Navn: Jojo
Kjælenavn: Jojojojojojo (osv.), Dummen, Slasken
Født: Ikke helt sikker, men har satt datoen til 1/8-2003
Rase: Amøbe
Pels: Svart og hvit korthår

Jojo

En kul fyr

Jojo kom til oss for drøye 10 år siden, etter en litt tøff start på livet. En snill dame reddet han og søsteren fra en kjip skjebne som leketøy for kamphunder. Jeg jobbet i dyrebutikk den gangen, og damen kom inn for å kjøpe litt kattegreier. Hun fortalte da historien, og sa hun lette etter hjem til i hvertfall den ene av kattungene. Etter litt frem og tilbake ble det til at den lille gutten skulle bo hos oss. Så, en søndag formiddag, i et rosa fraktbur, kom en liten og noe forskremt svart og hvit sak luskende inn i heimen. Han var jo så søt. Ikke gamle karen, 3 måneder kanskje, med et heller uoriginal utseende, men akk så nusselig likevel. Da var jo spørsmålet: Hva skal barnet hete? Svaret ga seg selv i løpet av noen dager. Småen var en sprettball av de sjeldne, han hadde omtrent fjærer under beina, og hadde aldri pøttene (Steiro zoo ordliste) i bakken lenge om gangen. Navnet Jojo falt dermed helt naturlig.

Ikke Einstein
Etter hvert som han vokste opp, ble det klart at Jojo ikke var den skarpeste kniven i skuffen. En temmelig enkel sjel, som ikke kommer til å finne opp hjulet om igjen. Det er nok godt for han at han er såpass kort i toppen, for det har gitt han en langt lykkeligere tilværelse enn om han faktisk forsto noe som helst. Han er nemlig ikke spesielt godt likt av de andre kattene. Noe av det er nok han egen skyld, for sosiale antenner er også mangelvare der i gården, men tjukk i huet som han er, lever han lykkelig uvitende om at ingen trives i hans selskap. Han går på med krum hals, og prøver å kose seg sammen med de andre… om og om igjen. Den eneste som kan tolerere han litt innimellom, er Venus. Hun påtok seg rollen som tante da han var liten, og faller litt tilbake til gamle vaner fortsatt, hvis hun ikke passer godt nok på. Kanskje ikke så rart at de to fant hverandre; ingen liker Venus heller.

Destruktiv
At ingen liker Jojo kan enkelte dager også inkludere oss på to bein. Han har noen særdeles utrivelige uvaner. Den dyreste er jo hans forkjærlighet for ledninger. Heldigvis går han kun etter de med lav spenning, men fytte så mange tusenlapper han har kosta oss i løpet av årene. Utallige telefonledninger, nettledninger, mobilladere, PC-høyttalere og lampeledninger har måttet gi tapt for tennene til den svart-hvite faren. Må innrømme at tanken på å vri om nakken hans at ramlet inn i huet mer enn en gang.

Jojo2

Et typisk Jojo-fjes

En annen uvane, denne av det mer aua-slaget, er hans kosetråkking. Dvs, å kalle det tråkking er å være snill, for det han faktisk gjør er å prøve å rive av folk huden. Eller flerre pledd i lange strimler. Ikke noe nusselig knaing der i gården, nei, full sløying skal det være.

Nuvel, litt søt kan han jo være, han er veldig kosete, dog kresen på akkurat hvordan, og fortsatt veldig leken. Et gratis strå ute betyr masse moro, hopp og sprett for Jojo. Og jammen meg hender det ikke vi fersker han i å prøve å vaske noen på hodet. Før han får seg en på trynet tilbake. Men han er like lykkelig for det…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker