Pusekatter

Nesten halvannet år har gått siden jeg blogget sist. Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor det har gått så lang tid. Mangel på motivasjon, en nesten allergisk aversjon mot å skrive noe som helst, og flere andre grunner som jeg ikke helt klarer å sett finger’n på. Spiller jo for så vidt ingen rolle, for nå har lysten, motivasjonen og evnen kommet tilbake igjen. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Sånn er det når man er en litt vimsete person. Men jeg har en lang liste over ting jeg har lyst til å skrive om. Jeg håper jeg klarer å få noe vettugt og morsomt ut av det.

I dagene fremover kommer oppdateringer om hvert enkelt dyr vi har i heimen. Det er tre som av ulike årsaker ikke lenger bor her; Venus, Bestefar Brumm og Oliver, og disse vil også få sine sider. Tassa lever fortsatt i beste velgående hos min søster (vi deler eierskapet for henne), og er nå 16 ½ år gammel. Jeg håper at lillesøs etter hvert vil gjesteblogge om hvordan det står til med den gamle damen.

For min del, føler jeg at tiden som har gått stort sett har vært positiv. Jeg har kommet et stykke videre i kampen mot angsten. Jeg har vært på besøk hos min søster flere ganger, og har det siste året også en gang i måneden deltatt på quiz på kafeen her i Hølen. Det høres jo sikkert ikke så skummelt ut, men masse mennesker som drikker øl og bare én do er tøffe forhold for en som meg. Men jeg klarer det! Og det er jeg i grunn litt stolt av. Det er kjempegøy å være med på denne quizen, selv om laget mitt med rette er døpt Taperlaget (har dog ikke vært sist tre ganger på rad nå :D). Vi er det laget som har det definitivt mest gøy, det er jeg helt sikker på. Vi ler i hvert fall mest.

pusehus

Kattene har fått nytt utehus siden sist. Søtt, sant?

Den aller største fremgangen jeg har hatt er hos tannlegen. I tillegg til den vanlige angsten min for å dra steder, så har jeg slitt med en kraftig tannlegeskrekk. To angster på én gang ble i 15 år for mye å hanskes med, og tennene mine, som er dårlig laget i utgangspunktet, ble ikke noe pent syn etter hvert. J***ig vondt ble det også fra tid til annen. Og sommeren 2014 toppet det seg. Jeg måtte komme meg til en tannlege. Og klarte det, uten at jeg helt skjønner hvordan. Å fikse opp i munnen min var ingen kortvarig affære, jeg holder fortsatt på. Takket være en fantastisk tannlege, som har full respekt for angstene mine, er tannlegeskrekken nå så å si helt vekk. Så borte at jeg ved to anledninger har klart noe selv folk uten skrekk ville slitt med. Dere skjønner, underkjeven min har vist seg å være vrien å bedøve. Så en gang endte jeg med å trekke ut resten av en visdomstann, uten av bedøvelsen virket. Og nå før jul fikk jeg plutselig ekstremt vondt i en fortann nede. Tannlegen satte 6 bedøvelser, 4 forskjellige typer, og tanna var like fordømt vond. Enden på visa ble rotfylling i praksis uten bedøvelse. Da var jeg kry, da!

Vi begge klarte på et eller annet merkelig vis å havne i førtiåra i løpet av fjoråret. Åssen skjedde det, lissom? Dyra og jeg laget en veldig spesiell presang til Marianne til hennes førtiårskrise… ehh… mener selvfølgelig førtiårsdag. En fotobok med bilder og hilsner fra hvert enkelt dyr, skrevet slik jeg innbiller meg at de ville ha sagt det. Sidene var pyntet etter hver enkelts personlighet. Vi hadde mye moro med å lage den gaven. Dvs. jeg tror jeg hadde mest moro. Og litt frustrasjoner. For inspirert av alle de fine photoshootene til Carina i Borti svingen, så fikk jeg det for meg at det måtte jo vi også klare. Men enten så har hun ekstraordinært samarbeidsvillige dyr, eller så er mine så langt unna noen fødte modeller, for det var ingen enkel affære. Det ble maaaange bilder av romper, for å si det sånn. Men det ble til slutt noen mer eller mindre brukbare bilder ut av det. Det morsomte delen var å skrive individuelle hilsenene, samt å pynte sidene. Jeg vil gjerne vise frem resultatet, så bilder fra boken vil bli lagt inn i hvert enkelt dyrs oppdateringsside som kommer. Her er forsiden og forordet:

Bok1

Klikk på bildet så får du opp en større versjon av siden med tekst

Pssst: Jada, jeg vet at jeg menneskeliggjør dyra i denne fotoboka, men jeg tror ingen ble skadet i prossessen 😉

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så har vi altså en ny liten pusunge i huset. Det betyr timer med underholdning for meg. Kattunger må være det absolutt gøyeste jeg vet om. Jeg koser meg glugg i hjel med småramp, og det merkelige er at tålmodigheten min er milelang med småpuser i heimen. Voksne katter får høre det i klare ordlag dersom de lager bøll, mens ungene kan klatre i gardiner, rive ned ting og tygge i stykker alt de finner uten at det gjør meg noen ting. Jeg bare ler, for alt, absolutt alt, en kattunge finner på er morsomt for meg. Ergo, lattermusklene mine får skikkelig trim om dagen.

Bittelille Nagini ble levert inn på Moss dyreklinikk (som er søsterklinikk av vår faste klinikk i Son) sammen med sine søsken. Akkurat hvorfor de ble levert der, er jeg litt usikker på, men klinikken søkte i hvertfall etter hjem for de små nøstene. Dette så både Marianne og jeg på klinikkens Facebookside. Jeg hadde da en god stund gått og tenkt på en tanke, som jeg til da ikke hadde delt med madammen. Jeg hadde lyst til at Ayla skulle få «sin egen» katt, en som kunne vokse opp sammen med henne, og som forhåpentligvis ville gi henne en lekekamerat og venn. Pluss, som jeg skrev først; kattunger er supergøy for meg. Så da disse kattungene dukket opp, og det varte og rakk før de fant seg noen hjem, så luftet jeg tanken for kjerringa. Selv om jeg ikke hadde sagt noe om bakgrunnstankene, så hadde hun vel sett det komme at jeg ville gi en av ungene et hjem. Så da ble det sånn.

MKS_1351-2

Blir ikke mer nurk enn dette <3

Marianne dro til Moss, og fikk dyrepleier Helena til å hjelpe til med å velge den kattungen som ville passe best hos oss. Den som skal bo hos oss bør helst være utadvendt, selvsikker og tøff. Valget falt på den minste frøkna. Etter å ha fått en siste helsesjekk, vaksine og chip, sang hun høyt for Marianne hele veien til Hølen. Navnet hadde jeg tenkt ut på forhånd. Det vil si, jeg hadde en mulighet. Vi pleier alltid å finne navn etter at dyr har kommet i hus og vi har blitt litt kjent, for navnet må passe. Det hjelper ikke uansett hvor fint vi synes et navn er, hvis det bare rett og slett ikke føles riktig på det dyret. Navnet Nagini har jeg hatt lyst til å bruke lenge, men aldri funnet noen som passer til. For de uinnvidde, så er Nagini slangen til Voldemort i Harry Potter-serien (stor fan). Jeg synes navnet ville kunne passe på en svart katt, og etter noen dager hvor jeg observerte den lille lodotten åle seg rundt omkring, så føltes det helt riktig.

De første dagene var småen selvfølgelig ganske usikker. Det var mye nytt, og mange nye dyr som skulle hilses på. Noen var skumlere enn andre. Hun viste frem det innprogrammerte hatet katter har til hunder, men ble raskt vant til Ayla. Ayla, på sin side, har aldri vært mer forvirret. Det var utrolig festlig å se på henne, hun skjønte ikke bæret av hva den lille dotten var for noe.

Etter hvert begynte lille frøkna å vise sitt sanne jeg. Hun er veldig kosete, og kommer stadig for å gni og gnukke på meg når jeg sitter her ved PC’n, og motoren hennes går på høygir for den minste berøring. Hun vil dog helst ikke sitte på fanget, og synes det er teit å bli løftet opp, det vil hun ha seg frabedt. Som kattunger flest er hun jo ekstremt leken. Alt kan jaktes på. Uansett hvor man går her i huset, må man forvente å bli utsatt for et bakholdsangrep. En liten, svart ullball som kommer hoppende frem på to bein, med armene i været, og tror hun er kjempetøff. Mer enn nok til å få meg til å rulle av latter. Selv om hun er liten av vekst, så er hun freidig og modig. Hun har etter hvert blitt adoptert av både Lynx og Copy, som begge leker med henne. Ayla har utnevnt seg selv til kul storesøster, og det er kjempegøy å se på når de to leker sammen. Vi har til og med fersket dem i å ligge sammen, selv om begge foretrekker å sove alene.

MKS_1171-2

Smart med små dyr, for da får man plass til flere i samme seng 😛

Med nye katter, og spesielt kattunger, så pleier vi å ha dem ute i bånd før de slippes ut på egen hånd. En unge må selvfølgelig bli kastrert først, pluss at den må bli gammel nok (katter utvikler ikke retningssans før de er over et halvt år gamle). Nagini kommer derfor ikke til å få gå ut alene før til våren. Da hun hadde vært her en ukes tid, fant jeg frem kattungeselen vår og tredde den på jentungen så hun kunne bli vant til å ha den på. Jeg filmet det, for erfaringsmessig vet jeg at de første gangene kan bli riktig så artige. Dette ble så visst intet unntak. Beklager at filmen ble litt lang, men å klippe bort dødtid hadde bare resultert i noen sekunders sparing.

Dessverre så har Nagini ikke blitt vant til selen. Det er et eller annet med den hun ikke klarer, og selv om jeg har tatt den på henne utallige ganger, sjangler hun fortsatt som en drita full sjømann på land. Vi har prøvd å finne en annen type sele, men finner ingen som er små nok. Fordi hun er knyttet til meg, og faktisk kommer når jeg roper på henne, pluss at Ayla er en utmerket barnevakt, har vi latt henne gå ute tre ganger hittil. Vi og Ayla har selvfølgelig vært sammen med henne hele tiden. Vi har en liten skog på den ene siden av huset, og der har hun storkost seg, senest i dag. Og i helgen var satte vi opp døra så hun kunne være ute på trappa. Hun gikk knapt nok ned av trappa, og synes åpent terreng er skummelt, men hun hadde det helsjef med å jakte på strå på trappa. Her følger et knippe bilder fra strålek:

MKS_1178-2

«Se, så søt jeg er!»

 

MKS_1180-2

«Ouæh, jeg skal ta deg, jeg»

 

MKS_1194-2

«Ble det av det forbaska strået nå da?»

 

MKS_1196-2

«Mohaha, du er død!»

 

MKS_1271-2

«Så du DEN svære musa?»

 

 

MKS_1229-2

«Jeg er bedre enn Zahid Ali til dette dansegreiene vaffal»

 

MKS_1288-2

«Klar…»

 

MKS_1290-2

«…ferdig…»

 

MKS_1292-2

«…GÅ!!!»

 

MKS_1293-2

«Oops… *plystre*»

 

Som dere skjønner, så er det livat. Det er ikke stille lenge om gangen. Og det er fantastisk morsomt å leke sammen med Nagini. Da vil Ayla gjerne være med også, og da blir det jo enda morsommere. Jeg ler på meg både fotvorter og flass, men er fast bestemt på å få mest mulig ut av den korte tiden en katt er unge. Da blir det mange øyeblikk som denne videoen. Her leker jeg med et gammelt badekåpebelte, som har vært en favoritt hos kattene i Steiro Zoo i mange år. Nagini deler åpenbart denne oppfatningen.

 

Da er jeg forhåpentligvis i gang med blogging igjen, etter en litt forlenget sommerferie. Nå hadde jeg jo i utgangspunktet ikke noen som helst planer om noen sommerferie, men det ble så inni gampen varmt, og da kortslutter hjernen min. Jeg fungerer rett og slett ikke i varme. Jeg pleier å sammenligne hjernen min med ost; den smelter når det blir for varmt, og stivner igjen når det blir kjøligere. Det betyr at jeg dugde til veldig lite i sommer, og når kvelden kom, og det ble levelig temperatur, måtte jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort på dagen, som husarbeid (grøss), gå tur og leke med Ayla, leke og kose med katter, og sikkert en hel drøss andre greier jeg har fortrengt. Det fantes verken tid eller hjernekapasitet til å blogge. Når det så endelig begynte å nærme seg høst, så hadde jeg helt glemt gleden ved å blogge, og all inspirasjon hadde fordampet i solsteiken. Nå har jeg funnet den igjen, og det er en fantastisk bursdagspresang til meg selv, for jeg fylte 39 år i går torsdag (faktisk helt sant at jeg blir 39, jeg lover, kors på halsen :P).

Jeg skal ta en kjapp liten oppdatering av hva som har skjedd i løpet av sommeren. Jeg vil gå i detalj på noe av det, men enkelte deler vil nok bli egne innlegg fremover, og det blir det kun fort-og-gæli-versjonene av her og nå.

Kattene

Venus har hatt en strålende sommer, og i september fylte hun 15 år. Det var fantastisk, vi hadde rett og slett ikke trodd det for et år siden, med tanke på alt hun var igjennom i fjor. Dagen ble feiret med masse god mat, og bursdagsbarnet selv hadde fått dispensasjon av dyrlegen fra sin strenge diett, og fikk både torsk og kylling.

DSC_6848-2

«Blægh, det er varmt!»

Jojo er like korka som han alltid har vært, men han har kost seg hele sommeren, selv han bærer preg av alder langt mer enn Venus. Det knirker godt i hoftene og bakbeina hans, og det er ikke rare muskelmassen han har igjen. Etter litt fysioterapi, som i Jojo sitt tilfelle betyr leking med strå ute, så ser det faktisk litt bedre ut nå, og vi håper han knirker seg videre noen år til, selv om han fylte 11 år i august.

DSC_6847-2

Jojo ser alltid like glup ut 😛

Ophelia hadde det godt i varmen, og koste seg ute. I begynnelsen av september fant vi dog en lang flenge under den ene armen hennes, og hun måtte sy flere sting. Mens hun satt på venterommet da hun skulle på kontroll, tisset hun i buret, og det var blodig. Da bar det tilbake dagen etter for en nærmere sjekk av urinveiene, men dyrlegen trodde ikke at noe var galt. Ophelia har tidligere hatt det de kaller stressblære, og vet’n mistenkte at det var det som var problemet nå også. Vi fikk noen medisiner som skulle roe ned nervene hennes, og de funket, noe vi tolker dithen at dyrlegen hadde rett.

MKS_1060-2

Misfornøyd gammel kjerring, for anledningen i en lekker, grønn body 😀

Will har levd det perfekte kattelivet i sommervarmen. Hun har gjort minst mulig, og beveget seg bare akkurat det hun måtte. Mesteparten av de varme timene ble tilbragt slik:

DSC_6939-2

Spike har slitt med et eller annet i et par år nå, uten av vi helt har klart å finne ut av hva som plager han. Han har blitt sjekket fysisk, så det er et mentalt problem. Han tisser inne, både skjult og demonstrativt. I tillegg gikk han fra å være en godmodig pasifist til å bli en hissigpropp, spesielt rundt fôring. Han er jo en rund og godt polstret kar, så vi har de siste par årene lagt kraftige restriksjoner på matmengden hans, uten at de har gjort han nevneverdig tynnere, bare stadig mer gretten. Så nå har han fått frie tøyler ved måltidene. Selv om det er Light-fôr han får, så kan det nok virke litt uansvarlig når han er såpass tjukk som han er, men han mistrives så veldig tydelig med å ikke få spise seg mett, så vi måtte til slutt prioritere livskvaliteten hans fremfor den fysiske helsen hans. Blir det for ille, må vi heller revurdere igjen senere.
(da jeg kikket gjennom bildene fra i sommer, fant jeg dessverre ikke et eneste bilde av Spike, så han har i hvertfall vært mye ute på vift)

Ozzy er fortsatt den trauste herremannen han alltid har vært. Alle katter liker jo varme, men Ozzy er av de ekstreme. Da gradestokken runda 30 grader, lå den store og kølsvarte katta midt i solsteiken og koste seg. Det må jeg si er ekstremsport…

MKS_0940-2

Flotteste gutten i sommersola!

Lynx er stikk motsatt av Ozzy, og dermed akkurat som meg; varme er slitsomt. Lynx tilbragte de fleste sommerdagene på sofaen, og flytta ikke på seg før kvelden kom. Da var han gjerne med Ayla og meg på tur, og han fikk underlagt seg noen flere folk i målet om å sjarmere hele Hølen før jul.

MKS_0939-2

Vær det går an å ligge ute i for en liten Lynx-pus…

Muffi skadet foten sin i juni. Hun kom haltende hjem, og etter en liten undersøkelse fant vi en diger byll under den ene forfoten. Straka vegen til dyrlegen, hvor byllen ble snitta opp og katta bandasjert. Det resulterte i 1 1/2 uke innetid i kjellerstua, noe som ble vel kjedelig for en liten Muff etter hvert. Heldigvis grodde såret fint, og Muffi kunne kose seg ute igjen. Hun har tatt seg noen turer i sommer, vært bort noen dager om gangen, men det er sånn hun er, så vi bekymrer oss lite. Hun er en street smart frøken, som i ung alder viste at hun kan ta vare på seg selv.

DSC_6944-2

Nybarbert og nyoppskjært under foten.

Copy har i grunn ikke gjort noe spesielt i sommer. Hun har leka og kost seg, akkurat som hun pleier, og hun er fortsatt den tvers gjennom gode jenta. Hun synger fremdeles for meg hver dag, og har behandlet våre nye familiemedlemmer (se lenger ned) med respekt og vennlighet, akkurat slik vi forventet. Søteste Copylita min <3

DSC_6882-2

Det er viktig å variere sovestillinger, gjerne prøve litt utradisjonelle varianter.

I sommer fikk vi også hjulpet en ung, ukastrert hannkatt som har gått rundt her i et år. I fjor virket han i godt hold, så vi trodde han hadde et hjem. I vinter så vi han ikke i det hele tatt, men så dukket han opp igjen i sommer. Da var han veldig tynn, og etter å ha jobbet meg innpå han noen uker, så jeg at han også manglet tenner i munnen. Vi ga han navnet Orvar (etter min svogers usynlige venn fra barndommen), fikk en avtale med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) om at de kunne ta i mot han, og vi prøvde i flere uker å fange han inn uten å lykkes. Til slutt hadde jeg vunnet tilliten hans såpass at han kom helt innpå meg, og jeg fikk tak i nakkeskinnet hans. Fordi han var så mager, hadde han lite med krefter å kjempe med, og jeg fikk bakset han inn i et bur. Vel inne på dyreklinikken DOOA samarbeider med ble han testet for smittsomme sykdommer, og var heldigvis negativ. Det så lyst ut da, men dessverre klarte de ikke å få han trygg nok til å få gitt han medisiner. Han var så redd for folka der at han angrep og skadet dem, og det var best for han å få slippe. Veldig trist at det endte sånn, men uansett fikk han det bedre enn han hadde det, for han hadde ikke overlevd ute hele vinteren.

Til slutt må jeg jo fortelle at vi har fått 1 1/2 nye katter 😀 Den hele er en liten kattungefrøken som heter Nagini, en redningspus via Moss dyreklinikk. Den halve er en middelaldrende herremann vi prøver å få til å flytte inn. Han heter Bestefar, selv om det av en eller annen grunn har falt meg naturlig å kalle han Brum. Både Nagini og Brum skal jeg fortelle mer om senere, bl.a. annet om alt dramaet Brum har forårsaket for oss de siste par månedene.

MKS_1052-2

Brum er til forveksling lik Spike av utseende.

MKS_1149-2

Husets yngste, bittelille Nagini <3

 

 Ayla

Lille vofferten er vel den eneste som virkelig har fått gjort noen ting i sommer. I juli hadde hun besøk i nesten 2 uker av sin beste venninne, Mini. Mini bor rett nede i veien her, og hennes mamma, Mai-Britt, skulle på Hurtigruta. Da fikk Mini være på ferie hos oss. Mini er en ekte trultehund, en Chihuahua-dame på 5 år, liten og bollete, og ganske så damete av seg. Mai-Britt ble fôrvert for Mini i våres, og da ble vi også kjent. Da var Mini en seriøs dame som ikke var med på så mye gøy. Jo lenger hun har kjent Ayla, jo mer har hun kommet ut av skallet sitt, og de leker masse sammen. Mest sisten, for Mini synes at lekeslåssing kan være litt forvirrende, men hun tolererer stadig mer fra Ayla. Det er utrolig morsomt å se hvor glade de er for å se hverandre, selv om de gikk tur sammen bare dagen i forveien. Å måtte dele hus og familie med en annen hund i 2 uker var en god øvelse for Smuledyret mitt, for hun er særdeles selvsentrert og eplekjekk.

MKS_1085-2

Jeg koser med Mini, og Ayla blir sjalu og prøver sitt beste for å vinne meg tilbake ved å gi meg en real rundvask 😛

I tillegg til alt det andre Ayla og jeg pleier å gjøre, som vanlig turgåing, trening på triks og leking, så har vi begynt med to nye aktiviteter. En dag jeg skulle bestille noe fra en dyrebutikk på nettet, deisa jeg over en kløv som fantes i størrelse knøttliten. Den var ganske dyr, men jeg klarte ikke å dy meg. Kløven kom i posten, og vi har gått noen turer med tom kløv. Først ganske kort, så lenger. De første gangen ble hun veldig alvorlig når jeg tok på kløven. Hun gikk bare rett frem, snuste ikke på noen ting, og var ikke sitt vanlige hyper-happy seg når hun fikk hilse på folk. Etter 5-6 ganger virket Ayla helt komfortabel med å bære sekken, hun var tilbake til å svinse slik hun pleier. Så nå har vi begynt å putte noe oppi sekkene. Foreløpig har jeg bare puttet et lite håndkle i hver sekk, så får vi se hvor lenge det går før vi finner på noe annet hun kan bære på.

Det andre vi har begynt med er sporing. Nesten med en gang jeg fikk Ayla, la jeg merke til hvor aktiv hun var med nesen. Mye mer enn nabobikkja. Jeg fikk et par bøker om sporing til bursdagen min i fjor, men har liksom ikke kommet i gang før nå på sensommeren. Vi startet med pannekakespor, hvor Marianne eller jeg slepte en pannekake etter oss og gjemte oss. Ayla klarte det med glans. Nå har vi gått over til å bare bære pannekaka, slik at hun skal snuse sporene våre, og det går også strålende.

Å bruke kløv gir jo ikke den store underholdningen, målet der er egentlig bare å få litt mer fysisk trening ut av turene. Sporing, derimot, er veldig artig. Det er fantastisk å se hvor målrettet jentungen går etter sporet, og hvor kry hun blir når hun finner den hun leter etter. Både Marianne og jeg synes det er utrolig morsomt, og vi er jo selvsagt imponerte over hvor flink hun er (uten at vi har et sammenligningsgrunnlag overhodet, men likevel 😉 ). Både kløv og sporing er ting jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Gnagerne

Nå begynner det virkelig å tynnes ut i rekkene hva gnagerne angår. Vi mistet vår hamster Bella for en måned siden, og nå har vi faktisk ingen hamstere. Det er første gangen på over 10 år.
Ørkenrotta Boromir mistet sin bror og burkompis, Faramir, rett før jul i fjor, men klarer seg greit alene. Han har nå rundet 4 år, og er i strålende form. I motsetning til mange andre ørkiser som blir alene, så har ikke Boromir blitt sky, han er fortsatt veldig tam og sosial.
På rotterommet er aktiviteten laber om dagen. På det meste var det 22 rotter der, nå er det bare tre igjen, Nana og Quasi, som er søsken, og Piper. Alle tre ble 2 år i juli, og er dermed ganske så gamle rotter.

Siden vi nå ikke har en eneste hamster, og de gnagerne vi har igjen er gamle, så dukker jo spørsmålet om hva skjer nå opp. Vel, det kommer jeg nok helt sikkert tilbake til i bloggen etter hvert, men jeg kan si så mye at vi, og spesielt jeg, nok har lyst til å prøve noe nytt. Hva det blir, vel, det får tiden vise 😉

 

 

Tomatpuré

DSC_6424-2

I dette innlegget presenterte jeg dere for tomater, og nevnte at mye godt kan lages av de røde, runde greiene. Vel, en av de gode tingene er tomatpuré. Nå veit ikke jeg helt hvordan de får tomatene til å bli til den puré-gørra, men resultatet er helt knall. Og som med så mye annet, så kan det spises både alene, slik jeg gjør på bildet, eller i andre ting, som på pizza (rundt brød med masse godt og ost på) eller i spagettisaus (lange, tynne tråder laget av gudene vet hva). Anyway, tomatpuré har litt mer smak enn tomatene alene (tror noen må ha tilsatt et eller annet), og egner seg derfor best når det ikke er altfor varmt. Føler dog jeg må advare: Ikke bli sjokkert om du driter knallrødt, det er helt normalt etter et måltid med denne lekre guffa 😀

sign

Kiwi

DSC_6504-2

«5 om dagen» er et uttrykk jeg støtt hører og leser. Det er noe greier menneskene har funnet opp for at man skal være sunn. Det betyr visst at man skal spise fem grønne ting hver dag (eller noe sånt). Nå er jo vi katter sunne så det holder, helt uten hjelp fra merkelige regler, men det betyr jo ikke at vi ikke kan nyte ting som smaker godt, selv om de tilfeldigvis er grønne. Kiwi smaker overraskende godt, til tross for grønnfargen. Søtt og friskt, og har du ikke is tilgjengelig på en varm dag, er kiwi en god erstatning. Bare pass på å holde deg til den myke delen, skallet utenpå er hårete og ekkelt.

sign

Agurksalat

DSC_6476-2

At jeg er glad i agurk, er ingen hemmelighet. Jeg fikk til og med en agurk til jul av tante Stine. Men hvis man spriter opp agurken med litt eddik, sukker og pepper, så blir den faktisk enda bedre. Må dog advare om at man må tisse litt oftere når man drikker eddik, det må i hvertfall jeg. Agurksalat er for øvrig ypperlig sammen med fisk (sånn som menneskene spiser den), eller annen snaddermat.

sign

(Lynx vil gjerne presentere alternativ mat for gastronomisk kultiverte katter)

Spicy potetgull

DSC_5432-2

Vanlig potetgull med paprika er vel og bra, mine kjære pusevenner, men for å gi smaksløkene en liten workout, må det sterkere krutt til. Det er mange gode kryddere der ute som er verdt å smake på. Potetgullet på bildet er ikke det sterkeste jeg vet om, men dustete folka som lagde det aller beste, Spicy Mexican, har slutta å lage det. Fiesta gir likevel et lite kick i magen, og du vil garantert føle at du lever.

PS: Jeg kan ikke fatte at mamma M ser så overraska ut på bildet, dette var da langt fra den første gangen jeg har rappa potetgull fra henne :O

sign

(Lynx vil gjerne presentere alternativ mat for gastronomisk kultiverte katter)

Lompe

DSC_6240-2

(Beklager litt dårlig bildekvalitet, folka glemte å skru på lyset under fotoshooten)

Jeg anbefaler lompe på det sterkeste. Det er veldig godt, enten alene, eller sammen med andre ting. Det er dog ikke smart å spise mye lompe uten noe annet, man blir veldig tørr i kjeften. Ketsjup kan fint brukes til å fukte lompa. Ellers spise menneskene lompe ofte med pølse inni, og pølse er jo snaddermat for de fleste av oss. Derfor: Er du redd for å prøve nye ting, prøv lompe med pølse inni 😀

sign

I går var Oliver, og vi, så heldige å få besøk av hans egentlige matmor Helene og hennes mor Rie. Det var utrolig koselig for oss tobeinte å se Helene og Rie, for det er to fantastisk trivelige jenter, men aller mest stas var det for Oliver, spesielt å se Helene. Oliver er nok i bunn og grunn en enmannskatt, eller rettere sagt en enjenteskatt. Helene er hele hans verden, og det er vanvittig rørende å se hvordan hele gutten forandrer seg når han ser henne. Han synker sammen når all spenningen i kroppen slipper taket, og han bare nyter øyeblikkene. Vakkert!

DSC_6331-2

Se, som gutten koser seg!

Jeg skal fortelle mer fra besøket, men først må jeg oppdatere litt om hvordan det går med Oliver. Han blir nemlig stadig mer modig, og har faktisk ligget på sofaen oppe og sovet, kun en halvmeter fra meg som lå slengt og så på TV. Jeg turte knapt å lee en muskel…hihi. Hans nye favorittplass er på det øverste trappetrinnet eller helt oppe på kanten av trappen, sånn at han akkurat ligger på gulvet. Da han begynte å tilbringe mye tid øverst i trappen, flaksa han nedover så fort vi bevega oss i nærheten. Det har han så og si slutta med. Nå sitter han pent og ser på at vi går forbi under en halvmeter fra han. Og ikke nok med det; han gjør det samme hvis andre folk går forbi! Tøffingen <3

Det største forandringen i Olivers liv siden han slapp ut fra kjellerstua kom tirsdag i påska. Kasta på både han og oss. Jeg skulle dele ut frokost, og Oliver sitter som regel alltid øverst i trappa og venter. Gjerne en god stund før mat, egentlig. Men denne morran var han ikke der. Ikke kom han, heller, og da ble jeg skikkelig bekymret. Jeg gikk ned i kjelleren, halvveis i frykt for å finne han liggende og lide, eller enda verre, men nei, der var ingen Olli. Jeg skjønte i grunn ingenting, men tok en rask titt ut vinduet i verandadøra. Og der kom gutten, snikende rundt hjørnet og inn under verandaplankene, der det er ca 10 cm klaring til betongen under. Kattene liker seg under der, og det gjorde visst Oliver også. Han hadde tydeligvis klart å rote seg ut katteluka en eller annen gang i løpet av natten eller morran.

Jeg prøvde å lokke han inn ved å riste på maten hans, men det var ikke snakk om at han skulle flytte seg fra den trygge plassen. Neinei, tenkte jeg, han dauer ikke av å hoppe over et måltid eller to, han er god og rund etter all stillesittinga. Tidlig på ettermiddagen dro Marianne, Ayla og jeg til Drøbak (første gangen for meg siden vi flytta derfra, en kjempeseier for meg btw), og da vi kom tilbake tidlig på kvelden, så Marianne så vidt snurten av Olli ved verandaen. Det var det siste vi så til han på fire dager.

De fire dagene var ikke morsomme. Vi var rett ut dritnervøse for at han hadde rota seg bort eller enda verre. Marianne var som vanlig langt mer bekymret enn meg, født pessimist som hun er. Hun var redd for at Oliver hadde begynt å vandre mot Helene, eller bare rett og slett stukket av. Mitt glass, derimot, er stort sett halvfullt, for ikke å si helt fullt, så jeg var ganske sikker på at han fortsatt var rett i nærheten. Min store bekymring gikk på om han ville tørre å bevege seg ute i åpent lende lenge nok til å komme inn. Min teori var at han, enten med overlegg eller kun reinspikka flaks hadde kommet seg ut luka, og nå skjønte han ikke at den kunne brukes til å komme seg inn også. Jeg mente også at han hadde funnet seg et trygt sted, kanskje i steinhaugen som er 10 meter fra huset inne i den lille skogen ved siden av, og han han måtte manne seg opp til å tørre å bevege seg. Etter hvert ble den største bekymringen at han ikke fikk mat på så lenge, det kan være skadelig for en katt å gå noe særlig mer enn to dager uten mat.

Så kom lørdagen. Jeg våknet opp og etter et par minutter kom Marianne inn etter å ha vært ute en liten svipp. Hun hadde strålende nyheter; hun hadde akkurat sett Oliver rett utenfor, og han hadde løpt inn i skogen, rett mot steinhaugen jeg nevnte tidligere. Det var så deilig å høre (og jeg skal innrømme, litt stolt over å ha hatt rett). Vi hadde flere ganger prøvd å finne en strategi for hvordan vi skulle få han inn når vi endelig så han, men ikke helt klart å finne en god løsning. Nå kom den perfekte metoden dalende omtrent fra himmelen. Jeg sendte Marianne ut med Ayla, med beskjed om å gå i motsatt retning av Oliver. Så satte jeg kjøkkendøra opp og begynte å dele ut frokost. Jeg hadde satt frem mat til Ophelia og Spike (han får vanligvis sist, men fordi han er ganske mataggressiv, så ville jeg ha han opptatt akkurat da) da jeg så et grått huet titte gjennom døra. Etter litt skrangling med maten, kom et snikende ullteppe gjennom kjøkkenet, og satte seg på sin faste spiseplass ved kjøleskapet. Jeg fikk lukka igjen døra ut, og hipp hurra!

Etter den lange turen ut, var Oliver inne i et døgn, men etter det, har han vært ute hver dag, og det går stort sett greit å få han inn til måltidene. Nå trenger jeg ikke lenger sette opp døra og gå vekk, nå kan jeg stå og holde døra åpen. Han har dog fortsatt ikke skjønt at katteluka går begge veier, så det skal vi jobbe litt med. Det er utrolig deilig å se han ute. Han koser seg glugg i hjel, og er veldig leken. Tidligere i dag leika vi med en pinne i gresset, og det var så moro at han plutselig fant seg selv helt inntil meg. Nesten krise, men pinnen var for spennende til at frykten tok overtaket. Vi er såååå stolte av gutten!

På grunn av at Copy har vært syk, har katteluka vært stengt for utgående trafikk. Dette hindret samtidig Oliver fra å gå ut, og det var jo en kjekk konsekvens. Han skulle jo få besøk, og da var det jo best at han faktisk var hjemme. Da Helene og Rie kom i går, hadde han ikke vært ute siden torsdag, og han var smålei av innelivet. Aller først, før Oliver skulle hilses på, hadde Helene og Rie med noen supre presanger til dyrene, og et rørende kort til oss som går oppreist:

DSC_6401-2

Så mye fint da, gitt 😀

Rie driver et velværestudio (skulle gjerne vært der en tur, altså, en massasje hadde vært himmelsk), og hadde med et par produkter hun selger der. Begge inneholder aloe vera. Den ene er en spray til dyr som skal roe hudirritasjon og gjøre pelsen blankere. Den andre er en mild håndsåpe, som Rie sa også kan brukes til å vaske pels med. I utgangspunktet ble jeg veldig glad for disse produktene, og det er jeg jo for så vidt fortsatt, det var veldig koselig at Rie tenkte på oss. Men mens jeg satt og skrev på dette innlegget, ramlet det noe fremover i hjernen fra et sted langt baki der. Jeg mente å ha lest et sted at aloe vera-planter er giftige for katter. Derfor googlet jeg, og det jeg fant var ikke oppmuntrende. Aloe vera gir kraftige mageproblemer hos både katt og hund dersom de får i seg planten. Litt vanskeligere å finne noe om bruk på huden, men det svaret jeg fant var ikke positivt. Jeg vil derfor ta en telefon til en dyrlege eller to (alltid bedre å sjekke flere kilder) før vi prøver såpa og sprayen på dyra. Hvis jeg får tommel opp fra flere veterinærer, så skal vi selvfølgelig grundig teste, og prøve å huske på å skrive om det. I mellomtiden skal jeg prøve håndsåpa selv, den er jo egentlig til tobeinte likevel 😉

Etter gavene var mottatt og kikket på, bar det ned i kjelleren der Olli befant seg, godt parkert i vinduskarmen. Han freste som han pleier til meg, men formelig lyste opp da han skjønte at Helene var der. Som dere ser på det øverste bildet, så koste Oliver seg sånn cirka i hjel. Så mye at til og med jeg fikk klappe han nedover ryggen, noe jeg aldri har fått lov til før. Helene og jeg samarbeidet om å få flåttmiddel i nakken på Oliver, og det gikk aldeles strålende. Verre var det å få på han halsbånd. Det fikk ikke Helene lov til engang.

Etter en laaang kosestund for Helene og Oliver, hadde Marianne vartet opp med vafler. Vi satte oss ut, det var jo knallvær, og Oliver fikk endelig gå ut, han også. Vafler og rørte jordbær gikk ned på høykant, og det «datt vel et par biter ned på verandagulvet også 😛 Oliver, på sin side, holdt seg i nærheten, og tuslet rundt i åpent terreng. Helt tydelig at Helenes nærvær ga gutten selvtillit. Hun gikk bort til han og koste. Masse. Han ga seg så hen at jeg ble helt mo i knærne. Litt misunnelig må jeg innrømme at jeg var. Jeg skulle så gjerne fått være så nære Oliver selv, men har innsett at det kun er forbeholdt Helene. Mest er jeg glad for at Oliver faktisk har noen han stoler nesten helt på, det unner jeg han av hele mitt hjerte. At Oliver betyr uendelig mye for Helene, er ikke vanskelig å se. De to har et helt spesielt bånd.

Bildene er ikke av beste kvalitet. For å ikke ødelegge, sto Marianne et godt stykke unna, og hadde ikke det største objektivet for hånden. Men jeg elsker bildene likevel:

DSC_6351-2

Der var jo den kosegutten vi har leita etter i over et halvt år 😀

 

DSC_6357-2

Her snakker vi tillit. Tenk å gi seg så hen, og det ute <3

Det var helt utrolig å se Oliver med Helene. Og det var innmari koselig for oss å treffe igjen både Helene og Rie. Oliver er jo for lengst blitt et familiemedlem, og via han er også hans mamma og mormor inkludert i familien. Vi gleder oss allerede til å se dem igjen, og det gjør Oliver også, det garanterer jeg 😀

Det er jammen meg lenge siden siste innlegg nå. Det har skjedd så mye her, i tillegg til at været har vært helt fantastisk (vel, altfor varmt for min kropp, men jeg har jo vært mer ute), og plutselig forsvant 2 uker uten at jeg har fått skrevet så mye som et punktum. Ikke har jeg fått oppdatert meg på andres blogger heller. Skal prøve å få retta på det i dag. Fremfor å lage et laaaangt innlegg med veldig mye forskjellig, så vil jeg skrive flere mindre innlegg med hvert sitt tema fra den siste uka, pluss en oppsummering av påska. Innimellom skal jeg få lest litt om hva andre har drevet med den siste tiden også, det er jeg fryktelig nysgjerrig på.

Anyway, som tittelen tilsier, så har Copy hatt sitt å stri med den siste uka. Det startet vel tirdag morgen (uka som var), med at hun ikke ville ha frokost. Ikke så uvanlig det, at en eller flere av pusene dropper et måltid. Copy er en god jeger, så hun kan godt finne på å spise ute. Da hun heller ikke ville ha middag eller kveldsmat, ble jeg småbekymret, men fortsatt ikke alarmert. Alle kan ha en dårlig dag med lite matlyst. Dessuten, vi er jo midt i den verste røyteperioden, og hårballer er i høysesong. Sånt kan fort nedsette appetitten.

På onsdag var ikke Copy hjemme til frokost, så da tenkte vi at hun sikkert hadde fanget sin egen. Utover dagen ville hun fortsatt ikke ha mat, og hun begynte å bli slappere. Jeg sjekket de tingene jeg kunne sjekke. Når en katt slutter å spise, så er det flere mulige årsaker til det. Først tittet jeg i munnen hennes. Jeg så etter sår, knekte tenner og andre ting som kan gjøre det vondt å spise, men jeg fant ingenting galt. Så sjekket jeg magen. Forstoppelse er jo en vanlig årsak til spisevegring, men tarmen var tom. Jeg var like clueless som før jeg begynte.

Som vanlig er timingen når sånt skjer elendig, for bilen skulle på verksted torsdag morgen, men vi skjønte at så fort bilen var hjemme igjen, måtte Copy til en dyrlege. I løpet av onsdagskvelden prøvde vi alt vi kunne for å få i jenta noe som helst, men hun ville verken ha våtfôr eller kattemelk.

Tidlig torsdag ettermiddag dro Marianne med Copy til dyrlegen, og der ble pus lagt rett på drypp. Blodprøver og røntgen ble tatt mens vi satt hjemme og bekymret oss. Den dårlig timingen fortsatte, for akkurat denne dagen kom de som Copy bodde hos tidligere innom for å hilse på henne. De var veldig bekymret, de også, for de er fortsatt veldig glade i den lille sjarmisen, og da Marianne skulle dra til klinikken for å hente henne, ble de med. Der fikk de møte henne, og så selv hvor syk hun var.

Da hun kom hjem, hadde Copy fortsatt veneflon i høyrearmen, og vi fikk beskjed om at hun måtte tilbake så fort klinikken åpnet dagen etter. Hun måtte ligge på drypp for å hjelpe henne å gjenopprette væskebalansen. Blodprøvene viste at hun hadde en kraftig, uspesifisert infeksjon i kroppen, så hun hadde fått antibiotika. Våre oppgaver over natten var å passe på at hun ikke ble verre, følge med på at hun ikke rev i bandasjen rundt veneflonen, samt å prøve å få i henne væske og litt næring. Det måtte skje under tvang, for jentungen var ikke interessert i å røre verken vått eller tørt.

DSC_6309-2

En lekker bandasje holdt veneflonen på plass.

Marianne og jeg sov på skift. Jeg passet på Copy hele kvelden og frem til 4 om morran. Jeg fikk i henne litt vann og litt av en slags velling vi hadde fått med fra dyrlegen. Heldigvis lot hun bandasjen stort sett være i fred. Hun sov mesteparten av tiden, og det var tydelig at hun følte seg elendig. Ikke gøy å se på.

Marianne overtok da jeg gikk og la meg, og kjørte så Copy tilbake til dyrlegen på morran. Der lå hun på drypp hele dagen, og fikk mer antibiotika. I tillegg fikk hun et middel som skulle øke matlysten. Det funket helt utmerket, for ut på kvelden ble hun bortimot desperat sulten. Det var ikke gøy å måtte fjerne maten etter kort tid, men når hun hadde gått uten mat så lenge, så ville et fullt måltid vært drepen for magen hennes.

DSC_6386-2

Endelig spiste Copy!

Vi våket delvis over henne også natt til lørdag. Hun hadde fortsatt veneflonen i armen, i tilfelle hun ble dårligere igjen og måtte tilbake på drypp også på lørdag. Det slapp hun heldigvis, hun spiste og fikk i seg vann, om enn mest under tvang. Lørdag (altså i går) startet likevel med en lite krise. Copy hadde kraftig diaré. Ikke uventet, med tanke på hvor lenge hun hadde gått uten mat, i tillegg til at hun hadde fått antibiotika, men likevel ikke bra fordi væskebalansen fortsatt ikke var retta opp. Stakkars jenta, det var så ubehagelig for henne. Hun var våt og klissete i stumpen, og det må ha svidd og klødd. Hun akte seg bortover på rompa på gulvet, og Marianne tilbragte morran med å vaske bremsespor i hele huset.

Normalt skal man jo faste en dag ved diaré, men det kunne vi rett og slett ikke gjøre med Copy, følte vi, siden hun hadde spist så lite. Derfor gikk vi rett på skånekost. Torsk til frokost, samt antibiotika, appetittvekkende tablett og Zoolac. Heldigvis stoppet den verste diaréen utover dagen, og vi følte det var trygt å fjerne veneflonen.

DSC_6314-2

Vi kan endelig ta ut nåla i armen 😀

Jenta var fortsatt slapp, men mye bedre enn hun var på fredag kveld, og vi lot henne få gå ut på ettermiddagen. Hun går ikke langt, og hun ville veldig gjerne gå ut. Vi tror veldig sterkt på at å tvinge en katt til å være inne øker stressnivået, og dermed forsinker bedring. Derfor lar vi kattene få gå ut så fort vi mener det er forsvarlig, med ser selvfølgelig an individet og situasjonen. Noen ganger MÅ man bare holde dem inne.

I dag har hun spist en god frokost, magen ser ut til å ha stabilisert seg sånn nogen lunde, og hun virker sprekere. Vi håper og tror hun er over det verste, og at vi nå bare må fullføre antibiotikakuren for hindre tilbakefall. Heldigvis gikk det bra denne gangen også 😀

 

 

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker