Daglig navn: Muffi
Kjælenavn: Muffeluff, Klovnen
Født: Vet ikke, men ga henne samme som Lynx: 16/5-12
Rase: Fløffball
Farge: Bruntabby semilanghår

DSC_5130-2

En kald kveld i november 2012 kom min søster Stine hjem og fant en grå, liten pelsball i en av stolene på terrassen sin. Hun visste at hun ikke skulle ta inn andres katter, de har en tendens til å bli, så selv om hun hadde lyst til å ta kattungen inn og gi den mat, lot hun den være. Også dagen etter var den lille pusen der, og den tredje dagen klarte ikke Stine å la være lenger. Det var kaldt, og hun ble bekymret for om den lille ville få problemer ute. Hun tok nurket inn og ga henne våtfôr, som den heiv seg over. «Jaja», tenkte Sine, «du får bli her i natt, så skal vi lete etter hjemmet ditt i morgen.»

Bråvåkning
Den første natten tilbragte pelsballen, som Stine nå hadde funnet ut var ei jente, i sengen sammen med Stine og hennes samboer, Stig. De lukket døren, slik at de andre to kattene ikke skulle plage den lille, og satte frem en kattekasse og litt tørrfôr. Tidlig neste morgen våknet Stine av graving i kassa, og så hopper kattungen opp i senga igjen. Det neste Stine hørte var særdeles lite sjarmerende lyder, og da hun snur seg, ser hun frøkna levere en skikkelig dose diaré med tilhørende lydeffekter på dyna til Stig. Stilig måte å våkne på for Stig, som fyker ut av senga. Vaskemaskina ble satt i gang klokka syv om morran den dagen.

Hvor er familien?
Så startet jakten på hvor den lille pusen hørte hjemme. Hun hadde halsbånd med bjelle på da hun ble funnet, og hun var helt klart vant til folk, så noen hadde åpenbart brydd seg om henne. Stine, Stig og Marianne satte opp lapper, vi la ut annonser på diverse nettsider og aviser, veterinærer ble kontaktet, og til slutt printet vi ut 400 lapper som ble delt ut i postkasser i området der hun ble funnet. Alt til ingen nytte, ingen meldte seg. Vi syntes det var veldig rart, noen hadde jo brydd seg nok til å ha halsbånd på henne. Det er fortsatt et mysterium.

Til Steiro Zoo
Etter noen dagers jakt etter hvor jenta bodde, skulle Stine og Stig på tur. Vi fant ut da at det var bedre hun kom til oss, og bodde her til vi fant familien hennes. En torsdag kom Stig med den lille dotten i bur. I det øyeblikket jeg så henne visste jeg at hun aldri kom til å flytte herfra igjen. Så utrolig sjarmerende freidig var den vesle frøkna at jeg smeltet øyeblikkelig. Jeg tenkte «Nei, huff, nå må jeg ut i diskusjoner med Marianne igjen.» Jeg tok feil. Marianne sa det først for en gangs skyld: «Hvis ikke vi finner ut hvor hun bor, så blir det vanskelig å gi henne bort.» Og det var det. Da jeg ringte søster for å fortelle om avgjørelsen, sprengte hun nesten trommehinna mi. Lille fløffballen hadde sjarmert oss alle.

DSC_4436-2

Det første bildet, med halsbåndet hun ble funnet med.

Gravid?
Navn måtte jo barnet ha. Ungene på jobben til Stine foreslo Nonstop. Søs holdt en knapp på Muffin. Mja, litt for søtt, vi dropper n’en til slutt, og Muffi hadde fått sin identitet. En tur til dyrlegen ble det også. Måtte jo sjekke at jenta var i grei form. Vi lurte et øyeblikk på om hun var gravid, enda så ung hun var, for hun var oppblåst i magen og hadde store patter. Den utvidete magen ble forklart med mark, og pattene er fortsatt veldig store. Er vel som med folk; noen har innoverpupp, andre har meloner. Muffi er tydeligvis melon-jente.

En tann her og en tann der
En annen ting vi bekymret oss for var maten. Helt siden Muffi var hos Stine, slet hun med å spise tørrfôr. Da vi overtok henne, prøvde vi å gi henne samme mat som Lynx, som hun var jevngammel med. Hun prøvde, men slet veldig. Vi har hatt nok sære katter til å tenke at ble hun sulten nok, så spiste hun det hun fikk, men den gang ei. Hun prøvde og prøvde, men bitene datt bare ut igjen. Den andre kvelden måtte vi gi etter, og gi henne våtfôr, da det er farlig for voksne katter å gå uten mat i mer enn to dager, og den grensen er nok kortere for en kattunge. Dyrlegen sjekket tennene hennes, og oppdaget noe ganske spesielt. Muffi hadde en permanent jeksel for mye, en lå utenpå en annen. Det er ikke uvanlig at melketenner blir sittende igjen, men en ekstra voksentann er veldig uvanlig. Den ekstra tannen gjorde at pus ikke klarte å bite tennene sammen for å tygge, og maten datt derfor ut igjen.

Bortskjemt fra første stund
Muffi hadde et luksusliv de første månedene hos oss. Hun kunne bare spise våtfôr, og fikk tre poser kitten fra Royal Canin, Hill’s eller Specific per dag, til stor ergrelse hos de andre kattene. Vi leita jo fortsatt etter familien hennes, så vi kunne ikke bare kjøre i gang med operasjoner, selv om hun hadde fått vaksiner. Da hun hadde bodd hos oss en måned innså vi at hun hadde kommet for å bli. Vi må innrømme at vi var blitt så glade i henne at det i grunn var gode nyheter. Men da måtte fremtiden planlegges. Det nærmet seg jul, så vi brukte desember på å diskutere og vurdere hva vi skulle gjøre først: Kastrering eller tanntrekking. Hvis man kan unngå det, opererer man ikke andre plasser på kroppen samtidig som munnen pga stor bakterieflora og økt fare for infeksjoner.

Løsluppen
Vi hadde nesten bestemt oss for å ta tannen først da Muffi fjernet all tvil, og fikk sin første løpetid lille nyttårsaften. Lille baben flørta vilt og hemningsløst med Spike. Vi var ikke superimponerte over smaken til frøkna, Spike er en lat og korka slask, og han skjønte selvfølgelig ikke bæret av hva som hadde truffet den innpåslitne jentungen. Etter fire dager hvor den paringsklare omtrent ikke sov, ble hun kastrert 3. januar.

DSC_4500-2

Nykastrert, i kledelig body, og med nye tattoo i øret.

Bort med tanna
Ut over våren ble det tid for å få gjort noe med tannen. Hun besøkte en dyrlegen med ekstra kompetanse på tenner på Moss Dyreklinikk. Dyrlegen hadde aldri vært borti en sånn ekstratann før, og måtte konferere litt med noen andre. Jeg synes alltid det er betryggende når dyrlegen innrømmer sine mangler, og tar seg tid til å undersøke og forberede seg når erfaringen mangler. Jeg stolte derfor på at Muffi var i trygge hender da tannen endelig ble operert ut. Vi har den fortsatt i et lite prøveglass.

Vi øver på tygging
Selv om den dustete tanna nå var vekk, så løste ikke det matproblemene til Muffi over natta. Hun måtte fortsatt lære seg å tygge. Det betød uker med våtfôr med stadig flere tørrfôrbiter i. Gleden og stoltheten var enorm den dagen vi for første gang hørte henne tygge på en bit. Da visste vi at dette skulle vi få til. Til slutt fikk hun vanlige tørrfôrporsjoner med så lite våtfôr at det så vidt smurte noen av bitene. Slik spiste hun i flere uker, det tok lang tid før hun skjønte at mat som ikke luktet våtfôr var til å spises, men til slutt gikk det opp et lys, og nå spiser hun som en normal katt.

Kosepus
Muffi og Lynx er omtrent like gamle, og de ble bestiser fra første stund. De leket og herjet, vasket og koste med hverandre, og det var en fryd å følge med på dem. Da Copy kom, ble hun raskt en del av gjengen, og Ayla ble også inkludert, selv om forholdet mellom Muffi og vofferten er veldig enten eller. Også med folk er hun sosial, og hun elsker kos. Hun ligger ofte ved siden av meg på sofaen med motoren på fullt, eller godt klemt inntil meg når jeg skal sove.

DSC_4461-2

BFFs

Sniken
Jeg tror det sjelden har vært så morsomt å bli kjent men en katt som det var å lære Muffi å kjenne. Hun skiller seg veldig ut. Hun er frempå og frekk, sleip og utspekulert. Hun har perfeksjonert teknikken «lufta er for alle», og bruker den aktivt for å få det som hun vil. Hun er en snik. Hun hopper f.eks. aldri direkte opp i middagstallerkenen, men slenger seg henslengt på den andre siden av bordet, nesten umerkelig, og så sklir hun bortover til man plutselig oppdager at hun sitter med en labb i maten. Og tar man henne på fersken i noe hun vet hun ikke for lov til, så plasker hun rett ned på magen, og setter opp en mine som sier «Meg? Nei, jeg har liggi her hele tida, jeg» mens hun blunker uskyldig. Man kan jo bare smile. Hun er vår lille klovn, hun har til og med svart klovnemunn, og vi elsker henne uansett hvor freidig hun er. Eller kanskje nettopp derfor….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker