Daglig navn: Venus
Kjælenavn: Venus-Penus
Født: 18/9-99
Død: 9/1-15
Rase: Raritet
Farge: Skilpaddetabby og hvit

DSC_4899-2

Raringen vår <3

 Denne damen er familiens matriark. I skrivende stund er hun drøye 14 år. Det er ingen selvfølge at Venus skulle ble så gammel, hun har hatt mange odds mot seg. Det var det heldigvis ingen som visste da hun kom til verden sammen med sin bror Pjotten. Deres mor Mira var mine foreldre sin katt, en omplasseringskatt de hadde fått noen måneder tidligere. Den gangen var det fortsatt ikke veldig vanlig å kastrere hunnkatter, og da gikk det som det så ofte gjorde: Katten ble gravid. Mira var dog grei, og begrenset seg til to småttinger. Først kom Venus, men det drøyde før lillebror kom, så Marianne og jeg ble tilkalt. Pjotten kom da til slutt. I ettertid kan man se at fødselen var typisk for de to søsknene; Venus er nysgjerrig og stikker nesa frem, Pjotten var bedagelig, og kom tuslende når det passet han.

IMG_0007

Bitteliten Venus (scannet bildet)

Borte vekk
Etter litt frem og tilbake, endte både Venus og Pjotten hos oss. Det var vel i utgangspunktet meningen av vi skulle prøve å finne et annet hjem til Venus, men så skjedde det noe som gjorde at vi ikke klarte å gi henne fra oss. Vi visste ikke den gangen at kattunger ikke har retningssans, så da vi hadde dem ute for å leke på nyttårsaften, klarte Venus å rote seg bort. Søkk vekk, var hun.
Etter litt detektivarbeid fant vi ut at hun hadde fulgt etter folk et stykke, men så forsvant alle spor. Vi leita høyt og lavt, fant en annen katt som var så skadd av vi måtte kjøre den rett til dyrlegen for avlivning, men ingen Venus. Da hverdagen kom etter nyttår begynte vi å henge opp lapper, og heldigvis husket vi å henge opp en på dyrebutikken. Ikke lenge etter at vi hadde vært der kom en dame for å kjøpe kattedo. Hun hadde funnet en liten kattunge utenfor matbutikken, og den hadde plaget de ansatte ved å løpe inn i butikken når dørene åpnet, og sette seg foran ferskvaredisken for å tigge pølser. Damen forbarmet seg over ungen, og tok den med seg hjem. Der bæsjet katten på hodeputa til et av barna, og det førte damen til dyrebutikken etter do. Der så hun lappen vår, og gleden var stor da vi kunne hente hjem Venus, for å bli. Ikke lenge etter dukket hittekatten Tassa opp, jevngammel med Venus og Pjotten, og dermed hadde vi et trekløver som ga oss mye moro. Pjotten forsvant før han ble fire år, og vi antar han døde brått.

Elsket og hatet
Som Jojo er hun også på den nedre delen av skalaen hva intelligens gjelder. Ganske så blond er hun, faktisk, men du, for en kosete frøken. Som blondine (tilstand, ikke utseende) er hun naturligvis svak for mannfolk. Og de for henne. Hun er vel kanskje den katten vi har som er mest populær blant folk i det hele tatt. Sosial som få, og en utmerket ambassadør for katter. Hun har til og med vunnet over kattehatere. Andre katter, derimot, kan ikke fordra henne. Selv bikkjer som er redd for katter liker ikke Venus. Da hun og Tassa ble kjønnsmodne omtrent samtidig, ble det åpenbart hvem som hadde draget på gutta. Tassa tilbragte nesten all sin utetid opp i et tre, ytterst på ei grein, med all verdens jamrende monser på bakken under seg. Venus, derimot, var ingen interessert i, så hun satt mellom alle hannkattene og jazza opp stemninga.

DSC_0112-2

Ler av Tassa som må slite med innpåslitne gutter på sjekker’n?

Snåle pusen
Hun er en pussig skrue, vår kjære Venus. Kosete så holder, noen ganger litt for kosete. Får hun ikke kos når det passer henne, eller slutter man å kose før hun er ferdig, setter hun blikket i deg og skjærer tenner. Japp, skjærer tenner. Vi trodde det var noe riv ruskende galt med tennene hennes, moren hadde elendig tanngarde og måtte trekke flere hvert år. Venus ble sjekk opp og i mente av dyrlegen, men tyggerne var perfekte, omtrent ikke slitt engang. Så da er det bare å fortsette tannskjæringen da, når hun furter.
Venus er også en minoritet blant katter; hun synes nemlig at snø er dritgøy. Hun spinner rundt som en tulling, klapper forlabbene sammen og lager snøballer, hiver dem til værs og setter etter. Stor moro for henne, stor moro for oss.

Alvorlig sykdom
Våren/sommeren 2013 trodde vi det var kroken på døra for Venus. Det startet en søndag ettermiddag, og hun huket seg ned på stuegulvet og trykket ut en dam med blod. Noen minutter senere gjorde hun det samme igjen, og det skjedde flere ganger til. Engstelig hønemor på telefon til dyrlegevakta på Jeløya. Hun på vakt spurte og gravde, og sammen ble vi enige om at formen tross alt virket grei, og fordi hun ikke hadde trening i å tolke ultralyd, ble vi enige om å vente til neste morgen. Så lenge ventet vi ikke, for Venus fortsatte å trykke ut stadig mer blod. Selv om hun virket i god form og ikke var blek, så ble vi bekymret for blodtapet. Ny telefon til vakta, og nå sa vi at vi foretrakk at hun passet på Venus den natten. Det var helt greit, og Venus ble kjørt til klinikken. Der ble hun i to dager. Den første morgenen ble hun grundig undersøkt, og de fant ut at hun hadde en blodprosent på 30, en kraftig infeksjon i urinveiene og at blæren nå var tilstoppet av levret blod. Prøver ble tatt, og kateter ble satt inn for å suge ut blodet og tømme blæra. Verken dyrlegene eller vi kunne fatte hvordan Venus kunne være så sprek så syk som hun var, spesielt med tanke på alderen hennes.

Da vi fikk jenta hjem igjen, noen tusenlapper fattigere, håpet vi at dette var et engangstilfelle. Så heldige var vi selvfølgelig ikke. Halvannen måned senere kjørte hun i gang igjen, blod utover gulvet og rett til dyrlegen. Heldigvis var det på en ukedag og i åpningstiden, så hun slapp å dra helt til Jeløya denne gangen. Hos dyrlegen ble det tatt nye prøver, katta ble undersøkt i huet og rompa, og satt på en hestekur med antibiotika. Festlig å måtte holde inne en katt som elsker å være ute, spesielt når det er tidlig sommer.

DSC_4538-2

Venus trives best i kurver og pappesker, selv om hun er aldri så syk.

Nå, tenkte vi da medisinkuren var ferdig, nå må det vel være bra. Men neeeida, kun en drøy uke senere var spetakkelet i gang for tredje gang. Nå bar det tilbake til Jeløya. Her undersøkte de igjen med ultralyd, og denne gangen sjekket de lenger opp i systemet. Endelig fant de roten til problemet: Nyresteiner. Biter av steinene hadde løsnet og laget sår på vei nedover, og i sårene hadde det gått infeksjoner. Det ble ny hestekur, og nytt fôr.

Vi hadde skikkelig vondt av Venus da vi endelig fant ut hva som feilte henne. Tenk så vondt det må ha gjort. En ting ble vi raskt enige om, og det var at får hun et nytt utbrudd, så blir det det siste. Da skal hun få slippe. Vi var ikke særlig optimistiske den sommeren, med tanke på hvor kort tid det hadde gått mellom andre og tredje utbrudd. Vi våget knapt å håpe at hun skulle rekke å runde 14 år i september, men det var nok ikke tilfeldig at hun lurte dyrlegene til å tro hun var friskere enn hun var under det første utbruddet. Jenta er laget av sinnsykt seigt stoff, og har overgått alt vi ikke engang drømte om. Nå våger vi å se fremover. Hun er supersprek for alderen, og klarer vi å holde nyresteinene i sjakk, så vil vi beholde henne i mange år ennå.

Død
Venus fikk diabetes rett før jul 2014. Dette viste seg å være vanskelig å behandle hos henne, og hun fikk sovne inn 9/1-15. Hun satte dype spor etter seg, og vi savner henne veldig. Hvil i fred, lille raringen <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker