Daglig navn: Tassa
Kjælenavn: Tass, Tassepus, Tassemor, Tassetussa
Født: Vet ikke sikkert, så satt til 2/10-99
Død: 29/5-16
Rase: Dronning
Pels: Svartskilpadde korthår

Tassa_01

Søte, lille, rare Tassa <3

Tassa kom til oss via et par omveier. Den først omveien var låret til mamma. Mutter’n sto tidlig en januarmorgen og ventet på bussen. Det var bikkjekaldt. Plutselig sitter det 16 klør i beinet på mor. Hun titter ned, og ser en bitteliten pus hengende etter labbene i buksebeinet hennes. Bussen kom, og mamma trodde det var det siste hun så av pusen. Det var det naturligvis ikke.

Ut av skapet og inn i Steiro Zoo
De neste dagene ble kattungen sett flere ganger, og min søster, som den gangen var 13 år, lurte lille nurket inn på rommet sitt, og gjemte den i skapet sitt. Søs har ikke pokerfjes verdt millioner, så hun ble jo avslørt ganske snart, og vi ble tilkalt for å diskutere videre strategi for katten. Planen ble at frøkna skulle bli med oss hjem, og at vi skulle lete etter heimen hennes. Og dersom vi ikke fant ut hvor hun bodde, skulle vi finne et nytt hjem til henne. Åpenbart gikk begge deler rett i vasken.

Hvor hører du hjemme, lille pus?
Vi hengte opp lapper, hadde annonse i avisa, og slepa lille pusen med til diverse dyrleger for å se om noen kjente henne igjen. Hun ser jo rimelig spesiell ut, så vi tenkte at om noen hadde sett henne før, så ville de huske henne. Vel, ingen hadde hatt henne på besøk, og ingen ville vedkjenne seg å eie henne. Vi syntes det var ganske så tragisk, en liten kattunge ute på egenhånd midt i januar, i 10 minusgrader, og ingen savnet henne.

Mat? Nei, altså, jeg aner ingenting, jeg…
Mens vi prøvde å finne familien hennes, måtte vi jo ta vare på den lille tassa, som jeg ble gående og kalle henne, så godt vi kunne. Det var ikke bare lett. Selv om hun var ca. 3 måneder gammel, virket det som om hun ikke hadde sett fast føde tidligere. Samme hva vi puttet foran henne av kattemat, være seg vått eller tørt, kikket hun bare dumt på det og nektet å smake. Vi prøvde diverse menneskemat, som skinke og ost, uten nevneverdig suksess, og til slutt tydde vi til reker, selv om vi visste det kan være tøft for magen. Rekene gikk ned på høykant, til vår store overraskelse, men dessverre kom de like fort opp igjen. Det eneste vi klarte å få i henne de første dagene var kattemelk. Hun levde på denne melken mens vi prøvde mer og mer desperate å få ungen til å skjønne at kattematen var til for å spises, og heldigvis løsnet det til slutt.

Planen sporer av
Den andre delen av planen var jo å finne et nytt hjem til den lille frøkna. Fordi jeg tok meg av matingen, hadde Marianne bevisst prøvd å holde en viss avstand til pusen, så det ikke skulle bli så hardt å gi henne fra seg. For min del hadde det toget gått allerede på dag to. Fra den første natta sov jentungen på armen min. Og man kan ikke gi en kattunge melk på flaske og mat på fingern en god stund uten å bli knytta til den. Jeg følte nok nokså med en gang at her skulle det ikke bli snakk om å finne noe annet hjem. Og jeg tror Marianne skjønte det temmelig kjapt også. Det måtte bare bli sånn, og mitt kjælenavn på den lille hittekatten ble oppgradert til egennavn.

DSCF3390-2

Kunne du gitt bort denne frøkna?

Hjelp til selvhjelp
Da Tassa kom til oss, hadde vi Venus og Pjotten som var omtrent på samme alder. De tre ga oss utrolig mye moro den vinteren og utover sommeren. Med tre kattunger på omtrent samme alder, ble det en stor utfordring økonomisk. Vi hadde det fryktelig trangt på den tiden, det var ikke få ganger vi måtte leve på potetmos og spagetti for at dyrene skulle få det de trengte. Liten pris å betale, følte vi, men med beslutningen om å beholde Tassa, fantes det rett og slett ikke penger nok til tre kastreringer, samme hva vi hadde ofret. Vi skulle klare Pjotten og en av jentene, men fortvilet måtte vi innse at vi ikke ville klare den andre jenta.

Katter i nød redder oss
Etter et tips fra dyrlegen vår, kontaktet vi initiativtaker Gitta Schubert i organisasjonen Katter i nød. Smått desperate forklarte vi situasjonen. Enten måtte vi få hjelp til å få kastrert Tassa, eller så måtte vi gi henne fra oss. Gitta syntes det var veldig flott at vi ville beholde katten vi hadde funnet, og hjalp oss gjerne. Katter i nød hadde avtale med Lørenskog dyreklinikk, så Tassa ble kjørt dit for kastrering. Vi ble ikke videre imponerte over behandlingen. De bommet godt på Tassa sin alder, og mente hun var født omtrent da vi fant henne. Ingen krisebom, vi kunne leve med det, men verre var det at stingene i operasjonssåret raknet slik at hele buken til frøkna ble blottlagt. Det ble ny tur til Lørenskog, og nytt broderiarbeid. Denne gangen gikk alt som det skulle. Vi vil for alltid være utrolig takknemlige for at Gitta Schubert for at hun hjalp oss.

Hennes Majestet
Tassa vokste opp til å bli en bestemt og sjefete, men bitteliten, dame. Hun har hele sitt voksne liv ligget på omtrent 3 kg. Hodet, og egoet, var ikke like småvokst. Jenta var proppfull av selvtillit, og tok i ung alder på seg dronningrollen hjemme. Hun hadde sin egen favorittplass, en rosa soveposelignende sengesak, og ingen andre har noen gang turt å prøveligge den. Det er lett å skaffe seg fiender når man sitter på toppen, og for Tassa ble den verste hennes barndomsvenninne Venus, som ikke var særlig begeistret over at det knøttlille stabeistet tok styringen. De to har barket sammen flere ganger enn vi har tall på, og det ble maaaange hakk i parketten der vi leide etter kjeppjagingen de to holdt på med.

DSC_0007-2

Ikke til å spøkes med.

Ni liv? Ikke nå lenger
I tillegg til å være egenrådig, er vår kjære Tassemor laget at seigere stoff enn de fleste. Hun lever virkelig opp til kattenes rykte om ni liv, og har imponert stort med sine stayer-evner. Det første livet røyk vel allerede før vi fant henne. Det andre ble brukt opp da hun antakeligvis ble påkjørt. Hun kom hjem med all pelsen i panna skrapt vekk. Pelsen var erstattet av en bloduttredelse vi ikke trodde var mulig, og katta nøys blod. På dyrlegevakta ble det konstatert kraftig hjernerystelse. Dyrlegen sa at ulykken hadde skjedd for minst et døgn siden. Det betød at Tassa altså hadde klart å holde seg våken, og karret seg hjem til tryggheten. Det står det respekt av.

Urinveiene slår seg vrange
Det hadde jo vært storveis om Tassemor fortsatt hadde hatt syv liv igjen, men hun har nok lagt igjen flere på veien. Det neste livet Tassa måtte vinke farvel til, ble ofret av blæra hennes. Jenta fikk en urinveisinfeksjon av den virkelig standhaftige sorten. Hun fikk først en antibiotikakur, og den hjalp ingenting. Så fikk hun en annen type, og den hjalp heller ikke noe. En lørdag formiddag var vi så bekymret at vi måtte dra på dyrlegevakta. Jenta klarte ikke å tisse noe særlig, og vi var redde for at blære til slutt ville sprekke. Dyrlegen var mer urolig for hva som sperret urinveiene, og fryktet urinsteiner. Etter å ha tatt røntgen, og skvist ut en ørliten skvett til en urinprøve, fant han heldigvis ut at det ikke var snakk om steiner. Det var «bare» en usedvanlig kraftig og resistent infeksjon. Vi fikk enda en AB-kur, og denne virket gudskjelov. Raskt, til og med, for allerede dagen etter klarte Tassepusen å tisse litt større skvetter.

Innepus halve året
Infeksjonen i blære var så kraftig at den ble sittende igjen som en kronisk svakhet. Det merket vi da Tassa fikk flere utbrudd i løpet av kort tid når det ble kaldt. Urinveiene hennes tålte rett og slett ikke kulde, og vi måtte ta en avgjørelse. Enten måtte vi holde katta inne hele vinteren, eller så måtte hun få slippe. Det var heldigvis et nokså enkelt valg, for Tassa har aldri vært glad i kaldt og vått, og var nesten selvpålagt innekatt om vinteren allerede. Det gjør henne ingenting å ikke kunne gå ut i ruskevær, hun prøver ikke engang. Nå har hun vært innekatt hele vinteren i over halve livet sitt, og det passer henne fortsatt bra.

DSCF3491-2

Comfy er stikkordet når man er innepus.

Livet er ikke gøy lenger
Da vi flyttet hit til Hølen, ble Tassa sitt liv snudd opp-ned. Langt mer enn de fleste av den andre sine liv ble. Fordi vi flyttet i januar, og Tassa ikke kunne gå ut, gikk hun glipp av viktige «møter» med andre katter i nabolaget, og misset alt som heter rangoppgjør mellom de kattene og våre. Når hun så fikk gå ut, skjedde det noe med mentaliteten hennes. Hun mistet selvtillit, og holdt seg mye for seg selv i klesskapet på soverommet. Hun som før hadde vært den mest kosete katten vi hadde, og som til tider var direkte innpåsliten for å få oppmerksomhet, ble nå innesluttet og asosial. Hun begynte også å tisse på bl.a. kjøkkenbenkene. Det var tydelig at jenta ikke hadde det godt.

Hvordan kan vi hjelpe?
Vi prøvde vårt ytterste for å hjelpe lille Tassetussa. Vi snakket med dyrleger, vi søkte etter råd på nettet, og vi prøvde å tenke ut ting selv, men samme hva vi forsøkte, så hjalp det ikke. Vi begynte å snakke om at kanskje Tassa ville ha det bedre et annet sted, men vi klarte liksom ikke helt å ta avgjørelsen. Det var tøft å skulle innse at vi hadde tapt. Til slutt sa dyrlegen vår at nå burde vi virkelig vurdere alternative løsninger. Da hadde vi stanget mot veggen i 3/4 år, og det var lenge nok. Vi måtte bite i det sure eplet, og akseptere at det handlet ikke om oss. Det viktigste for oss ble at hun skulle ha det bra, det spilte ingen rolle hvor vondt det måtte være for oss.

Jakten på nytt hjem
Å finne nytt hjem til en 13 år gammel sær hunnkatt med kroniske urinveisproblemer og mye bagasje, det er nok ikke enkelt. Dessuten ville vi ikke sende henne bort til hvem som helst, vi måtte vite at de ville ta hensyn til hennes spesielle situasjon. Korteste vei ble familien. For mine foreldre var timingen elendig. Mutter’n er regnskapssjef for to kommuner og en hel drøss med andre greier, og var midt i masse overtidsarbeid. Stefaren min skulle dra til Tyrkia i 6 uker for å slippe unna snøen og en stressa mutter’n. Begge to har et svakt punkt for Tassa, så om tidspunktet hadde vært et annet, hadde de gjerne tatt i mot henne.

Snilleste søster og svoger
Min søster bor i borettslag, og har egentlig antallsbegrensning på to katter. Brasco og Tello opptok allerede disse plassene, så jeg var litt i tvil om jeg skulle spørre Stine. Men Tassa ville jo for det meste være innekatt, selv om sommeren var det jo ikke mye hun beveget seg ut, så jeg tok sjansen. Da Stine hørte at det var snakk om Tassa, tenkte hun seg ikke om engang, og sa sporenstreks ja. Hun er veldig glad i Tassa, det var jo hun som gjemte frøkna i skapet sitt. Så kom hun på at hun hadde samboer, og fikk fulgt opp med at hun måtte spørre han. Stine har dog gjort et godt valg av samboer, Stig er katteelsker, han også, og tenkte seg ikke om lenge før han også var med.

Livet er topp igjen
Vi krysset fingre og tær da Tassa flyttet til Stine og Stig. Ville det hjelpe? Ville hun trives? Vi hadde ingenting å bekymre oss for. Etter få dager kom den gode, gamle Tassetussa frem igjen, og hun trives som plomma i egget. Hun har lagt sin store elsk på Stig, som på sin side går rett i forsvar om noe skulle prøve seg på å si noe ufordelaktig om hans knøttlille øyenstein. Stine, som fortsatt er veldig svak for Tassa, er vel kanskje litt sjalu. Spørsmålet er bare hvem hun er sjalu på; katta som har kjæresten hennes, eller kjæresten som har katten hun er så glad i… 😀

Død
Etter å ha slitt med stadig sviktende nyrer i et par år, ville ikke kroppen til Tassa mer, og hun fikk slippe 29/5-16. Hun var en meget spesiell og sammensatt frøken, med både mye omsorg og mye stahet i seg. Vi vil nok aldri oppleve maken noen gang, og hun savnes sterkt av både oss, og Stine og Stig. Hvil i fred, bittelille Tassemor <3

One Response to Tassa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker