Pusekatter

1 3 4 5

I går var Marianne en tur hos dyrlegen. Det var først og fremst Ayla som skulle sjekkes, så hun var eneste passasjer, men det var flere andre spørsmål vi trengte svar på også.

Tårene triller
Ayla har hele tiden hatt tette/trange tårekanaler. Det har aldri vært et problem for henne i det daglige, hun var vært lite sår og klør ikke med mindre hun får noe rusk på øyet. Det renner dog til tider veldig, og hun har konstante mørke striper under øynene. For oss gjør det ingenting, så lenge det ikke plager henne, men for å kunne holde det i sjakk med tanke på fremtiden, så var hun for første gang hos dyrlegen med dette problemet i desember.

Drømmedyrlegen
Da vi bodde i Drøbak, brukte vi fast veterinær Kjersti Rokk Fleisje på Drøbak Smådyrklinikk. Hun er suveren med dyrene, og stiller opp døgnet rundt så sant hun er hjemme. Vi bruker fortsatt Kjersti om det faller sånn, men da vi flyttet hit til Hølen, fant vi ut at det akkurat hadde åpnet en klinikk bare noen kilometer unna, mellom Hølen og Son. Son dyreklinikk er eid av de samme som driver Moss dyreklinikk.

Vi tar sjansen
Da vi hadde bodd her en liten stund, falt det naturlig å prøve ut den nye klinikken. Det er jo veldig kjekt med dyrlege rett bort veien, spesielt for de dyrene som ikke er hoppende begeistret for å kjøre bil. Vi ble raskt veldig fornøyde med klinikken, og alle jentene som jobber der. Veterinærene Gro og Mai-Gret er veldig dyktige, begge ydmyke og realistiske i forhold til egne kunnskaper. Det er veldig viktig for oss. Ingen kan alt, og det har vi full forståelse for, men å leke besserwisser når man behandler dyr kan være fatalt.

Magiske evner
Dyrepleier Helena har et fantastisk håndlag med dyrene. Jenta har truffet midt i blinken når det gjelder yrke, hun er bygd for dette. Et godt eksempel: Ophelia er veldig sær på hvor hun vil bli tatt på av folk hun ikke kjenner veldig godt (les: meg og Marianne), og det prøver vi å advare folk om. Da Ophelia var på sitt første besøk på SD, rakk ikke Marianne å advare Helena før hun hadde dratt hånden nedover hele kroppen på pus. Marianne gikk i full alarmmodus, men katta bare purret, hun. Magisk!

Staker opp x 2
Tilbake til Aylas øyne. I desember var Ayla hos vet. Gro for å spyle tårekanalene for første gang. Dessverre var kanalene trangere enn ventet, og Gro hadde store problemer. For å forberede nytt forsøk, fikk Ayla øyendråper med kortison i 10 dager, og i januar ble kanalene staket opp. Gro var veldig lettet, hun var ganske lei seg da det første forsøket ikke funka.

Mer rensing av øynene
Etter nye 10 dager med kortisondråper, virket faktisk tårekanalene som de skulle. En liten stund. Dessverre så begynte øynene å flomme over igjen, minst like ille som de gjorde før stakingen. Derfor hadde Ayla time til kontroll hos Mai-Gret i går. Etter å ha hilst på en travel Helena i resepsjonen, bar det opp på undersøkelsesbordet. Mai-Gret mente at øynene ikke var spesielt såre. Vi ville helst unngå mer kortison, for Ayla fikk en enorm appetitt av det, og Mai-Gret syntes ikke at kortison var nødvendig. Vi fikk beskjed om å rense øynene med saltvann morgen og kveld, samt hvis hun hadde vært ute i vind slik at øynene ble såre av det. Så da får vi prøve det, blir spennende å se om det gjør noe forskjell.

Ingen utskeielser
Neste post på listen over saker som skulle tas opp med dyrlegen handlet om Ozzy, Venus og mat. Venus sine nyresteiner påkrever at hun går på veterinærfôr for nyreplager, Hill’s k/d, men nå begynner hun å bli dyktig lei av å kun spise det samme. Specific sitt nyrefôr liker hun ikke. Derimot vil hun veldig gjerne ha litt ekstra, som kyllingbiter, pølse, torsk, eller favoritten pizzaskorper. Vi skjønte helt greit sjøl at pizzaskorper ikke vil være særlig lurt, men vi hadde håpet hun kunne spise litt kylling eller torsk innimellom. Må innrømme at hun har fått en liten bit kylling dann og vann. Marianne spurte Mai-Gret om det var noe som var trygt for nyrene til Venus, men det var dårlige nyheter: Kun spesialfôr på gamlemor. Vi får håpe hun godtar å få våtfôrvarianter av k/d som variasjon.

Ryggproblemer
Ozzy er en stor gutt, men i vinter har han blitt fryktelig stor. Det samme skjedde i fjor, og han var på slankemat en stund før han gikk over på lightfôr. I sommer var han slank og fin, på tidlig i høst ble han veid til 5,1 kg, noe som er perfekt for han. Dessverre begynte han å slite med ryggen. Røntgenbilder viste ingenting, men røntgen avslører jo ikke alt. Antakelig har han belastningsproblemer av et eller annet slag. Da han i høst virkelig viste tegn på smerter, så begynte vi å gi han Hill’s j/d, som er et fôr for å bedre ledd. Dette ser ut til å ha virket etter planen, han har merkbart mindre vondt, men medaljens bakside er alt fettet i dette fôret. 1,5 kg opp er resultatet.

Et dilemma
Det blir litt sånn ond sirkel for Ozzy sitt vedkommende. Det fleste vet vel at leddplager ikke blir bedre av overvekt, så vi er bekymret for om vinninga skal gå opp i spinninga. I tillegg kan han jo få andre problemer av å være i rundeste laget. Vi må altså gjøre noe, og Mai-Gret anbefalte oss å blande j/d  50/50 med Hill’s Metabolic. Metabolic er et slankefôr laget spesielt for å øke forbrenningen. Vi bruker det på Ophelia, og hun har blitt både slankere og mer fornøyd. Vi får håpe kombinasjonen hjelper Ozzy å gå ned i vekt, samtidig som at leddene hans holder seg myke.

Fortsettelse følger…
Det siste problemet Marianne hadde med til dyrlegen er for langt for dette innlegget. Spike har lenge vist tydelige tegn på stress og mistrivsel, og vi trengte råd i forbindelse med det, men det skal jeg skrive et eget innlegg om.

Alt i alt fikk vi mye ut av turen til klinikken. Ayla oppførte seg eksemplarisk, og ble heller ikke bilsyk, noe hun har blitt tidligere. Vi fikk svar på alt vi lurte på, og råd vi kan ta med oss videre. Er virkelig deilig med en god dyreklinikk så nærme, med ansatte som tar seg tid og er flinke i jobben sin.

Med så mange dyr som vi har, så er stell en del av hverdagen. Mest jobb er det nok med gnagerne, og da spesielt rottene. Med det antallet rotter vi har nå, må rommet deres vaskes en gang i uka. Da vi hadde dobbelt så mange, måtte vi til pers to ganger per uke. Hamster og ørkenrotte er langt greier. De søler mye mindre, og skulle vi vasket kun etter hygiene, hadde det holdt med en gang hver 3. måned for hamstere, og en gang i halvåret for ørkiser. Våre har så store bur at det strengt tatt ikke er nødvendig å skifter oftere. Men vi gjør det likevel. Ved å skifte på burene, får gnagerne nytt å aktivisere seg med. For hamsterne er det senger som skal res opp på nytt, ting som skal flyttes tilbake der dyra mener de hører hjemme, og mat som må hamstres. Hos ørkisene må alt det nye høyet deles i småbiter, dopapir og dorullhylser skal fordeles rundt, samt at nye huler og tunneler må graves.

Klør klippes igjen, og igjen
Med Ayla fulgte det selvsagt en del stell vi tidligere ikke har vært vant til. Vi har jo katter som får gå ut og inn som de vil, og med dem er kloklipping et ikke-tema. Vi har riktignok jevnlig klipt klør på dverghamstere, som er notorisk dårlige til å holde klørne korte, og så har jeg klipt kaninklør noen ganger. På en hund er klør noe som må klippes fast, og det langt oftere enn på f.eks. dverghamstere.

Vanskeligere enn jeg trodde
Fordi jeg hadde god erfaring med å klippe de bittesmå klørne til hamstere, trodde jeg at hundeklør skulle være barnemat i forhold. Jeg sliter med å klippe dem korte nok. Da Ayla ble operert for navlebrokk, klippet dyrlegen samtidig klørne hennes, og de var mye kortere enn jeg forestilte meg at man kunne klippe. Jeg syntes det så ut som om det var klippet inn på nerven og blodåra, og jeg tør rett og slett ikke å klippe så langt inn. Jeg klipte for langt inn på nabohunden Spike, og det blødde en hel masse. Det hjalp jo ikke akkurat på selvtilliten.

Enklere verktøy kanskje?
Nå er Ayla supergrei å ha med å gjøre når det gjelder å klippe klør. Hun kan skvette bittelitt til av selve klippelyden, men hun har overhodet ingenting i mot å bli plukket på tærne. Det er altså ikke henne det står på. Jeg tenkte at kanskje det ville gå greiere med en elektrisk klosliper, men den var selvsagt skummel for Ayla. Da var det bare å finne frem den lekre sjokkrosa klitanga vår, og klippe så godt jeg kunne. Så får det bare bli som det blir, jeg klipper nå i hvertfall.

DSC_5377-2

Småskeptisk.

 

DSC_5379-2

Dette går så fint atte…

DSC_5380-2

Ser bra ut.

DSC_5381-2

Bakbeina er vanskeligere enn forbeina, men flinka mi sitter stille, hun.

 

Pusene til pers
Det hender jo at pusekattene må får litt ekstra oppmerksomhet. Da er det gjerne en børste eller kam med i bildet. De fleste steller seg greit selv, men Muffi liker å ha med seg skau hjem, og sånt blir det floker av. Ikke mange heldigvis, men en i ny og ne.

Røyter i bøtter og spann
Ozzy er den som trenger mest bidrag fra oss på pelsfronten. Ikke fordi han er så dårlig på å vaske seg selv, men fordi han, selv om han er korthåra, har så inni hampen tjukk pels og er helårsrøyter. Så rett og slett for å begrense hårballer, så må vi hjelpe han litt med å fjerne løs pels. Da bruker vi en etterligning av Furminator fra Biltema. Den er veldig effektiv. Om sommeren gjør vi dette ute, og på mengden pels som da ligger igjen på bakken, ser det ut som om vi har flått hele Ozzy.

Heldigvis elsker Ozzy å bli børstet. Han er aktiv bidragsyter under børstinga, og grer seg nesten selv, bare vi holder børsten riktig. Her er en liten film av han fra siste børsting, og man ser tydelig hvor mye han koser seg, selv om filmen ble litt mørk.

 

Når man får penger på kontoen, bare MÅ man bruke litt på dyrene. I hvertfall her i huset. Denne gangen var det i hovedsak kattene som skulle skjemmes bort litt. Jeg rota meg borti nettbutikken 4pets.no her en natt, og plutselig var jeg en drøy tusenlapp fattigere. Sett sånn… merkelige greier. Pakken kom i går, og vi har kost oss med å teste ut noen av tingene.

Lekkert hus, men hvordan er kvaliteten?
Det første jeg fant var dette stilige huset. Jeg er veldig glad i både smijern og den typen mønster som er på huset, pluss at trekket på putene matcher kloremøblet vi har i stua. Prisen på 350,- var jo også bra for en sånn type ting, så jeg klarte ikke å dy meg.

DSC_5448-2

Venus tester huset: «Joa, behagelig nok, dette.»

Selv om huset er veldig fint å se på, så må jeg innrømme at det ikke helt levde opp til forventningene. Det var for så vidt enkelt å sette sammen, når vi bare klarte å presse noen deler på plass. Det førte til at en puteholder, som i utgangspunktet var bøyd feil, knakk av.

Før trappen ble montert, vippet huset, men trappen rettet om det aller meste. Putene passet dårlig der de skulle ligge, og vi måtte vri og vende en del for å finne den beste tilpasningen. Sånn bortsett fra disse utfordringene underveis, virker huset faktisk solid nok til å tåle kattene. Det har blitt testet med litt herjinger, og står fortsatt. Man får det man betaler for, og for den prisen synes i hvertfall kattene at vi har gjort et godt kjøp. Dessuten, mor synes det er veldig flott.

DSC_5452-2

Muffi syntes takterrassen hadde fin utsikt, og skuler stygt på de som måtte prøve å snike seg opp trappa.

Rosa tunnel og fjærpinne = spinnvill Muffi
Den andre tingen vi fikk testet ut i går kveld, var en rosa leketunnel. Den var vi veldig fornøyde med. Det virker å tåle røff behandling, og jeg liker veldig godt at den er enkel å pakke sammen. Det er knapper i den ene enden og hemper i den andre, og disse har faktisk to funksjoner. Man kan bruke dem til å flatpakke tunnelen, eller så kan man feste flere tunneler sammen. Visstnok finnes det kuber man kan feste også, for å lage vinklede systemer, men disse har de ikke i nettbutikken.

Muffi var den som umiddelbart falt for den rosa tunnelen. Så fort jeg åpnet den og slang den på gulvet, var hun på vei gjennom. Hun syntes den var storveis å ramle rundt inne, og hun dro med seg flere andre. Til og med gamlemor Venus tok seg et par turer gjennom. Ayla, derimot, syntes tunnelen var skummel, og var overhodet ikke interessert i å prøve, noe som lover dårlig for hennes agilitykarriere.

Vi tok frem en fjærpinne, og koste oss med å få Muffi til å vise oss hvor mange måter det faktisk går an å forsere en tunnel på. Ennå har hun sikkert spart noen særs akrobatiske varianter til en annen gang.

DSC_5499-2

Muffi sniker på fjærpinnen jeg vifter med i enden av tunnelen.

DSC_5472-2

«Går an å kul’n her, også, Mutter’n»

DSC_5478-2

«Maha, ta den, din fjærpinne!»

Her er en liten sammenklippet video av Muffi som storkoser seg med å drepe fjærpinnen inni tunnelen:
(beklager blinkinga i videoen, det Marianne som knipser med blitzen)

Nå er tunnelen slått sammen. Vi skal bare ta den frem innimellom, slik at den ikke mister sin magi. Også er det veldig morsomt å kunne være der hver gang noen flipper totalt, innpakket i rosa.

Må vise et par bilder av denne gamle damen på 14 år, som helt glemte sin alder da hun fikk fatt på fjærpinnen:

DSC_5501-2

Er fres i gamla ennå, gitt.

DSC_5502-2

«Tunga rett i munnen nå, Venuspusen min.»

Vi har kjøpt flere andre morsomme ting også, som kom i den samme pakken, men de har vi ikke testet ut ennå. Vi skal selvsagt fortelle om det når vi kommer så langt.

Ha en strålende mandag 🙂

 

(Bakgrunnshistorien til Tassa finner du her. Alle bildene her er mobilbilder, derfor den litt dårlige kvaliteten.)

En vinterdag i starten av 2013 fikk jeg en telefon av Lene. Ho var litt smårar i stemmen, noe ho sjelden er. Ho startet med å prate om at ho og Marianne har hjulpet meg med å passe Brasco og Tello, og lurte på om jeg kunne gjøre ho en tjeneste. En av pusene trivdes ikke i det nye huset i Hølen. Lille pusen lå bare i skapet på soverommet og kom frem kun når ho var sulten eller måtte på do.  Lille pusen trivdes så lite at ho tisset inne, overalt. Jeg, som egentlig ikke får lov til å ha flere katter (borettslag, arg!), fikk med en gang vondt inni meg. Jeg kom med forslag om å høre med mamma og pappa eller å gi ho bort til noen snille folk, men da Lene sa at det var Tassa det gjaldt så var det bare å gi opp. Tassa, som familien nærmest hadde flasket opp for da 13 år siden, kunne aldeles ikke flyttes til en ny familie. Lille Tassa gjemte jeg i skapet på rommet mitt da ho ble funnet i starten av år 2000, for jeg fikk jo egentlig ikke lov å ha henne. Flaks for meg at jeg har en svak søster som ikke klarte å si nei.

Tassa er en del av meg, min oppvekst og mitt liv, og det skal ho være til den dagen ho drar til di evige jaktmarkene. Hva borettslaget sa, det blåste jeg i, verre var det å høre med Stig (min samboer). Heldigvis har jeg en myk mann, som ikke var så vanskelig å overtale 🙂

The day is here
Endelig kom dagen da Marianne sto på døra med Tassa i bur og to Tassasenger under armen. Den ene senga ble plassert på gjesterommet og det andre under benken på badet.

Buret ble åpnet og lille, skeptiske Tassa forsvant under senga på gjesterommet. Brasco og Tello er to nysgjerrige gutter og fulgte etter. Ho freste litt og gutta spurta ut i stua igjen. Vi så ho ikke mer den dagen. De neste dagene så vi mer og mer til ho. Ho var en nysgjerrig, liten sak som snuste på hver minste ting, og freste til gutta hvis di var i veien for henne. Ho vandret rundt med halen i været og prata som bare det.

tassa_brasco

«Ikke drøm det engang!»

Loverboy
Etter hvert som tiden gikk la ho sin elsk på Stig. Uansett hvor i leiligheten han var så var ho i nærheten. Han fikk ikke sitte i fred, verken på stolen eller i sofaen. Hadde han pc’en på fanget så la ho seg oppå den, hvis han prøvde å flytte på seg satte ho klørne i brystet hans og hvis jeg la bena i fanget hans, ga ho meg et blikk som kunne drepe. Ho er en sta, lita frøken som hadde bestemt seg som at Stig var hennes, ingen andres.

tassa_stig1

«Dø, PC’n, DØ!»

Da Stig dro bort et par dager så planta ho rompa si foran inngangsdøra og ble sittende der til han kom hjem igjen. Ho satte i gang sultestreik da han dro på jobb, og furta frem til han kom hjem. Jeg har aldri sett en surere katt da jeg uheldigvis satte meg på plassen hans i sofaen når han ikke var her.

Ho har fått lov å sove i senga vår noen ganger. Da lager ho seg hule under dyna til Stig, helt inntil kroppen hans. Superskjønn!!

Tello eller Tassa
På vårparten 2013 fikk vi et lite problem. Tello begynte å plage Tassa. Nå skal det jo sies at Tassa er en liten dramaqueen og hyler for den minste ting, men Tello begynte å jage, klore og bite ho. Da kom det vanskelige valget: Beholde Tello og levere Tassa tilbake til et sted ho ikke trivdes eller beholde Tassa og flytte Tello til Lene og Marianne. Valget ble enkelt. Beholde Tassa. Tello trivdes supergodt uti skogen i Hølen, så han fikk flytte ut dit til paradiset sitt. Tassa ble igjen hos oss, noe vi ikke har angret på. Selvfølgelig savner vi Tello, men tanken på at 13 år gamle Tassa ikke skulle ha det bra de siste årene av livet sitt var uaktuelt. Dessverre forsvant Tello fra Hølen i august.

Et år har gått
Nå er det et år siden vi fikk Tassa. Ho er en bestemt frøken som aldri vandrer rundt uten mål og mening. Ho har støtt og stadig besøk av Pusbert, og spinner rundt som en tulling på jakt etter han.

Ho er for det meste inne, men når sola stikker frem så blir ho en våryr, liten sjel. Da stikker ho snuta utafor døra, men ute er det skummelt. Ho vil bare være ute når Stig er med.

Dramaqueen-tendensene er der fremdeles, og når Brasco prøver å leke eller går forbi henne så freser og hyler ho høyt. Ho ville vel egentlig helst vært alene. Sin elsk for Stig er her på høyt nivå. Det er sjelden ho vil spise hvis jeg gir henne mat, og kosing skjer på visse vilkår. Kun Stig får lov å klappe ho på magen, og det er kun fanget hans som gjelder. Da setter ho purrekværna på full guffe. Under senga på gjesterommet er ho aldri mer, men ho har sin faste plass under benken eller midt på gulvet på badet.

tassa_stig2

«Stikk, dama, dette er MIN Stig!»

Vi elsker Tassa ufattelig høyt, og er veldig glad for at ho trives hos oss. Det er så koselig når ho kommer mjauende ut fra badet med halen rett i været.

Den Tassa som Lene fortalte om på telefonen for et år siden har vi ikke sett no mer til 🙂

-Lillesøs Stine-

(Da vi måtte innse at Tassa ikke trivdes hos oss lenger, var gode råd dyre. At Stine og Stig stilte opp som de gjorde, det betyr så ufattelig mye for oss. Det er utrolig godt å vite at Tassa nå har det så godt, at hun er så elsket, når vi ikke var bra nok. Vi savner Tassa, det er klart vi gjør det. Det absolutt viktigste er likevel gleden vi føler av å vite at hun ikke kunne hatt det bedre, og en enorm takknemlighet til min kjære søster og min nye reservebror, som ga henne det hun trengte da hun trengte det som mest. Vi er så veldig, veldig glade i dere, både de på to og de på fire <3)

I ettermiddag tok Marianne og jeg med oss Ayla på tur i skogen. Kameraet ble glemt igjen hjemme, men Copy ble med i stedet. Det er veldig koselig når en eller flere katter bestemmer seg for å bli med på tur. Som regel er det Muffi, Lynx og/eller Copy som er de ivrigste turgåerne. Noen ganger er alle tre med, men i dag gadd altså ikke familiens mest fløffy å være sporty.

Vi fire jentene som ruslet innover i skogen følte oss etter hvert ganske så spreke. Ayla er jo liten, og vi får stadig spørsmål om hvor langt hun kan gå, men det er liten tvil om at hun slår både meg og Marianne på kondis, selv om vi hadde kjørt stafett. En tur på ca 3 km i ulendt terreng er derfor bare barnematen for henne, mens vi på to bein er gode og slitne når vi kommer hjem.

Glede, masse glede
Ruten vi gikk i dag er veldig fin, men ganske slitsom. Fra huset vårt går vi rett fra hagen til skogen. Derfra går det oppover og oppover, noe som selvsagt får profesjonelle sofapoteter som meg til å pese heftig. Men det er så koselig oppi skogen der, at jeg kan anstrenge meg litt ekstra.  Ayla og Copy koste seg masse på vei oppover, de spratt rundt og lekte, snuste og fjolla rundt. Veldig morsomt å se dem kose seg sånn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg, på tur med Ayla, har tenkt: «At noen kan frata hunden sin den gleden den får av å løpe og sniffe, ved å plassere den i vesker, er nå en ting. Men hvis man er så ego at imaget er så viktig, hvordan kan man da frata SEG SELV den intense fryden det er å se hunden i ekstase av noe så lite som å bruke beina sine?» Hver gang jeg tar med Ayla på tur, går jeg og storkoser meg med å se henne logre med hele den lille kroppen sin fordi det er så moro.

Konglemoro
Vi kom oss opp til toppen i dag også, og da var jeg glad det gikk nedover. Etter et stykke med flate har vi et fast hvilested. Der fant vi masse små kongler, og både katt og hund syntes det var stor stas å jakte når vi kasta kongler rundt i blåbærlyngen. Litt ulik taktikk, det hadde de. Copy lå på lur og venta på at konglene skulle komme flyvende, mens Ayla kom løpende mot oss hver gang, forventningsfull og ivrig etter flere ting å sprette etter. Moro for både stort og smått, det der.

«Ikke så fort ‘a, mammaer»
En liten bit etter hvilestedet støter man på en grusvei som går gjennom skogen. Her går det stort sett nedover, så vi pleier å sette opp farten en del (man kan godt trimme litt ekstra i nedoverbakke). Det gjorde vi i dag også, men etter et stykke ble det klart at det tempoet, det var ikke Copy med på. Hun er ikke særlig begeistret for åpne plasser. Når hun føler seg trygg, er hun verdens lykkeligste pus, men utenfor komfortsonen blir hun fort veldig usikker og engstelig. Hun er veldig naiv og følsom. Så når vi tre første rundet en sving, og hun ikke lenger så oss, var det tryggest å gå inn i skogen og gjemme seg under et tre. Vi sto jo bortenfor svingen, og ropte på henne, men til slutt måtte vi gå tilbake for å finne henne.

«Kom da, lille Copypusen min»
Det enkleste hadde selvfølgelig vært å karra seg under treet Copy satt under, og båret henne med seg videre, men det ville jo ikke hjulpet noen ting. Hun er en uskyldig sjel, og trenger selvtillit, så det var viktig at hun klarte å overvinne det skumle selv. Vi hjalp jo til, da. Vi sto på veien og lokket og godsnakket, og til slutt kom hun luskende ut. Da vanket det masse skryt og litt kos, før vi tuslet videre, denne gangen i et langt mer bedagelig tempo.

Farlige folk i joggesko
Det gikk så fint et godt stykke. Til vi møtte en jogger. Fremmedfolk er skumle saker for en liten Copypus langt hjemmefra, og inn i skogen forsvant hun igjen. Vekk var hun, faktisk, for det var mørkt under trærne og litt snøflekker hist og her, og da er en svart og hvit pusekatt godt kamuflert. Vi lokket og godsnakket igjen det vi var gode for, og etter noen minutter våget hun seg frem, og vi fortsatte ferden.

Biler er i hvertfall skumle greier
Grusveien vi fulgte møter E6, rett før Follotunnelen, og man går et lite stykke på høyde med den store veien, før man enten kan gå opp i skogen igjen, eller følge grusveien nedover slik at man til slutt går under E6, og hele veien hjem til oss. Copy har aldri tidligere gått med oss slik at hun har vært på grusveien på oversiden av E6, så da hun plutselig hørte alt spetakkelet fra bilene som kjørte i 100 km/t og litt til, så bar det åt skogen med henne igjen. Denne gangen måtte det hardere skyts til for å få frøkna ut på riktig kurs igjen.

Lillesøsters peptalk
Hun satt under et tre, 6-7 meter fra veien. Ayla begynte å synes veldig synd på storesøstra si, og prøvde sitt beste for å hjelpe og støtte Copy ut. Ayla er veldig glad i pusesøsknene sine, og har tidligere også backet opp Lynx når har blitt pysete på tur, noe han støtt er. Men samme hva Ayla gjorde, Copy var som limt fast. Etter å ha prøvd å oppmuntre lillefrøken fra veien, beveget jeg meg opp til henne, og vi fikk snakket litt sammen. Hun hadde ingen planer om å flytte på seg, så da måtte vi ty til litt skitne triks. Copy er veldig leken, og vi håpet at om vi fikk henne til å leke, så ville hun glemme det som var skummelt. En tynn pinne fikk æren, og snart var alt som er farlig glemt. Hun fulgte etter pinnen, og plutselig var ikke alt bilbråket så påtrengende lenger.

Vi hadde opprinnelig tenkt til å gå grusveien hjem, men nå fant vi ut at Copy hadde vært mer enn tøff nok, og gikk opp i skauen igjen. Der følte hun seg mye tryggere, og ble snart sitt vanlige blide seg.

Flinke, flinke jenta
Det er ikke alltid lett å skulle hjelpe et dyr når det er redd. Alle menneskelige instinkter sier at man skal plukke opp, holde tett inntil og trøste. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjempa mot disse instinktene. Men det eneste man da oppnår er et enda reddere dyr. Dyr tolker ikke vår trøst slik det er ment, de tar det som en bekreftelse på at det de trodde var farlig, faktisk er farlig. At vi plukker dem opp, betyr at de blir «reddet», og da må jo faren ha vært reell. Det er ikke den beskjeden man vil gi i en sånn situasjon, og vi vet dette veldig godt. Det var likevel søren så tøft å ikke bare plukke opp Copy, putte henne under jakka, og rusle hjemover, men det ville ikke hjulpet henne det spøtt. Vi vil jo at den godhjerta og troskyldige frøkna skal få litt bedre selvtillit, også når hun ikke er lommekjent, og da må vi bare svelge de mammainstinktene. Vi er i hvertfall stolte av hvor modig hun var i dag, lille, søte Copylita mi <3

Psst: Må bare fortelle om en annen koselig ting. Spike pleide å være en skikkelig koseklump, men de siste par årene har han blitt mer kynisk, og vært veldig gjerrig med kosen. En gang i ny og ne ser vi likevel tegn på at den gode, gamle Spikey fortsatt er der. I kveld slang jeg meg ned på senga, der er det som regel kos å få, fra minst én, om ikke flere, pelser. Nå hoppet Spike opp fra senga si, som står på gulvet ved siden av min side av senga. Han kjørte motoren på full guffe, trampet og tråkket med forpøttene (ordlista), og jammen meg spanderte han ikke nesekoser i bøtter og spann. Skjønneste Teddypusen…

(Dette blir et litt mimre-innlegg. Alle bildene her er scannet inn fra papirbilder, så kvaliteten er ikke all verden, men kjempefine minner læll.)

Et spørsmål jeg får stadig vekk, er hvordan i all verden vi endte opp med så mange katter. Vel, jeg kan si så mye at det aldri var planlagt. Det har liksom bare skjedd. Hovedgrunnen er vel at vi begge er veldig bløthjerta, og svake for triste historier. Kanskje mest jeg, Marianne prøver stadig å holde beina litt på jorda, og tenke fornuftig, men jeg er født optimist, og tenker at det ordner seg på et vis. Heldigvis har jeg hatt rett hittil.

Når det gjelder kattene, så er det jo litt galskap å ha 10 stk av dem huset. Vi skjønner det. Det er vel sikkert også noen naboer som ikke hopper av begeistring, men det får så være. For vi føler vi gjør noe godt, og da får de bare sutre.

Den første
Det hele startet noen måneder før Marianne og jeg flyttet sammen for snart (herregud) 16 år siden. Siden sommeren før hadde en hunnkatt bodd rundt i nabolaget der jeg vokste opp, etter at hun fikk en sønn i plankestabbelen til naboen. Jeg hadde jobbet en del med å bli venner med mor og sønn, og endte med rundjuling fra mammapus, som ikke syntes jeg var passende selskap for sønnen hennes. Til slutt klarte jeg likevel å få tilliten til mor, og da Marianne og jeg flyttet sammen, bestemte vi oss for å gi pusemor et hjem. Familien min tok til seg sønnen, som fikk navnet Tigergutt.

Masse nybegynnerfeil
Frøkna fikk navnet Ellen, til ære for Ellen DeGeneres, som hadde kommet ut av skapet som lesbe rett føre. I 1998 var det fortsatt ikke så vanlig å kastrere hunnkatter, og kun spesielt interesserte visste at man måtte holde en katt inne en stund etter flytting. Vi var begge glade i dyr, men kunnskapsnivået lå den gangen rimelig lavt. Vi prøvde likevel å holde Ellen inne de første dagene, men hun hadde ikke hatt et hjem på gud vet hvor lenge, og ble hakkande gal av å ikke få gå ut. Så planen sprakk, og hun fikk gå ut på dag nr to. Heldigvis hadde hun skjønt at hun skulle få bo hos oss, og kom tilbake.

IMG

Ellen, pynta og fin til 17.mai.

Vi venter barn
Frøkna hadde tydeligvis hatt seg en kosestund med en herremann, for da vi tok henne med til dyrlegen for å få p-piller, så viste det seg at hun var gravid. Vi må jo innrømme at vi syntes det var stas. Jeg har opplevd kattefødsler og kattunger hjemme tre ganger, og har alltid kost meg, men Marianne hadde aldri vært med på det. Så vi gledet oss stort, begge to.

Minipuser
Ellens første tur ut var 2. mars, og natt til 10. mai komme de små. Vi hadde besøk av en venninne fra Danmark, og det ble seint, så vi hadde akkurat lagt oss da fødselen startet i 3-tida. Vi hadde jo forberedt oss litt, hadde en kasse klar, men Ellen hadde andre planer. Vi hørte et hyl under senga, og der, oppi en tom koffert, lå Ellen og to små grå før vi i det hele tatt fikk karra oss ut av senga. Vi fikk lusket den lille familien over i pappesken vi hadde gjort i stand, og fulgte spente med på fortsettelsen. Det kom tre unger til. De fire første var grå, den siste var gul.

IMG_0001

Ellen og hennes fem små. Søte, sant?

Hvor skal småttingene bo?
Det viste seg at det var tre jenter og to gutter. De fikk navnene Lille-Kristine (etter Mariannes søster), Småtten, Andersen (etter den danske venninnen), Doffen og Tigern. Planen var  finne nye hjem til i tre eller fire av dem, vi ville beholde Andersen og kanskje Tigern, men det var ikke lett. Det var nok kattunger å velge mellom for folk. Lille-Kristine, etter hvert bare Lillepus, fikk flytte til Store-Kristine i Bergen, og Småtten fikk seg en familie, men de tre andre fant ikke nye hjem. Nei-nei, tenkte vi, da får vi ta vare på dem så godt vi kan. Dessverre ble Kristine plutselig veldig allergisk mot Lillepus, og Marianne måtte til Bergen for å hente henne hjem. I mellomtiden hadde vi måttet avlive Ellen, som hadde fått jurkreft og store urinveisproblemer, så nå hadde vi fire puser.

kvartett

De fire søsknene.

Fire blir til seks – via et par omveier
De samme fire hadde vi i et drøyt år. I august 1999 flyttet vi til ny leilighet. Tigergutt fikk dessverre en altfor tidlig død, og foreldrene mine hadde fått en omplasseringsfrøken. Hun fikk Venus og Pjotten i september. De to småtassen flyttet til oss rett før jul, og i januar fant Andersen ut at hun ikke ville bo hos oss lenger. Hva som skjedde med henne, vet vi ikke, men vi har alltid likt å tro hun flyttet frivillig, fremfor at noe tok livet av henne. I januar tok vi inn en hittekatt, Tassa.

IMG_0009

Rett etter Tassa kom. De grå er, f.v., Lillepus og Doffen, de gule er, f.v., Pjotten og Tigern, og så lille Tassa som ikke tørr å blande seg. Bare Venus glimret med sitt fravær.

Vi mister våre gule gutter
Nå hadde vi altså seks; Doffen, Tigern, Lillepus, Pjotten, Venus og Tassa. Det varte ikke så lenge, for Lillepus ble påkjørt og drept momentant i august 2000. I nesten tre år hadde vi de samme fem. Så forsvant Pjotten i juni 2003, og vi tok inn Jojo på høsten. Så holdt det seg stabilt frem til 2006, og ble Tigern søkk vekk. Han hadde en medfødt nyrefeil, så vi antar han fikk akutt nyresvikt og gjemte seg for å dø. For å fylle tomrommet etter den gule pusen, hentet vi Will og Spike hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

IMG_0010

Vi har kjøpt vårt første kloremøbbel. Pjotten (øverst), Venus (gjennom sylinderen), Doffen (ytterst til venstre), Tassa (i køya), og Tigern (med nesa i…vel…).

Alle hemninger forsvinner
I hele 5 1/2 år skjedde det ingen forandringer i katteflokken vår. Vi hadde Doffen, Tassa, Venus, Jojo, Will og Spike. I november 2011 kjøpte vi huset her i Hølen, og da ballet det virkelig på seg. Først sa vi ja til å ta i mot Ozzy, og så fant vi Ophelia. Begge fulgte med på flyttelasset til Hølen. Sommeren 2012 kom den eneste katten som virkelig er planlagt, kjøpt og betalt, altså Lynx. I november deiset Muffi inn i livet vårt, og i juni 2013 tok vi i mot Copy. Doffen var 15 år den sommeren, og i juli måtte han takke for seg, pent og pyntelig hjemme på senga. Det siste tilskuddet kom i begynnelsen av oktober, da vi sa ja til å ta inn en leieboer, den superengstelige Oliver.

Vår misjon
Det var altså aldri noe vi planla, at vi skulle ha 10 katter i huset. Katter som ikke har noe hjem har en tendens til å finne oss. De tre vi har beholdt, er langt fra de eneste som har kommet på døra vår. Vi har også levert flere til Dyrebeskyttelsen. Vi har også fått et rykte blant venner, familie og bekjente, og et par puser har kommet inn den veien. Vi er svake for triste historier, og føler et stort ansvar for å gjøre vår del for dyr som desperat trenger et hjem. Vårt hjem er kanskje ikke perfekt, men de får det de trenger av mat, medisinsk behandling og oppmerksomhet.

Vi har lært så sinnsykt mye siden vi tok inn Ellen for alle de årene siden. De viktigste leksjonene går nok på forebygging. Alle våre katter er kastrerte (jada, rasekatten også), vaksinerte og merket. Vi føler det er vårt kall her i verden, å hjelpe så mange vi kan, samtidig som vi hindrer at i hvertfall flere blir født. Derfor er det nokså garantert at de vil deise inn nye katter i Steiro Zoo med jevne mellomrom. Spørsmålet er bare når det skjer neste gang…

Det har vært en kjedelig dag i dag. Det har stort sett regnet, og vi har måttet underholde oss inne. Da ble det litt flipping på klorestokken med Copy, Muffi og en fjærpinne, og vi tok noen bilder. Planen var egentlig å lage et innlegg om hvordan både bikkje og katter tilbragte en regnværsdag, men da jeg så bildene vi hadde tatt, måtte jeg bryte ut i latter flere ganger. Muffi sine ansiktsuttrykk var nesten for gode til å være sanne, og jeg vil mye heller dele dem med dere.

DSC_5359-2

DSC_5360-2

DSC_5374-2

DSC_5365-2

Muffi har forresten nå fått sin egen side her på bloggen. Du finner den her.

Jeg vil gjerne få ønske velkommen til bloggen vår. Nå er det vel sikkert ikke så fryktelig mange som vil titte innom her nå, men jeg håper jo at vi etter hvert vil få noen lesere.

Planen er å skrive litt om hverdagen i Steiro Zoo, og plusse på med noen artikler i ny og ne. Dyr og mental helse er nok temaene som kommer til å gå igjen mest, men jeg liker å drive med håndarbeid, så om jeg jeg lager noe, så deler jeg gjerne det også. Kanskje dukker det opp andre temaer fra tid til annen, hvem vet.

Grunnstammen, altså presentasjonssider om dyr og folk, her på bloggen er ikke helt ferdig, men jeg ble litt for utålmodig etter å starte selve bloggingen. Jeg vil derfor fylle ut etter hvert som jeg får skrevet ferdig. Jeg har også laget en facebookside for bloggen, https://www.facebook.com/steirozoo, og vil informere der når jeg legger ut noe nytt. Jeg håper noen vil legge igjen en liten kommentar, er jo veldig koselig å høre hva folk synes.

Dagen i dag har gått stort sett som den pleier. Dvs, OL er jo litt ekstraordinært, men må sees like fullt. Mange av rutinene våre er nokså like hver dag. Dersom Ayla står opp sammen med meg, går vi ut på en liten do tur. Deretter mates kattene, og til slutt får Ayla sin frokost. Jeg bruker så et par timer på å få kroppen i gang, og så er det ut med Ayla. Vi går enten en tur, eller så leker hun med bestevennen Spike. I dag ble det leking. Muffi, Lynx og Copy hang også med på lasset, som de ofte gjør. Bikkjene raste rundt i snøen, og herjet med hverandre. Kattene ble også dratt med i dragsuget fra tid til annen. Det er så moro å se dyra kose seg og leke. Ayla er skikkelig tøff i trynet når hun lekeslåss med Spike, og lager en hel masse spetakkel. Spike er en god del større enn henne, men hun er råkjapp, og tar han faktisk igjen opp bakken. Jeg fikk knipset noen bilder ute, håper dere synes det ser like morsomt ut.

DSC_5234-2

«Selv om du er større, er jeg tøffere»

DSC_5228-2

«Hah! Jeg vant!»

DSC_5261-2

«Her kommer jeg!»

DSC_5282-2

«Hmm, ble det av dama, tro?»

DSC_5267-2

«Nå kommer jeg og tar deg»

DSC_5236-2

«Hvis jeg sniker meg forsiktig, oppdager bikkjerampen meg da?»

DSC_5238-2

«Var det regn jeg kjente?»

Mens vi var ute, koste Will seg i kjent stil.

DSCF3584-2

«Ut? Næsj, det er for laverestående idioter uten vett og sunn fornuft!»

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker