Pusekatter

Det startet i november. Som jeg har skrevet om på presentasjonsiden hennes (som nå har havnet i den nyopprettede kategorien Jaktmarken), så fikk hun nyrestein i 2013. Den ble holdt i sjakk med streng diett. Etter halvannet år på det samme tørrfôret, begynte Venus å bli temmelig drittlei. Vi bestemte oss derfor i november for å prøve et annet merke. Samme diett, annen produsent. Det funka for så vidt, Venus digga den nye maten, og fikk tilbake appetitten. Problemet dukket opp omtrent ei uke senere, da jeg plutselig hørte intens graving på gulvet i kjelleren. Jeg titta over rekkverket, og så Venus grave rundt en dam med blodfarget væske. Litt lenger vekk så jeg en dam til.

Marianne hadde egentlig lagt seg, men jeg vekket henne, muligens litt panisk. Vi hadde for lengst bestemt at om Venus fikk en nytt anfall utløst av nyresteinen, så skulle hun få slippe. Jeg var derfor sikker på at det plutselig var blitt den siste kvelden med henne. Den hadde jeg jo vært forberedt på i flere måneder etter at hun fikk diagnosen, men nå hadde det gått så lang tid at jeg trodde vi skulle få beholde henne lenge til. Bare et par uker i forveien hadde hun vært hos dyrlegen for å få chip, fordi vi installerte chipstyrt katteluke, og hun fortsatt bare hadde god, gammeldags nummertatovering. Dyrlegen som satte chip’en hadde ikke sett Venus før, så Marianne moret seg med å spørre han hvor gammel han trodde kattefrøkna var. Dyrlegen tittet godt på Venus, inkludert tennene hennes, og var sikker i sin sak da han proklamerte at hun var ca. 5 år 😛 Nuvel, det manglet jo bare et ett-tall foran, men han trodde rett og slett ikke på Marianne da hun fortalte hvor gammel pus egentlig var. Dama var altså i fantastisk form, sett bort fra den dustete nyresteinen. Derfor kom det veldig kastet på meg at hun nå plutselig begynte å trykke blod ut av urinåpningen igjen.

Heldigvis var det ikke like alvorlig som først antatt, og med hjelp fra dyrlegevakta, knyttet vi det raskt til byttet av fôret. Venus måtte igjen lide med den gamle, kjedelige maten, og det kom ikke mer blod. I hvert fall ikke før den var nesten jul. Torsdag 18. desember startet blødningene igjen. Denne gangen var det flere dammer, og nå hadde vi ikke maten å skylde. Dagen etter bar det til dyrlegen. Heldigvis hadde ikke steinen forandret seg, og nyrene var normale. Hun hadde dog en kraftig urinveisinfeksjon. Det ble ganske kjapt vårt minste problem, for blodsukkeret hennes ble målt til hele 33(!), det skal være under 14. Da ble langtidsblodsukkeret målt, og funnet for høyt, og Venus dro hjem med en diabetesdiagnose, nytt fôr og resept på insulin.

Venus2

Den dagen hun fikk diagnosen

Det var selvfølgelig tøft å få en så alvorlig diagnose på gamlemor, men vi ble raskt opptatt av praktiske løsninger og moralske dilemmaer. Det var jo særdeles uheldig at Venus plutselig måtte over på diabetesfôr. Slikt fôr har lite karbohydrater og mye proteiner, nøyaktig stikk motsatt av maten som holdt nyresteinen i sjakk. I og med at det høye blodsukkeret ville ta livet av Venus innen kort tid, så måtte det prioriteres, men det var ikke noe morsomt å måtte gi henne mat vi visste ville provosere nyresteinen.

En annen ting vi diskuterte mye var spørsmålet om hvor langt vi skulle la dette gå. Det var vanskelig å bli enig med både seg selv og hverandre, men i bunn og grunn fant vi vel ut at om Venus fortsatt var avhengig av sprøyter når sommeren kom, så skulle hun få slippe. Vi kunne ikke holde henne inne om sommeren, det var vi enige om, og å slippe ut en katt som må ha sprøyte til samme tidspunkt to ganger hver dag, det var ikke aktuelt. Det snilleste ville derfor være å avlive henne. I mellomtiden måtte vi håpe at hun etter hvert ville kunne klare seg uten sprøyter.

Hele jula satte vi sprøyter på Venus to ganger hver dag. Vi målte også blodsukkeret ved å stikke henne i øret, noe hun ble grundig lei av ganske kjapt. Vi hadde flere dager hvor vi førte en såkalt blodsukkerkurve, hvor vi målte hver annen time gjennom tolv timer. Dette var for å sjekke hvor mye blodsukkeret sank når insulinet virket sterkest, og hvor fort det steg igjen. Disse målekurvene var ikke særlig oppløftende. De ble stadig dårligere, og vi målte stadig høyere, både fastende og når insulinet skulle virke best. Over nyttår så det dårligere og dårligere ut, og insulindosen ble økt flere ganger, men ingenting hjalp. Jeg tror vi begge skjønte hvor det bar.

Venus3

Begynner å merke belastningen i romjula

Torsdag 8. januar hadde hun igjen time hos dyrlegen. Jeg hadde lest en del på nettet og i bøker, og hadde luftet for Marianne at jeg mente Venus måtte ha fått kronisk bukspyttkjertelbetennelse, pancreatitt. Dyrlegen mente det samme, men kunne ikke stille en sikker diagnose uten en prøve som kosta 1300,-. Både hun og jeg var dog nokså sikre på at det var den eneste logiske forklaringen på at blodsukkeret fortsatte å stige, selv om økte dosen insulin.

Jeg var ikke lenger i tvil om at tiden for å la Venus få slippe var inne, men Marianne var fortsatt usikker. Utpå kvelden den torsdagen begynte Venus å vise klare og tydelige fysiske tegn på at hun hadde gått for lenge med altfor høyt blodsukker. Hun sleit med å stå, og da vi så at hun veltet mens hun gikk på do, så ble saken avgjort for Marianne også. Sånn skulle rett og slett ikke Venus ha det.

Vi fikk time allerede neste ettermiddag. Denne gangen ble også jeg med. Selvfølgelig skulle jeg bli med Venus på hennes siste tur, angst eller ikke angst. Dyrlegen Gro tok vel i mot oss, og tok en kjapp titt på Venus. Hun ga avgjørelsen vår full støtte, og sa at Venus så fryktelig dårlig ut. Hun var blitt mager og dratt.
Først fikk hun en sprøyte å sovne på. Den kastet hun opp av før hun sloknet. Mens vi begge holdt rundt henne, satte Gro den den aller siste sprøyta i Venus, mens tårene trillet hos Marianne og meg. 9. januar 2015 kl. 15:30 døde Venus, 15 år, 3 mnd og 22 dager gammel.

Venus1

Det aller siste bildet av meg og Venus (beklager dårlig mobilbilde)

Det mangler fortsatt noe her, over et år senere, for Venus var en katt som tok mye plass. Hun var veldig sosial, og var ofte der folka var. Gjester ble ikke kvitt henne, og hun kunne prate mye. I flere uker etter hun døde, tok jeg meg flere ganger i å skulle sette frem matskåla hennes. Det hender fortsatt at jeg kikker bort på armlenet på sofaen der hun pleide å sitte, og forventer å se henne. Vi kommer nok aldri til å helt komme over at hun er borte, men fytte søren så heldige vi var som fikk lov til å kjenne henne i over 15 år. Hun sjarmerte alle hun møtte, inkluderte selverklærte kattehatere, og hun beriket vårt liv. Vi vil nok aldri få en sånn raritet igjen…

Jah, hva skal man si om denne karen, mon tro? Like dum og utafor som han alltid har vært. Men litt mindre ufordragelig. Jojo er en katt man virkelig må jobbe med å være glad i, for han legger ikke akkurat opp til kjærlige følelser. Etter at vi flyttet til Hølen, har han likevel stadig blitt mer og mer likandes. Han sliter fortsatt med å skjønne at klør i låret ikke er kos for folk flest, men han prøver nå i hvert fall. Han er fryktelig kosete, spesielt med Marianne. Litt over grensen til innpåsliten, vil jeg si. Å ta hint har jo aldri vært hans sterkeste side, og klare meldinger overser han glatt, så det er så å si umulig å bli kvitt han dersom det ikke passer å ha en Jojo sittende fast i buksa.

Jojo2

Litt smådumt uttrykk, men ikke så verst kjekk til å være 12 år

Jojo har, som Ozzy, slitt med ryggen, i tillegg til hoftene. Tidlig på høsten merket vi at han vegret seg for å gå ut katteluka, og at han ble sur dersom vi klappet han på den bakre halvdelen. Vi hadde også lagt merke til at han hadde mistet en del muskelmasse i lårene, og gått ned litt i vekt. De to siste symptomene er jo ikke helt uventet å se hos en katt som nettopp hadde fylt 12 år, så det var først da han viste tegn på smerter at vi fikk han undersøkt. Da kom den dårlige samvittigheten, og spørsmålene om ”burde vi skjønt dette før?”. Sannsynligvis kunne vi ikke forstått at noe var galt tidligere, men tankene kommer likevel.

Jojo1

Fra photoshooten vi gjorde

Jojo fikk Cartrophen-behandling (som jeg beskrev i innlegget om Ozzy). Og på han så funket det som ei kule. Etter to av de fire sprøytene var Jojo tilbake til der pleide å være; aktiv og irriterende. Det var selvfølgelig en stor lettelse at behandlingen virket så godt på han. Han vil trenge påfyll med jevne mellomrom, så det blir nok en ny runde med dyrlegebesøk på han i løpet av våren. Nye blodprøver må også tas, for å sjekke lever og nyrer. Cartrophen er snillere mot organene enn f.eks. Metacam, men man må likevel følge med, spesielt når katten er såpass gammel som Jojo er.

Fra fotobok-presangen: Jojo er jo ikke den skarpeste kniven i skuffen. Han har ikke dysleksi, han gadd bare ikke å følge med i rettskrivningen. Dessuten tror han, fullstendig feilaktig, at han er kul.

Jojo_bok

Yo, Muttern Japp, du føler’æ sikkert jævli gammal nå, ikke sant. Du er jo skjempegammal, ikke sant. Næsj, jeg bare kødder med’ræ, vøtt, mutter, du veit jeg er skjempeglad i ræi. Kunne ikke ha bett om en bedre mutter enn deg, ikke sant. Å du ser jo lissom ikke så jævli gammal ut. Du kunn gått for å væra sjuni…glatt, ikke sant. Kunne forresten blitt litt kulere da, for du er engtlig like skjedelig som du er gammal når du ikke lar meg få kose skjikkelig. Vel, grat’lerer med da’n da, di gamle kråke! Scratches from Jojo PS: Seriøst, jobb med den kulheta

Bollemor er fortsatt bollete. Joda, Marianne, hun har en liten pondus, enten du vil innrømme det eller ei. I løpet av det siste året har Ophelia knyttet seg veldig til Marianne. Hvordan det skjedde, aner ingen av oss, for Ophelia var lenge redd for Marianne. Av en eller annen grunn nektet bl.a. frøken Offi å spise frokost hvis Marianne sto for serveringen, selv om middag og kveldsmat helt fint kunne spises med mamma M til stede. Plutselig kom altså en helomvending. Fra å omtrent løpe vekk fra Marianne, oppsøker nå Ophelia henne støtt og stadig. Spesielt når Marianne har lagt seg, er Ophelia på plass. Omtrent uten unntak. Så fort hun merker at Marianne skal legge seg, løper hun inn på soverommet, og legger seg ved siden av hodeputa til mamma. Der ligger hun hele natten. Tror Marianne elsker dette, og synes det er stor stas at Offi-pusen har blitt så glad i henne.

Ophelia2

Trives best med magen i underlaget

Generelt har Ophelia hatt stor fremgang det siste året. Hun har fått mye mer selvtillit, og blitt mye mer frempå. Hun oppsøker folk for å få kos, og hun har til og med begynt å tigge ved matbordet. Hun er et bedagelig matvrak. Det blir ikke mye mosjon på henne. Nå på vinteren er hun jo selvvalgt innepus, og det er ikke mye hun går ut om sommer’n heller. Hun har store krav til været om hun skal vurdere å flytte pelsen sin utendørs, og i fjor sommer var jo være heller utabilt dårlig. Altså, lite utetid på frøken Offi.

Ophelia1

Fra photoshooten vi gjorde

Til å nå har rundet 12 år, er hun i ganske så god form. Fikk skryt hos dyrlegen da hun var der for vaksine og helsesjekk over nyttår. Vi hadde jo tenkt til å få en utvidet sjekk på henne, med blodprøver og sånt, med tanke på alderen hennes, men dyrlegen så ingen grunn til det. Det varmer. Spesielt når man tar med i betraktningen hennes tid som løspus.

Fra fotobok-presangen: Ophelia er veldig usikker på seg selv, og beskjeden. Duse farger og en pen skjønnskrift passet derfor henne som hånd i hanske.

Ophelia_bok

Hei mamma! Altså…eh…vet ikke helt hva jeg skal si, jeg. Øhm…du har jo bursdag, så da skal jeg vel si gratulerer, da? Er ikke så god på hva dere tobeinte driver med. Håper…øh…at jeg gjetter riktig her. Uansett, hmmm, vil jeg si at…ehm…du er en veldig snill mamma, og…mmm…at du passer godt på meg. Selv om det noen ganger ikke virker sånn, så…øhhmm…er jeg veldig glad i deg altså. Forsiktig smil fra Ophelia

Spike blir jo altså 10 år om noen strakser. Litt overraskende at han har holdt såpass lenge. Han fant verken opp hjulet eller kruttet, liksom. I tillegg er han både tjukk og lat. Han beveger seg riktignok litt mer ute enn søstra, men jeg tror ikke han går særlig langt. I følge de som har greie på sånt, er jo ikke den kombinasjonen dum, overvektig og bedagelig oppskriften på et langt liv.

Spike2

Sånn skal tjukke og bedagelige katter se ut

Forrige gang jeg skrev om Spike her på bloggen, nevnte jeg et par issues. Den ene var vekten hans. Fordi han ble så gretten av å ikke få spise seg mett, etter å ha vært på streng diett i et par år, begynte vi å la han få spise så mye han ville hvert måltid. Det gjør han fortsatt. Til å begynne med spiste han lenge og vel, men så jevnet det seg ut. Nå spiser han ikke stort mer enn han gjorde da vi målte opp maten hans, og han har ikke gått opp noe særlig i vekt. Humøret hans har generelt blitt bedre, men han er fortsatt hissig rundt måltidene, hvor han gjerne drar til noen, helst Jojo. Jeg tror de andre har blitt så vant til det, at de ikke tar særlig notis av ørefikene hans. Heldigvis.

Spike1

Fra photoshooten vi gjorde

Det andre jeg nevnte var tissing inne. Dette har dessverre ikke blitt noe bedre. Og enda verre: Han har ”smittet” i hvert fall Lynx, og muligens en til, uten av vi har klart å finne ut hvem. Dette er veldig mystisk, og vi vet fortsatt ikke hva vi skal gjøre med problemet. Vi, dvs Marianne, vasker og vasker. Bruker sånt middel som skal fjerne lukta helt, og gjøre det mindre fristende for pus å tisse på samme sted igjen, men kan ikke si det har hjulpet. Vi tror vi skjønner hvorfor han begynte med denne tissingen. Han hadde problemer med en tidligere nabokatt etter at vi flyttet hit, og det endret hele Spike, tilsynelatende for godt. Nabokatten flyttet for over 2 år siden, men denne tissingen ble tydeligvis en vane han ikke klarer å stoppe. Og vi har prøvd alle mulige triks og råd for å få bukt med det, til ingen nytte. Heldigvis ser Spike ut til å ha blitt mye bedre av den mentale effekten hatet mellom han og nabokatten hadde, også lenge etter at naboen flytta. Han begynner å nærme seg sitt gamle jeg, men helt tilbake til den bekymringsløse, enkle sjelen han var, vil han aldri komme, tror jeg.

Fra fotobok-presangen: Av en eller annen grunn, har jeg alltid tenkt at Spike hadde snakka Østfold-dialekt, om han var menneske. Den dialekta høre jo unektelig litt småkorka ut (ikke et vondt ord om østfoldinger, er derfra sjøl, og kan med rette gjøre narr).

Spike_bok

Hællæ morsan! Er’e bursdag nå igjen ’æ? Jæ syns dere folka styrær med døm bursdaggreine hele tia, jæ. Jaja, en får vel gratlere med dan, da se. Du er jo’nte så ille som mamma, da, så jæ får vel finne mæ i alt detta maset da. Jæ vet jo og at du syns jæ er no årntli møk innimellom, men jæ menær’nte å væra så fæl, da se, jæ baræ har non greier som ente er så lette for mæ å snakke om. Jæ håper du er gla i mæ likavæl, for jæ er ille gla i dæ, se. Kurr fra Spike

 

Will blir, sammen med broren Spike, 10 år om noen dager. Hun er og blir en diva, med alle nykker det medfører. Divaer av denne kaliberen blir ikke våte på pøttene sine, og da er man innepus om vinteren. Will har likevel blitt observert et par ganger snikende langs husveggen (hvor det ikke er noe snø) til verandaen, hvor hun har hoppet opp på rekkverket, hvor det heller ikke var noe snø. Om hun tok feil vei på vaskerommet, og plutselig gikk gjennom katteluka i stedet for å snu og gå tilbake til kjøkkenet, eller om hun virkelig mente å gå ut, det skal være usagt. Vi mistenker det første.

Will2

Sånn tilbringer ekte divaer dagene

Nei, divaer går ikke ut i snø og slaps. De ligger inne, på noe mykt og varmt. Og kjeder de seg, kan de bare sette seg et vilkårlig sted, og sutre og klage til tilfeldige forbipasserende. Hvilket er akkurat det Will bedriver dagene med. Ellers har hun brukt de siste månedene på å perfeksjonere graveegenskapene sine (hvis noen nå gisper høyt av tanken på at divaer bedriver fysisk arbeid; dere er ikke alene, vi sliter fortsatt med sjokket). Hver eneste dag, etter frokost, går Dronningen ned i kjellergangen, der den største av alle overbygde kattedoer bor. Der graver hun lenge og vel, så hun får en haug, minst på størrelsen med Mont Blanc. Oppå denne setter hun seg når gårsdagens kveldsmat skal forlate hennes legeme, trillende ned av det store fjellet hun har bygget. Når hun er ferdig, stiger hun ut av toalettet, og overlater til nestemann å bestige fjellet for å komme videre inn til sanden og mulige doplasser.

Will1

Fra photoshooten vi gjorde

Fra fotobok-presangen: Will er royal så det holder, og da skal selvfølgelig alt være korrekt, ryddig og ordentlig.

Will_bok

Kjære Mamma. Jeg har vel aldri vært den som har vist tydeligst at jeg er glad i deg. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om deg, men jeg foretrekker ting på min egen måte, og du har ikke bestandig forstått hva det går ut på. Jeg føler dog at du nu i det siste har rettet deg mer etter mine behov, og jeg føler meg derfor nu nærmere deg enn noen gang. Jeg ønsker deg en fortreffelig fødselsdag, og håper du inviterer meg på noe godt i anledning dagen. Hennes Høyhet Will

 

Ozzy-gutten, ja. Snart 9 år, og fortsatt stille og beskjeden. Vel, stort sett. Så lenge vi har hatt han, har han vært mer pågående ute enn inne. Ute kommer han bort til oss for å få kos, og slår gjerne av en liten prat også, når det faller sånn. Han elsker å være ute, og i sommerhalvåret er det ikke mye vi ser han inne. Han elsker sol, og kan ligge og steke den kølsvarte pelsen i steikende sol lenge. Han holder også et lite øye med resten av flokken. Stort sett holder han seg unna andre katter, med unntak av Nagini, som har sneket seg inn under huden på han. Om det skulle det skje noe, en fremmed katt som ypper f.eks., er han på plass. Han er som den usynlige bodygarden som plutselig bare er der for å rydde opp. Og han trenger som regel ikke gjøre mer enn å dukke opp, før den fremmede lusker av gårde. Han har en autoritet over seg som man ikke kan sette fingeren på hvor kommer fra.

I løpet av det siste året har vi hatt besøk av Ozzy sin gamle familie noen ganger. Han kom jo i sin tid fra min fetter, som helst ikke ville at Ozzy skulle bo i en leilighet etter å ha bodd i et hus med hage. Det betyr ikke at min fetter og hans to barn ikke fortsatt er veldig glade i Ozzy, for det er de så absolutt. Den yngste ungen husker nok ikke Ozzy fra den tiden han bodde hos dem og het Tassen, men den eldste gjør det. Og det er utrolig rørende å se at Ozzy også husker guttungen. Det er helt sikkert, og veldig åpenbart når man ser dem sammen. Ozzy koser aldri så mye og så lenge som det han gjør når de han vokste opp hos kommer for å besøke han.

Inne gjør ikke Ozzy mye ut av seg. Han setter aldri sine bein i stua, på kontoret eller soverommet. Aner ikke hvorfor, han gjør det bare ikke. Stort sett er han å finne enten på kjøkkenbordet eller på badegulvet. I og med at han ligger rett ved siden av doen, så får han jo mange muligheter til oppmerksomhet hver dag. Og det utnytter han til fulle. Hver gang en av oss er på do, så bli vi gjerne sittende et minutt eller to ekstra for å kose med den svarte pelsklumpen som murrer og kurrer om å bli klødd bak øra.

Ozzy3

Favorittplassen foran doen

Kroppen til Ozzy har ikke vært særlig samarbeidsvillig det siste året, og spesielt det siste halve. Han har lenge vist tegn på at han har vært øm i den bakerste delen av ryggen, men røntgenbilder har ikke vist noe galt før i fjor høst. Da så vi tydelige forkalkninger, både i ryggen og hoftene. Det var helt åpenbart at dette var vondt for han, for dersom vi strøk han over ryggraden, så sank han liksom sammen når vi kom over halvveis. Slike forkalkninger er det jo lite å gjøre med. Operasjon er ikke aktuelt, og det forsvinner ikke av seg selv. Ingen medisiner vil heller hindre at det forverrer seg. Det eneste man kan gjøre er smertelindring, men det i seg selv er ikke risikofritt. Langvarig bruk av smertestillende går hardt ut over lever og nyrer, og er ikke å anbefale. Derfor forsøkte vi noe som er ganske nytt å bruke på katt, men som har vært brukt en stund  på hund, hvor det virker hos 4 av 5. Det er et legemiddel som heter Cartrophen, og er smertestillende og betennelsesdempende depotmedisin. Det betyr at dyret får fire injeksjoner over fire uker. Dette bygger opp et lite lager i kroppen, og så vil medisinen kontinuerlig tilføres over noen måneder. Dessverre så virket ikke denne behandlingen på Ozzy.

Det neste vi prøvde var glucosamin-tilskudd. Dette har jo vist seg å ha god effekt på skjelett og ledd. Igjen ble det bomskudd. Det første produktet vi prøvde tålte ikke Ozzy, han kastet opp, og det andre klarte vi ikke å få i han engang. Dermed sto vi igjen uten andre alternativer enn vanlig smertebehandling i form av Metacam. Men som jeg nevnte over her, så er ikke det noe lurt i lengden. Vi var litt rådville. Og så for å gjøre tingene enda vanskeligere for oss, ble Ozzy veldig mye verre i romjula. Han ville ikke gå ut, og ble nesten aggressiv. Fra å være en katt som vi aldri har opplevd bruke tenner eller klør på noen, verken folk eller dyr, beit han etter Nagini flere ganger. Han slo også etter oss for den minste ting, og han knurret og freste til katteluka de gangen han forsøkte seg på et tur ut. Det var helt tydelig at han hadde det vondt.

Ozzy2

Fra i fjor sommer, før han fikk vondt i ryggen

Hva gjør man da? Hovedregelen her i huset er ”bedre å la dem slippe for tidlig enn for sent”. Han hadde jo åpenbart vondt, og vi så ingen utvei. Samtidig er Ozzy viktig for flokken. Vi ble raskt enige om at vinter, og spesielt kulda, gjorde tingene verre for gutten, og vi så at det nok uansett ville være slemt mot han å utsette han for en vinter til neste år. Altså, til høsten ville det uansett være slutt. Ville vi kunne få han over kneika, slik han han kunne få en siste god sommer? Det ville jo være mest for vår skyld, han har jo ikke begrep om tid og fremtid. Vi gikk mange runder med oss selv, og med dem rundt oss, og hadde vel egentlig mer eller mindre kommet frem til at om vi ikke fikk smertene under kontroll innen kort tid, noen få uker, så ville vi la han slippe. Jeg ringte også og snakket med fetteren min, som tilfeldigvis skulle til Østlandet kort tid etter, og han og ungene kom på besøk for det som kanskje ville bli et siste møte med Ozzy.

Først ble han satt på Metacam annenhver dag. Dette hjalp noe, men ikke nok til at vi var fornøyde. Det foreløpige løsningen kom i form av en, for katt, utradisjonell behandling. Marianne tok han rett og slett med seg til en dyre-kiropraktor, veterinær Kristin Halle på Logreklinikken. Hun fant ut at det mest sannsynlig ikke var selve forkalkningen som skapte problemer, men store muskelknuter langs ryggraden som følge av spenning. Han fikk laserbehandling, og vi fikk hjemmelekse. Nå masserer vi han lett langs ryggraden noen ganger hver dag. Igjen ble det en fordel at han ligger mye på badet. Det er veldig enkelt å legge inn en liten massasjerunde mens man sitter og tisser.

Ozzy1

Fra photoshooten vi gjorde

Etter laserbehandlingen merket vi stor forskjell. Gutten begynte å gå ut igjen. Han leker og hopper mens han er ute, og ser ut til å kose seg voldsomt. Han får fortsatt Metacam annenhver dag, for å opprettholde bedringen. Han skal nok også snart tilbake til kiropraktor-dama for en ny runde med laser. Hvor lenge dette vil fungere, det gjenstår jo å se. Jeg tror vi i hvert fall har klart å kjøpe han en sommer til. Så får vi se til høsten hvordan ståa er. Langvarig bruk av Metacam vil jo etter hvert sette sine spor i hans indre organer, så veldig gammel vil han ikke bli. Men så lenge han har livsglede, så er vi fornøyde. Mister han den igjen nå, da er vi skjønt enige om at han får en siste tur til dyrlegen.

Fra fotobok-presangen: Ozzy er rett og slett en herre av få ord. Han holder ting enkelt, og så er han jo svart, så fargen virket åpenbar.

Ozzy_bok

Denne klarer vel alle å lese?

Baby-pusen min. Ja, for han er min Baby ennå, selv om han blir 4 år i mai. Han er fortsatt slående vakker. Og det er nok godt for han, for han surfer langt på skjønnheten. Han har en del irriterende vaner, som fort kunne ha fått han i alvorlig trøbbel. Som at han flere ganger i fjor sommer ble jaget ut hos naboen etter å ha stjålet grønnsaker på kjøkkenbenken deres. Eller da han hos samme nabo kom seg inn gjennom soveromsvinduet i andre etasje midt på natten (ikke spør hvordan), og vekket Aylas onkel Spike, som igjen vekket resten av huset. Ikke spesielt populær da, gitt.

Lynx2

Planlegger rampestreker i sola

I tillegg til å gjøre ugang hos naboene, er han min vandrende vekkeklokke med snooze-funksjon. Det var en vane han la seg til i fjor engang. Om han er sulten eller bare selskapssjuk, er et godt spørsmål. Det som er sikkert er at jeg støtt våkner med nesa trædd inn i rompa hans, fordi han synes fjeset mitt fungerer godt som stol. Jeg kaster han ned av senga i halvsøvne, og noen minutter senere er nesa mi på plass i en katterompe igjen. Det er her snooze-funksjonen kommer inn i bildet. Dersom han av en eller annen grunn ikke føler for å sitte, så skal han grave seg i vei under dyna. Selvfølgelig akkurat der jeg har armene mine, og visse andre utstikkende kroppsdeler. Er nemlig ikke spesielt behagelig å våkna av at en katt prøver å grave puppene til side for å komme forbi. Må innrømme at det ikke er i disse øyeblikkene jeg er mest glad i en viss somali-pus.

Lynx3

Den som sover, synder ikke?

På helsefronten er Lynx forbundsfelle med Ayla. Han har nemlig også fått påvist allergi. Nærmere bestemt kontaktallergi. Han har hatt fortykka huden under begge armene siden han var ganske ung. Dyrlegen kunne ikke forklare hva det var, men siden det ikke plaget han, lot vi det være. Helt til i høst, da det begynte å bli sår og pelstap i områdene med fortykket hud. Da ble det tatt biopsier, og resultatet ble altså allergi. Vi har ikke helt funnet ut akkurat hva han er allergisk mot. Det største mistanken har gått mot fleece eller vaske-/skyllemiddel, men har ble mer eller mindre symptomfri av seg selv, og vi er like uvitende. Enn så lenge er det jo bare flott.

Lynx1

Fra photoshooten vi gjorde

Ellers har Lynx hatt en heftig urinveisinfeksjon, og en uspesifisert infeksjon i løpet av det siste året. Nå krysser vi fingrene for at han holder seg frisk en stund fremover.

Fra fotobok-presangen: Lynx er en litt smooth type, som ikke eier skrupler mot å smiske heftig for å få viljen sin.

Lynx_bok

Kjære verdens beste mamma! Du er en supergod mamma, som lager supergod mat, og som er megasnill som deler godteriet ditt med meg *sikle*. Du er også ultraflink til å passe på oss alle sammen. Atte, tenk om atte du ikke hadde latt andre mamma få meg da?!? Det hadde jo kunnet blitt en gigakrise for meg. Da hadde jo ikke jeg fått bo på et sånt fint sted. Og kanskje jeg ikke hadde fått være med på turer engang *gisp* Bare sånn at det ikke skal være noen misforståelser: Jeg foretrekker å GÅ tur fremfor å KJØRE tur 😉 Anyhoo, jeg håper du får en megafantastisk bursdag, og at du lever lenger enn meg 😛 Snusesuss fra Lynx

Fløffballen på snart 4 år er husets store eventyrer. Går vi tur i skogen, hender det faktisk av vi støter på Muffi mellom alle trærne. Om sommeren er hun gjerne på ekspedisjon et par-tre dager om gangen. Litt mer hjemme nå på vinter’n, men det lukter støtt skaug av henne når hun kommer hjem likevel. Det hender også at hun er med når vi går tur med voffa. Da finner hun det som regel for godt å ta en annen vei hjem når vi har gått 2/3 av veien. Da kutter hun over en jorde, og går gjennom skogen hjem. Hadde hvem som helst av de andre kattene gjort det samme, så hadde vi bekymret oss halvt i hjel, men frøken Muff skiller seg ut. Hun er street smart og selvsikker. Nesten for mye av det gode, jeg tror ikke hun er godt utstyrt på hemnings-fronten.

Muffi3

Skapt for å være ute i snø

Når hun er inne, ligger Muffi stort sett og sover høyt oppe i en av kloremøblene. Hun har sin favorittplass, men det hender jo noen andre har sett sitt snitt til å tjuvlåne den et øyeblikk. Hun er veldig glad i kos, og det er stort sett bare jeg som duger til det. Må jo innrømme at jeg synes det er koselig å være hennes favorittperson. Hun går gjerne innom og hilser på Marianne, eller hvem som helst andre som måtte sitte i sofaen, men hun endre fort opp hos meg. Da legger hun seg sidelengs, og etter hvert opp-ned, langs kroppen min, og durer som et småfly, mens hun skal koses på magen. Tilsvarende kosestilling inngår i vårt faste rituale når jeg skal legge meg. På en eller annen måte vet hun alltid når det er, og når jeg har lagt meg til med en bok for å lese på senga, så kommer hun. Dette skjer dog bare på vinteren, for om sommer’n er hun sjelden inne på den tiden.

Kan kunsten å slappe av også

Kan kunsten å slappe av også

Vi ble litt overrasket over Muffi da Nagini kom inn i familien. Fløffballen ble rett og slett en mobber. Hun har aldri skadet Nagini, men skremte henne en gang så mye at hun både tisset og bæsjet på seg. Det er veldig vondt for oss mammaer når sånt skjer. Vi blir veldig usikre. Hvor mye skal vi blande oss inn? Vil vår innblanding bare gjøre vondt verre? Hva kan vi gjøre? Heldigvis har det gått seg til. Muffi lar nå stort sett Nagini være i fred, og fløffball junior har blitt litt tøffere, men hun prøver å unngå storesøster så godt det lar seg gjøre.

Muffi1

Fra photoshooten vi gjorde

Muffi har stålhelse (*bank i bordet*), og har ikke vært syk en dag i sitt liv. En skade har hun fått, som jeg har skrevet om tidligere, men ellers er hun i tipp-tipp form. Vel, muligens litt i rundeste laget nå på vinteren, men det synes jo ikke når man er så fløffy, må vite 😀

Fra fotobok-presangen: Muffi er street smart, rappkjefta og kul, men litt jentete når det passer. Stilen hennes ga seg i grunn selv.

Hey, bitch... hahaha Neida, jeg bare kødder, skjønner du. Du er jo ikke hunnbikkje, du, det er jo Ayla som er bitcha i familien... hihihi. Oh well, du er nå ei ganske kul skreppe, må jeg si, og jeg digger å bli med deg og gå tur. Du kunne godt lagt igjen den gneldrebikkja hjemme, men man kan vel ikke få i både pose og sekk her i verden. Forresten, det smarteste jeg har gjort her i verden var å smiske meg innpå den derre lillesøstra (selv om vekkinga av gubben hennes den første dagen ikke var mitt stolteste øyeblikk), for da fikk jeg komme hit. Tok meg ikke lange tida å sjarmere meg frem til fast familiemedlemskap, og det er jeg jo stolt av. Jeg er innmari glad for at du har levd så lenge at du fyller 40 år, gamlemor, og du får vær så god holde deg i live en stund til. GRATTIS! Stort puuuurrrrr fra Muffi

Hey, bitch… hahaha
Neida, jeg bare kødder, skjønner du. Du er jo ikke hunnbikkje, du, det er jo Ayla som er bitcha i familien… hihihi. Oh well, du er nå ei ganske kul skreppe, må jeg si, og jeg digger å bli med deg og gå tur. Du kunne godt lagt igjen den gneldrebikkja hjemme, men man kan vel ikke få i både pose og sekk her i verden. Forresten, det smarteste jeg har gjort her i verden var å smiske meg innpå den derre lillesøstra (selv om vekkinga av gubben hennes den første dagen ikke var mitt stolteste øyeblikk), for da fikk jeg komme hit. Tok meg ikke lange tida å sjarmere meg frem til fast familiemedlemskap, og det er jeg jo stolt av. Jeg er innmari glad for at du har levd så lenge at du fyller 40 år, gamlemor, og du får vær så god holde deg i live en stund til. GRATTIS!
Stort puuuurrrrr fra Muffi

Copy2

Beste stedet å slappe av er i en hengekøye

Frøken Copycat har vært sitt vanlige søte, yndige uskyldige seg. Hun gjør så lite ut av seg, at det er vanskelig å finne noe å skrive om henne. Hun har heldigvis holdt seg helt frisk det siste halvannet året. Hun fylte 3 år i oktober. Hun koser seg ute i snøen for tiden, og elsker å leke og base i alt det hvite sammen med Nagini. Kaster man en liten snøball til Copy, så hopper hun gjerne over en meter for å få tak i den. Som en fotballkeeper, redder hun nesten hver gang. Snøfiller som kommer dalende ned fra himmelen er også supre å hoppe etter.

Copy1

Fra photoshooten vi gjorde

Inne er Copy fortsatt en rolig og beskjeden dame. Hun kan dog ta litt av om hun får tilgang på litt catnip. Det elsker hun, og da kommer villdyret frem. Hun synger fortsatt for meg innimellom, men ikke så ofte som hun pleide, og det savner jeg. Hun har sånn en vakker stemme, og hun prater faktisk flerstemt.

Fra fotobok-presangen: Copy er ei forsiktig jente med lav selvtillit og et godt hjerte. Naturlig nok valgte hun en nøytral og forsiktig farge.

Copy_bok

Hei hei  Jeg hørte et lite rykte, fra noen som sa det til noen andre som sa det til meg, at du har bursdag. Ingen forteller meg noen ting her i huset, så jeg håper det stemmer. Mulig det at andre mamma ba meg sende deg en hilsen var et hint, ikke vet jeg. Vel, da skal jeg vel si noe pent, er det ikke sånn? Du er en veldig snill mamma, altså. Men det er en ting som jeg ikke helt tør å si til deg, så da får jeg andre mamma til å skrive det: Jeg liker ikke at du løfter på meg. Det jeg derimot liker godt, er når du kommer og koser med meg der jeg ligger. Det synes jeg er veldig koselig, så det kan du godt gjøre mer. Også gratulerer med bursdagen din, jeg håper du får en trivelig dag. Forsiktig kos fra Copy

 

 

 

Lille Nagini har blitt en stor jente. Vel, ikke så veldig stor, men litt større enn Ayla. Hun fyller 2 år i juni, så på papiret så er hun jo voksen. Men det er bare på papiret. Hun har fortsatt veldig mye kattunge i seg. Slike kattungefakter som å hoppe ut fra et mer eller mindre lurt gjemmested med armene i været. Hun er utrolig morsom, en skikkelig artig skapning, med mye rart for seg. Vanligvis koser jeg meg på kattenes vegne når de blir store nok til å gå ut, og det gjorde jeg også med Nagini, men jeg har aldri ønsket så mye å kunne gå tilbake til å bare ha henne inne. Hun var en klovn og en entertainer, og jeg har aldri hatt det så moro med en kattunge noen gang, og jeg virkelig elsker kattungetiden, så det sier litt. Jeg unner henne likevel å være ute, for hun har det så vanvittig gøy. Nå får vi bare med oss en brøkdel av alle sprellene hennes, men likevel nok til at vi fortsatt får mye moro ut av denne katta. Hun elsker snøen som har kommet i vinter, og synes det er stas å hoppe etter snøballer og snøfnugg. Snøen gir også mange ekstra gjemmesteder hun kan hoppe ut og overraske noen fra. Og når hun kommer inn, noe hun gjør ørten ganger hver dag, så har hun mye å fortelle. Høyt og tydelig, slik at ingen kan gå glipp av hennes historier.

Nagini2

Det er så deilig å være ute

Lodotten er den katten vi har med de særeste og mest kreative soveplassene. Hun er oftest å finne i utslagsvasken av metall på vaskerommet, eller i vaskemaskinen. Enda snålere er at hun også kan finne på å ta seg en lur på en sekk med ved eller på en pose med poteter! Aner ikke om dette gir henne noen form for massasje, eller hva som tiltrekker henne, men det ser særdeles lite komfortabelt ut.

Nagini1

Fra photoshooten vi gjorde

En negativ ting ved Nagini er hennes ekstreme aversjon mot håndtering. Hun vil ikke holdes, selv når hun har alle beina i underlaget, eller ligge på fanget. Dette medfører noen utfordringer, og noen bekymringer. Hun er jo semi-langhåret, og selv om hun heldigvis ikke får mye klumper i pelsen, så dukker det opp noen fra tid til annen. Det er en stor greie bare å få fjernet en liten pelskladd, for selv om en av oss holder og den andre klipper, så lever hun opp til navnet sitt (slangen til Voldemort), og åler seg ut av omtrent etthvert grep. Heldigvis har hun hittil holdt seg frisk, men jeg gruer meg til den dagen hun blir syk eller skadet. Vil vi oppdage det, når hun er så sær på hvor vi kan ta, og hvordan? Og hvis vi skulle slumpe til og oppdage det, vil vi klare å undersøke henne, eller må hun dopes ned for noe som kanskje ikke er noen krise? Slike ting bekymrer meg.

Fra fotobokpresangen: Nagini prater på både inn- og utpust- Derfor ble hennes hilsen skrevet med kun bindestreker mellom ordene. Og hun kan være veldig jentete, så derfor ble sidene hennes rosa.

Nagini_bok

Åh-fy-søren-så-heldig-jeg-er-som-fikk-komme-og-bo-hos-dere. Masse-kule-andre-puser-som-passer-på-meg-og-såååå-fint-å-få-gå-ut-da-gitt. Også-veldig-snille-mammaer-som-lar-meg-få-være-meg-selv-men-jeg-føler-at-jeg-nesten-ikke-kjenner-deg-for-du-er-nesten-ikke-hjemme. Skulle-ønske-jeg-kunne-blitt-bedre-kjent-med-deg-selv-om-jeg-ikke-helt-vet-når-jeg-skulle-fått-tid-er-jo-så-mye-å-finne-på-her. Oi-glemte-nesten-å-si-gratulerer-med-dagen-hurra! Megamjau fra Nagini

PS: Nagini har fått sin egen presentasjonside HER.

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker