Vofferten

Når jeg forteller folk at vi har 9 katter og en hund, så får jeg ofte spørsmålet om hvordan vi gjør det i forhold til mat. Så det tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om nå.

Alle dyrene her i huset skal få den maten de trenger i forhold til alder, vekt og helse. For å få til det, kan vi ikke ha mat stående fremme. Vi kjører tre serveringer hver dag: Frokost, middag og kveldsmat. Akkurat når disse måltidene serveres varierer etter når vi står opp. Her i huset våkner vi jo ikke før leeeenge etter at fuglene har sluppet sin første morgenfjert, så frokosten kommer gjerne mellom kl 12 og kl 13. Middag serveres 18:30-19, eller kanskje litt over klokka sju. Og kveldsmaten settes stort frem mellom 12:30 og 1:00. Sånn cirka. Den som ikke er her når maten serveres, den må vente til neste måltid. Som jeg pleier å fortelle dem som kommer for sent: Dette er ikke noen restaurant, her nytter det ikke å komme og bestille.

Når måltidet så skal begynne, så går den av oss tobeinte som står for serveringen inn på kjøkkenet, og tar frem den første skåla. Det setter i gang det vi pleier å sammenligne med okseløpene i Pamplona; et helsikes spetakkel av trampende og mjauende katter, pluss ei bikkje som prøver å stoppe alle de andre fra å nå kjøkkenet. En skulle jo ikke tro at hele hurven hadde fått mat bare noen timer i forveien, de oppfører seg som om de er på sultedødens rand. Unntaket er Ozzy, som jo er gentlepus, og tar det hele med verdighet. Han er den eneste som har fattet at joda, han får servering selv om han ikke kommer kræsjende eller skliende opp på bordet, eller klager høylytt over somlingen vår.

Alle har sine faste plasser. Der havner de etter hvert når kappløpet inn på kjøkkenet er ferdig. Vi har også en nogenlunde fast rekkefølge for å sette frem skålene, slik at de tregeste får først, og de som bråker mest blir mer opptatt av maten enn å lage rabalder. Hele seansen tar som regel 10-15 minutter, avhengig av hvor mye Ophelia spiser. Hun er kjempetreig, og som regel sist ferdig.

Så hva spiser hver og en av disse grådige skapningene? Vel, det kan variere noe, ettersom noen blir matleie, eller behov endrer seg, men her er menyen på det nåværende tidspunktet.

Jojo

Jojo har sin plass på gulvet ved siden av kjøkkenbordet, og inntil vannskålene. Han får som regel mat først eller som nr 2, for han kan bruke lang tid på å spise, men det hender han er treig til å komme seg inn på kjøkkenet, og da får han så fort han kommer.
Jojo har forkalkninger i ryggen, og får derfor Hill’s j/d, som har mer olje for å hjelpe leddene. Han fungerer bra på dette fôret, men han er ganske lei av det etter å ha gått på det lenge, så han får gjerne et par biter med annen mat oppi skåla for å få han i gang med å spise.

Jojo - jd

Jojo på sin faste plass ved siden av vannfontena.

Ophelia

Bollemor har sin plass ved siden på gulvet ved siden av døra under vasken. Hun er stort sett den som spiser treigest, så hun får mat først eller som nr 2, avhengig av hvem av henne og Jojo som kommer først frem til måltidet.
Ophelia har det dyrlegen kaller nervøs blære, samt at hun har en lei tendens til å legge på seg. Heldigvis finnes det et fôr som passer midt i blinken for hennes problemer, så hun får Royal canin urinary S/O moderate calorie. Denne maten støtter blæra hennes, og har faktisk hjulpet veldig på det at hun tidligere tisset på seg eller småtisset når ting gikk på tverke for henne. I tillegg har den lavere kaloriinnhold, så hun holder vekta nede på et akseptabelt nivå.

Ophelia - urinary

Tenk at det nå finnes et fôr som støtter blæra, men samtidig er kalorifattig for en Bollemor med nervøs blære og pondus.

Will og Spike

Søskenparet følger hverandre helsemessig og vektmessig. De har nesten alltid gått på samme mat, og gjør det også nå. De har plasser ved siden av hverandre på gulvet, på den andre siden av kjøkkenbordet for der Jojo sitter og spiser. Spike er mataggressiv, og dæljer til Jojo foran hvert eneste måltid. Det hender han dæljer til en av de andre også. Will syter hele veien til plassen sin. Sammen står de for størsteparten av bråket rundt matserveringene. De får maten sin omtrent midt i rekka, som nr fire, fem, seks eller syv.
De har begge vektproblemer, og har vært på slankemat tidligere. De har fortsatt godt synlige mager, men vi har mer eller mindre gitt opp. De spiser faktisk ikke så mye, godt innenfor anbefalte fôrmengder, det er aktivitetsnivået det går på. For at de ikke skal gå mer opp i vekt spiser de nå Royal canin light weight care. Det funker etter målet, de har vært stabile i vekten lenge, selv om den er for høy. Vi har prøvd å begrense fôrinntaket hos dem begge, men Spike ble enda surere hele tiden, så det var ikke verdt det i lengden.

Will og Spike - light

Gode og runde, men stabile. For en bedre livskvalitet må det nesten bare være sånn for disse to.

Ozzy

Gentlepusen vår har sitt faste spisested på den venstre halvdelen av kjøkkenbordet. Han får som regel mat sist, for han er så høflig og beskjeden at han venter i gangen til alle andre har fått mat.
Ozzy sliter jo også med forkalkninger, og burde derfor gått på det samme fôret som Jojo. Men har er ganske overvektig, og det sliter mye på ryggen og hoftene hans. Vi prøver derfor å i hvert fall unngå at han går mer opp i vekt, og forhåpentligvis få han litt ned etter hvert. Derfor får han nå Hill’s metabolic. Det er et fôr som skal hjelpe på vektreduksjon, i tillegg til at det inneholder mer fiber for økt metthetsfølelse. Ozzy er den eneste vi akkurat nå måler opp mat til, 60 g per dag. Han har ikke gått på metabolic så lenge nå, og vi har ikke veid han på en stund, men vi har hatt god effekt av dette fôret på han tidligere.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Vi håper at Ozzy går ned i vekt uten å gå konstant sulten.

Muffi

Fløffballen inntar sine måltider på kjøkkenbenken til høyre for komfyren. Der har hun god plass til å breie seg, hun har hele den benken for seg selv. Hun er en fokusert frøken når hun er sulten, og ser kun matskåla, noe som jevnlig fører til at hun tråkker utenfor benken og ramler ned i huet på en av de andre, som regel Will. Stort sett får hun maten sin nest sist.
Muffi er kresen i matveien. De som kjenner historien hennes vet at hun ikke kunne spise tørrfôr før hun var omtrent et år gammel. Da lærte hun å spise fôret som Will og Spike går på, altså Light. Det ble hun lei av for noen måneder siden, og nektet plent å spise. Etter å ha prøvd diverse alternativer, falt til slutt Acana Wild Prairie i smak. Hun fungerer greit på det, selv om hun ble litt rund i vinter, men det er jo normalt, og hun begynner å gå ned igjen nå.

Muffi - wild prairie

Muffi har en litt snodig sittestilling når hun spiser.

Copy og Nagini

Bestevenninnene spiser den samme maten. Nagini har sin plass på den lille benken ved siden av vasken, og får servering som en av de tre første, for hun maser over hele kjøkkenet til hun får maten sin. Copy spiser ved siden av Ozzy på kjøkkenbordet, og får mat et eller annet sted midt i utdelingen, eller helt sist. Hun er ganske beskjeden, så det kan ta litt tid før hun kommer seg inn på kjøkkenet.
Som to unge damer i sin beste alder, kastrerte sådan, er det helt naturlig at de får Royal canin Neutered young female. Logisk nok er fôret tilpasset kastrerte hunnkatter, og skal minske sjansen for urinsteiner, som er noe kastrater har en høyere forekomst av enn intakte puser. Dette er altså basisfôret deres. Tidligere har vi også blandet inn litt Hill’s Vet Essentials, men det har vært vanskelig å få tak i. Nå er det tilbake i butikken, og snart tilbake i frøkenmaten også. Det har sine egenskaper, men vi bruker det først og fremst fordi det har så store biter at de ikke kan svelges hele.

Copy og Nagini - NYF +ess

Nagini ligger og spiser, snåle dyret.

Ayla

Så var det Loppa da. Hun har sin plass på gulvet (naturligvis), foran kjøkkenbordet. Til frokost får hun mat etter at alle kattene har spist ferdig, for hun står som regel opp i løpet av deres frokost, og må ut på do før hun får sin. Til middag og kvelds får hun aller sist, og er ferdig først. Når hun er ferdig må hun gå ut av kjøkkenet til kattene er ferdig, for hun prøver å jage dem bort så hun kan stjele.
Til frokost får Ayla «hele» 30 g Vom & Hundemat Taste med kylling. Tidligere fikk hun V&H Digestive, som inneholder ris, og dermed mer kalorier, men siden hun også sliter med å holde vekten nede, så byttet vi. I vommen blander vi V&H selolje. Til middag og kveldsmat får hun 13 g Hill’s Metabolic mini per måltid. Det er tilsvarende fôret som Ozzy får; færre kalorier og større metthetsfølelse.
Det dietten Ayla nå får har fungert kjempefint, og hun gikk ned fra 3,7 kg til så vidt over 3,3 kg, noe som er en helt fin vekt for henne.

Ayla er husets kjappeste eter.

Ayla er husets kjappeste eter.

Lynx

Dette kunne vært et helt innlegg for seg selv, for Lynx og mat kan fort bli en lang historie, så derfor kommer han helt til slutt. Han spiser på kjøkkenbenken, nærmere bestemt på venstre side av komfyren, og får stort sett servering som nummer fire, eller der omkring. Han har sin helt spesielle matskål, en Sureflap pet feeder. Den er laget slik at den leser microchipper, og åpner seg kun for den eller de katten(e) som er registrert i materens minne. I motsetning til alle andre i huset, så sliter vi med å holde vekta Lynx. I en periode var han sykelig undervektig på bare 3,2 kg, noe som veldig lite når han har matchvekt på omtrent 4 kg. Vi kjøpte den spesielle matskåla for at Lynx skulle kunne spise når han ville, men selvfølgelig var det et hår i suppa. Av en eller annen snål grunn så virker ikke Lynx sin chip som den skal, den åpner verken katteluker eller matskåla for han. Han blir registrert (og chip-lesere finner chippen hans), de åpner seg bare ikke. Etter mye frem og tilbake med supporten til Sureflap, står vi igjen med en mulig løsning: Bytte ut chippen hans. Om vi gjør det? Vel, vi har ikke helt bestemt oss, men vi ender nok med å måtte.

Som nevnt, Lynx har slitt med å holde vekten oppe. Han spiser som en gamp, men lite blir sittende på han. Han får dermed mer mat enn de andre, og oftere. I tillegg får han flere typer å velge mellom, slik at han spiser mest mulig hver gang. Han får det samme som Nagini og Copy, altså Neutered young female. Det fôret finnes også for gutter, men det inneholder litt færre kalorier, så derfor får Stælken det for jenter. Han vil også få Vet Essentials når vi får det i hus igjen. I tillegg får han det Acana-fôret som Muffi spiser, og Acana Pacifica. Og når Ayla får sin frokost, får han litt av hennes Vom & Hundemat som dessert. Selv om vi deler pølsene i to, blir det for mye til at Ayla klarer å spise det opp før det ikke kan brukes lenger, så da bidrar Lynx gjerne til å hindre kasting av mat.
(Pacifica får forøvrig de fleste andre litt av innimellom også, for å få litt variasjon.)

Matcoctail til husets tynneste.

Matcoctail til husets tynneste.

Dette er slik dyrene spiser her per dags dato. Brått endrer noe seg, men det er en kabal som skal gå opp uansett. Etter å ha praktisert dette 3-måltidsssystemet i snart fire år, går det meste nå helt av selv selv, både for oss og for dyrene. Og det fungerer fint for alle parter. Vel, bortsett fra for de av kattene som er beslektet med hobbitter, da, og helst så at de fikk 4 frokoster, 3 lunsjer, 5 retters middag, 2 kveldsmat og nattmat + 37 mellommåltider 😀

Ayla fyller 3 år i dag!

Litt uvirkelig, men likevel: Lille Loppa mi fyller altså 3 år i dag. Jeg synes jeg akkurat feiret 2-årsdagen hennes, men her er vi altså; et helt år har gått.

Jeg merker at hun har blitt voksen. I hvert fall på noen måter. På andre er hun fortsatt barnslig, men det er stort sett bare på morsomme måter. Den beste forskjellen er nok at hun ikke blir like fort distrahert. Tidligere kunne det f.eks. ta 15-20 minutter å få henne til å gå på do i hagen, for hun skulle sjekke ut hvert eneste gresstrå, selv om hun sjekket det bare noen timer tidligere. Nå er det stort sett ut, gjøre det som må gjøres, og så inn igjen.

Det har vært utrolig spennende å følge utviklingen fra barn til voksen, og så videre modning. Vi har fått en dypere forståelse for hverandre, hun og jeg. Ofte skjønner hun hva jeg mener selv om hun ikke spesifikt har lært ordene jeg bruker. F.eks. begynte helt på egenhånd å nusse meg hver gang jeg sier «mamma elsker deg» til henne. Hun leser meg som en åpen bok, så godt at det føles nesten som telepati noen ganger. Det er en veldig god følelse å kjenne at vi forstår hverandre så godt, at det går begge veier. Nå tror ikke jeg på magi, men at jeg fikk akkurat Ayla føles som om noe overnaturlig hadde en finger med i spillet. Jeg klarer ikke å forestille meg at jeg kunne ha fått et like nært forhold til en annen hund, selv om jeg rasjonelt vet at jeg sikkert hadde vært like nært knyttet til hvem som helst andre jeg hadde fått. Men jeg tenker at det ikke spiller noen rolle, jeg anser meg som ufattelig heldig som traff så til de grader blink på første forsøk. Og fikk den absolutt beste hunden jeg kunne ha fått.

Nydelige, vakre, gode Lilletrollet mitt

Nydelige, vakre, gode Lilletrollet mitt

Bursdag, ja. Vi tjuvstartet litt på lørdag. Da var vi på den søte, rosamalte kafeen her i Hølen, og spiste årets første is. To kuler pistasj til meg, og en kule vanilje til Ayla. Hele kula gikk ned i det stedet Ayla anser som det tryggeste stedet å oppbevare noe verdifullt, nemlig magen hennes. Vel, nesten hele, hun hadde is på haka i et par timer etterpå, for det var litt vrient å få all isen ut fra hver krik og krok i begeret 😛

I dag, på selve bursdagen, så skal jeg gjøre ekstra stas på jentungen. På grunn av skaden i leggen, så blir det ingen tur for oss to i dag, men hvis Marianne rekker det etter jobben, så tar de to seg en ruslings. For meg og Loppa blir det lek i hagen, om været holder (i går snødde det i 11 varmegrader), og masse moro inne. Vi skal leke masse, spille noen spill, og kose oss med utfordringer for både huet og kroppen. Og masse kos, selvfølgelig. Mye mer tid enn vanlig skal brukes på Ayla akkurat i dag, en spesiell Ayla-dag, og jeg gleder meg.

Gratulerer med dagen, lille gullet mitt. Jeg elsker deg med alt jeg har <3

For snart et år siden fylte Ayla 2 år. Jeg bestemte meg for å spandere på henne, og meg, en presang som viste seg å være veldig lærerik. Jeg leste så vidt om Dognition en stund før dette, på en lapp som fulgte med en av Nina Ottosson-lekene til Ayla. Jeg var inne og tittet på nettsiden, men syntes det da var både vanskelig å forstå og dyrt. I fjor fikk Ayla en ny smartleke, og med den fulgte en ny slik lapp. Jeg ble igjen nysgjerrig, og denne gangen leste jeg litt nøyere om hva dette egentlig gikk ut på. Dognition har todelt funksjon. Den ene er vår individuelle, hvor vi lærer mer om vår egen hund, og den andre er såkalt «Citizen science», hvor forsøkene vi gjør for å lære om hundene våre blir samlet til verdifull lærdom om hunder generelt.

Hva går Dognition ut på?
Målet er, kort sagt, å kartlegge hundens smarthet, men det er alt for enkelt å kalle dette en IQ-test. Intelligens er så mangt. Noen er flinke på problemløsning, andre er dyktige sosialt, mens atter andre har evnen til å tenke logisk osv osv. Alle er flinke til noe, men ingen er flinke til alt. Det er nettopp dette Dognition handler om; å finne ut hvor hunden har sine styrker, og hvordan den tenker.

Når man bestiller Dognition, kan man velge mellom kun evalueringen, eller betale for et års abonnement. Evalueringen er delt i fem temaer:

  • Empati
  • Kommunikasjon
  • Listighet
  • Hukommelse
  • Analyse / logikk

Innenfor hvert tema går man gjennom et sett med oppgaver med hunden. Først har man en enkel oppvarmingsrunde, og så den egentlige oppgaven. Fordi dette ikke er en test eller prøve, er det ingen rett eller feil her. Selv om hunden tilsynelatende ikke klarer oppgaven, gir det i seg selv svar på hvordan hundens hjerne fungerer.

Når man skal utføre en oppgave, klikker man seg inn på den på nettsidene. Man bør ha tilgang til nettsiden mens oppgaven gjennomføres. Der får man først instruksene for hvordan oppgaven skal gjennomføres. Et fellestrekk for de fleste oppgaver er det som kalles «standardoppsettet». Man plasserer tre Post-its på gulvet med en drøy halvmeter mellom hver. Så plasserer man hunden to meter unna på den ene siden av lappene, og seg selv rett bak på den andre. Ofte ble det brukt pappkopper i oppgavene, og noen ganger papirark. Godbiter er et must. En medhjelper er gull verdt, med mindre man har stålkontroll på sitt og bli. På noen oppgaver må man dog ha en hjelper, for hundens utsikt til det du driver med skal hindres. Det kan også lønne seg å ha øvd inn en «vær så god» eller noen annet for å fortelle hunden at den kan begynne.

DSC_8205-2

Her sees standardoppsettet. Avstandene kan økes noe mellom lappene dersom man har større hund. Poenget med lappene er å kunne se tydelig hvilken side hunden velger.

Når man har gjort klart til oppgaven, klikker man seg inn det som kalles «game mode». Der får man korte beskjeder om hva man skal gjøre, f.eks. på hvilken side man skal gjemme godbiten, og så logger man hundens valg før man fortsetter. Det er i de aller fleste oppgavene minst fire repetisjoner.

Når man har fullført alle oppgavene, blir hunden plassert i en av de 12 profilene de har satt opp for å skille de ulike typene fra hverandre. Man får da en rapport med resultatene fra oppgavene, hva de fortalte, og hva dette resulterte i til sammen.

Dersom man velger abonnement, vil man en gang i måneden i et år få tilgang til en ny oppgave, hvor man går mer i dybden på hundens evner og tankesett. I tillegg får man tilgang til en ny lek eller aktivitet, spesielt tilpasset hunden ut fra resultatene fra evalueringen.

Kun evalueringen koster $19, og full pakke koster $79. Prisen har gått ned litt siden jeg meldte meg på, jeg betalte $89. Man får 50% rabatt på alle hunder etter den første.

Bak Dognition står Dr Brian Hare. Han er utdannet og jobber som evolusjonær antropolog på Duke university. Han bruker hunders kognisjon i sitt arbeid, og har gjort flere forsøk på temaet.
Med seg på laget har han et knippe eksperter med en enorm kompetanse, bl.a. Victoria Stilwell, som jeg har stor respekt for som hundetrener, og Nina Ottosson, som designer at interaktive leker for hunder og andre dyr.

Hvordan opplevde vi Dognition?
(alle bildene her er illustrasjonsbilder tatt nylig, og noen av dem er derfor ikke 100% korrekte etter oppgaven)
Jeg kjøpte altså tilgang til Dognition for snart et år siden, med abonnementet, og har akkurat gjort den siste oppgaven. Den gikk ut på å kjenne igjen ulike typer bjeffing. Kan jo si så mye at jeg ikke snakker hund flytende 😛 Ayla, derimot, hadde mye å snakke med hundene på lydopptakene om…

Vi startet ivrig, og fullførte evalueringen på fem dager. Det anbefales at man ikke gjennomfører mer enn et tema per dag, for å holde hundens interesse. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke lenger husker nøyaktig hva alle oppgavene gikk ut på, men skal prøve å gjengi så godt jeg kan.

(fremfor å legge inn alle resultater fra vår evaluering her, da blir det fryktelig langt, har jeg opprettet en egen side for dette. De som er interesser i de fulle evalueringene av hver enkelt oppgave, finner dem HER. Tematitlene nedover i teksten kan også klikkes på, de er direktelinker til nettopp det temaets resultater.)

Vi startet altså med empati. Og aller først det som kalles «Yawn game». Her skulle jeg gjespe med noen sekunders mellomrom, og så skulle jeg se om Ayla også gjespet. Det gjorde hun faktisk, overraskende nok. Jeg har aldri tenkt på Ayla som spesielt empatisk.
Neste oppgave gikk på øyekontakt. Jeg husker ikke akkurat hva dette gikk ut på, men her var jeg ikke overrasket over at Ayla holdt blikkontakt lenge. Det hadde jeg sett mange ganger før.

Konklusjon empati:

Ayla seems individualistic when it comes to the two empathy games you played. Empathy refers to something very specific – the ability to feel what someone else is feeling. It does not measure love, attachment, or any other of the hundred ways that Ayla shows her devotion to you.

You may be interested to know: initial results seem to suggest that small dogs like Ayla are generally more individualistic than large dogs.

Being individualistic is something to be proud of. Perhaps you’ve noticed that Ayla is excellent at self-entertaining, or is better at solving problems on her own. However her independence asserts itself, it’s all part of Ayla’s cognitive style.

Jupp, Ayla er selvstendig. Ikke noe sjokk i det hele tatt. Hun liker å løse hjernetrim-oppgaver helt selv, og ber meg nesten aldri om hjelp.

Neste tema var kommunikasjon. Og første oppgave het «Arm pointing». Her kom standardoppsettet inn, og man skulle plassere en kopp opp-ned på hver side av seg selv. Godbit skulle plasseres under en av koppen, annenhver gang høyre og venstre, og så skulle man peke på riktig kopp. Den andre delen av dette temaet, kalt «Foot pointing», var akkurat det samme, bortsett fra at man skulle peke med foten.
Ayla så ikke noe poeng med min fingerpeking, noe jeg hadde oppdaget for lenge siden, men brukte jeg foten, så fulgte hun meg litt bedre. Derfor bruker jeg det bevisst i hverdagen nå.

Her har jeg prøvd å peke på koppen med godbit i, og Ayla valgte den tilfeldigvis.

Konklusjon kommunikasjon:

Communication is the foundation of many relationships, including our relationship with dogs. It’s easy to take for granted that our dogs seem to read us like a book, but this ability is rare in the animal kingdom. Of all the species that have been studied, dogs are the champions at using our communicative gestures. Even chimpanzees, who are one of our closest living relatives, do not rely on human gestures as much as dogs do. Instead, chimpanzees try to figure out these types of problems on their own. Dogs are more like human infants who start using gestures as they begin learning language.

It looks like Ayla tended to switch back and forth between collaborative and self-reliant strategies. Sometimes she followed your communicative gestures, but sometimes she chose to ignore them. This could be because Ayla either struggles to read your cues, or because there was a treat in both places and Ayla didn’t feel the need to look to you for help.

Neste post på programmet gikk på listighet. Her var jeg helt sikker på at Ayla kom til å havne helt i den enden av skalaen hvor det står «frekk og freidig», men jammen meg var det en faktor jeg ikke hadde tatt med i beregningen.
Her gikk oppgavene ut på at man skulle legge frem en godbit, godt synlig for hunden. Hunden skulle så få beskjed om «nei,  «bli», eller som vi bruker, «La være». Først skulle man se på hunden, deretter skulle man (og hjelperen) holde seg for øynene, og så snu seg vekk. Man satte i gang en klokke, og så logget man tiden før hunden tok godbiten. Ayla tok godbiten tidligst den gangen vi så på henne. Og det var visstnok det som gjør henne til å stole på.

Konklusjon listighet:

Ayla scores as trustworthy in this game since she does not use your social information when deciding whether to take advantage of you. When you put the treat down in front of Ayla and said ‘No,’ you then presented her with different attentional states. In the first condition, you were watching Ayla directly. In the second condition you covered your eyes, and in the final condition you turned your back.

A wily dog would have waited until you could not see before they took the treat. In contrast, Ayla was more likely to take the treat when you were looking at her than if you had your back turned. This may seem a little audacious, but, in fact, it actually makes her trustworthy because she does not use your social information to deceive you.

Her ligger en godbit på gulvet, og vi venter for å se hvor lang tid det tar før Ayla tar den selv om hun har fått beskjed om å la den være.

Så var det tid for hukommelse. Denne var jeg veldig spent på, for det var ikke noe vi har testet noe særlig, eller lagt spesielt merke til. Den første oppgaven het «Memory versus pointing». Her var tilbake til oppsettet med koppene. Godbit puttes under den ene koppen mens hunden ser det, og så peker man på den andre. Nå visste vi jo fra en tidligere oppgave at Ayla ikke skjønner seg på peking, så vi tippet at hun ville velge koppen hun så godbiten ble puttet under. I stedet valgte hun seg en side, og valgte den hver gang, noe som resulterte i at hun annenhver gang tok godbiten.

Oppgave nummer to kalles «Memory versus smell». Man la godbiten under en kopp mens hunden så på, og så skulle man dekke til hundens sikt mens koppene byttet plass. Vi ble litt overrasket over Ayla her. Hun pleier jo ofte å bruke nesa veldig aktivt, så vi trodde denne var opplagt, men det viste seg at hun brukte hukommelsen fremfor snuta.

Ayla følger nøye med på hvor godbiten puttes, før hun blir snudd rundt så hun ikke ser at jeg bytter om koppene.

Ayla følger nøye med på hvor godbiten puttes, før hun blir snudd rundt så hun ikke ser at jeg bytter om koppene.

Den siste hukommelsesoppgaven heter «Delayed cup game». Her skulle godbiten legges under en kopp, annenhver gang høyre og venstre. Så skulle man holde på hunden en viss tid, den siste gangen mener jeg var 2 minutter. Og så skulle man se om hunden fortsatt husket hvor godbiten var. Igjen valgte Ayla seg en side, og traff på halvparten. En smart strategi, mener dognition-folka, og det er det jo også.

Konklusjon hukommelse:

These games examined how heavily Ayla relies on her working memory. Working memory is the kind of memory that allows your dog to keep information in mind for a few minutes and mentally manipulate it to solve problems.

In the memory games, Ayla had to understand that even though the treat disappeared from view, it still existed, and it was her job to find it. It looks like Ayla has a good working memory, but also uses other information, such as smell or social gestures, when making decisions and solving problems.

Det siste temaet vi skulle gjennom var analyse/logikk. På forhånd tippet jeg at hun ikke ville score så høyt på logikk, for når vi spiller interaktive spill, så går hun på med krum hals, fremfor å vurdere og tenke litt på forhånd. Og denne gangen fikk jeg rett. I den første oppgaven, «Inferential reasoning game», ble godbiten puttet i dne ene koppen, og så løftet jeg opp den andre, for å vise at den var tom. Ikke overraskende valgte Ayla den koppen jeg løftet på.
I oppgave nr. 2, «Physical reasoning game», hadde Ayla bedre kontroll. Der brukte vi to papirark, brettet i to. Så puttet jeg godbit inni det ene arket, slik at det bulet opp, og Aylas oppgave var å skjønne at bulende ark betød at det innehold noe. Dette så Ayla ut til å forstå veldig greit.

Arket med godbiten buler litt oppover. Egentlig så Ayla ikke hvor godbiten ble puttet da vi spilte dette på ordentlig.

Arket med godbiten buler litt oppover. Egentlig så Ayla ikke hvor godbiten ble puttet da vi spilte dette på ordentlig.

Konklusjon analyse/logikk:

Ayla is the kind of dog that likes to see all the pieces before she solves the puzzle. Reasoning is the ability to solve a problem when you can’t see the answer and have to imagine the solution.

Ayla scored more towards the impulsive end, which means she doesn’t get caught up in the details – especially details that aren’t right in front of her. There is no shame in this. The reasoning games are the most difficult in the Assessment and most dogs find them extremely challenging.

Omtrent akkurat slik jeg forutså.

Alle oppgavene i evalueringen var nå gjennomført, og Ayla ble plassert i profilen «Stargazer», samt at vi fikk den endelige rapporten.

Ayla is an intriguing enigma. Ayla’s unique genius lies in the mix of strategies that she uses to approach daily life. Her performance in both the social games and the independent problem solving games shows a use of strategies that are generally self-directed.

She certainly has a wild, wolf-like side that is especially useful in the environment of the rugged individual. This could mean that she has to work a little harder than other dogs in social situations, and that you may have to work a little harder than other owners.

While what goes on behind your Stargazer’s eyes may sometimes seem mysterious, it is by no means dull. Perhaps this dog sees a whole other world that is hidden to us.

Jeg syntes dette passet ganske så bra, slik jeg kjenner Ayla. Hun ER selvstendig og selvsentrert. Hun er ressurs-sterk, og er ekstremt godt orientert i miljø. Hun hører når hun vil, og kan til tider slite en del sosialt, spesielt med andre hunder, hvor hun tar lite hensyn og helst vil løse ting til sin fordel.

Ayla valgte riktig kopp, og fikk sin belønning :D

Ayla valgte riktig kopp, og fikk sin belønning :D

Jeg synes denne evalueringen var både morsom og interessant. Jeg lærte mye om ulike måter å tenke på for en hund, og jeg lærte Ayla bedre å kjenne. Sammen med alle månedsoppgavene, lekene og aktivitetene vi har vært gjennom etter evalueringen, vil jeg absolutt si at jeg synes det var verdt prisen. Hele prosessen har vekket en fascinasjon for kognisjon og ulike måter å løse hverdagsutfordringer på. Dette er en ny og mer omfattende måte å se på hunders intelligens, langt mer enn bare at Border collier er så smarte for de kan flest triks. Jeg liker ideen om at alle er smarte, bare på hver sine måter. Noen er kanskje ikke like åpenbare og spektakulære som en BC som kan navna på 200 leker, men jeg synes det er flott å tenke på at Ayla er like smart, bare på sin måte. Jeg vil virkelig anbefale alle å prøve dette, både ferske hundeeiere og gamle travere. Jeg tror alle har noe å lære her, og man får hjelp til å finne akkurat den hundens styrker, og deretter bruke dem for alt de er verdt.

Dette var jo bare den første delen av Dognition-programmet. Det er masse igjen, men dette innlegget er allerede mer enn langt nok. Jeg kommer derfor til å lage i hvert fall et innlegg til om dette.

 

 

Tjallabais, vofferter, arbeidsgivere og andre fans. Etter måneder med å ha mast høl i hue på mutter’n om å få blogge igjen, har jeg endelig fått kuppa tastaturet. Betingelsen var at jeg forteller litt om turen jeg var på i går. Nå hadde jo egentlig jeg planlagt å bruke min nøye oppmålte tid foran PC’n til selvreklame og propaganda, men siden det er så morsomt å skrive, så får jeg bare bøya av for krava. Dessuten, kan jo hende jeg får klemt inn litt av det planlagte likevel, og så trykker på den derre publisere-knappen før sjefen rekker å lese korrektur.

Mamma L har lenebetennelse, eller noe greier, i leggen sin, og fjosoteraputen hun var hos sa at hun ikke skulle gå turer på mere enn et kvarter. Hørt sånt?!? Det er jo ikke tur i det hele tatt, så da må jeg gå tur med noen andre enn henne. Tror hun savner å være med meg på tur, for hun syter og klager fælt. Og jeg savner henne også, faktisk. Litt, så. Men i går var det liksom ikke noen forskjell, for da var det søndag, og på søndager pleier jeg alltid å gå tur med bare mamma M, og noen ganger er onkel med, og. Denne gangen ble det bare den andre mammaen, også kalt min personlige fotograf, som ble med meg for å strekke litt på beina.

På søndager pleier vi alltid å gå til Son. Mammaene mener det er langtur, de late droga. Akkurat passe, synes jeg. Må være minst 7 km før det er godkjent, må over mila før det blir langtur, lissom. Her er jeg virkelig klar for å strekke på beina:

Vi gikk først opp det mutter’n kaller Mördarbakken, som er en laaang og bratt bakke. Spreke superbikkjer som meg tar jo den bakken uten å bli andpusten engang, mens late drog på to bein peser jo som en St. Bernhard i 40 varmegrader.
Så gikk vi gjennom skogen, og det liker jeg. Skog er gøy. Stien gjennom skogen ender på Deør, som er en del av Son. Og i skogen rett før man kommer ut til alle husa, er det en gapahuk. En skikkelig snål gapahuk, for ikke kan man sitte i den, og ikke kan man ligge i den, men på utsiden er det noen fine, flate steiner man kan sitte og posere flott på:

Det som er litt stilig, og innbringende, med denne gapahuken er at det er et bålsted der. Altså, gode sjanser for matrester på bakken. Et matvrak kan ikke være kresent, og detaljer som at godbitene har ligget på bakken, kanskje i flere dager, er for bagateller å regne. Smakes må det:

Etter å ha spist en god del snack fra bakken, og sikker litt som egentlig ikke var meningen, ble jeg ganske så tørr i munnen:

Og da er det superflaks at det er en liten myr rett nedenfor, der en stakkar kan fukte ganen i frisk og kaldt vann:

Trenger ikke nevne at det skjedde noe flaut der (Joda, vennen min, korta på bordet nå. L). Sukk, ja, okay da, så må jeg vel det, da. Jeg plumpa hele ræva ned i vannet, ‘kay. Fornøyd da? (Jupp, flink jente. L)

Da gjør vi oss ferdige med pinlig uelegante affærer, og hopper videre til litt koseligere ting. På Deør bor nemlig en veldig god menneskevenninne av meg. Hun heter Alva, og er 6 år. Jeg ELSKER Alva, og så fort vi er ute av skaugen, så setter jeg opp tempoet så mye jeg tror morsan kan klare å henge med på, for å komme fortest mulig frem. Men tror du ikke at Alva ikke var hjemme, da :O Helt tomt, var det. Jeg foreslo at vi skulle vente på trappa…

…men det syntes moder’n var for drøyt, og slepte meg med videre. Curses over bånd på hunder, de tråkker på våre rettigheter til å bli sittende på andre folks trapper hvis vi vil.

Men lykken står den vakre bi, og rett oppi veien kom Alva og mamma’n hennes gående. Ooohh, lykke! Alva vet akkurat hvordan jeg vil ha det, og akkurat hvor det er aller best å bli kost. Rett og slett et naturtalent i Aylalogi.

Her skulle det selvfølgelig stått et koselig bilde av de to beste og peneste jentene i hele distriktet, mens dem koste med hverandre, men den forbaska fotografen jeg hadde med meg glemte å ta bilde. Altså, jeg var jo opptatt, forventa hun at jeg skulle minne henne på det, eller hva? Det må da være mulig å klage til en fagforening eller noe sånt?

Nuvel, nok om det. Da jeg og Alva endelig hadde kost oss ferdig, så satte morsan og jeg kursen hjemover igjen. Samme vei hjem igjen. Kjedelig, mente nå jeg, men gamla var visst ikke «helt i form», hva nå det enn betyr. Tror en konsekvens er treghet i vaffal, for jeg måtte støtt sjekke hvor hun ble av:

På vei hjem kom vi over noe rart. Jeg synes maur er fascinerende greier, og morsomme å følge etter, men denne mammaen jeg hadde på slep er dritredd for maur. Går det an, lissom? Anyhoo, disse maurene vi fant gjorde noe jeg aldri har sett før. Min teori var at det prøver seg på å sende en beskjed, morse, eller noe, og klarte å få formidlet til fotografen at dette måtte tas bilde av. Kanskje kunne vi tyde det når vi kom hjem?

Moder’n hadde andre teorier, noe om sola og varme og greier. Er ikke det litt for kompliserte saker for en stakars maurhjerne, tenker jeg.

Da vi var nesten hjemme igjen, møtte vi på Jølle. Han bor på gården rett nedi veien her. Han er bare en lite guttunge egentlig, selv om han er stor, og er en Skrämthund (nei, snuppa mi, han er blanding av elghund og jämthund. L). Jaja, samma det, en drittunge kan han i vaffal være, så her gjelder det å være på vakt:

Av forståelige grunner, tror jeg nok at han er litt forelska i meg. Han sutrer og griner når jeg ikke vil være sammen med han, og når han rømmer hjemmefra (noe som skjer støtt, siden han omtrent eter seg gjennom veggene for å komme seg ut), så kommer han opp til oss, og roper på meg gjennom døra. Koselig det, altså, at han liker meg, men han har ikke sjekketriksene helt på stell. Jeg er f.eks. ikke så glad i å danse, mens han veiver armer og bein i alle retninger i en takt jeg ikke kjenner igjen. Å bli tråkket på foten er min minste bekymring, for å si det sånn. Jeg har jo etter hvert skjønt at han bare er barnslig, og da er det jo bare en ting som nytter: Å bli barnslig tilbake, og geipe den jeg er god for:

Etter å ha kjempet mot en forelska tenåringsgutt, var i vaffal jeg sliten. Heldigvis mente mor at det var på tide å gå hjem. Det var veldig deilig å se mamma L igjen, og få litt kos. Så slokna jeg, og sov til middagen ble servert.

I dag var det stor stas å hente posten. Det kom nemlig en grønn pakke, en pakke som Ayla kjenner igjen i det øyeblikket hun ser den. Det var selvfølgelig denne månedens Doggiebag som hadde kommet.

Jeg meldte Ayla inn hos Doggiebag.no i januar i fjor. Jeg husker ikke helt hvor jeg først hørte om tjenesten, men det var på nettet en plass. Doggiebag fungerer sånn at en gang i måneden får man en pakke til hunden sin. Ved innmelding må man velge om man ønsker produkter til liten, medium eller stor hund. Innholdet i pakkene varierer, men den er alltid med minst en leke, noe å tygge på, og andre godbiter. Av andre produkter vi har fått kan jeg nevne en genial børste til å fjerne pels av møbler og klær med (står på listen over innlegg jeg skal skrive), superabsorberende håndkle, sammenleggbar vannskål, samt hygieneprodukter som sjampo og miljøvennlige hundeposer med nedbrytbar poseholder.

Vi har stort sett alltid vært fornøyd med produktene. Alle godbiter er naturlige og har varierende smaker, som struts og hjort. De aller fleste lekene har falt i smak hos Ayla. Et unntak var en rund leke som var alt for stor for munnen hennes. De andre produktene har vi vært kjempeflotte, og de fleste av dem blir brukt jevnlig.

Skal jeg komme med noe negativt, så er det at selv om Ayla selv gjerne ser at pakkene blir stappet fulle av godteri, så blir det litt mye. Hadde vi gitt henne alt som kom i pakkene, hadde hun ikke lenger klart å gå pga overvekt. Noe har vi gitt bort, og resten har samlet seg opp i godteskapet. Nå har det blitt så mye at vi så oss nødt til å ta en liten pause i pakkene. Vi synes det er litt synd, for det er stor stas å få pakker adressert til Ayla i posten. Og det er fryktelig moro å se gleden hennes når hun oppdager at pakken har kommet. Heldigvis kan man pause abonnementet, og selv bestemme hvor lenge, så vi har tatt pause i fire måneder fremover.

Tilbake til dagens leveranse. Jeg synes det er så moro å se Ayla åpne pakken sin, at jeg gjerne vil dele det med Marianne. Og med dere. Derfor gjemte jeg pakken til kona kom hjem fra jobb så hun kunne filme for meg.

«Griseøret», som for øvrig er et veggieøre, ble fraktet over hele huset i 10 minutter etter på, i jakten på det perfekte gjemmestedet. Det fant hun i enden av senga, mellom madrassen og sengeenden, og dyna ble ubønnhørlig dyttet over så ingen skal kunne finne den utenom henne selv. Skatter må gjemmes, må vite 😀

Vi har vært på noen fine turer i påsken. Vi har holdt oss mest i skogen, og i det fine været som har vært denne uka, har det virkelig vært deilig å bevege seg utendørs.

Forrige lørdag tok vi med oss Ayla ut i skogen for å «trene» spor. Muffi bestemte seg for å henge seg på. Vi trener på vår egen måte, hvor en av oss «går seg vill», og så skal Ayla, med den andre på slep, finne den som har rotet seg bort. Hun elsker det, og blir helt propell når hun skjønner hva vi skal, og elsker pannekaka som er fast finnerlønn. Innimellom sporingene koste vi oss blant blåbærlyng og trær.

Muffi koser seg i skogen

Har mamma noe godis, tro?

Tvangsposering

Ayla har virkelig kost seg hittil i påska med vennene sine. Jeg synes det er så stas å si at hun har vennekrets 😀 Seriøst så synes jeg det er utrolig fint at hun har noen nære venner hun tilbringer mye tid sammen med. Hun ser ut til å blomstre når hun kan leke med hunder hun er glad i og trygg på, og jeg synes det er viktig at hun har regelmessig omgang med artsfrender. Det er liksom bare så mye jeg som menneske kan bidra med sosialt, et menneske kan aldri erstatte sosialt samvær med noen som snakker samme språk som henne selv.

I starten av påska kom endelig Miss Chevy tilbake til hytta si utenfor Hølen. Ayla har jo sjekket hver gang vi har gått forbi i hele vinter, og nå fant hun det hun lette etter.

Pappa’n til Chevy har godbiter, og da sitter jo snille piker pent og venter.

Jammen meg fant vi ikke Mini også på slutten av en tur. Ayla er den med tunga ut, om noen skulle være i tvil. Det er mange som har lurt om de er søstre.

En playdate med kompisen Amigo har Ayla også fått tid til i påskeuka. Mamma’n til Amigo overrasket oss tobeinte med et gult og godterifylt påskeegg, og Amigo selv hadde med en skikkelig påskepakke til venninna si, fylt med masse snack og en gummikylling.

Her var det mye å fråtse i for en godtemums som Loppa :D

Etter at påskegavene var åpnet, og siklet på av både to- og firbeinte, ble det full rulle i snøen for de to pelsbefengte smårampene. Her er et aldri så lite bilderas, for jeg klarte ikke å velge ut bare noen.

 

Man har i hvert fall blikket i orden

En liten innlagt nussepause må man ha

Tunga rett i munnen nå, Amigo

En real trynings, ser det ut til

Den knekken i hoftene i nærheten av ei tispe er vel kjent for de fleste med hannhund, vil jeg tro :P

Noen ganger er de morsomste bildene de som absolutt ikke er vellykkede på noen som helst slags måte. Midt i lekestunden så dukket brått lillesøstera til Cujo opp, gitt:

Hele Steiro zoo ønsker alle en riktig god fortsatt påske!

 

 

Da jeg begynte å lese meg opp på mine favorittblogger igjen, kom jeg over noe veldig glupt. Noe jeg burde ha tenkt på for lenge siden, og i grunn er litt flau for å ikke ha gjort. Kjersti, som har den sjarmerende og koselige bloggen Pilaris og verdens skjønneste pelsdott, hadde kjøpt seg nytt kamera. En lite og nett et, som var enkelt å ha med seg på tur. Da ble jeg lettere oppgitt, for det sto plutselig krystallklart for meg at hovedgrunnen til at jeg tar så lite bilder, og dermed mistet motivasjonen til å blogge, var at det var et ork å slepe rundt på det digre speilreflekskameraet. For stort ork, så det ble liksom aldri noen bilder. Eureka! Det var jo et kompaktkamera jeg manglet. Og siden Kjersti virket fornøyd med sitt, og det også hadde gjort det godt på tester, gikk jeg like godt inn og bestilte samme kamera. Altså dette.

olympus_tg_850

Må si jeg er imponert over hurtigheten til Japan foto, der er det ikke noe somling. Jeg bestilte kameraet natt til tirsdag i forrige uke, og torsdag hadde jeg det i labbene. Jeg brukte kvelden på å lade opp kameraet, og å lese manualen. Jammen har det skjedd litt siden sist jeg hadde et kompaktkamera. Nå skal det sies at det kameraet brukte film, da…

Fredag koste jeg meg med å teste ut de ulike funksjonene på noen tilfeldig modeller på verandaen. Noen mener sikkert at det ikke er nok finesser i et slikt kamera, men for meg var dette en ny verden. Jeg er vant til å knipse, og så redigere og leke meg i Photoshop. Nå kan jeg plutselig se effekten med en gang, og det var gøy å prøve ulike «kunst-filtre», eller hva jeg nå skal kalle dem. Jeg synes selv at mange av bildene ble skikkelig kule. Selv om kanskje motivet var litt ute av fokus, eller komposisjonen kanskje ikke var spesielt gjennomtenkt (les: ikke i det hele tatt), så var det noe som grep meg likevel. Derfor har jeg lyst til å vise frem de aller første forsøkene med litt av hva dette kameraet har å by på. Helt uten å bearbeide bildene, de har aldri besøkt Photoshop, altså. De er ikke engang beskjært.

Pin hole
«Uttrykker tunneleffekten som du får med et gammeldags kamera ved å redusere det omgivende klarheten.»

Her liker jeg at Muffi blir nesten borte, slik at jeg ser bare konturene av øyet, og litt highlights i pelsen enkelte steder.

Vet ikke helt hva jeg synes om denne effekten. Alle andre bilder jeg tok med den ble ubrukelig mørke. I noen tilfeller kan det bli kult, men i de fleste tilfeller blir det bare kjedelig og dystert.

Pop art
«Forbedrer fargen og atmosfæren til et bilde slik at det blir lysere og mer levende.»

Sterke farger, og en litt småsur bikkje. Synes kontrasten mellom de ble litt stilig.

En potensielt bra effekt, men en av de som er enklest å gjøre selv i Photoshop, ved å øke kontrasten og fargemetningen. Derfor er det nok ikke en jeg kommer til å bruke ofte.

Soft focus
«Uttrykker et eterisk atmosfære med et mykt uttrykk og gjør et bilde drømmeaktig.»

Drømmehunden min <3

 

Dette synes jeg ble helt nydelig. Elsker blikket til Muffi, og med det ufokserte rundt, og med sola i nakken, ser hun jo rent engleaktig ut.

Dette er en effekt jeg virkelig liker. Jeg har slitt med å skape et slikt uttrykk i Photoshop, jeg får ikke til det drømmeaktige, så jeg digger at jeg nå har det innebygget.

Dramatic tone
«Uttrykker den lokale kontrasten til et bilde, og gir et bilde der forskjellen i ly og mørke utheves.»

Selv om fjeset til Jojo ble litt borte, så likte jeg det litt hverdagslige over bildet.

 

Copy er ute av fokus her, men jeg synes ikke det gjør noe. Det gi henne et mykt uttrykk når det rundt har høye kontraster.

 

Dette ble det veldig kule linjer på, synes jeg sjøl. Bare synd med det bærnettet fra i fjor som ødelegger.

 

Dette var det bildet jeg likte best av alle, uansett effekt. Det er et eller annet med blikket til Muffi, og lyset og skyggene i trærne og snøen.

Dette var den effekten jeg likte best. Jeg digger dynamikken bildene får, og selv i utgangspunktet litt dårlige bilder, får en annen dimensjon som gjør dem flotte likevel.

Konklusjon (foreløpig)
Jeg synes kameraet klarte seg fint med disse funksjonene. Jeg ble imponert over hvor kjapt det fokuserte på kort hold. Da jeg tok det drømmeaktige bildet av Muffi, snudde hun seg omtrent i det øyeblikket jeg trykket knappen inn. Likevel er det så perfekt i fokus at man kan telle hårene på nesa hennes.
Jeg har testet en del av de normale valgene også, som det er en haug av, alt fra portrett og landskap, til fyrverkeri og undervannsfotografering. Jeg sliter fortsatt med å velge riktig oppsett, men synes utendørsbildene har blitt bedre enn innendørsbildene. Og det kan jeg i grunn leve med. Det var jo for å ta bilder ute jeg kjøpte kameraet, hjemme kan jeg jo fortsatt bruke speilrefleksen.

Vi får begynne med vofferten først, denne gangen. Ayla, som snart blir 3 år, er fortsatt min øyesten. Det er det ikke til å komme uten om. Hun har hatt noen helseutfordringer i løpet av tiden som har gått siden sist jeg skrev blogg, men jeg vil starte med det positive. Hun har blitt en moden, men bestemt og egenrådig frøken. Kanskje til tider vel bossy overfor andre hunder, men vennene hennes er glade i henne likevel. For venner, det har hun. Det er spesielt fire som er veldig viktige for henne. Bestevenninnen Mini ser hun oftest, og vi passer lille frøken Mini fra tid til annen, når matmoren hennes skal bort. Eller hvis vi bare har lyst på litt Mini-besøk. ”Tuppen” er litt ambivalent i forhold til å ha ”Lillemor” i sin gård, og ingen av dem er fan av å måtte dele. Da kommer The Bitches frem, og lyspæra går av over huet på meg når jeg forstår hvorfor ordet ”tispe” ble et skjellsord. Stort sett så koser de seg sammen, og det er veldig rørende å se på når de koser og nusser på hverandre.

Ayla2

Ayla har fått et nærere forhold til Marianne det siste året

Hun er fortsatt god venn med onkel og nabo Spike, selv om hun ikke ser han like ofte som hun pleide. Hennes andre guttevenn er en Bichon Havanais som heter Amigo. De to elsker å herje sammen, og en gang i blant låner vi med oss Amigo på tur også. Så har vi Miss Chevy, en maltepoo (en sånn doodle-greie), den siste av Aylas nære venner. Chevy er i Hølen bare sånn innimellom, for hun har bare hytte her. Da vi gikk forbi hytta hennes, og de møtte hverandre for første gang, sa det ”klikk!”, og de løp sisten som to tullinger etter nøyaktig 3,2 sekunders bekjentskap. Så mye løp de, at Ayla harka opp slim halve veien hjem igjen (og da måtte hønemor ringe vet’n, i fart). Etter det har det blitt mange runder med sisten for de to tullehønene. Ayla er like skuffa hver gang vi går forbi hytta, og Chevy ikke er der. Noe hun ikke har vært i hele vinter, så vi gleder oss masse til våren og Chevy kommer.

En ting vi har gjort det siste året er å leke oss gjennom en veldig omfattende IQ-test, for å si det enkelt. For det er egentlig ikke så enkelt. Det har handlet om å kartlegge hvordan Ayla tenker og løser utfordringer. Det har vært moro for Ayla, og veldig lærerikt for oss tobeinte. Så interessant har det vært, at det har vekket en interesse i meg for hunders (og andre dyrs) kognitive mekanismer. Til og med et universitetskurs via interett har det blitt. Men dette skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.

Ayla1

Fra photoshooten vi gjorde

Helsemessig har vi altså hatt noen ting å forholde oss til. Ayla fikk påvist middallergi, og har gått på allergivaksinasjon i halvannet år. Hvordan dette foregår, og altså rundt det, står også på listen over fremtidige innlegg.
På grunn av de litt utstående øynene hun har (som dog er lite utstående til chihuahua å være), så har hun hatt flere runder med øyebetennelse og regnbuehinnebetennelse i sitt liv. I fjor sommer fikk hun et vepsestikk rett over øyet, og klorte sår på øyet sitt.

Den meste dramatiske hendelsen vi har hatt var da hun skulle hoppe ned fra sofaen og dæljet hodet i bordhjørnet. Da ble hun helt fjern, og sovna oppå Mini, som var på besøk. Ayla liker ikke å sove ved siden av andre dyr, så dette var et klart varselstegn. Rett til dyreklinikken på Jeløya, og der måtte hun bli til observasjon over natten. Om hun skulle få hevelser eller blødninger i hodet, så bodde vi for langt unna til at vi ville rekke frem i tide. Derfor måtte hun jo bare bli der, men fytte søren så tøft det var for et mammahjerte. Jeg innbilte meg at hun ikke ville klare seg uten meg, og jeg følte meg helt hjelpesløs sittende hjemme. Det gikk heldigvis bra. Ayla hadde ikke sutra etter meg (litt snurt for det, er det bare å innrømme), og det var definitivt verst for meg. Hjernerystelse ble konklusjonen, og vi kunne puste lettet ut.

Fra fotobok-presangen: Ayla er en happy-go-lucky type frøken, og en ung en, sådan, så jeg tenkte litt barnslig skrift passet godt til henne.

Ayla_bok

Voff boff mamsen! Weeee, BURSDAG ! ! ! Blir det party da? Hmm? Jeg håper det betyr masse masse masse godteri og kaker og boller til meg…*host*…jeg mente deg 😀 Du fortjener masse nam på bursdagen din. Du er jo en kjempetøff mamma, synes jeg, selv om du godt kan leke mer med meg. Og gi meg mer godis 😀 Og la meg nusse deg, og vise deg hvor glad jeg er i deg. For jeg er masse glad i deg, tenk! Kjempediger happy bursdag til deg!!! Supergigameganuss fra Ayla

 

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så har vi altså en ny liten pusunge i huset. Det betyr timer med underholdning for meg. Kattunger må være det absolutt gøyeste jeg vet om. Jeg koser meg glugg i hjel med småramp, og det merkelige er at tålmodigheten min er milelang med småpuser i heimen. Voksne katter får høre det i klare ordlag dersom de lager bøll, mens ungene kan klatre i gardiner, rive ned ting og tygge i stykker alt de finner uten at det gjør meg noen ting. Jeg bare ler, for alt, absolutt alt, en kattunge finner på er morsomt for meg. Ergo, lattermusklene mine får skikkelig trim om dagen.

Bittelille Nagini ble levert inn på Moss dyreklinikk (som er søsterklinikk av vår faste klinikk i Son) sammen med sine søsken. Akkurat hvorfor de ble levert der, er jeg litt usikker på, men klinikken søkte i hvertfall etter hjem for de små nøstene. Dette så både Marianne og jeg på klinikkens Facebookside. Jeg hadde da en god stund gått og tenkt på en tanke, som jeg til da ikke hadde delt med madammen. Jeg hadde lyst til at Ayla skulle få «sin egen» katt, en som kunne vokse opp sammen med henne, og som forhåpentligvis ville gi henne en lekekamerat og venn. Pluss, som jeg skrev først; kattunger er supergøy for meg. Så da disse kattungene dukket opp, og det varte og rakk før de fant seg noen hjem, så luftet jeg tanken for kjerringa. Selv om jeg ikke hadde sagt noe om bakgrunnstankene, så hadde hun vel sett det komme at jeg ville gi en av ungene et hjem. Så da ble det sånn.

MKS_1351-2

Blir ikke mer nurk enn dette <3

Marianne dro til Moss, og fikk dyrepleier Helena til å hjelpe til med å velge den kattungen som ville passe best hos oss. Den som skal bo hos oss bør helst være utadvendt, selvsikker og tøff. Valget falt på den minste frøkna. Etter å ha fått en siste helsesjekk, vaksine og chip, sang hun høyt for Marianne hele veien til Hølen. Navnet hadde jeg tenkt ut på forhånd. Det vil si, jeg hadde en mulighet. Vi pleier alltid å finne navn etter at dyr har kommet i hus og vi har blitt litt kjent, for navnet må passe. Det hjelper ikke uansett hvor fint vi synes et navn er, hvis det bare rett og slett ikke føles riktig på det dyret. Navnet Nagini har jeg hatt lyst til å bruke lenge, men aldri funnet noen som passer til. For de uinnvidde, så er Nagini slangen til Voldemort i Harry Potter-serien (stor fan). Jeg synes navnet ville kunne passe på en svart katt, og etter noen dager hvor jeg observerte den lille lodotten åle seg rundt omkring, så føltes det helt riktig.

De første dagene var småen selvfølgelig ganske usikker. Det var mye nytt, og mange nye dyr som skulle hilses på. Noen var skumlere enn andre. Hun viste frem det innprogrammerte hatet katter har til hunder, men ble raskt vant til Ayla. Ayla, på sin side, har aldri vært mer forvirret. Det var utrolig festlig å se på henne, hun skjønte ikke bæret av hva den lille dotten var for noe.

Etter hvert begynte lille frøkna å vise sitt sanne jeg. Hun er veldig kosete, og kommer stadig for å gni og gnukke på meg når jeg sitter her ved PC’n, og motoren hennes går på høygir for den minste berøring. Hun vil dog helst ikke sitte på fanget, og synes det er teit å bli løftet opp, det vil hun ha seg frabedt. Som kattunger flest er hun jo ekstremt leken. Alt kan jaktes på. Uansett hvor man går her i huset, må man forvente å bli utsatt for et bakholdsangrep. En liten, svart ullball som kommer hoppende frem på to bein, med armene i været, og tror hun er kjempetøff. Mer enn nok til å få meg til å rulle av latter. Selv om hun er liten av vekst, så er hun freidig og modig. Hun har etter hvert blitt adoptert av både Lynx og Copy, som begge leker med henne. Ayla har utnevnt seg selv til kul storesøster, og det er kjempegøy å se på når de to leker sammen. Vi har til og med fersket dem i å ligge sammen, selv om begge foretrekker å sove alene.

MKS_1171-2

Smart med små dyr, for da får man plass til flere i samme seng :P

Med nye katter, og spesielt kattunger, så pleier vi å ha dem ute i bånd før de slippes ut på egen hånd. En unge må selvfølgelig bli kastrert først, pluss at den må bli gammel nok (katter utvikler ikke retningssans før de er over et halvt år gamle). Nagini kommer derfor ikke til å få gå ut alene før til våren. Da hun hadde vært her en ukes tid, fant jeg frem kattungeselen vår og tredde den på jentungen så hun kunne bli vant til å ha den på. Jeg filmet det, for erfaringsmessig vet jeg at de første gangene kan bli riktig så artige. Dette ble så visst intet unntak. Beklager at filmen ble litt lang, men å klippe bort dødtid hadde bare resultert i noen sekunders sparing.

Dessverre så har Nagini ikke blitt vant til selen. Det er et eller annet med den hun ikke klarer, og selv om jeg har tatt den på henne utallige ganger, sjangler hun fortsatt som en drita full sjømann på land. Vi har prøvd å finne en annen type sele, men finner ingen som er små nok. Fordi hun er knyttet til meg, og faktisk kommer når jeg roper på henne, pluss at Ayla er en utmerket barnevakt, har vi latt henne gå ute tre ganger hittil. Vi og Ayla har selvfølgelig vært sammen med henne hele tiden. Vi har en liten skog på den ene siden av huset, og der har hun storkost seg, senest i dag. Og i helgen var satte vi opp døra så hun kunne være ute på trappa. Hun gikk knapt nok ned av trappa, og synes åpent terreng er skummelt, men hun hadde det helsjef med å jakte på strå på trappa. Her følger et knippe bilder fra strålek:

MKS_1178-2

«Se, så søt jeg er!»

 

MKS_1180-2

«Ouæh, jeg skal ta deg, jeg»

 

MKS_1194-2

«Ble det av det forbaska strået nå da?»

 

MKS_1196-2

«Mohaha, du er død!»

 

MKS_1271-2

«Så du DEN svære musa?»

 

 

MKS_1229-2

«Jeg er bedre enn Zahid Ali til dette dansegreiene vaffal»

 

MKS_1288-2

«Klar…»

 

MKS_1290-2

«…ferdig…»

 

MKS_1292-2

«…GÅ!!!»

 

MKS_1293-2

«Oops… *plystre*»

 

Som dere skjønner, så er det livat. Det er ikke stille lenge om gangen. Og det er fantastisk morsomt å leke sammen med Nagini. Da vil Ayla gjerne være med også, og da blir det jo enda morsommere. Jeg ler på meg både fotvorter og flass, men er fast bestemt på å få mest mulig ut av den korte tiden en katt er unge. Da blir det mange øyeblikk som denne videoen. Her leker jeg med et gammelt badekåpebelte, som har vært en favoritt hos kattene i Steiro Zoo i mange år. Nagini deler åpenbart denne oppfatningen.

 

Da er jeg forhåpentligvis i gang med blogging igjen, etter en litt forlenget sommerferie. Nå hadde jeg jo i utgangspunktet ikke noen som helst planer om noen sommerferie, men det ble så inni gampen varmt, og da kortslutter hjernen min. Jeg fungerer rett og slett ikke i varme. Jeg pleier å sammenligne hjernen min med ost; den smelter når det blir for varmt, og stivner igjen når det blir kjøligere. Det betyr at jeg dugde til veldig lite i sommer, og når kvelden kom, og det ble levelig temperatur, måtte jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort på dagen, som husarbeid (grøss), gå tur og leke med Ayla, leke og kose med katter, og sikkert en hel drøss andre greier jeg har fortrengt. Det fantes verken tid eller hjernekapasitet til å blogge. Når det så endelig begynte å nærme seg høst, så hadde jeg helt glemt gleden ved å blogge, og all inspirasjon hadde fordampet i solsteiken. Nå har jeg funnet den igjen, og det er en fantastisk bursdagspresang til meg selv, for jeg fylte 39 år i går torsdag (faktisk helt sant at jeg blir 39, jeg lover, kors på halsen :P).

Jeg skal ta en kjapp liten oppdatering av hva som har skjedd i løpet av sommeren. Jeg vil gå i detalj på noe av det, men enkelte deler vil nok bli egne innlegg fremover, og det blir det kun fort-og-gæli-versjonene av her og nå.

Kattene

Venus har hatt en strålende sommer, og i september fylte hun 15 år. Det var fantastisk, vi hadde rett og slett ikke trodd det for et år siden, med tanke på alt hun var igjennom i fjor. Dagen ble feiret med masse god mat, og bursdagsbarnet selv hadde fått dispensasjon av dyrlegen fra sin strenge diett, og fikk både torsk og kylling.

DSC_6848-2

«Blægh, det er varmt!»

Jojo er like korka som han alltid har vært, men han har kost seg hele sommeren, selv han bærer preg av alder langt mer enn Venus. Det knirker godt i hoftene og bakbeina hans, og det er ikke rare muskelmassen han har igjen. Etter litt fysioterapi, som i Jojo sitt tilfelle betyr leking med strå ute, så ser det faktisk litt bedre ut nå, og vi håper han knirker seg videre noen år til, selv om han fylte 11 år i august.

DSC_6847-2

Jojo ser alltid like glup ut :P

Ophelia hadde det godt i varmen, og koste seg ute. I begynnelsen av september fant vi dog en lang flenge under den ene armen hennes, og hun måtte sy flere sting. Mens hun satt på venterommet da hun skulle på kontroll, tisset hun i buret, og det var blodig. Da bar det tilbake dagen etter for en nærmere sjekk av urinveiene, men dyrlegen trodde ikke at noe var galt. Ophelia har tidligere hatt det de kaller stressblære, og vet’n mistenkte at det var det som var problemet nå også. Vi fikk noen medisiner som skulle roe ned nervene hennes, og de funket, noe vi tolker dithen at dyrlegen hadde rett.

MKS_1060-2

Misfornøyd gammel kjerring, for anledningen i en lekker, grønn body :D

Will har levd det perfekte kattelivet i sommervarmen. Hun har gjort minst mulig, og beveget seg bare akkurat det hun måtte. Mesteparten av de varme timene ble tilbragt slik:

DSC_6939-2

Spike har slitt med et eller annet i et par år nå, uten av vi helt har klart å finne ut av hva som plager han. Han har blitt sjekket fysisk, så det er et mentalt problem. Han tisser inne, både skjult og demonstrativt. I tillegg gikk han fra å være en godmodig pasifist til å bli en hissigpropp, spesielt rundt fôring. Han er jo en rund og godt polstret kar, så vi har de siste par årene lagt kraftige restriksjoner på matmengden hans, uten at de har gjort han nevneverdig tynnere, bare stadig mer gretten. Så nå har han fått frie tøyler ved måltidene. Selv om det er Light-fôr han får, så kan det nok virke litt uansvarlig når han er såpass tjukk som han er, men han mistrives så veldig tydelig med å ikke få spise seg mett, så vi måtte til slutt prioritere livskvaliteten hans fremfor den fysiske helsen hans. Blir det for ille, må vi heller revurdere igjen senere.
(da jeg kikket gjennom bildene fra i sommer, fant jeg dessverre ikke et eneste bilde av Spike, så han har i hvertfall vært mye ute på vift)

Ozzy er fortsatt den trauste herremannen han alltid har vært. Alle katter liker jo varme, men Ozzy er av de ekstreme. Da gradestokken runda 30 grader, lå den store og kølsvarte katta midt i solsteiken og koste seg. Det må jeg si er ekstremsport…

MKS_0940-2

Flotteste gutten i sommersola!

Lynx er stikk motsatt av Ozzy, og dermed akkurat som meg; varme er slitsomt. Lynx tilbragte de fleste sommerdagene på sofaen, og flytta ikke på seg før kvelden kom. Da var han gjerne med Ayla og meg på tur, og han fikk underlagt seg noen flere folk i målet om å sjarmere hele Hølen før jul.

MKS_0939-2

Vær det går an å ligge ute i for en liten Lynx-pus…

Muffi skadet foten sin i juni. Hun kom haltende hjem, og etter en liten undersøkelse fant vi en diger byll under den ene forfoten. Straka vegen til dyrlegen, hvor byllen ble snitta opp og katta bandasjert. Det resulterte i 1 1/2 uke innetid i kjellerstua, noe som ble vel kjedelig for en liten Muff etter hvert. Heldigvis grodde såret fint, og Muffi kunne kose seg ute igjen. Hun har tatt seg noen turer i sommer, vært bort noen dager om gangen, men det er sånn hun er, så vi bekymrer oss lite. Hun er en street smart frøken, som i ung alder viste at hun kan ta vare på seg selv.

DSC_6944-2

Nybarbert og nyoppskjært under foten.

Copy har i grunn ikke gjort noe spesielt i sommer. Hun har leka og kost seg, akkurat som hun pleier, og hun er fortsatt den tvers gjennom gode jenta. Hun synger fremdeles for meg hver dag, og har behandlet våre nye familiemedlemmer (se lenger ned) med respekt og vennlighet, akkurat slik vi forventet. Søteste Copylita min <3

DSC_6882-2

Det er viktig å variere sovestillinger, gjerne prøve litt utradisjonelle varianter.

I sommer fikk vi også hjulpet en ung, ukastrert hannkatt som har gått rundt her i et år. I fjor virket han i godt hold, så vi trodde han hadde et hjem. I vinter så vi han ikke i det hele tatt, men så dukket han opp igjen i sommer. Da var han veldig tynn, og etter å ha jobbet meg innpå han noen uker, så jeg at han også manglet tenner i munnen. Vi ga han navnet Orvar (etter min svogers usynlige venn fra barndommen), fikk en avtale med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) om at de kunne ta i mot han, og vi prøvde i flere uker å fange han inn uten å lykkes. Til slutt hadde jeg vunnet tilliten hans såpass at han kom helt innpå meg, og jeg fikk tak i nakkeskinnet hans. Fordi han var så mager, hadde han lite med krefter å kjempe med, og jeg fikk bakset han inn i et bur. Vel inne på dyreklinikken DOOA samarbeider med ble han testet for smittsomme sykdommer, og var heldigvis negativ. Det så lyst ut da, men dessverre klarte de ikke å få han trygg nok til å få gitt han medisiner. Han var så redd for folka der at han angrep og skadet dem, og det var best for han å få slippe. Veldig trist at det endte sånn, men uansett fikk han det bedre enn han hadde det, for han hadde ikke overlevd ute hele vinteren.

Til slutt må jeg jo fortelle at vi har fått 1 1/2 nye katter 😀 Den hele er en liten kattungefrøken som heter Nagini, en redningspus via Moss dyreklinikk. Den halve er en middelaldrende herremann vi prøver å få til å flytte inn. Han heter Bestefar, selv om det av en eller annen grunn har falt meg naturlig å kalle han Brum. Både Nagini og Brum skal jeg fortelle mer om senere, bl.a. annet om alt dramaet Brum har forårsaket for oss de siste par månedene.

MKS_1052-2

Brum er til forveksling lik Spike av utseende.

MKS_1149-2

Husets yngste, bittelille Nagini <3

 

 Ayla

Lille vofferten er vel den eneste som virkelig har fått gjort noen ting i sommer. I juli hadde hun besøk i nesten 2 uker av sin beste venninne, Mini. Mini bor rett nede i veien her, og hennes mamma, Mai-Britt, skulle på Hurtigruta. Da fikk Mini være på ferie hos oss. Mini er en ekte trultehund, en Chihuahua-dame på 5 år, liten og bollete, og ganske så damete av seg. Mai-Britt ble fôrvert for Mini i våres, og da ble vi også kjent. Da var Mini en seriøs dame som ikke var med på så mye gøy. Jo lenger hun har kjent Ayla, jo mer har hun kommet ut av skallet sitt, og de leker masse sammen. Mest sisten, for Mini synes at lekeslåssing kan være litt forvirrende, men hun tolererer stadig mer fra Ayla. Det er utrolig morsomt å se hvor glade de er for å se hverandre, selv om de gikk tur sammen bare dagen i forveien. Å måtte dele hus og familie med en annen hund i 2 uker var en god øvelse for Smuledyret mitt, for hun er særdeles selvsentrert og eplekjekk.

MKS_1085-2

Jeg koser med Mini, og Ayla blir sjalu og prøver sitt beste for å vinne meg tilbake ved å gi meg en real rundvask :P

I tillegg til alt det andre Ayla og jeg pleier å gjøre, som vanlig turgåing, trening på triks og leking, så har vi begynt med to nye aktiviteter. En dag jeg skulle bestille noe fra en dyrebutikk på nettet, deisa jeg over en kløv som fantes i størrelse knøttliten. Den var ganske dyr, men jeg klarte ikke å dy meg. Kløven kom i posten, og vi har gått noen turer med tom kløv. Først ganske kort, så lenger. De første gangen ble hun veldig alvorlig når jeg tok på kløven. Hun gikk bare rett frem, snuste ikke på noen ting, og var ikke sitt vanlige hyper-happy seg når hun fikk hilse på folk. Etter 5-6 ganger virket Ayla helt komfortabel med å bære sekken, hun var tilbake til å svinse slik hun pleier. Så nå har vi begynt å putte noe oppi sekkene. Foreløpig har jeg bare puttet et lite håndkle i hver sekk, så får vi se hvor lenge det går før vi finner på noe annet hun kan bære på.

Det andre vi har begynt med er sporing. Nesten med en gang jeg fikk Ayla, la jeg merke til hvor aktiv hun var med nesen. Mye mer enn nabobikkja. Jeg fikk et par bøker om sporing til bursdagen min i fjor, men har liksom ikke kommet i gang før nå på sensommeren. Vi startet med pannekakespor, hvor Marianne eller jeg slepte en pannekake etter oss og gjemte oss. Ayla klarte det med glans. Nå har vi gått over til å bare bære pannekaka, slik at hun skal snuse sporene våre, og det går også strålende.

Å bruke kløv gir jo ikke den store underholdningen, målet der er egentlig bare å få litt mer fysisk trening ut av turene. Sporing, derimot, er veldig artig. Det er fantastisk å se hvor målrettet jentungen går etter sporet, og hvor kry hun blir når hun finner den hun leter etter. Både Marianne og jeg synes det er utrolig morsomt, og vi er jo selvsagt imponerte over hvor flink hun er (uten at vi har et sammenligningsgrunnlag overhodet, men likevel 😉 ). Både kløv og sporing er ting jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Gnagerne

Nå begynner det virkelig å tynnes ut i rekkene hva gnagerne angår. Vi mistet vår hamster Bella for en måned siden, og nå har vi faktisk ingen hamstere. Det er første gangen på over 10 år.
Ørkenrotta Boromir mistet sin bror og burkompis, Faramir, rett før jul i fjor, men klarer seg greit alene. Han har nå rundet 4 år, og er i strålende form. I motsetning til mange andre ørkiser som blir alene, så har ikke Boromir blitt sky, han er fortsatt veldig tam og sosial.
På rotterommet er aktiviteten laber om dagen. På det meste var det 22 rotter der, nå er det bare tre igjen, Nana og Quasi, som er søsken, og Piper. Alle tre ble 2 år i juli, og er dermed ganske så gamle rotter.

Siden vi nå ikke har en eneste hamster, og de gnagerne vi har igjen er gamle, så dukker jo spørsmålet om hva skjer nå opp. Vel, det kommer jeg nok helt sikkert tilbake til i bloggen etter hvert, men jeg kan si så mye at vi, og spesielt jeg, nok har lyst til å prøve noe nytt. Hva det blir, vel, det får tiden vise 😉

 

 

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker