Pusekatter

1 2 3 5
JOJO, 01.08.03 - 03.06.16

JOJO, 01.08.03 – 03.06.16

For andre gang på en uke har vi tatt farvel med et familiemedlem. Jojo har jo, som jeg har skrevet om før, slitt det siste året med forkalkninger i ryggen, men det har vi holdt i sjakk med depotmedisiner og fôr. Vi har dog sett at han ikke har eldes med stil, vi har skjønt at han ikke kom til å sette noen aldersrekord. Men de så lyst ut en stund. Vi fikk på han litt muskler igjen, han gikk opp 300 gram, og han virker mer komfortabel. Men for et par uker siden fikk han diaré. Det skjer jo innimellom, av ulike grunner, og bekymret oss ikke veldig der og da. Vi isolerte han i kjellerstua, ga han Zoolac, og fastet han litt før han fikk skånekost i form av torsk, blandet med elektrolyttløsning. Vi fant små spor av ferskt blod i avføringen, men det er ikke uvanlig ved diaré. Etter et par dager virket avføringen normal, og han fikk slippe ut av isolasjon.

Selv om han virket frisk i magen, var det et eller annet som ikke stemte helt. Han ville ikke spise tørrfôret sitt, ei heller to andre typer vi kjøpte og prøvde. Men det snodige var at han gjerne spiste Ozzy sin Metabolic. Våtfôr gikk ned på høykant. Noe var galt. I tillegg til at han ikke ville spise noe særlig, så var det dette «noe» som man bare føler uten å kunne forklare. Vi bestilte time til han, og der var han på torsdag. Der ble det funnet at han hadde tannsykdommen FORL i tre tenner + en knekt hjørnetann med blottlagt nerve, altså fire tenner som måtte ut. Dette forklarte spisevegringen. Verre var det at dyrlegen kjente fortykninger i tarmene, og mente dette meste sannsynlig måtte være kreft, men helt sikker kunne hun ikke være uten ultralyd. Den andre mulig forklaringen er inflammatorisk tarmsykdom. Begge sykdommene hadde krevd langvarig og hard behandling. Vi fant ut at det ikke var så viktig hvilke av sykdommene som var problemet for Jojo, det ville uansett være uaktuelt å behandle noen av dem. Vi bestilte derfor time for avlivning i går. Den siste natten ble han mye sykere. Han ville ikke spise, han hadde kraftig diaré og var veldig dehydrert. Jojo døde i mine armer 3/6-16 kl 16:15.

Kjære Jojo
Du var en spretten liten gutt, elsket å hoppe etter strå og pinner. Det var derfor du fikk navnet Jojo. Du har elsket å leke med pinner og strå ute helt til det siste. Du krevde ikke mye når det gjaldt leker, de aller beste var helt gratis. Og godt var det, for det var ikke mye igjen av ukepengene dine etter at vi stadig måtte erstatte ledninger du hadde spist opp. Vi kom ut av tellinga, men over 20 har det i hvert fall blitt.

Din forkjærlighet for ledninger var din dyreste uvane, men ikke din eneste. Før vi flyttet hit til Hølen for 4 1/2 år siden, var du en vanskelig katt å komme inn på. Du knyttet deg ikke til noen av oss, og kunne til tider være direkte ufyselig, både mot oss og mot dine kattesøsken. Du plaget Spike og Will da de var små, og de var redde for deg helt til nå. Du klorte og bet oss når vi koste med deg, selv om vi skjønte at det var din misforståtte måte å gi kjærtegn på. Jeg tror du aldri helt har forstått deg på andre skapninger, at du rett og slett slet med språk, både vårt, andre katters, og etter hvert Aylas. Du gjorde det vanskelig for oss å være glade i deg, men vi var det likevel. Du er familie, og vi lovet å ta vare på deg.

Etter at vi flyttet til Hølen skjedde det noe med deg. Du gikk fra å være 90% utrivelig og 10% godpus, til 90% godpus og 10% utrivelig. Du virket mer med, mer harmonisk, rett og slett lykkeligere. Kanskje slet du med noe tidligere som vi ikke så, eller kanskje du bare endelig fant ditt drømmested, din plass, her i verden. Vi vet ikke, men du ble en langt mer trivelig fyr. Endelig knyttet du deg til oss, spesielt Marianne, og vi så sider ved deg vi aldri så tidligere. Du så ut til å bry deg mer om dine søsken, og prøvde hardt å vise omtanke for dem. Vi så det. Dessverre hadde du ikke blitt bedre i språk, så du ble stadig misforstått, men vi så det. For noen, som Will og Spike, var det for sent å rette opp det du gjorde mot dem da de var små, men vi så at du prøvde.

Du var ikke blant de store tenkerne her i verden. Vi sa ofte at det var godt du var så dum som du var, for du skjønte aldri hvor dum du faktisk var. Dum og lykkelig, har vi kalt deg mange ganger. Kanskje ikke så snilt sagt, men jeg tror det var best slik, at du ikke skjønte. At du skortet litt i skolten ga oss jo noen artige minner. Som da du maste høl i huet på meg for å få meg til å åpne døra ut. Du vet, den med katteluka i. At verandadøra sto på vidt gap hadde gått deg hus forbi, selv om du kom inn den veien kort tid før. Nei, smart var du nok ikke, men du var lykkelig likevel.

Selv om du har irritert og ergret oss i mange år, og kostet oss mange penger i ledninger, så kommer vi til å savne deg. I dag morres tok jeg meg i å se etter deg på sofaen, før jeg husket at du ikke er her mer. Det har ikke vært kjedelig med deg i huset, på godt og vondt, og jeg tror ingen katt har fått følelsene til å rase slik som deg, igjen på godt og vondt. Du har satt dine spor i form av arr etter dine mildt sagt voldsomme kosestunder. Ikke bare hos oss, men også hos andre. Din onkel Stig er glad du ikke lykkes i forsøkene på å ødelegge familiejuvelene, og en venninne kalte deg sågar for «Kjøttkakepus», fordi du tok så hardt i når du koste deg. Alt dette er nå gode minner. At det i sin ting gjorde vondt, er ikke så viktig lenger. Nå husker vi intensjonen, den intense gleden du viste. Jeg vil også huske din evige barnslighet med pinner og strå ute, og de fantastiske grimasene du viste frem når du forsøkte å drepe pinnene. Akkurat det blir nok det første jeg tenker på når jeg hører navnet ditt.
Du var virkelig noe for deg selv, Jojo min, en fyr med store motsetninger, og vi elsket deg for den du var <3

Her er noen bilder som får frem minner i meg:

En meget sjelden anledning, hvor dronning Will åpenbart ikke har fått med seg hvem som ligger ved siden av henne.

En meget sjelden anledning, hvor dronning Will åpenbart ikke har fått med seg hvem som ligger ved siden av henne.

Hvite labber er ikke noe skjønnhetstriks, de må vaskes ofte.

Hvite labber er ikke noe skjønnhetstriks, de må vaskes ofte.

Pene blomsten :D

Pene blomsten 😀

ET vakkert øyeblikk, der Jojo prøver å blidgjøre Spike vise at han ikke lenger misliker lillebror.

Et vakkert øyeblikk, der Jojo prøver å blidgjøre Spike og vise at han ikke lenger misliker lillebror.

Et av de penere bildene som finnes av Jojo. På de fleste bilder ser han enten sleip, dum eller begge deler ut.

Et av de penere bildene som finnes av Jojo. På de fleste bilder ser han enten sleip, dum eller begge deler ut.

Slik jeg vil huske han best; med galskap i blikket på jakt etter en pinne <3

Slik jeg vil huske han best; med galskap i blikket på jakt etter en pinne <3

 

DSC_0273-2

TASSA, 02.10.99 – 29.05.16

Tassa har overlevd mye i sitt nesten 17-årige liv; 10 minusgrader som kattunge, påkjørsel med kraftig hjernerystelse, en meget kraftig og resistent urinveisinfeksjon, kronisk urinveisinfeksjon, og stadig sviktende nyrer, men nå mente kroppen hennes at det var nok. Antakelig sviktet nyrene helt, muligens dro det med seg andre organer også. Hun ble syk i går, etter å ikke ha spist på et døgn, og ble lagt inn på Anicura Jeløya med håp om at væskebehandling og litt næring skulle få henne over kneika. Prøver viste at nyrene var i elendig forfatning, men det har de jo vært en stund. På formiddagen i dag fikk vi telefon om at hun ikke var blitt bedre, og at de anbefalte at hun fikk slippe. Vi hadde mange rådslagninger med Stine og Stig, som Tassa jo bodde hos, i går, og var helt enige om hvor grensa skulle gå, så den anbefalingen fulgte vi. Tassa døde i dag, 29.05.16, klokka 12:00.

Kjæreste Tassemor
Helt siden den dagen du fant mamma’n min på en bussholdeplass i 10 minusgrader har du farget og berørt mange liv. Stine tok deg inn og gjemte deg i klesskapet sitt, og etter mange år hos oss, ble ringen sluttet; du var tilbake hos Stine. Der fant du, og forelsket deg, i Stig, og han ble, som alle andre, sjarmert i senk at din lille kropp med den store personligheten. Du har ergret og irritert oss, for all del, men mest av alt har det vært en ufattelig glede å ha deg i våre liv. Vi har moret oss over din ukuelige bestemthet, du gjorde aldri noe på måfå, og tok aldri et nei for et nei. Og vi har blitt stående fjetret gang på gang når du hadde dine raptuser høyt og lavt. At noe så smått, knappe 3 kg, kunne ha en så stor tilstedeværelse, sluttet aldri å forundre oss. Vi har hygget oss med samtaler med deg, for skravle, det kunne du. Vi har kost oss med din nærhet, som til tider har grenset til innpåslitenhet, men ingen klarte å bli sint på deg for det, vi måtte bare smile av hvor insisterende du var. Og vi har følt din omsorg og støtte i vanskelige situasjoner. Du var der for meg da jeg slet med panikkangst, du gned deg til beina mine for å la meg vite at jeg ikke var alene, og det hjalp meg veldig. Du har tatt i mot tårer fra både Stine, Stig og Marianne, og lyttet tålmodig når de har trengt noen å prate med.

Du har satt ditt poteavtrykk på mange menneskers tilværelse, også utenom oss fire du har bodd hos. Det var et eller annet med deg som gjorde at mange tok deg inn i hjertene sine. Kanskje det er rettere å si at du krevde din plass der, men jeg tror ingen har følt det som noen byrde. Jeg glemmer for eksempel aldri da min stefar Steinar tilbragte bursdagen min med å ligge flatt på badegulvet for å kose med deg, som lå under vasken. Eller de gangene mamma’n min overnattet hos Stine, og du vekket henne midt på natta fordi du var skravlesjuk.
En gang var du var borte for oss i 6 uker, og vi trodde vi hadde mistet deg for godt. Og så viste det seg at du bare hadde flyttet inn hos en alkoholisert og ensom mann nedi veien, en forkommen sjel som åpenbart trengte din omsorg. Selv etter at vi fikk hentet deg hjem igjen, tok vi med deg ned til denne mannen innimellom, slik at du kunne fortsette din jobb som støttekontakt. Da vi fikk ny nabo for mange år siden, en trivelig kar som hadde opplevd noe vondt, adopterte du han som din, og jeg tror i grunn ikke at han fikk noe valg. Men han trengte deg, og du forlangte å få hjelpe. Etter et års tid anså du din jobb for gjort, og overlot oppfølgingen til Doffen. Som du skjønner, kjære Tassa, så har du vært elsket, mye og av mange.

Selv om du ikke har bodd hos oss de siste tre årene, så har du alltid blitt telt med i vår familie, og heldigvis har du kunnet være på ferie hos oss to ganger de siste halve året. Den siste gangen var for bare 2 uker siden, og det kjennes godt å ha det minnet så nært nå. Deg, slik jeg har kjent deg i alle disse årene, pratsom og kosete, sta og omsorgsfull. Du har alltid vært ekstra spesiell for meg. Da du kom til oss, skjønte du ikke hvordan du skulle spise, så jeg måtte gi deg flaske og håndmate deg. Lenge lå du inntil meg om natten. Sånt blir det sterke og varige bånd av. Nå er båndet brutt, du har tatt ditt siste åndedrag. Og selv om vi har vendt oss til at du ikke er hos oss, så føles likevel verden tom og rar ut akkurat nå, den føles feil uten deg i den. Det kommer den nok til å gjøre en stund. Verst blir det nok likevel for Stine og Stig, men jeg håper de klarer å fokusere på hvor heldige de har vært, som fikk lov til å bo sammen med deg, og oppleve alt du hadde å by på. Du hadde vært den første til å trøste dem, og det er både godt og vondt å tenke på. Vi vil alle sammen savne deg noe helt enorm, og den kjærligheten vi både har følt for deg og fått igjen fra deg, blir vanskelig å matche. Du var et unikum, vår alles kjæreste Tassemor <3

Her er noen bilder fra Tassa sitt liv:

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Omsorgspusen passet også på de minste i familien.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg, hun filosoferte og tenkte alltid på noe, så det ut som for oss.

Tassa så aldri ut som om hun bare kikket tomt rundt seg. Hun hadde alltid et filosoferende blikk.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Da vi hadde 80-tallsfest tilbragte Tassa hele kvelden oppå gardinstanga. Full oversikt, men likevel uten å måtte forholde seg til alle folka.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Selv om hun vanligvis likte å sove trangt og mørkt, måtte hun demonstrere at hun ikke var redd for angrep. Ingen av undersåttene hadde våget det.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

Hun var aldri redd for blikkontakt, Tassemor, og hun kunne se langt inni sjelen. I hvert fall føltes det sånn.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

En dame med verdighet befinner seg ikke ofte i situasjoner hun ikke har kontroll på, men det skjedde noen få ganger i løpet av den tiden vi kjente henne. Dette er en av dem.

Det vakreste blomsten av dem alle <3

Det vakreste blomsten av dem alle <3

Når jeg forteller folk at vi har 9 katter og en hund, så får jeg ofte spørsmålet om hvordan vi gjør det i forhold til mat. Så det tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om nå.

Alle dyrene her i huset skal få den maten de trenger i forhold til alder, vekt og helse. For å få til det, kan vi ikke ha mat stående fremme. Vi kjører tre serveringer hver dag: Frokost, middag og kveldsmat. Akkurat når disse måltidene serveres varierer etter når vi står opp. Her i huset våkner vi jo ikke før leeeenge etter at fuglene har sluppet sin første morgenfjert, så frokosten kommer gjerne mellom kl 12 og kl 13. Middag serveres 18:30-19, eller kanskje litt over klokka sju. Og kveldsmaten settes stort frem mellom 12:30 og 1:00. Sånn cirka. Den som ikke er her når maten serveres, den må vente til neste måltid. Som jeg pleier å fortelle dem som kommer for sent: Dette er ikke noen restaurant, her nytter det ikke å komme og bestille.

Når måltidet så skal begynne, så går den av oss tobeinte som står for serveringen inn på kjøkkenet, og tar frem den første skåla. Det setter i gang det vi pleier å sammenligne med okseløpene i Pamplona; et helsikes spetakkel av trampende og mjauende katter, pluss ei bikkje som prøver å stoppe alle de andre fra å nå kjøkkenet. En skulle jo ikke tro at hele hurven hadde fått mat bare noen timer i forveien, de oppfører seg som om de er på sultedødens rand. Unntaket er Ozzy, som jo er gentlepus, og tar det hele med verdighet. Han er den eneste som har fattet at joda, han får servering selv om han ikke kommer kræsjende eller skliende opp på bordet, eller klager høylytt over somlingen vår.

Alle har sine faste plasser. Der havner de etter hvert når kappløpet inn på kjøkkenet er ferdig. Vi har også en nogenlunde fast rekkefølge for å sette frem skålene, slik at de tregeste får først, og de som bråker mest blir mer opptatt av maten enn å lage rabalder. Hele seansen tar som regel 10-15 minutter, avhengig av hvor mye Ophelia spiser. Hun er kjempetreig, og som regel sist ferdig.

Så hva spiser hver og en av disse grådige skapningene? Vel, det kan variere noe, ettersom noen blir matleie, eller behov endrer seg, men her er menyen på det nåværende tidspunktet.

Jojo

Jojo har sin plass på gulvet ved siden av kjøkkenbordet, og inntil vannskålene. Han får som regel mat først eller som nr 2, for han kan bruke lang tid på å spise, men det hender han er treig til å komme seg inn på kjøkkenet, og da får han så fort han kommer.
Jojo har forkalkninger i ryggen, og får derfor Hill’s j/d, som har mer olje for å hjelpe leddene. Han fungerer bra på dette fôret, men han er ganske lei av det etter å ha gått på det lenge, så han får gjerne et par biter med annen mat oppi skåla for å få han i gang med å spise.

Jojo - jd

Jojo på sin faste plass ved siden av vannfontena.

Ophelia

Bollemor har sin plass ved siden på gulvet ved siden av døra under vasken. Hun er stort sett den som spiser treigest, så hun får mat først eller som nr 2, avhengig av hvem av henne og Jojo som kommer først frem til måltidet.
Ophelia har det dyrlegen kaller nervøs blære, samt at hun har en lei tendens til å legge på seg. Heldigvis finnes det et fôr som passer midt i blinken for hennes problemer, så hun får Royal canin urinary S/O moderate calorie. Denne maten støtter blæra hennes, og har faktisk hjulpet veldig på det at hun tidligere tisset på seg eller småtisset når ting gikk på tverke for henne. I tillegg har den lavere kaloriinnhold, så hun holder vekta nede på et akseptabelt nivå.

Ophelia - urinary

Tenk at det nå finnes et fôr som støtter blæra, men samtidig er kalorifattig for en Bollemor med nervøs blære og pondus.

Will og Spike

Søskenparet følger hverandre helsemessig og vektmessig. De har nesten alltid gått på samme mat, og gjør det også nå. De har plasser ved siden av hverandre på gulvet, på den andre siden av kjøkkenbordet for der Jojo sitter og spiser. Spike er mataggressiv, og dæljer til Jojo foran hvert eneste måltid. Det hender han dæljer til en av de andre også. Will syter hele veien til plassen sin. Sammen står de for størsteparten av bråket rundt matserveringene. De får maten sin omtrent midt i rekka, som nr fire, fem, seks eller syv.
De har begge vektproblemer, og har vært på slankemat tidligere. De har fortsatt godt synlige mager, men vi har mer eller mindre gitt opp. De spiser faktisk ikke så mye, godt innenfor anbefalte fôrmengder, det er aktivitetsnivået det går på. For at de ikke skal gå mer opp i vekt spiser de nå Royal canin light weight care. Det funker etter målet, de har vært stabile i vekten lenge, selv om den er for høy. Vi har prøvd å begrense fôrinntaket hos dem begge, men Spike ble enda surere hele tiden, så det var ikke verdt det i lengden.

Will og Spike - light

Gode og runde, men stabile. For en bedre livskvalitet må det nesten bare være sånn for disse to.

Ozzy

Gentlepusen vår har sitt faste spisested på den venstre halvdelen av kjøkkenbordet. Han får som regel mat sist, for han er så høflig og beskjeden at han venter i gangen til alle andre har fått mat.
Ozzy sliter jo også med forkalkninger, og burde derfor gått på det samme fôret som Jojo. Men har er ganske overvektig, og det sliter mye på ryggen og hoftene hans. Vi prøver derfor å i hvert fall unngå at han går mer opp i vekt, og forhåpentligvis få han litt ned etter hvert. Derfor får han nå Hill’s metabolic. Det er et fôr som skal hjelpe på vektreduksjon, i tillegg til at det inneholder mer fiber for økt metthetsfølelse. Ozzy er den eneste vi akkurat nå måler opp mat til, 60 g per dag. Han har ikke gått på metabolic så lenge nå, og vi har ikke veid han på en stund, men vi har hatt god effekt av dette fôret på han tidligere.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Muffi

Fløffballen inntar sine måltider på kjøkkenbenken til høyre for komfyren. Der har hun god plass til å breie seg, hun har hele den benken for seg selv. Hun er en fokusert frøken når hun er sulten, og ser kun matskåla, noe som jevnlig fører til at hun tråkker utenfor benken og ramler ned i huet på en av de andre, som regel Will. Stort sett får hun maten sin nest sist.
Muffi er kresen i matveien. De som kjenner historien hennes vet at hun ikke kunne spise tørrfôr før hun var omtrent et år gammel. Da lærte hun å spise fôret som Will og Spike går på, altså Light. Det ble hun lei av for noen måneder siden, og nektet plent å spise. Etter å ha prøvd diverse alternativer, falt til slutt Acana Wild Prairie i smak. Hun fungerer greit på det, selv om hun ble litt rund i vinter, men det er jo normalt, og hun begynner å gå ned igjen nå.

Muffi - wild prairie

Muffi har en litt snodig sittestilling når hun spiser.

Copy og Nagini

Bestevenninnene spiser den samme maten. Nagini har sin plass på den lille benken ved siden av vasken, og får servering som en av de tre første, for hun maser over hele kjøkkenet til hun får maten sin. Copy spiser ved siden av Ozzy på kjøkkenbordet, og får mat et eller annet sted midt i utdelingen, eller helt sist. Hun er ganske beskjeden, så det kan ta litt tid før hun kommer seg inn på kjøkkenet.
Som to unge damer i sin beste alder, kastrerte sådan, er det helt naturlig at de får Royal canin Neutered young female. Logisk nok er fôret tilpasset kastrerte hunnkatter, og skal minske sjansen for urinsteiner, som er noe kastrater har en høyere forekomst av enn intakte puser. Dette er altså basisfôret deres. Tidligere har vi også blandet inn litt Hill’s Vet Essentials, men det har vært vanskelig å få tak i. Nå er det tilbake i butikken, og snart tilbake i frøkenmaten også. Det har sine egenskaper, men vi bruker det først og fremst fordi det har så store biter at de ikke kan svelges hele.

Copy og Nagini - NYF +ess

Nagini ligger og spiser, snåle dyret.

Ayla

Så var det Loppa da. Hun har sin plass på gulvet (naturligvis), foran kjøkkenbordet. Til frokost får hun mat etter at alle kattene har spist ferdig, for hun står som regel opp i løpet av deres frokost, og må ut på do før hun får sin. Til middag og kvelds får hun aller sist, og er ferdig først. Når hun er ferdig må hun gå ut av kjøkkenet til kattene er ferdig, for hun prøver å jage dem bort så hun kan stjele.
Til frokost får Ayla «hele» 30 g Vom & Hundemat Taste med kylling. Tidligere fikk hun V&H Digestive, som inneholder ris, og dermed mer kalorier, men siden hun også sliter med å holde vekten nede, så byttet vi. I vommen blander vi V&H selolje. Til middag og kveldsmat får hun 13 g Hill’s Metabolic mini per måltid. Det er tilsvarende fôret som Ozzy får; færre kalorier og større metthetsfølelse.
Det dietten Ayla nå får har fungert kjempefint, og hun gikk ned fra 3,7 kg til så vidt over 3,3 kg, noe som er en helt fin vekt for henne.

Ayla er husets kjappeste eter.

Ayla er husets kjappeste eter.

Lynx

Dette kunne vært et helt innlegg for seg selv, for Lynx og mat kan fort bli en lang historie, så derfor kommer han helt til slutt. Han spiser på kjøkkenbenken, nærmere bestemt på venstre side av komfyren, og får stort sett servering som nummer fire, eller der omkring. Han har sin helt spesielle matskål, en Sureflap pet feeder. Den er laget slik at den leser microchipper, og åpner seg kun for den eller de katten(e) som er registrert i materens minne. I motsetning til alle andre i huset, så sliter vi med å holde vekta Lynx. I en periode var han sykelig undervektig på bare 3,2 kg, noe som veldig lite når han har matchvekt på omtrent 4 kg. Vi kjøpte den spesielle matskåla for at Lynx skulle kunne spise når han ville, men selvfølgelig var det et hår i suppa. Av en eller annen snål grunn så virker ikke Lynx sin chip som den skal, den åpner verken katteluker eller matskåla for han. Han blir registrert (og chip-lesere finner chippen hans), de åpner seg bare ikke. Etter mye frem og tilbake med supporten til Sureflap, står vi igjen med en mulig løsning: Bytte ut chippen hans. Om vi gjør det? Vel, vi har ikke helt bestemt oss, men vi ender nok med å måtte.

Som nevnt, Lynx har slitt med å holde vekten oppe. Han spiser som en gamp, men lite blir sittende på han. Han får dermed mer mat enn de andre, og oftere. I tillegg får han flere typer å velge mellom, slik at han spiser mest mulig hver gang. Han får det samme som Nagini og Copy, altså Neutered young female. Det fôret finnes også for gutter, men det inneholder litt færre kalorier, så derfor får Stælken det for jenter. Han vil også få Vet Essentials når vi får det i hus igjen. I tillegg får han det Acana-fôret som Muffi spiser, og Acana Pacifica. Og når Ayla får sin frokost, får han litt av hennes Vom & Hundemat som dessert. Selv om vi deler pølsene i to, blir det for mye til at Ayla klarer å spise det opp før det ikke kan brukes lenger, så da bidrar Lynx gjerne til å hindre kasting av mat.
(Pacifica får forøvrig de fleste andre litt av innimellom også, for å få litt variasjon.)

Matcoctail til husets tynneste.

Matcoctail til husets tynneste.

Dette er slik dyrene spiser her per dags dato. Brått endrer noe seg, men det er en kabal som skal gå opp uansett. Etter å ha praktisert dette 3-måltidsssystemet i snart fire år, går det meste nå helt av selv selv, både for oss og for dyrene. Og det fungerer fint for alle parter. Vel, bortsett fra for de av kattene som er beslektet med hobbitter, da, og helst så at de fikk 4 frokoster, 3 lunsjer, 5 retters middag, 2 kveldsmat og nattmat + 37 mellommåltider 😀

Kjæreste, godeste, og snilleste Ozzy har altså bursdag i dag. Han tar det hele med sin vanlige stoiske ro. Få ting vipper han av pinnen, og bursdager er ikke blant dem. Vi, derimot, synes det er stor stas. På grunn av alt det vonde han var gjennom på nyåret, så var vi slett ikke sikre på at han ville leve til denne bursdagen. Faktisk var vi ganske sikre på at han ikke ville det. Derfor er det ekstra deilig med akkurat denne bursdagen.

oz02-3

Gratulerer så mye med dagen, gutten mi. Vi er veldig glade i deg, du er en ekte gentlepus <3

(historien om hvorfor Brumm ikke bor hos oss kan leses HER)

Jeg heter Bestefar Brumm og jeg er av rasen ”sovende crème matvrak”.

brummblogg01

Jeg har hatt noen harde år i livet, men nå bor jeg i verdens beste hjem. Jeg har egen matskål, eget høydeslott, egen sofa og egne folk som tar godt vare på meg. Jeg er veldig, veldig glad i mat, leking, soving, greing og kos. Jeg bruker mitt nye liv som pusesønnen til Stine og Stig til minst mulig. Dagene går i å sove på høydeslottet, ta meg en matbit, gå en liten tur ut for å sjekke poteboka, gå inn for å gå på do, ta meg en matbit til, drikke litt, sove på sofaen, spise litt til, spille litt fotball, gå ut litt mer, spise igjen, sove mer….ja som sagt: daga’n går og jeg nyyyyyyter livet akkurat sånn som en ”creme matvrak” skal gjøre 🙂

brummblogg02

Spisestilen er det ingenting å utsette på 😛

Jeg bor også sammen med to andre pelssaker som jeg har et litt opp og ned forhold til. Det kommer litt an på dagen dems.

Tassa er en raring. Noen dager så er det greit hvis jeg snuser på henne, mens andre dager så blir hun kjempehissig bare jeg ser på henne. Er ikke så lett å forstå seg på disse gamle kjerringene. Jeg har fått med meg at hun er sjefen i huset og at hun hyler og skriker masse, tror hun prøver å fortelle oss noe, men jeg orker ikke høre på sånn hyling jeg så jeg bare går å legger meg.

brummblogg05

Denne leken fikk jeg av tantene i Hølen til jul, og den er jeg veldig glad i. Den minner meg om hvor jeg kom fra, og er en god trøst når det stormer litt rundt meg.

Brasco er heller ikke lett å forstå seg på. Noen dager så kommer han bort til meg og gir meg nesekos og vasker meg i fjeset, mens andre dager så hopper han på meg og biter og klorer. Folka jeg bor sammen med sier at Brasco sliter litt med selvtilliten sin og at det er derfor han av og til angriper meg. De sier at han er usikker og tror han er sjefspus, og han tror kanskje han må kjempe om plassen sin. Jeg har prøvd å si til han at han ikke trenger det, men han hører ikke. Jeg er litt redd han innimellom må jeg innrømme, men da hopper jeg bare opp til høydeslottet mitt, der lar han meg være i fred.

brummblogg07

Må jo si jeg kler dette høydeslottet eksepsjonelt godt, da 😀

Folka Stine og Stig er fantastiske folk. Jeg er ikke akkurat den mest bøllete gutten, men uansett hvordan jeg oppfører meg, hvor mye jeg prater eller hva jeg gjør så får jeg alltid skryt og kos, uansett tidspunkt på døgnet. De blir aldri sinte de og det synes jeg er kjempekoselig 🙂 Jeg har fått høre fra andre at jeg kanskje er litt bortskjemt, men når de sier det til meg så ser jeg på dem og begynner å purre også får jeg masse kos og klem og nuss fra de.

brummblogg03

Jeg kan ikke klage på servicen her i huset, når folka stiller opp med børsten selv utendørs.

De første månedene jeg bodde her så fikk jeg namnammat hele tiden. Jeg brukte litt sjarmisfjeset mitt og smisket innpå, spesielt Stig når jeg ville ha noe godt, men etter at vi var hos en sånn dyrlege i fjor så ble det plutselig bråstopp. Jeg tror kanskje det har noe med hva hun dyrlegedamen skrev i journalen min: ”Bestefar har orm og er overvektig.”  Selvfølgelig har jeg blitt overvektig når jeg endelig kan kooose meg på en sofa og leke sofagris. Hva forventer du liksom?

brummblogg06

Ahh, den børsten, altså!

Tja, det er egentlig ikke så mye mer å si… Jeg elsker livet mitt og jeg får akkurat det jeg trenger: Mat, soveplass og masse, masse, masse kos og oppmerksomhet 🙂 Jeg bare altså sååå heldig jeg!

brummblogg04

TGIF – Thank God It’s Friday. Dette kaller folka for fredagsstillingen min, for selvfølgelig vet jeg når det er fredag. Det er da servicefolket er mere hjemme – duh!

Masse purr fra Bestefar Brumm 🙂

(Tusen takk til lillesøster Stine, som hjalp Brumm å skrive, og for bildene. Den største takken, fra både oss og Brumm selv (og jeg tipper også Stine), går likevel til Stig, som først hadde sagt nei til Brumm, men som snudde da Brumm trengte det som mest. Nå har heldigvis Brumm fått det hjemmet han fortjener, etter å ha blitt sviktet og forlatt, og gått mange omveier. Nå er han elsket av mamma’n og pappa’n sin, to tanter i Hølen, og mange andre, som stadig får oppleve hvilken utrolig katt han er. Lene)

Torsdag ble en travel dag for Marianne. Både Ophelia og Ozzy skulle til dyrlegen, men selvfølgelig ikke samme dyrlegen. Ikke i samme fylke en gang. Ophelia skulle til Moss dyreklinikk og trekke en knekt hjørnetann, og Ozzy skulle til Logreklinikken på Nordre Frogn, nesten ute på Nesodden, for oppfølgingsbehandling med laser. Godt kjerringa er profesjonell sjåfør, og godt trent i logistikk 😛

Først skulle altså Ophelia avgårde. På 1. påskedag badet vi henne fordi hun hadde så fet pels, noe hun pleier å få på våren. Etter badingen tørket hun seg ikke, og resultatet ble at all pelsen på den bakre halvdelen av kroppen hennes klumpet seg, så ille at det var nesten en sammenhengende klump. Det var det verste vi noen gang hadde sett, og vi trodde det ikke var mulig at en korthåret katt kunne få så kraftige pelstover. I tillegg datt pelsen av i store dotter. Det med pelsavfall har skjedd en gang tidligere med Ophelia, og da viste det seg at hun var kraftig forstoppet. Da endte det med tarmskylling.

Pakket og klar for tur til Moss

Pakket og klar for tur til Moss

På grunn av den tidligere erfaringen, isolerte vi frøkna i kjellerstuen, slik at vi kunne følge med på avføringen. Den kom ikke, så da ga vi henne flytende parafin i håp om å smøre tarmene. Da kom det litt, hardt og mørkt, men vi fikk likevel en hastetime hos dyrlegen til henne første dag etter påske. Hos dyrlegen kom det mer, det som hadde kommet hjemme var tydeligvis en propp. Dyrlegen var ganske satt ut av det store pelsavfallet og de enorme knutene. Da hun kikke inn i munnen på Ophelia, så hun at en hjørnetann hadde knekt slik at nerven var blottlagt. En gang tidligere hadde dyrlegen opplevd at en vond tann hadde resultert i manglende pelsstell, så det, sammen med forstoppelsen, ble den mest sannsynlige forklaringen på pelsen som ramlet av. Etter at to dyrpleiere brukte én time på å gre ut knutene i pelsen, og vi hadde blitt 5000,- fattigere etter alle prøvene, ble en time satt opp for å operere ut den vonde tannen. Den timen var for en uke siden, men dyrlegen ble syk, og ny time ble altså torsdag.

Da Ophelia var levert hos Moss dyreklinikk, fortet Marianne seg hjem igjen for å plukke opp Ozzy. Han har jo tidligere vært hos kiropraktor for ryggproblemene sine, og nå var det altså på tide med en oppfølging. Ozzy liker ikke å kjøre bil, og klaget sin nød store deler av veien. Vel fremme ble han undersøkt grundig av veterinær / kiropraktor Kristin Halle og en assistent:

Ozzy var langt fra like stiv i ryggmusklene som han var før den første timen han hadde hos Kristin, men litt muskelknuter var det der. Det visste vi jo, for vi fikk hjemmelekse sist, og har massert han lett hver dag. Vi har merket at han reagerer på et visst punkt, som nå har vært et annet punkt enn tidligere. Altså har knutene ikke kommet tilbake der det var verst tidligere, og vi håper jo at den siste laserbehandlingen har løsnet opp det som var verst nå. Og at vi klarer å holde unna forverring med fortsatt massasje. Men først, laser, og det er tydeligvis vonde saker:

Selv om dr. Kristin gjorde han vondt, både da hun undersøkte han, og med laser, så må Ozzy ha skjønt på et vis at hun prøvde å hjelpe han. Takknemligheten han viste henne etter den første behandlingen, gjentok han nå. Det er helt tydelig at disse to har blitt veldig glade i hverandre på kort tid:

Etter den første behandlingen merket vi stor forskjell på Ozzy allerede samme dag. Forandringen har ikke vært like tydelig denne gangen, og det tar vi som et godt tegn. Han koser seg ute når sola titter frem, og han har fortsatt stor lyst og nysgjerrighet til å vandre ute. Vi begynner å bli smått optimistiske med tanke på fremtiden hans, selv om vi fortsatt er veldig usikre på hvor lenge dette kan gå. Den største faren nå er jo de indre organene hans, fordi han fortsatt får smertestillende annenhver dag. Men vi tar en dag om gangen, og nyter å ha han enn så lenge. Godklumpen <3

Etter å ha vært hjemom med mr. Gentlepus, bar det ned til Moss igjen med Marianne for å hente en nyoperert Ophelia. Tanntrekkingen hadde gått fint, men damen selv var rimelig groggy da hun kom hjem. Marianne hadde fått med smertestillende som Ophelia skulle få med en gang, og så etter 7 timer. Bare minutter etter den først dosen, kastet pus opp igjen hele greia. Ikke bra, spesielt med tanke på at hun fortsatt var nesten bevisstløs, og vi var redde for at hun ikke skulle få opp og ut alt sammen. Det gikk heldigvis bra, men det ble en telefon tilbake til dyrlegen. Hun var helt enig i at Ophelia nok reagerte dårlig på medisinen, og vi måtte derfor droppe å gi resten.

Nyoperert og særdeles sjaber

Nyoperert og særdeles sjaber

Nå går Ophelia på antibiotika, og det har ikke vært bare-bare. På grunn av forhistorien hennes, så vil vi unngå å holde henne fast så langt det går. Den første kvelden sprakk den planen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få i henne tabletter pakket inn i leverpostei, men nyoperert og med vondt i munnen, så ville hun ikke høre snakk om verken piller eller leverpostei. Da måtte vi bite i det sure eplet, og tvinge det i henne, med det resultat at hun beit pekefinger’n min med alt hun hadde i de tennene hun hadde igjen. Bedre ble det ikke i går morres. Da stakk hun under sofaen, og ble der til langt ut på ettermiddagen, da vi til slutt fikk lurt henne ut. Big mistake, for vi hadde ikke husket å lukke katteluka. Ophelia har bare vært ute en eneste gang hittil i år, og pleier aldri å stikke ut når hun er redd, så det ramlet oss rett og slett ikke inn at hun kunne finne på å løpe ut. Men det var selvsagt akkurat det hun gjorde, mens jeg sto med finger’n på knappen for å låse luka for utgående trafikk.

Ute gjemte hun seg under verandaen, hvor det er umulig for oss å komme til, frem til over midnatt. Da jeg tok med Ayla ut for å tisse halv ett, satt hun heldigvis i åpent lende, og jeg klarte å lokke henne inn til slutt. Med litt lirking fikk jeg også i henne antibiotikaen, men hun ville fortsatt ikke spise. I dag morres smattet hun i seg leverposteiklumpen med tablettene helt på egenhånd, og hun har spist bittelitt våtfôr i to omganger. Nå blir det spennende å se om vi får tablettene inn uten drama i kveld og dagene fremover, og så håper vi at hun får matlysten tilbake for fullt.

Vårt eneste ekte søskenpar, Will og Spike, rundet 10 år i går! Whoohoo 😀

DSCF1979-2DSCF1695-2

Ikke verst, det, for en diva av ypperste klasse og en enkel sofapotet. Som seg hør og bør med 10 årsdager, så ble også denne feiret med brask og bram. Dvs. masse god mat og partylek. Slik vi alltid feirer store dager i Steiro zoo.

Bursdagen ble feiret på lørdag, med oppfølging på søndag, da alle var for mette for noe annet enn snorking etter servering. Tradisjon tro, så satte vi frem alt for mye mat, etter prinsippet «det må være nok til alle av alt». Konsekvensen av det prinsippet er naturligvis at bursdagsmåltidet som regel varer i et døgn. Meny for dagen var:

  • Torsk
  • Laks
  • Tunfisk på boks
  • Kokt kylling
  • Leverpostei
  • Makrell i tomat
  • Friskies Gold laksepaté
  • Whiskas våtfôr med lam
  • Whiskas våtfôr med kylling
  • Bestevenn våtfôr med oksekjøtt (det eneste Muffi spiser av sånt)
  • Whiskas kattemelk

Alt ble laget ferdig og puttet i skåler før hordene ble sluppet inn på kjøkkenet. Og så var det bare å fråtse i vei.

DSC_8068-2 DSC_8054-2

DSC_8048-2 DSC_8052-2 DSC_8079-2 DSC_8083-2

Ayla fikk litt godmat i en skål, og måtte tilbringe resten av måltidet på armen til de tobeinte gjestene, Vibeke, tante Stine, og her hos onkel Stig. Gitt fri tilgang på all maten, hadde hun sprukket.

Ayla fikk litt godmat i en skål, og måtte tilbringe resten av måltidet på armen til de tobeinte gjestene, Vibeke, tante Stine, og her hos onkel Stig. Gitt fri tilgang på all maten, hadde hun sprukket.

Etter maten skulle det altså vært partylek, men det måtte utsettes til dagen etter, fordi både bursdagspuser og resten av de firbeinte gjestene (minus Ayla) sov. På søndag ble det rus og moro med catnip (kattemynte) på kjøkkengulvet. Vi helte bare en generøs mengde med tørket catnip på gulvet, og lot de som måtte ha lyst komme i feststemning. Først hovedpusene selv:

DSC_8091-2

Will var sånn måtelig interessert. Hun slikka litt rundt på det grønne greiene, men ellers furta hun fordi broren tok opp hele gulvet.

DSC_8117-2

Tørka catnip bare MÅ rulles i.

DSC_8123-2

Når man har rullet seg godt inn, må gulvet slikkes for det som måtte være igjen.

Da bursdagsbarna hadde rusa seg ferdige, satte vi opp døra slik at også andre kunne få more seg. Copy og Lynx er aldri vonde å be:

DSC_8150-2

Copy blir alltid så forvirret over kroppsdelene sine når hun er høy på catnip.

DSC_8181-2

Lynx slet visst litt med å fokusere

DSC_8161-2

Er ikke skikkelig fest uten en slåsskamp 😀

Vi håper alle var fornøyde med feiringen. Vi gratulerer dere begge to, våre to 10-åringer. Vi er veldig, veldig glade i dere, med alle deres særheter, og håper inderlig vi får muligheten til å lage kalas på 15 årsdagen deres også <3

Da jeg begynte å lese meg opp på mine favorittblogger igjen, kom jeg over noe veldig glupt. Noe jeg burde ha tenkt på for lenge siden, og i grunn er litt flau for å ikke ha gjort. Kjersti, som har den sjarmerende og koselige bloggen Pilaris og verdens skjønneste pelsdott, hadde kjøpt seg nytt kamera. En lite og nett et, som var enkelt å ha med seg på tur. Da ble jeg lettere oppgitt, for det sto plutselig krystallklart for meg at hovedgrunnen til at jeg tar så lite bilder, og dermed mistet motivasjonen til å blogge, var at det var et ork å slepe rundt på det digre speilreflekskameraet. For stort ork, så det ble liksom aldri noen bilder. Eureka! Det var jo et kompaktkamera jeg manglet. Og siden Kjersti virket fornøyd med sitt, og det også hadde gjort det godt på tester, gikk jeg like godt inn og bestilte samme kamera. Altså dette.

olympus_tg_850

Må si jeg er imponert over hurtigheten til Japan foto, der er det ikke noe somling. Jeg bestilte kameraet natt til tirsdag i forrige uke, og torsdag hadde jeg det i labbene. Jeg brukte kvelden på å lade opp kameraet, og å lese manualen. Jammen har det skjedd litt siden sist jeg hadde et kompaktkamera. Nå skal det sies at det kameraet brukte film, da…

Fredag koste jeg meg med å teste ut de ulike funksjonene på noen tilfeldig modeller på verandaen. Noen mener sikkert at det ikke er nok finesser i et slikt kamera, men for meg var dette en ny verden. Jeg er vant til å knipse, og så redigere og leke meg i Photoshop. Nå kan jeg plutselig se effekten med en gang, og det var gøy å prøve ulike «kunst-filtre», eller hva jeg nå skal kalle dem. Jeg synes selv at mange av bildene ble skikkelig kule. Selv om kanskje motivet var litt ute av fokus, eller komposisjonen kanskje ikke var spesielt gjennomtenkt (les: ikke i det hele tatt), så var det noe som grep meg likevel. Derfor har jeg lyst til å vise frem de aller første forsøkene med litt av hva dette kameraet har å by på. Helt uten å bearbeide bildene, de har aldri besøkt Photoshop, altså. De er ikke engang beskjært.

Pin hole
«Uttrykker tunneleffekten som du får med et gammeldags kamera ved å redusere det omgivende klarheten.»

Her liker jeg at Muffi blir nesten borte, slik at jeg ser bare konturene av øyet, og litt highlights i pelsen enkelte steder.

Vet ikke helt hva jeg synes om denne effekten. Alle andre bilder jeg tok med den ble ubrukelig mørke. I noen tilfeller kan det bli kult, men i de fleste tilfeller blir det bare kjedelig og dystert.

Pop art
«Forbedrer fargen og atmosfæren til et bilde slik at det blir lysere og mer levende.»

Sterke farger, og en litt småsur bikkje. Synes kontrasten mellom de ble litt stilig.

En potensielt bra effekt, men en av de som er enklest å gjøre selv i Photoshop, ved å øke kontrasten og fargemetningen. Derfor er det nok ikke en jeg kommer til å bruke ofte.

Soft focus
«Uttrykker et eterisk atmosfære med et mykt uttrykk og gjør et bilde drømmeaktig.»

Drømmehunden min <3

 

Dette synes jeg ble helt nydelig. Elsker blikket til Muffi, og med det ufokserte rundt, og med sola i nakken, ser hun jo rent engleaktig ut.

Dette er en effekt jeg virkelig liker. Jeg har slitt med å skape et slikt uttrykk i Photoshop, jeg får ikke til det drømmeaktige, så jeg digger at jeg nå har det innebygget.

Dramatic tone
«Uttrykker den lokale kontrasten til et bilde, og gir et bilde der forskjellen i ly og mørke utheves.»

Selv om fjeset til Jojo ble litt borte, så likte jeg det litt hverdagslige over bildet.

 

Copy er ute av fokus her, men jeg synes ikke det gjør noe. Det gi henne et mykt uttrykk når det rundt har høye kontraster.

 

Dette ble det veldig kule linjer på, synes jeg sjøl. Bare synd med det bærnettet fra i fjor som ødelegger.

 

Dette var det bildet jeg likte best av alle, uansett effekt. Det er et eller annet med blikket til Muffi, og lyset og skyggene i trærne og snøen.

Dette var den effekten jeg likte best. Jeg digger dynamikken bildene får, og selv i utgangspunktet litt dårlige bilder, får en annen dimensjon som gjør dem flotte likevel.

Konklusjon (foreløpig)
Jeg synes kameraet klarte seg fint med disse funksjonene. Jeg ble imponert over hvor kjapt det fokuserte på kort hold. Da jeg tok det drømmeaktige bildet av Muffi, snudde hun seg omtrent i det øyeblikket jeg trykket knappen inn. Likevel er det så perfekt i fokus at man kan telle hårene på nesa hennes.
Jeg har testet en del av de normale valgene også, som det er en haug av, alt fra portrett og landskap, til fyrverkeri og undervannsfotografering. Jeg sliter fortsatt med å velge riktig oppsett, men synes utendørsbildene har blitt bedre enn innendørsbildene. Og det kan jeg i grunn leve med. Det var jo for å ta bilder ute jeg kjøpte kameraet, hjemme kan jeg jo fortsatt bruke speilrefleksen.

Nå har ikke jeg en eneste religiøs celle i hele kroppen, men jeg vet jo at påska har med oppstandelse å gjøre. Kan ikke tenke meg en bedre og mer passende historie å avslutte oppdateringsrunden med, enn den mest utrolig opplevelsen vi har med en katt i hovedrollen.

Dramaet rundt vår leieboerpus Oliver ville liksom ingen ende ta. I en kommentar til dette innlegget skriver jeg helt nederst at han hadde vært borte siden søndag 27/4-2014, men at vi ikke var så bekymra. I etterpåklokskapens tegn burde vi ha vært det. Vi så han et par ganger etter jeg skrev den kommentaren, men den ene gangen turte han ikke å komme frem fra busken han satt under, og den andre gangen var han på vei inn, men dundra rett i Lynx da han hoppa opp på trappa. Lynx skvatt, og dro til Olli, som stakk til skogs, og det var det siste vi så til han på ei lang stund.

Da vi ikke hadde sett gutten på enda flere dager, begynte vi å bli virkelig urolige for at noe alvorlig hadde skjedd han. Vi leita rundt i skogen rundt her, prøvde til og med å få Ayla til å snuse rundt, men innerst inne visste vi jo at om en katt ikke vil bli funnet, så finner man den rett og slett ikke.
Vi begynte å forme våre teorier om hva som kunne ha skjedd. Marianne mente at han kunne ha begynte å vandre mot sitt gamle hjem i Bærum, og sin egentlige matmor Helene, men jeg tvilte på det. Jeg var mer bekymra for grevling og rev. Vi var begge skjønte enige om at om han var i live og på frifot, så ville han aldri tørre å oppsøke folk for å finne mat. Ergo, han måtte klare seg selv.

Det var helt grusomt å måtte fortelle Helene at Oliver var savnet. Vi drøyde i det lengste, men måtte til slutt bite i det sure eplet. Snilleste Helene var veldig forståelsesfull, og visste jo at det hadde vært en mulighet, en risiko vi måtte ta på et tidspunkt. Vi følte oss likevel pil råtne, som hadde klart å miste katten hennes.
Utover sommeren ble vi mer og mer sikre på at han måtte være død. Det var jo forferdelig varmt i den sommeren, så hvor skulle gutten finne vann? Nei, troa forsvant raskt, og til slutt aksepterte vel både vi og Helene at han var borte for godt.

Så skjedde det som gjør dette til en fantastisk gledelig historie. På kvelden den 6. november 2014, mens Marianne laga middag (husker faktisk ennå at det var hjemmelagde burgere), klikka jeg meg inn på FB-gruppa for folk i Hølen, og der lyste dette mot meg:

Oliver1

Bilde fra FB – tatt av SA

Jeg skvatt så jeg nesten ramla av stolen min. Den katten var stygglik Oliver, men det var jo for godt til å være sant. Han hadde jo vært savnet i et halvt år, gjennom tørke og det som er. Likevel, det var noe veldig kjent med det vaktsomme blikket. Jeg ropte på Marianne, og ba henne om å komme. NÅ! Men maten da, svarte hun. NÅ!, gjentok jeg. Burgere fikk bare være burgere, jeg kunne bare ikke vente. Marianne kom halsende inn på kontoret mitt, og jeg bare peka på skjermen. Jeg husker ikke hva som ble sagt mellom oss der og da, men det gikk vel mye i «kan det virkelig være?» og den stilen der. Vi fikk i hvertfall i oss maten, mens vi diskuterte videre. Jeg hadde en merkelig følelse, husker jeg, en sånn hvor det prikker i hårrøttene, for det er for utrolig, men det MÅ jo være han. Turte likevel ikke helt å tro, ikke 100%. Vel er jeg optimist av natur, men det får da være måte på, fortalte jeg meg selv.

Så fort vi var ferdig med maten, satte vi oss til for å studere bildene nærmere. Vi sammenligna dem med bilder vi hadde av Oliver, kikka på detaljer i mønsteret, og kom frem til at om det ikke var han, så måtte det være en tvillingbror. Turte dog fortsatt ikke å tro helt.
Dagen etter ringte Marianne og snakket med hun som hadde lagt bildene ut på Facebook, SA. Hun fortalte at han var så sulten at han stjal mat på fuglebrettet hennes. Hun hadde prøvd å lokke han, men han var så skvetten at han stakk så fort hun rørte på seg. Hun hadde begynt å sette ut mat til han, for selv om hun ikke hadde katt selv, så var hun veldig glad i puser, og skjønte at han led. Hun skulle fortsette å prøve å lokke han inn til seg. Hvis ikke det gikk, måtte vi gå drastisk til verks, og bruke Mariannes hjemmebygde fangstkasse. SA skulle ringe når hun så han igjen.

Senere samme dag fikk jeg tak i Helene på chatten til FB. Jeg sendte henne bildene, og hun var helt sikker på at det måtte være han. I mellomtiden hadde vi funnet ut at katten uansett måtte fanges, for når en katt går så langt som til å spise fuglefrø, da er den sulten. Den trengte hjelp. Om det viste seg å ikke være Oliver, så måtte vi finne ut om den hadde en eier. Det var veldig beleilig at vi kort tid før dette hadde kjøpt oss egen chip-leser.

Dagene gikk, og vi hadde mer eller mindre innfunnet oss med at vi måtte ty til fangstkassa. Vi prøvde å finne et passende tidspunkt å sette opp kassa, og hvordan vi skulle ordne det rent praktiske. Heldigvis ble vi spart for den løsningen, for på ettermiddagen den 12. november ringte SA og sa at han nå var inne i stua hennes. Vi heiv bur, godbiter og chip-leser i bilen, og kjørte av gårde. Det var ikke så langt, en kilometer eller så i luftlinje herfra, gjennom skog, over jorder og gamle E6. I løpet av den korte turen begynte sommerfulgene å holde raveparty i magen min. Jeg var så spent som jeg sjelden har vært. Kunne det virkelig være mulig at når vi så kom hjem igjen, så hadde vi Oliver med oss?

Vi ringte på døren, og klarte å samle nok manerer i all spenningen til å hilse pent på SA, som viste seg å være verdens triveligste dame. Katten hadde gjemt seg bak sofaen hennes, kunne hun fortelle, og den nekta å flytte på seg. Jeg spurte om det var greit at jeg dro sofaen litt ut, og det var å greit som det kunne bli. Som sagt, så gjort, og så satte jeg meg i sofaen og tittet ned på baksiden. Da forsvant all tvil. Det blikket jeg fikk pusen, det har jeg fått utallige ganger hjemme i vår egen kjellerstue. Det var ikke lenger et spørsmål om hvorvidt det var Oliver eller ei. Det var han. 110% sikker var jeg.
Måtte likevel få det bekreftet, og fikk lirka chip-leseren ned mellom sofaen og veggen. Leseren vår er veldig sensitiv, så den peip med en gang. Nummeret ble lest av, og SA søkte det opp på dyreidentitet.no. Opp spratt navnet på moren til Helene, og da kom jubelen. Og tårene. Jeg er sikker på at endorfinene dansa jenga i huet på meg, så glad var jeg.

Så kom virkeligheten tilbake. Hvordan skal vi få verdens største pysepus inn i buret? Første idé var å dra sofaen mer ut på den ene siden, sette buret i åpningen, og prøve å presse han inn i det. Det gikk rett i dass. Olli skjønte tegninga. Han hoppa over og spant ut i gangen. Da gjorde vi generaltabbe nummer 1: vi fulgte etter. Han ble selvfølgelig enda mer skremt, og til slutt beinfløy han inn på kjøkkenet. Akkurat det var for så vidt greit nok, det var et lite rom med en utgang, litt mer kontrollerbart. Vi prøvde igjen å få tak i han, men han hoppa opp på bordet, og kom seg via en vinduskarm med pyntegjenstander bort til kjøkkenbenken. Da skjønte vi at vi måtte holde oss i ro, og da stoppet han heldigvis der. Han var fryktelig stressa, peste og pusta, og endte også med å bæsje på seg. Midt på kjøkkenbenken. Da viste SA seg igjen som den fantastiske personen hun er. «Skitt au, sånt skjer, det vasker jeg opp etterpå». Knalldame!

Vi roa helt ned, og holdt litt avstand til Oliver. Måtte la gutten få ned pulsen litt, og vi trengte en plan. Vi fikk sperret av veien ut av kjøkkenet, og jeg satte meg på en stol ved siden av Olli, ca en halvmeter fra han, og så bare snakket vi folka en stund. Mens vi skravla, og prøvde å komme på en lur idé, nærmet jeg meg Oliver forsiktig med hånda, og til slutt fikk jeg ta på han. Til og med kose han mellom øra, akkurat slik jeg pleide før han forsvant. Da fikk jeg en god følelse, dette var faktisk ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Etter litt frem og tilbake, ble vi enige om å gi pledd-metoden et forsøk. Altså hive et pledd over gutten, pakke han inn, og stappe han i buret. Vi fant et pledd, et Marianne har i bilen i tilfelle rottefelle, og ble enige om de siste detaljene, som hvordan buret skulle holdes, og hvem som skulle lukke burdøra (erfaring har gjort slike detaljer nødvendige). Jeg la pleddet rundt Oliver, som ble sittende forbausende rolig, tok tak i han, og pent og pyntelig puttet han i buret. Så lukka jeg igjen døra, og voila! Oliver var endelig på vei hjem. Ikke kjempefornøyd, men mest satt ut, tror jeg. Vi på to bein, derimot, var happy as can be. Etter en hel masse takking fra oss til SA, bare vi han ut i bilen, og kjørte. Den takken må jeg forresten gjenta her, for den går aldri ut på dato. Dama er helt suveren, som først jobbet med Oliver for å få han inn, og deretter lot oss ommøblere deler av huset hennes for å få fanget han. Oliver la jo sågar igjen en stinkende takkepresang på kjøkkenbenken hennes. Snillere dame skal man lete lenge etter!

På vei hjem hadde jeg så mye gledesbobler i hele fordøyelsessystemet at jeg knapt klarte å sitte stille. Jeg følte meg nesten rusa. Prøvde selvfølgelig å ringe Helene, men hun svarte ikke. Fryktelig irriterende, jeg gleda meg som en unge på julaften til å fortelle henne at vi var på vei hjem med Oliver 😛 Nuvel, da ringte jeg lillesøster i stedet, for noen måtte jeg jo fortelle dette til. Fikk jubel tilbake, og så var vi hjemme. Fikk plassert Olli i kjellerstua, og det virket det som om han var rimelig fornøyd med. Omtrent samtidig med dette flytta Helene inn i ny leilighet, og hun ville gjerne vente med å hente Oliver til alt var på plass, inkludert å gjøre den Oliver-vennlig. Derfor skulle vi ha leieboerpus i et par uker til.

Oliver2

Selv etter så lang tid borte, var det trygt å spise fra hånda mi

Vi falt overraskende greit tilbake til gamle rutiner. Jeg matet gutten fra hånda, slik jeg pleide, og det tok bare en dag eller to før jeg fikk kose han igjen. Jeg tror han var sjeleglad for å ha fire kjente vegger rundt seg igjen. Fysisk så han helt strålende ut. Han hadde hatt en del å gå på da han forsvant, men faktisk hadde han ikke blitt særlig mye tynnere. Fin pels hadde han også. Allerede i bæsjen han la igjen på benken til SA så vi mark, så markepille fikk han i sitt første måltid tilbake i kjelleren. Ellers var han i strålende form. Merkelig. Vi får jo aldri vite hvor han var og hva han gjorde det halve året han var på frifot, men han fikk bevist at han kan ta vare på seg selv. Vi var bare overlykkelige for å ha han tilbake, og tråkka ned til han støtt. Nå visste vi jo at han snart skulle flytte, og det for godt, så vi ville klemme inn så mye kvalitetstid som mulig.

Den 23. november kom Helene og mammaen hennes Rie for å hente Oliver. Det var en ettermiddag med blandede følelser. Aller mest var vi glade for at gutten vi var så glade i endelig skulle få bo sammen med den personen han elsker over alt i hele verden, men det var også fryktelig vemodig å skulle ta farvel med han.

Oliver3

Tatt den dagen han flyttet tilbake til Helene

Nå har Oliver det som plomma i egget. Han er endelig hos sin kjære Helene for godt. Og med henne i ryggen har han også turt å bli kjent med Helenes samboer. Helene har sendt meg bilder og videoer, og på den ene videoen ligger Oliver og ruller og gnir seg til føttene til Helene, mens han maler som en kaffekvern. Også jeg som hadde begynt å tvile på at guttene i det hele tatt kunne purre. Så feil kan man ta. Det er så deilig å se han sånn, og det er en fryd å vite at han nå føler seg trygg. Må likevel innrømme et lite, grønt monster, for jeg skulle så veldig gjerne ha sett den Oliver selv, men det aller viktigste for meg er at han det så bra, så får det bare heller være at det er uten meg. Han vil uansett alltid regnes som en del av vår familie. Med alt vi var gjennom i løpet av det året han var her i Hølen, med alle opp- og nedturer, forsvinningsnummer og gjenfinning, så er det ingen mulighet for at vi glemmer han med det første.

Det siste innlegget var jo at det triste slaget, så nå er det på tide på noe positivt og koselig. Og var er vel da mer passende enn en pus med en utrolig historie?

Da vi flyttet hit til Hølen, oppdaget vi etter hvert en stor og gul hannpus som tråkket rundt her. Etter hvert fant vi ut at han delvis bodde hos hun som leiet i huset ved siden av oss. Hun kalte han Bestefar. Han var egentlig ikke hennes, men hun ga han mat, og det samme gjorde visstnok Geir, en av leieboerne på gården rett nedenfor oss. På grunn av dette tok ikke naboen med seg Bestefar da hun flyttet for 2 1/2 år siden. Geir fortsatte å mate gutten, og vi fikk over tid høre litt mer om han. En som tidligere hadde leid på gården hadde fått Bestefar i fanget av en eks, men da han flyttet, lot han bare være å ta med seg pus.

Vi har aldri bekymret oss spesielt for Bestefar. Selv om han strengt tatt var hjemløs, fikk han regelmessig mat av Geir, som også hadde snekret et lite kattehus til han, og et par andre leieboere på gården, samt at vi tittet til han når vi så han. Han har hele tiden vært tillitsfull, og kom for å få kos når han så oss. Han har alltid virket frisk og heller litt på den runde sida av skalaen. Vi vurderte derfor aldri å f.eks. få han inn hos Dyrbeskyttelsen. Han var faktisk kastrert, og det er jo det største problemet. Han fikk mat, og virket i grunn særdeles harmonisk. Han trivdes, det var vi sikre på, og da kunne vi ikke la han ta en plass hos DB som noen andre trengte mer enn han.

Historien om Bestefar tok en ny vending sommeren 2014. Jeg var nede på gården og koste med han, og la merke til at han klødde seg voldsomt i den ene øret. Jeg tittet nærmere etter, og så at det var masse svart gørr nede i øret. Øremidd! Helt sikkert. Jeg snakket med Marianne, og vi ble kjapt enige om at vi måtte få gutten til dyrlegen. Som sagt, så gjort, og midd på påvist. Samtidig fikk han vaksine, og ble undersøkt. Dyrlegen tippet han til å være nærmere 10 år. Han var, som vi hele tiden har vært sikre på, i god form, bortsett fra en ting: Han hadde en knekt hjørnetann som burde trekkes. Jaja, tenkte vi, har vi nå først sagt A og tatt på oss noe av ansvaret for Bestefar, så må vi jo si B også. Dette var jo sommeren, og vi hadde både skatte- og feriepenger på bok. Kunne ikke tenke oss noe bedre å bruke dem på.

Dagen for operasjonen kom, og tannen ble fjernet. Alt gikk fint, men gamlefar kunne jo ikke akkurat gå tilbake til hagen der han bodde, så han flyttet inn i kjellerstua vår. Planen var i utgangspunktet at han skulle bo der i to uker, sånn at vi fikk gitt han medisiner og sjekket at alt gikk fint med munnen hans. Den planen gikk, som de fleste planer her i huset, rett i dass. Nå husker ikke jeg lenger hva som skjedde først, men vi fikk i hvert fall vite at Geir skulle flytte. Ikke langt, men såpass langt at de ville bli vanskeligere for han å passe på Bestefar. I tillegg ble pus alvorlig syk en stund ut i rekonvalesensen sin. Han kastet opp alt han spiste, og ble skikkelig dårlig. To ganger måtte han legges på drypp, men han kom seg heldigvis over kneika. Vi fikk litt logistikkproblemer da han var hos dyrlegen den ene gangen, og min kjære søster Stine stilte opp igjen, med et litt komisk innslag. Hun sa nemlig følgende til sjefen sin: Jeg må dra nå, for jeg skal hente Bestefar hos dyrlegen 😛 Tror sjefen lurte litt på om det hadde rable fullstendig for sin undersåtte…hihi

Brumm1

Søteste Brumm etter at han flyttet inn hos oss

Etter alt dette hadde vi brukt nærmere 12 000,- på gutten, og med en slik investering, kunne vi ikke sende han ut på måfå heller 😛 Dessuten, han er en PR-mester, han selger seg selv veldig billig, og er fryktelig lett å bli glad i. En katt som har bodd ute så lenge som han burde vært skeptisk til folk, men jeg tror ikke den karen har en mistenksom celle i hele kroppen. Han koser med hvem det skulle være, og lar vilt fremmede massere magen. Han purrer som en gammel totaktsmotor for kun et blikk. Kort sagt, veeeeldig lett å bli glad i. Selvfølgelig skulle han få bli boende om han ville.

I løpet av sykeperioden fikk Bestefar et ekstra navn. Nede i kjellerstua hadde vi lagt ut ei reservedyne med et dynetrekk med Ole Brumm på. Det falt så naturlig å kalle Bestefar for Brumm, for han minnet meg så veldig om den trivelige bjørnen. Brått ble kattepusen fulle offisielle navn Bestefar Brumm, nå stort sett kalt Brumm i hverdagen. Jeg sier offisielt fordi Brumm takket ja til invitasjonen om å flytte inn i Steiro Zoo. Han skjønte kjapt systemet her, og kom hjem til mat. Alt så ut til å gå strålende…

… helt til Lynx, av alle katter, fant ut at han ikke likte Brumm, og begynte å plage han. Vi skjønte heller lite av dette, for Lynx har jo alltid vært vennligheten selv, velkomstkomité for de som har kommet inn i heimen etter han. Men alle som har flytta inn har jo vært jenter, og vi har funnet ut etter hvert at det er hannkatter, spesielt av den litt røslige typen, han ikke vil ha inn her. Gudene vet hvorfor han har fått for seg at det ikke skal flere gutter inn i familien, men sånn har det nå blitt. Fullt mulig det vil være annerledes om det kom en hannkattunge, jeg tror i hvert fall det ville gjort en forskjell.

Anyhoo, Lynx ble stadig mer og mer ufin mot Brumm, og etter hvert gikk det over i reinspikka mobbing. Det var utrolig kjipt å være vitner til, men hva kunne vi gjøre? Veldig lite. Brumm slutta etter hvert å komme hjem, han fikk jo ikke lov av Lynx å komme inn katteluka likevel. Vi måtte gå ned på gården og bære Brumm opp så han fikk spist, men det var jo ikke noen varig løsning. Gode råd var dyre, for vi var, og er fortsatt, veldig glade i Brumm. Igjen ble lillesøster redningen. Dvs, denne gangen var det hennes mann, Stig, som egentlig ble helten.

Brumm2

Avslappa type, han der

Stine har i alle år tjatra om at hun ønsker seg en gul guttepus, men tilfeldighetene har gjort at det aldri ble sånn, selv om hun har sikla seg nesten dehydrert på mange gule karer på nettsidene til diverse dyrebeskyttelser. Stig har dog ment at de to pelsene de hadde var nok, og foten hans har vært planta. Da vi tok inn Brumm, forelska hun seg totalt i han, og har ved flere anledninger trua med å kidnappe han, men så lenge hadde kunne bo her, var det uaktuelt for Stig.

To dager før jul toppet det seg for Lynx. Han fløy på Spike i vanvare, i den tro at det var Brumm, for de er omtrent kliss like av utseende. Da skjønte vi at noe måtte gjøre. Situasjonen var uholdbar for begge gutta, og for oss. Jeg ringte Stig, og forklarte han situasjonen. Da var han heldigvis ikke så vond å be. Det ante han nok at han ville bli skilt i god tid før sin første bryllupsdag om han lot Brumm flytte ut av familien 😛 Samtidig klekket jeg og Stig ut en plan. Det var jo to dager til julaften, og den anledningen kunne vi rett og slett ikke gi fra oss. Stine elsker overraskelser, både å gi dem, og å få dem, og nå skulle hun få sitt livs største.

Vi holdt Brumm nede i kjellerstua i de to dagene som sto igjen. Han hadde ikke noe mot det, han trivdes der nede, han. Og vi var masse hos han, han er jo både selskapssyk og kosete som få.
Julaften kom, og Stine gikk tøft ut og sa at hun ville dele ut siste presang, til meg. Det er tradisjon hos oss at vi sparer sippepresanger til slutt, og det hender det blir en aldri så liten diskusjon om hvem som skal få æren av å gi bort aller sist. Denne gangen trumfa jeg gjennom, og sa at i år MÅ vi være sist. Så da, så var siste presang delt ut, og jeg hadde sippa en skvett. Vi flyttet en stol bort i det hjørnet av stua hvor man ikke kan se trappa, og Stine fikk beskjed om å plante rompa der. Stig fikk i oppgave å dekke utsikten og passe på at hun holdt øynene igjen. Marianne ble med ned for å «hjelpe til med å bære», og så kom jeg opp igjen med Brumm i armene. Vi forsikre oss om at Stine hadde øya igjen, og så fikk hun beskjed om å holde ut armene. I det jeg plasserte Brumm i armene hennes, ga jeg henne lov til å lukke opp øya.

Uttrykket i ansiktet hennes skulle vært fanga på film, men det ble det dessverre ikke. Tror nok ikke jeg glemmer det med det første likevel. Det var en salig blanding av forvirring, sjokk og vantro. Og så kom spørsmålet, over stokk og stein, men meningen var: Skal jeg få han? Ja, svarte jeg, og forklarte kort ståa med han og Lynx. Da satte lillesøs vannkrana på fullt. Hun dytta Brum over i noen andres armer, husker ikke om det var Marianne eller Stig, og så heiv hun seg rundt meg mens hun hulket: Du kan ikke gjøre sånn! Vel, jeg tror nok hun egentlig var sånn passe glad for at jeg «gjorde sånn» 😛 Stine ville dra hjem litt tidligere enn hun pleier den julaften…

Brumm har nå endelig fått sitt drømmehjem. Han blir behandla som en konge, og både Stine og Stig fikk raskt en ny favorittpus. Fra å ha hatt hver sin pus, Brasco var Stines, Tassa var Stigs, krangler de nå nesten om hvem som elsker Brumm høyest. Vi er så utrolig glade på hans vegne, han fortjener det så veldig.
Jeg håper at Stine og Stig etter hvert vil komme med et gjesteinnlegg om Brumms liv hos dem.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker