usynlige venn fra barndommen), fikk en avtale med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) om at de kunne ta i mot han, og vi prøvde i flere uker å fange han inn uten å lykkes. Til slutt hadde jeg vunnet tilliten hans såpass at han kom helt innpå meg, og jeg fikk tak i nakkeskinnet hans. Fordi han var så mager, hadde han lite med krefter å kjempe med, og jeg fikk bakset han inn i et bur. Vel inne på dyreklinikken DOOA samarbeider med ble han testet for smittsomme sykdommer, og var heldigvis negativ. Det så lyst ut da, men dessverre klarte de ikke å få han trygg nok til å få gitt han medisiner. Han var så redd for folka der at han angrep og skadet dem, og det var best for han å få slippe. Veldig trist at det endte sånn, men uansett fikk han det bedre enn han hadde det, for han hadde ikke overlevd ute hele vinteren.

Til slutt må jeg jo fortelle at vi har fått 1 1/2 nye katter 😀 Den hele er en liten kattungefrøken som heter Nagini, en redningspus via Moss dyreklinikk. Den halve er en middelaldrende herremann vi prøver å få til å flytte inn. Han heter Bestefar, selv om det av en eller annen grunn har falt meg naturlig å kalle han Brum. Både Nagini og Brum skal jeg fortelle mer om senere, bl.a. annet om alt dramaet Brum har forårsaket for oss de siste par månedene.

MKS_1052-2

Brum er til forveksling lik Spike av utseende.

MKS_1149-2

Husets yngste, bittelille Nagini <3

 

 Ayla

Lille vofferten er vel den eneste som virkelig har fått gjort noen ting i sommer. I juli hadde hun besøk i nesten 2 uker av sin beste venninne, Mini. Mini bor rett nede i veien her, og hennes mamma, Mai-Britt, skulle på Hurtigruta. Da fikk Mini være på ferie hos oss. Mini er en ekte trultehund, en Chihuahua-dame på 5 år, liten og bollete, og ganske så damete av seg. Mai-Britt ble fôrvert for Mini i våres, og da ble vi også kjent. Da var Mini en seriøs dame som ikke var med på så mye gøy. Jo lenger hun har kjent Ayla, jo mer har hun kommet ut av skallet sitt, og de leker masse sammen. Mest sisten, for Mini synes at lekeslåssing kan være litt forvirrende, men hun tolererer stadig mer fra Ayla. Det er utrolig morsomt å se hvor glade de er for å se hverandre, selv om de gikk tur sammen bare dagen i forveien. Å måtte dele hus og familie med en annen hund i 2 uker var en god øvelse for Smuledyret mitt, for hun er særdeles selvsentrert og eplekjekk.

MKS_1085-2

Jeg koser med Mini, og Ayla blir sjalu og prøver sitt beste for å vinne meg tilbake ved å gi meg en real rundvask 😛

I tillegg til alt det andre Ayla og jeg pleier å gjøre, som vanlig turgåing, trening på triks og leking, så har vi begynt med to nye aktiviteter. En dag jeg skulle bestille noe fra en dyrebutikk på nettet, deisa jeg over en kløv som fantes i størrelse knøttliten. Den var ganske dyr, men jeg klarte ikke å dy meg. Kløven kom i posten, og vi har gått noen turer med tom kløv. Først ganske kort, så lenger. De første gangen ble hun veldig alvorlig når jeg tok på kløven. Hun gikk bare rett frem, snuste ikke på noen ting, og var ikke sitt vanlige hyper-happy seg når hun fikk hilse på folk. Etter 5-6 ganger virket Ayla helt komfortabel med å bære sekken, hun var tilbake til å svinse slik hun pleier. Så nå har vi begynt å putte noe oppi sekkene. Foreløpig har jeg bare puttet et lite håndkle i hver sekk, så får vi se hvor lenge det går før vi finner på noe annet hun kan bære på.

Det andre vi har begynt med er sporing. Nesten med en gang jeg fikk Ayla, la jeg merke til hvor aktiv hun var med nesen. Mye mer enn nabobikkja. Jeg fikk et par bøker om sporing til bursdagen min i fjor, men har liksom ikke kommet i gang før nå på sensommeren. Vi startet med pannekakespor, hvor Marianne eller jeg slepte en pannekake etter oss og gjemte oss. Ayla klarte det med glans. Nå har vi gått over til å bare bære pannekaka, slik at hun skal snuse sporene våre, og det går også strålende.

Å bruke kløv gir jo ikke den store underholdningen, målet der er egentlig bare å få litt mer fysisk trening ut av turene. Sporing, derimot, er veldig artig. Det er fantastisk å se hvor målrettet jentungen går etter sporet, og hvor kry hun blir når hun finner den hun leter etter. Både Marianne og jeg synes det er utrolig morsomt, og vi er jo selvsagt imponerte over hvor flink hun er (uten at vi har et sammenligningsgrunnlag overhodet, men likevel 😉 ). Både kløv og sporing er ting jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Gnagerne

Nå begynner det virkelig å tynnes ut i rekkene hva gnagerne angår. Vi mistet vår hamster Bella for en måned siden, og nå har vi faktisk ingen hamstere. Det er første gangen på over 10 år.
Ørkenrotta Boromir mistet sin bror og burkompis, Faramir, rett før jul i fjor, men klarer seg greit alene. Han har nå rundet 4 år, og er i strålende form. I motsetning til mange andre ørkiser som blir alene, så har ikke Boromir blitt sky, han er fortsatt veldig tam og sosial.
På rotterommet er aktiviteten laber om dagen. På det meste var det 22 rotter der, nå er det bare tre igjen, Nana og Quasi, som er søsken, og Piper. Alle tre ble 2 år i juli, og er dermed ganske så gamle rotter.

Siden vi nå ikke har en eneste hamster, og de gnagerne vi har igjen er gamle, så dukker jo spørsmålet om hva skjer nå opp. Vel, det kommer jeg nok helt sikkert tilbake til i bloggen etter hvert, men jeg kan si så mye at vi, og spesielt jeg, nok har lyst til å prøve noe nytt. Hva det blir, vel, det får tiden vise 😉

 

 

Når man har med dyr å gjøre, så kan ting skje veldig plutselig, og dagen eller kvelden skifter retning. Det skjedde for oss i kveld. Jeg hadde tenkt å la velkomstinnlegget være det eneste i dag, men jeg må spandere et innlegg på vår dverghamster med jernvilje, som igjen imponerte oss til det ekstreme.

Gulla er, tross navnet, en guttehamster. Han tilhørte egentlig nabojenta, som fikk han til seksårsdagen sin, som var rett før vi flyttet til Hølen. Familien gjorde som veldig mange andre, de stolte på rådene de fikk i dyrebutikken, og trodde at en hamster egnet seg for et så ungt barn. Dessuten fikk de vite at de kjøpte en gullhamsterjente. Det var ikke før vi skulle passe hamsteren i påska 2012 at jeg fikk se hamsteren, og så med en gang at dette ikke var en gullhamster, men en liten dverg. En rask titt i bakenden endret også kjønnet, guttedelene var åpenbare, i hvertfall for meg som har en god del erfaring. Nuvel, art og kjønn satt til side, Gulla het nå Gulla, og han visste jo ikke forskjell likevel, så det var jo liten vist i å endre.

Da sommeren kom, skulle vi ha Gulla på feriebesøk igjen, og da familien kom hjem, ble vi kjapt enige om at Gulla nok hadde det bedre hos oss. Jenta som eide han hadde for lengst funnet ut at hamstere ikke er noe morsomt for barn, de sover jo hele dagen. Dermed ble det bare jobb og ikke noe samvær.

I fjor sommer begynte Gulla å hangle. Han ble tynn, inaktiv og hadde mye problemer med øynene. Det er vanlig alderdomstegn hos hamstere, og siden han da hadde rundet halvannet år, og dermed begynte å bli en aldrende fyr, var det naturlig. Så skrall ble han i løpet av sommeren, at vi regnet med å miste han når som helst, men utover høsten skjedde noe merkelig. Han fikk en ny ungdom, og begynte aktivt med akrobatikk i burtaket. I flere måneder nå har han underholdt oss med å klatre rundt i gittertaket, ofte boler han seg bortover etter bare hendene. Vi har blitt fryktelig imponerte over denne lille tassen, som til tross for at han ikke har kjøtt på kroppen, klarer å holde tempoet opp slik han gjør. Vi vet jo ikke nøyaktig når han er født, men han må minst være 2 år og 3 mnd, og dermed en veldig gammel dverghamster.

Det som skjedde i kveld er både vondt og godt på en gang. Både Marianne og jeg var ute av stuen, der burene står, i et par timer. Marianne vasker rotterommet, og jeg la siste hånden på bloggverket og lanserte den. Jeg satt på sofaen og så litt på TV da Marianne kom inn for å hente noe i skapet over hamsterburene. Plutselig oppdaget hun at Gulla hang opp ned i gitteret med det ene bakbeinet tvunnet rundt to loddrette gitterpinner. Det var et forferdelig syn, og vi trodde han var død. Jeg strakk meg inn i buret for å få lirket han løs, og han var helt kald. Gudene må vite hvor lenge han hang sånn. Jeg fikk han løs, og han var helt livløs, men han pustet. Jeg la begge hendene rundt han for å varme han. Dårlig samvittighet og skyldfølelse kom snikende. Hvordan hadde han fått til dette, og hvorfor hadde vi ikke oppdaget han før? Det siste var nok det enkleste å finne svaret på. Stedet han hang på, og vinkelen, samt størrelsen hans, gjorde det veldig vanskelig å se han fra sofaen. Burene står i den andre enden av stua fra både sofa og dør.

Jeg kjente på pulsen hans, og den var ikke all verden. Jo mindre et dyr er, jo raskere puls skal det ha, og en hamster skal normalt han 300-500 slag i minuttet. Jeg kunne telle slagene til Gulla, hvilket betyr at pulsen var betydelig lavere enn normalt. Også pusten gikk sakte og ujevnt. Jeg var helt sikker på at han kom til å dø, men vi ble raskt enige om at Gulla var laget av seigt stoff, det visste vi fra før, så vi skulle gi han en sjanse. Marianne hentet vann, og han fikk i seg en drøy dråpe. Så kviknet han litt til, og begynte å gå bortover. Skjønt, det ble ikke ordentlig gåing, for det beinet han hang i ville ikke være med.

DSC_5288-2

Våknet litt, men fortsatt litt omtåket og slapp

Gutten var helt tom i magen, så jeg sendte Marianne på kjøkkenet for å lage grøt. Babygrøt er kjekt å ha i huset når man har gnagere. I mellomtiden ble han veldig slapp, og til slutt så jeg nesten ikke tegn til pust. Da Marianne kom med grøten sa jeg at jeg ikke trodde det ville ha noe for seg, men jeg skulle prøve. Og ville han ha, skulle han få. Utrolig nok smattet han i seg et par munnfuller med grøt, og det ga han tydeligvis ny energi. Han begynte å vandre rundt på hendene mine, og nå virket bakbeinet også. Jeg ble litt paff, og lurte på om det virkelig var mulig at han skulle klare seg.

DSC_5303-2

Full fart oppover armen min. Stormen er tydeligvis over.

Nå kravler han rundt i en fraktboks. Vi puttet han der slik at han skal få kommet seg, men karrieren som takakrobat er nok over for Gulla. Nå skal vi gjøre klart Dunaburet, et helplastbur, som han skal bo i fremover. Det skulle ikke vært mulig at denne magre lille gamlingen skulle overleve denne ulykken, men han overrasket oss igjen. Antakelig hang han så lenge med hodet ned at det tok tid før blodomløpet kom i gang igjen. At hjertet hans klarte å pumpe i det hele tatt der han hang, er et lite mirakel. Gulla er en fantastisk liten kar, og skyldfølelsen er nå erstattet av beundring og stolthet.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker