Daglig navn: Lynx
Kjælenavn: Baby
Fullt navn: Villkattens Tom O’Malley
Født: 16/5-12
Rase: Somali
Farge: Villfarget

DSC_4665-2

Vakre gutten <3

Det er mange år siden nå, da jeg satt og bladde i en kattebok, og koste meg med omtaler om raser. Noen kjente jeg til fra før, noen var nye for meg. De fleste var flotte, noen ikke helt etter min smak, men jeg var glad i huskatter, og hadde i grunn ingen planer om å skaffe meg «fin» pus. Dette endret seg da jeg kom til en side med den vakreste skapningen jeg noen sinne hadde sett; en somali. Et eller annet skjedde da, og jeg bare måtte se mer. Jeg leita opp informasjon og bilder, og ble dønn forelsket. En sånn katt måtte jeg bare ha. Jeg er sterk motstander av hvor stor betydning utseende har innen avl av dyr, så det kan nok virke dobbeltmoralsk å ønske seg en katt tilsynelatende kun basert på et bilde, men det var mer enn det. Det var uttrykket og holdningen til katten jeg falt så pladask for, uten at jeg helt klarer å sette ord på akkurat hvorfor. Inntrykket ble bekreftet jo flere bilder jeg så, jo mer jeg leste.

Gjennom årenes løp har jeg mange ganger virkelig kjent på ønsket om en somali, men det har aldri liksom passet. Årevis med dårlig råd har satt sine grenser. De gangene jeg kunne hatt råd, var vi en slik situasjon at jeg ikke med god samvittighet kunne fylle en plass i heimen med en rasekatt, en plass noen andre trengte. En gang var jeg på nippen. Tok til og med kontakt med en oppdretter, men det ble ikke noe av.

Endelig
Så da, sommeren 2012 kom endelig sjansen min. Jeg hadde fått penger igjen på skatten, pluss at nå hadde vi jo eget hus, og dermed all den plassen vi trengte. Jeg fant ut at joa, jeg kan jo i hvertfall se om noen har kattunger, eller planer om det, og sendte ut noen mailer. Anne Marit Helmersen i Villkattens var den eneste som svarte, og jeg hadde så inni hampen flaks med timingen. Hun hadde et kull hos en fôrvert i Oslo. De var en drøy måned gamle, og en gutt var ledig. Jeg husker ikke om jeg klarerte fullt med Marianne først før jeg slo til, men jeg kunne rett og slett ikke la sjansen gå fra meg. Den vakre lille dotten skulle bare bli min.

lynx_unge

Et av bildene jeg fikk tilsendt av Anne Marit. Er det rart jeg bare MÅTTE?

I halvannen måned ventet jeg på lille nurket. Det lengste jeg noen gang har ventet på et dyr. Er ikke spesielt tålmodig av meg, foretrekker at ting skjer med en gang når jeg først har bestemt noe. Det var ikke gøy å måtte vente så lenge, skal si jeg var kattungesyk. Heldigvis var han godt utviklet, så vi kunne få hente han en uke før tiden. Hvis vi ville, sa Anne Marit. Hah, tuller du, svarte jeg, og heiv bur og Marianne ASAP i bilen med kurs Oslo.

Nurket i hus
Hvis det var kjipt å måtte vente i over en måned på lille lodotten, var den siste timen et sant helvete. Jeg syntes klokka gikk bakover, og jeg klarte ikke å roe meg ned. Men endelig kom bilen inn i gårdsplassen, og jeg løp ut, tok med meg buret, og beinet inn på kjøkkenet. Jeg satte meg ned, åpnet buret, og ut stirret to digre, gulebrune glugger. Da rant tårene. Jeg klarte ikke å ta øynene fra han på flere dager etterpå, lille go’ingen. Han ble min Baby, og det er han ennå.

DSC_2702-2

Mammas Baby

Alles bestevenn
Jeg har aldri vært borti makan til omgjengelig, sosial og tolerant katt som Lynx. Han hilser på fremmede katter som gamle kjente, han sleiker alle folk han møter på hånden for å si hei, og han har en lunte som går to ganger rundt jorda. Alle som møter han blir umiddelbart betatt av den vakre pelsen hans, men det er den sjarmerende personligheten de blir forelsket i. Han er Aylas største helt, og han lar tålmodig den ivrige unghunden nappe han i pelsen og leke på viltert hundevis. Ikke en gang har han slått eller bitt henne på ordentlig, kun som en del av leken. Og hun forguder han. Også Muffi og Copy er veldig glade i Lynx, og sammen er disse tre jentene hans hovedfokus i livet. Han passer på dem ute, han vasker dem og han leker med dem.

DSC_4752-2

Lynx og Muffi koseleker i sofaen.

Rar i matveien
En ting man ikke kan kalle Lynx, er kresen. Gutten eter bortimot alt. Vi har en lang liste over ting han har smakt på og likt. Ikke alt på den listen var bevisste forsøk fra vår side, han er kjapt ute med å rappe hvis anledningen byr seg, men vi må nok innrømme at det har gått sport i å teste ut ulike matvarer. Det aller meste har falt i smak. Jeg har planer om å skrive et utvidet innlegg om Lynx’ rare matvaner, men kan jo nevne noen av de mest sære tingene: Julebrus, chili m/frø, frossen pizza, lakris, pepperkaker, hot tacosaus, alt av grønnsaker osv osv. Det beste han vet er nok agurk, så da han fylte et år, fikk han tunfisk med agurk. Han foretrakk agurken…

DSC_4625-2

Agurk er best!

Jeg fant endelig ut hva jeg så hos somalien den gangen for mange år siden: En sjarmerende selvsikkerhet fylt av ro og varme.

For de som måtte være interesserte: HER finner du Lynx sin stamtavle.

 

5 Responses to Lynx

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker