Psykisk helse

Nesten halvannet år har gått siden jeg blogget sist. Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor det har gått så lang tid. Mangel på motivasjon, en nesten allergisk aversjon mot å skrive noe som helst, og flere andre grunner som jeg ikke helt klarer å sett finger’n på. Spiller jo for så vidt ingen rolle, for nå har lysten, motivasjonen og evnen kommet tilbake igjen. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Sånn er det når man er en litt vimsete person. Men jeg har en lang liste over ting jeg har lyst til å skrive om. Jeg håper jeg klarer å få noe vettugt og morsomt ut av det.

I dagene fremover kommer oppdateringer om hvert enkelt dyr vi har i heimen. Det er tre som av ulike årsaker ikke lenger bor her; Venus, Bestefar Brumm og Oliver, og disse vil også få sine sider. Tassa lever fortsatt i beste velgående hos min søster (vi deler eierskapet for henne), og er nå 16 ½ år gammel. Jeg håper at lillesøs etter hvert vil gjesteblogge om hvordan det står til med den gamle damen.

For min del, føler jeg at tiden som har gått stort sett har vært positiv. Jeg har kommet et stykke videre i kampen mot angsten. Jeg har vært på besøk hos min søster flere ganger, og har det siste året også en gang i måneden deltatt på quiz på kafeen her i Hølen. Det høres jo sikkert ikke så skummelt ut, men masse mennesker som drikker øl og bare én do er tøffe forhold for en som meg. Men jeg klarer det! Og det er jeg i grunn litt stolt av. Det er kjempegøy å være med på denne quizen, selv om laget mitt med rette er døpt Taperlaget (har dog ikke vært sist tre ganger på rad nå :D). Vi er det laget som har det definitivt mest gøy, det er jeg helt sikker på. Vi ler i hvert fall mest.

pusehus

Kattene har fått nytt utehus siden sist. Søtt, sant?

Den aller største fremgangen jeg har hatt er hos tannlegen. I tillegg til den vanlige angsten min for å dra steder, så har jeg slitt med en kraftig tannlegeskrekk. To angster på én gang ble i 15 år for mye å hanskes med, og tennene mine, som er dårlig laget i utgangspunktet, ble ikke noe pent syn etter hvert. J***ig vondt ble det også fra tid til annen. Og sommeren 2014 toppet det seg. Jeg måtte komme meg til en tannlege. Og klarte det, uten at jeg helt skjønner hvordan. Å fikse opp i munnen min var ingen kortvarig affære, jeg holder fortsatt på. Takket være en fantastisk tannlege, som har full respekt for angstene mine, er tannlegeskrekken nå så å si helt vekk. Så borte at jeg ved to anledninger har klart noe selv folk uten skrekk ville slitt med. Dere skjønner, underkjeven min har vist seg å være vrien å bedøve. Så en gang endte jeg med å trekke ut resten av en visdomstann, uten av bedøvelsen virket. Og nå før jul fikk jeg plutselig ekstremt vondt i en fortann nede. Tannlegen satte 6 bedøvelser, 4 forskjellige typer, og tanna var like fordømt vond. Enden på visa ble rotfylling i praksis uten bedøvelse. Da var jeg kry, da!

Vi begge klarte på et eller annet merkelig vis å havne i førtiåra i løpet av fjoråret. Åssen skjedde det, lissom? Dyra og jeg laget en veldig spesiell presang til Marianne til hennes førtiårskrise… ehh… mener selvfølgelig førtiårsdag. En fotobok med bilder og hilsner fra hvert enkelt dyr, skrevet slik jeg innbiller meg at de ville ha sagt det. Sidene var pyntet etter hver enkelts personlighet. Vi hadde mye moro med å lage den gaven. Dvs. jeg tror jeg hadde mest moro. Og litt frustrasjoner. For inspirert av alle de fine photoshootene til Carina i Borti svingen, så fikk jeg det for meg at det måtte jo vi også klare. Men enten så har hun ekstraordinært samarbeidsvillige dyr, eller så er mine så langt unna noen fødte modeller, for det var ingen enkel affære. Det ble maaaange bilder av romper, for å si det sånn. Men det ble til slutt noen mer eller mindre brukbare bilder ut av det. Det morsomte delen var å skrive individuelle hilsenene, samt å pynte sidene. Jeg vil gjerne vise frem resultatet, så bilder fra boken vil bli lagt inn i hvert enkelt dyrs oppdateringsside som kommer. Her er forsiden og forordet:

Bok1

Klikk på bildet så får du opp en større versjon av siden med tekst

Pssst: Jada, jeg vet at jeg menneskeliggjør dyra i denne fotoboka, men jeg tror ingen ble skadet i prossessen 😉

(For å kunne skrive om dette uten å bruke «pene» ord og tullete beskrivelser, advarer jeg herved om at dette kan bli litt for nærgående og udelikat for enkelte. Advarer også om at dette blir langt, så jeg tror nok ikke at så mange gidder å lese alt sammen, men det er viktig for meg å få alt fortalt.)

Jeg har flere ganger, både her og i kommentarer til andres blogger, referert til angsten jeg sliter med. Jeg tenkte det var på tide å forklare litt nærmere akkurat hva jeg har angst for. Som tittelen hinter om (porselenstrona), så har jeg en form for toalettangst, hvor jeg sliter med å takle å være utenfor rekkevidden av en do. Og med rekkevidde snakker jeg om meter og sekunder. Jeg skal komme nærmere inn på hvordan dette utarter seg og hvordan det påvirker livet mitt, men først må jeg fortelle hvordan det hele startet.

Historien
Jeg har alltid hatt en sensitiv mage. Hvis jeg som barn ble nervøs eller gruet meg for noe, så viste det seg fort som dårlig mage. Jeg tilbragte timevis på do med akutt diaré, men det la ingen nevneverdig begrensning på livet mitt. Helt frem til jeg gikk i 9. klasse (er så gammel at det var siste året på ungdomskolen), nærmere bestemt første uka i mars 1991. Jeg var en vill ungdom, og hadde tilbragt helgen i Oslo sammen med en venninne (eller sover over hos venninna, som var det foreldrene ble fortalt). Vi røyka hasj og spiste tabletter. Vi drakk, og jeg spiste ikke noe med næring i hele helgen.

Mandag morgen tok livet mitt en ny vending. I den første timen på skolen fikk jeg akutt diaré, antakelig en reaksjon på behandlingen jeg ga kroppen min den helgen. Det kunne gått bra hvis det ikke var for at vaktmesteren på skolen vår ikke syntes det var noen vits i å låse opp elevdoene før det første frikvarteret. Jeg måtte derfor sette kursen over skoleplassen i håp om å rekke doen på kontoret. Det gjorde jeg ikke. Jeg kom ikke over plassen engang før det gikk galt. Jeg glemmer aldri den grusomme følelsen av å måtte forklare kontordama hvorfor jeg måtte låne doen der. Jeg fikk vasket meg så godt jeg kunne, og etter en lang stund følte jeg meg trygg på at jeg ville klare å komme meg hjem. Jeg gikk tilbake til klasserommet, og fikk hentet ut min bestevenninne. Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd, og hun verken lo eller gjorde narr av meg, noe jeg fortsatt setter utrolig stor pris på. Hun hentet sekken min, og jeg tok bussen hjem for å ligge syk i flere dager.

Helgen etter var starten på vinterferien hos oss, og jeg hadde planlagt å dra til kusina mi utenfor Fredrikstad. For å komme dit, måtte jeg først ta buss og så tog. Jeg trodde jeg var bra igjen etter magetrøbbelet, og gikk på bussen, men allerede før vi var kommet til neste holdeplass, fikk jeg på nytt et akutt behov for en do, og måtte hoppe av bussen. Jeg løp inn i blokka ved siden av holdeplassen, og ringte desperat på den første døra. Vedkommende som bodde der kom inn rett etter meg, han hadde kommet med den samme bussen. Heldigvis fikk jeg låne doen, og det gikk bra denne gangen, men nå begynte frykten for at det skulle skje igjen virkelig å gripe tak.

Derfra gikk det kjapt nedover, og bare dager senere turte jeg ikke engang å gå til postkassa 50 meter unna huset. Jeg var helt lammet av frykten for å ikke rekke frem til doen en gang til. Jeg turte ikke å si til noen hvordan jeg hadde det. Hvem hadde vel hørt om en sånn frykt liksom? Skolen måtte klare seg uten meg de fleste dager. På et eller annet vis, jeg husker ikke hvordan, klarte jeg å få en ekstra person til å passe på under eksamen, slik at jeg kunne komme meg på do hvis det ble nødvendig. Det pussige var at det ikke ble nødvendig, jeg klarte meg gjennom hele eksamen.

Utover sommeren gikk det litt bedre, og jeg var faktisk med familien på ferie til Danmark. Der fikk tanta mi en mageinfeksjon, og den smittet selvfølgelig meg. Den slo til mens vi ventet i kø utenfor Tivoli i København. Jeg løp tvers over en trafikkert 4-feltsvei, til en bar med kun en jentedo. Jeg var nok ikke særlig populær der da jeg endelig kunne forlate porselenstronen etter en halvtime.

På høsten begynte jeg på videregående i Vestby, og måtte ta to busser for å komme meg dit. Det ble veldig utfordrende, og jeg fikk mye fravær. Heldigvis for meg ble ikke alt registrert, så jeg klarte med et nødskrik å få karakter i alle fag. Jeg begynte på andre året, men det ble for tøft. Jeg var så utslitt av all frykten. Jeg skrev meg ut av skolen på bursdagen min i oktober.

Etter det gikk det mye opp og ned. Jeg hadde gode perioder, og jeg fikk praksisplasser via arbeidskontoret. Jeg klarte å fungere sånn noenlunde, men det tok det jeg hadde av krefter å bekjempe angsten hver dag. I 1996 fikk jeg fast jobb i en familiebarnehage, og det gikk i grunn veldig fint. Så kom sommerferien. Barnehagen var stengt hele juli, og rett før ferien var over, fikk jeg tvilling for andre gang. Dette gjorde at jeg ble sykemeldt da ferien var over. Ferien hadde gitt et brudd på rutinene jeg hadde fått for å bekjempe angsten hver morgen, og selv om jeg faktisk var innstilt på å ta opp igjen kampen etter ferien, ble sykemeldingen den unnskyldningen jeg trengte for å gi etter. En så lang påminnelse om et liv uten angst ble for mye, og angsten vant.

Tidlig på sommeren ’97 fikk jeg ny jobb, på en burgersjappe på kjøpesenteret i Drøbak. Jeg trivdes veldig godt, selv med en litt ustabil sjef, og hadde det bedre enn jeg hadde hatt det siden den dagen i 9. klasse. Det gikk forbausende lett, og jeg levde med et minimum av angst i godt over et år. På høsten møtte jeg Marianne, og vi flyttet sammen i mars ’98. Jeg hadde ikke fortalt henne hva jeg slet med, og det gjorde jeg ikke før mange måneder etter at vi flyttet sammen. Det var aller første gang jeg fortalte noen hva jeg hadde angst for.

På sommeren ’98 ble sykdom nok en gang det som slo meg ut. Jeg hadde ventet på en operasjon lenge, plastikk for å rette opp noen fingre etter en brannskade da jeg var baby. Komplikasjoner gjorde at den transplanterte huden ikke festet seg, og jeg kunne ikke jobbe med mat på flere uker. Igjen fikk angsten overtaket når jeg måtte være hjemme uten faste rutiner. Den ustabile sjefen trodde ikke på at jeg ikke fikk lov av legene å jobbe med mat, og dum som jeg var, sa jeg til slutt opp. Etter det jobbet jeg som vikar i hjemmehjelptjenesten og matutkjøring en stund før jeg fikk praksisplass i en barnehage. Der jobbet jeg da Marianne og jeg giftet oss i juni ’99. En måned senere fikk jeg beleilig nok ryggproblemer, og det var siste gangen jeg jobbet. Etter det gikk det sakte, men sikkert nedover, og jeg ble mer og mer låst inne.

Jeg utviklet rutiner for å øke sjansene mine for å klare å komme meg ut døra, rutiner jeg fortsatt til dels er avhengig av, dog i mindre grad. Det ble tidlig en nødvendighet for meg å fly frem og tilbake til doen ørten ganger før jeg skulle dra hjemmefra, for å tømme ut mest mulig. Jeg spiste heller ikke kvelden før jeg skulle noe, eller samme dagen. I tillegg fikk jeg stadig større mageproblemer også når jeg bare var hjemme, og på et tidspunkt utviklet jeg Irritabel tarm (Irritable bowel syndrome = IBS). Dette gjorde utfordringene mine ekstra store, fordi jeg ikke bare må kjempe mot min egen hjerne, men også min egen kropp. Det jeg er mest redd for, er en reell fare.

Ny knekk
Jeg husker faktisk ikke hvilket år den endelig knekken kom (tror det må ha vært i 2002 eller -3), men den kom på tennisbanen. På det tidspunktet klarte jeg fortsatt å få til noen ting, og tennis var en av dem. Mens vi spilte på en utebane, uten forvarsel, fikk jeg bråvondt i magen, og rakk akkurat i tide frem til doen. Der ble jeg en stund, og det krevde alt jeg hadde å forlate den doen for å komme meg hjem. Denne nestenulykken var det nærmeste jeg hadde vært siden 1991, og det satte meg tilbake til nullpunktet. Jeg kom meg rett og slett ikke ut døra for noe i verden.

Panikk
I kjølvannet av den traumatiske hendelsen på tennisbanen, fikk jeg et par ekstra utfordringer. Helt brått og uventet fikk jeg et panikkanfall hjemme. Jeg har en kompis som lenge slet med panikkangst, så jeg skjønte heldigvis hva som skjedde, men det var likevel veldig skremmende. Jeg husker ikke så mye av det første anfallet, annet enn at Marianne fikk beskjed om å hente kompisen. Jeg har hatt mange flere anfall senere, så jeg vet likevel hvordan det utarter seg. Det starter med at jeg blir veldig svimmel og får noe som kjennes ut som elektrisk stråling i armer og bein. Så begynner jeg å hyperventilere, og magen slår seg fullstendig vrang. Når jeg kjenner et anfall komme, må setter jeg meg rett på doen, og der blir jeg til det er over. Så kommer hjertebankingen, og snart svetter jeg så voldsomt at det renner over hele meg, og jeg nesten sklir av dosetet i ren vannplaning. Hele anfallet varer i 5-10 minutter, selv om det føles veldig mye lenger. Mens det står på, suser det så fælt i øra mine at jeg ikke hører noe som helst, men jeg kan føle berøring, og det hjelper å føle at jeg ikke er alene.

Fordi jeg var så heldig at jeg med en gang skjønte hva som skjedde da jeg fikk det første anfallet, så slapp jeg å bli ekstra redd for at det var noe fysisk galt med meg. Det hjalp å vite det også under senere anfall. Kompisen lærte meg en teknikk for å mestre anfallene når de kom. Hyperventileringen gjør anfallet selvforsterkende, ved at kroppen får for lite CO2 i blodet, og det forsterker de andre symptomene, hvilket igjen fører til videre hyperventilering. Det viktigste under et anfall er derfor å få kontroll på pusten. Teknikken jeg lærte gikk ut på å mentalt tegne et rektangel, og så puste inn når jeg tegnet langsidene, og ut på kortsidene. Dette var veldig effektivt for meg, i tillegg til at jeg prøvde å gjespe så mye som mulig for å bryte den intense pusterytmen.

Om det var fordi jeg skjønte hva anfallene var for noe, og dermed ikke var så redd for nye anfall, eller at jeg bare var heldig, skal være usagt, men jeg fikk anfallene sjeldnere enn de fleste. På det verste kom de ca hver andre uke, og de ble stadig sjeldnere. De siste årene hadde jeg kun 2-3 i året, og i skrivende stund har det gått 1 år og 4 måneder siden sist.

Dødsangst
En annen konsekvens av nestenuhellet på tennisbanen, var akutt dødsangst. Jeg husker faktisk ikke hva som kom først av panikkangsten og dødsangsten, men jeg ble livredd for å sove fordi jeg var overbevist om at jeg ikke ville våkne igjen. Marianne var helt utrolig i den verste perioden, hun leste for meg hver kveld slik at jeg skulle høre at jeg ikke var alene når jeg sovnet. Denne angsten gjorde at jeg startet med tabletter, og sammen med terapi hjalp det meg å dempe denne angsten. Jeg har fortsatt et snev av dødsangst innimellom, det kommer plutselig, men nå klarer jeg å takle det og fokusere på noe annet.

Begynner å jobbe meg fremover
Etter episoden på tennisbanen, ble jeg, som sagt, helt låst fast. Denne gangen var det nesten umulig å komme seg videre. Etter hvert klarte jeg å dra til handlesenteret 300 meter hjemmefra, og til mamma et par kilometer unna. I sjeldne tilfeller klarte jeg å dra andre steder i Drøbak, men jeg hadde langt flere dårlige dager enn gode. Slik hadde jeg det i mange år. Jeg tror det gikk 7-8 år før jeg igjen var ute av Drøbak, og da først en gang til Ski og så en gang til Vinterbro. Deretter var jeg ikke lenger enn 3 km hjemmefra før vi flyttet hit til Hølen.

Å flytte hit var en utfordring i seg selv. Den dagen jeg dro fra Drøbak og kom hit til Hølen, var aller første gang jeg så dette huset. Det var jo rimelig spesielt, men det måtte bare bli sånn. Jeg husker den siste uken før jeg skulle flytte. Jeg gikk på nåler hele tiden, var anspent og kjempet mot angsten konstant. Da jeg endelig satte meg i bilen, hadde jeg brukt opp all angsten, og turen gikk over all forventning. Typisk 😉

Det går sakte fremover, veldig sakte. Etter at vi flyttet, så begynte jeg å gå litt turer i skogen her. Det er ikke like «skummelt» å gå i skogen som andre steder, for huet mitt har funnet ut at kan elgen drite i skauen, så kan jeg. Jeg har alltid dopapir med meg uansett hvor jeg går, som en forsikring, men det er ikke mange gangene jeg har fått brukt for det.

Da jeg fikk Ayla i fjor, så skjedde det noe i knollen på meg. Som jeg skrev tidligere i uka, så fant jeg endelig noe som var sterkere enn angsten, og Ayla har hjulpet meg fremover. Nå er jeg ute av huset hver eneste dag. Jeg beveger meg ikke like langt hver dag, men jeg klarer fint å gå både langt og der det er folk, også mye folk. Folkemengder har vært et problem. Ikke fordi jeg er redd for folk, jeg er ikke sjenert, men å føle meg inneklemt og overvåket legger et ekstra press på meg.

«Ut av skapet»
Jeg kom aldri ut av noe skap som lesbe, det var aldri noe issue for meg at jeg likte jenter, men å skulle innrømme hva jeg hadde angst for, den satt langt inne. Den første som fikk vite noe som helst var altså Marianne. Deretter gikk det flere år før jeg åpnet meg for den tidligere nevnte kompisen. Jeg snakket vel også med et par behandlere på denne tiden. Det var helt forferdelig å gå rundt med en slik hemmelighet. Jeg trodde alle ville se ned på meg, og fant på all verdens dustete unnskyldninger for å ikke bli med på ting, eller å besøke folk. Jeg hadde dårlig råd, vondt i huet, vondt i ryggen, været var dårlig osv osv osv. Jeg skjønte vel innerst inne at det er en grense for hvor mange slike bortforklaringer folk trodde på, eller fant seg i, men det hjalp ikke. Konsekvensen var jo at folk ga opp etter hvert, og det skjønner jeg veldig godt. Mange ble selvfølgelig også såret. Også etter at jeg åpnet opp, har dette vært et problem. Det er ikke så lett å forklare hvorfor en softis kan være god nok motivasjon for meg til å komme meg ut en dag, mens noens bursdag ikke får meg ut døra en annen dag. Det gir ikke mening for meg engang, så hvordan kan noen andre forstå det? Uansett hvorfor det er sånn, så er det viktig for meg å få frem at det ikke er personlig mot noen. Hva som tilfeldigvis motiverer meg en spesiell dag, er ingen refleksjon av hva jeg føler for den eller den.

Gjennombruddet kom med den psykologen jeg brukte lengst. De to største problemene for meg var 1) at det var pinlig og tabu, og ingen andre hadde samme angsten (trodde jeg), og 2) at angsten var så triviell at den ikke var verdt å snakke om, den var liksom for dum til innrømmes. Psykologen klarte å overbevise meg om følgende: Er noe et problem for meg, så er det et problem verdt å snakke om. Da spiller det ingen rolle hvor enkelt det er for andre å gjøre det jeg sliter med, for psykiske utfordringer graderes ikke etter en skala.

Denne overbevisningen var forløsende for meg, og jeg turte endelig å fortelle mine nærmeste akkurat hva jeg hadde angst for. De hadde nok gjettet det meste likevel, tror jeg. Jeg tror det var i 2006 at jeg sparket skapdøra opp med et smell. Da var jeg admin på forumet til dyrenett.no, og det dukket opp en diskusjon rundt sjenert blære. Det var såpass nærliggende mitt problem, at jeg følte tiden var inne. Jeg fortalte min historie til 10 000 brukere, flere av dem hadde jeg møtt på ordentlig, og regnet som venner. Det var da min gode venninne Carina (som jeg faktisk ble kjent med det forumet et år tidligere) sa noe som jeg aldri glemmer: Din angst er den mest logiske jeg har vært borti. Den setningen har jeg klamret meg til siden den gangen, og Carina, hvis du leser dette, så skal du vite at det er det beste noen noen gang har sagt til meg. Det betydde, og betyr fortsatt, mer enn du aner. Tusen, tusen takk for at du forsto meg 🙂

Jeg kunne nok skrevet en hel masse til, om behandlere og medisiner, om IBS og hvordan det er å leve med, hvor viktig galgenhumor er, hvor heldig jeg er som har Marianne, som støtter og hjelper meg, samt små og store skritt jeg har tatt på veien, men jeg tror det får holde for denne gangen. Jeg vil avslutte med noe jeg er veldig stolt av. I påska var jeg nemlig tilbake i Drøbak for første gang siden jeg flyttet derfra for over 2 år siden. Riktignok var det halvveis under tvang, jeg MÅTTE til legen, men jeg velger å se bort fra akkurat den detaljen, for jeg klarte det uansett grunn. Og det gikk faktisk mye lettere enn jeg hadde våget å drømme om, både før og under turen. Kanskje jeg endelig kan se et lite lys i enden av tunnelen. Kanskje jeg faktisk kan oppleve å ikke være redd for å bokstavelig talt drite meg ut…

PS: Jeg svarer gjerne på spørsmål, hvis noen lurer på noe. Ingenting er for pinlig eller personlig 😉 Hvis noen vil kontakte meg privat, legg igjen en kommentar og be meg ta kontakt, så skal jeg sende en epost 🙂

 

Temaet for dagens innlegg kom kastet på meg da jeg fikk se denne artikkelen. Jeg ble mildt sagt provosert, for temaet dyr og borettslag/utleie har engasjert meg lenge.

Tatt på senga
Interessen for denne problemstillingen kom av nødvendighet, da vi i 2006 selv ble truet med utkastelse om vi ikke avlivet mesteparten av dyrene våre. Vi hadde da leid samme leilighet siden 1999, og vi hadde fire katter da vi flyttet inn, så vi fikk presisert i kontrakten at vi hadde lov til å ha katter. Etter hvert fikk vi flere burdyr, og kattegjengen hadde endret seg litt. Utleier var hele tiden klar over hva vi hadde av dyr, og vi opplevde få problemer i forhold til dette. Alt endret seg brått og uventet dagen etter vi hentet Will og Spike hos DOOA. Plutselig fikk vi et skriftlig krav i fanget.

Vi ble pålagt å få antall katter ned til tre, innen to uker. Det ble presisert at de to kattungene måtte sendes tilbake. Vi hadde jo hatt fire puser da vi flyttet inn, og forsto lite av dette kravet. Neste på listen var at «10 hamstere, 7 rotter og 2 kaniner» skulle avvikles. Vi hadde jo ikke kaniner engang, hadde aldri hatt det, og ante ikke hvor utleier tok dette fra.

Bitcha går til kamp
Fordi vi aldri hadde opplevd noen gnisninger i vårt forhold til utleier, og at han flere ganger hadde presisert at vi tok så fint vare på dyrene våre, kom dette som et stort sjokk. Marianne tar seg lett nær av ting, og fikk en skikkelig knekk den sommeren. Hun turte ikke å knytte seg til Will og Spike, hun var så redd for at vi ville bli tvunget til å gi dem fra oss. Jeg, derimot, blir skikkelig bitch i sånne situasjoner, og legger meg absolutt ikke ned og ruller rundt bare fordi noen ber meg om det. Snarere tvert i mot, jeg blir ekstremt trassig når noen forlanger og krever ting av meg. Er det urimelig og urettferdig i tillegg, får jeg blod på tann.

Fremfor å kunne kose meg med våre to nye små, ble jeg nødt til å bruke flere dager på research. Jeg søkte, leste og merket meg alt jeg kom over på nettet om dette temaet, og ble til slutt sittende med ganske stor kunnskap. Jeg fikk argumentene jeg trengte, og kunne vise til lov og dommer i Husleietvistutvalget (HTU) som talte til vår fordel. Det viktigste punktet vårt var nok at vi i kontrakten hadde fått det innfelt at vi hadde lov til å ha katter. Katter, i flertall, og uten antallsbegrensning. At utleier i 7 år stilletiende hadde godtatt de kattene vi hadde, ville også ødelegge ethvert forsøk på å tvinge oss til å kvitte oss med pusene. Hvis jeg tolket loven, og det jeg leste av bakgrunnsmateriale og uttalelser fra advokater, riktig, visste jeg at burdyrene vi hadde skulle være trygge. Ingen hadde noe med hva vi hadde inne i vår leilighet, så fremt det ikke var ulovlige ting som marihuana eller uregistrerte våpen.

Terapi i pels
Om så alt annet skulle feile, og vi måtte lene oss på lovtekstens krav til «gode grunner», hadde vi, og spesielt jeg, mye å skyte med. Som damen i dagen side2-artikkel, hadde jeg en helsemessig gevinst av å holde dyr, dog min var psykisk. Min angst (som jeg skal få skrevet om snart) arter seg sånn at jeg nesten ikke kommer meg ut. I mange år var jeg ikke ute av kommunen i det hele tatt, og det kunne gå uker mellom hver gang jeg var ute av døren. Det spesielle er, i følge de fleste jeg kjenner, at jeg fortsatt ikke har blitt deprimert, enda så isolert jeg har levd i så mange år. Jeg er hellig overbevist om at dyrene har en stor del av æren for dette. Det visste både legen og psykologen min, og begge ville stilt opp for dyrene våre. I tillegg har Marianne omtrent hele livet slitt med periodevis depresjon, og kunne også slått i bordet med erklæringer fra helsepersonell.

Helomvending
Alt dette skrev jeg i et svar til det skriftlige kravet vår utleier fremsatte. Jeg siterte lovverket og avgjørelser fra HTU, og presenterte en sterk sak. Samtidig forsøkte jeg å finne mulige kompromiss. Vi fikk tilbake brevet påskrevet: «Brevet i retur. Ikke behandlet, bortsett fra forslag til red. av dyrehold. Brevet bør trekkes i sin helhet.» Det gjorde vi ikke, men utleier må i ettertid ha skjønt han var på gyngende grunn, for varslede inspeksjoner «for å sjekke at avtalen er fulgt» ble aldri fulgt opp. Vi hørte rett og slett ikke noe mer om saken, og bodde i leiligheten i 5 år til.

Vi aner ikke hva som fikk utleier til å snu. Mulig de ikke forventet at vi skulle ta så kraftig til motmæle, eller at det faktisk fantes juridiske alibier for vår side. Vi er uansett veldig glade for at vi sto på våre rettigheter, og forholdt oss saklige. Alt av kontrakter og lovverk var på vår side, og vi hadde kjempet til siste slutt. Dyrene er utrolig viktig for oss, ikke bare som kjæledyr, men som terapi. Samme hvor svart humør man er i, må dyrene ha sitt, og de er verdensmestere i å løfte stemningen.

Litt vel påståelig
Damen med det håpløse borettslaget har jo hund. Styreleder i borettslaget «kan ikke se hvordan en hund kan ha noen helsegevinst.» Jeg kan fortelle henne at hun er helt på bærtur. Jeg er et utmerket eksempel på at hund kan betyr stor forskjell for helsen, om det så er snakk om fysisk eller psykisk helse. Nå har jo leger uttalte seg om denne konkrete saken, pluss at den personen det gjelder også forteller om hvor mye bedre hun føler seg. Det hadde jo for normalt oppegående mennesker vært godt nok, men denne styrelederen hevder altså å vite bedre.

Min reddende engel
For min del er det innvirkningen på mine psykiske problemer som er mest fremtredende, men det er ikke til å stikke under en stol at det også har sine fordeler for min fysiske helse. I mange vintre har jeg omtrent ikke hatt nesen utenfor døren. Angsten stopper meg fra å dra noen steder, og om vinteren er det liksom litt kjipt å bare sitte ute i hagen og blomstre for seg selv. Ergo, jeg blir inne, noe som har fått naboer til å tro jeg har vært alvorlig syk, eller har flyttet, mer enn en gang. Ayla forandret denne delen av livet mitt totalt. Jeg går turer, treffer folk, og synes også når det er snø og kaldt. Jeg kommer meg vekk hjemmefra, og klarer å skyve den verste angsten til side for Ayla sin skyld. Jeg har i alle år slitt med å finne noe som veier tyngre enn angsten, og ser jo ironien i at en 3 kilos «rotte» skulle bli min redning, men det har hun altså blitt. Det blir spennende å se hvor langt vi kommer oss fremover etter hvert. Litt sprekere blir jeg nå i hvertfall…

DSC_5389-2

Tenk om noen ville frata meg muligheten til øyeblikk som dette!

Min historie er langt fra unik. Det finnes utallige eksempler på at dyr at reddet folk fra skjebner langt verre enn min. Dyr er fantastisk medisin, og man har heldigvis blitt mer og mer klar over dette. Dyr blir brukt som terapi og selskap for eldre og funksjonshemmede. At det å ha et dyr å lene seg på øker livskvaliteten og bedrer helsen til både fysisk og psykisk syke, er bevist opp og i mente. Det er skammelig at folk som hater dyr skal hindre andre i å ha den gleden og de fordelene man får av å ha noen å ta vare på. Jeg vil gå så langt som til å kalle det et forsøk på å nekte medisinsk behandling. For Gerd er hunden Maja livsviktig, og en styreleder i et borettslag bør og skal ikke ha makt nok til å nekte Gerd den behandling hun trenger, og som fungerer.

Det er lov å bruke huet
Jeg må poengtere at jeg forstår at det finnes situasjoner der dyr rett og slett må vike. Bor man i oppgang, og noen er sterkt allergisk, da skal grunnene for å holde dyr være sterke. Så handler det vel litt om hvem som kom først. Er man allergisk, så kjøper man rett og slett ikke en leilighet om man vet det bor en hund ved siden av. Og vil man ha hund eller katt, så sjekker man hvem man får som naboer FØR man kjøper i borettslag.

Hensyn og kommunikasjon er stikkord
Vi dyreeiere har et stort ansvar her, og dessverre er det, som i fleste andre situasjoner, de dårlige som ødelegger for alle andre. Jeg støtter fullt ut borettslag som stiller krav til merking og regelmessig vaksinering, samt kastrering hos katter og drittplukking hos hunder. Hvis alle automatisk tok slike hensyn, og snakket med hverandre før situasjonen blir kritisk, ville mange krangler og trusler om utkastelse vært unngått.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker