Daglig navn: Oliver
Kjælenavn: Olli
Født: Satt til 15/3-2010
Rase: Angstball
Pels: Sølvgrå tabby

DSC_5424-2

Pene gutten <3

«Hjelp, hva skal jeg gjøre med Oliver!» Denne setningen var det aller første jeg hørte eller så noe til Oliver. Det var tittelen på denne tråden på forumet dyreprat.no, et forum jeg er veldig glad i. Helene, som var splitter ny på Dyreprat, var på desperat jakt etter råd om hvordan hun kunne redde katten sin Oliver fra å bli avlivet mens hun selv studerte i England.

Helene skrev:

Jeg begynner med litt bakgrunnsinformasjon. For 3 1/2 år siden (da jeg fremdeles bodde hjemme hos foreldrene mine i Oslo) kom en tynn hannkattunge på rundt 3 mnder til oss og holdt seg i hagen vår og mjauet en del. Katten vi hadde fra før (Kovu) tok vare på han og vi gav han mat utenfor huset. Det var opplagt at han var født ute og ingen responderte på lapper vi hengte opp om noen kjente han igjen. Etterhvert endte det med at vi tok han inn, kastrerte og chippet han og gav han navnet Oliver, og jeg fikk «tammet han».

Jeg flyttet ut et år senere (til sentrum) og Oliver fortsatte å bo hos foreldrene mine med katten vi hadde fra før. Men i ettertid ble Kovu lei av at Oliver alltid skulle være oppå han, Kovu ville ikke spise om Oliver var inne og han ville ut når Oliver kom inn, og prøvde generelt unngå han. og foreldrene mine ble også lei da han ikke var like trygg på dem, og de måtte gå inn for å kose med han, men også fordi de så at det gikk utover Kovu. I mai fant vi noen som kunne ta over Oliver.

Han har vært «vill» mot dem helt siden det. Han gjemmer seg hele tiden, lar dem ikke komme i nærheten, freser og holder seg unna, og har tisset i en av sengene et par ganger. Dette er har foregått i 4 måneder, og det har ikke vært noen form for forbedring (heller verre). De har vondt av at han er så redd for dem og at han oppfører seg sånn, og de orker og ønsker ikke ha han lengre. Og ja, de har brukt Feliway (sånn man setter i stikkontakten) de siste 3 mndene. De har også prøvd mange ting de har lest på nettet osv for å gjøre han trygg på dem, men de får det ikke til. Han har vært redd i konstant 4 måneder.

olli2

Oliver som ung (foto: Helene)

Helene studerte da, som sagt, i England for et år, men ville veldig gjerne ha Oliver som sin katt resten av hans liv når hun får etablert seg tilbake i Norge igjen til sommeren. Alle rundt henne foreslo avlivning, men den katten hun kjente, og som stolte på henne, fortjente en sjanse, mente hun.

Prøver å hjelpe
Jeg ga de beste rådene jeg kunne komme på, som var å finne et fosterhjem hos noen med erfaring med usikre katter. Det virket også for meg som han savnet selskap av andre katter, noe som ikke er uvanlig hos katter som er veldig skeptiske til mennesker.

Jeg syntes det var så hjerteskjærende at denne pusen, som hadde overlevd tross dårlige odds, skulle måtte avlives fordi ingen ville gi han en sjanse i noen måneder. Det var alt som trengtes, et sted han kunne være frem til sommeren, når mamma’n hans flytter hjem, et sted der han blir tatt hensyn til og får lov å ta ting i sitt tempo.

Jeg bare må
Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på Oliver den kvelden, og innen jeg gikk og la meg, hadde jeg bestemt meg: Vi MÅTTE hjelpe Oliver og Helene. Det skinte i gjennom det Helene skrev at hun genuint elsker gutten, og jeg kunne ikke med god samvittighet la være å hjelpe. Det var snakk om så lite som skulle til, og det kunne bare ikke bli avgjørende for om denne pusen skulle få leve eller ei. I hvertfall ikke om jeg hadde noe jeg skulle ha sagt om det.

Helene skrev:

Han er verdens nydeligste pus mot de han kjenner, og han elsker kos, ruller rundt på ryggen for kos på magen, klorer og biter aldri og har en fantastisk morsom personlighet med «skofetisj». Jeg er så utrolig ufattelig glad i han.

olli1

Min sko! (foto: Helene)

Praktiske løsninger
Jeg snakket med Marianne dagen etter, fikk henne til å lese det Helene hadde skrevet, og forklarte at dette følte jeg veldig sterkt var riktig. Marianne er litt mer nøktern anlagt enn meg, som stort sett svever rundt på magefølelsen, så hun hadde noen innvendinger av praktisk karakter. Det viktigste var å ha klare avtaler som hvem som hadde ansvar for hva mellom oss og Helene, samt en backup-plan om ting gikk helt skeis. Ikke noe problem, jeg hadde allerede tenkt på å lage en kontrakt. Det var det eneste fornuftige, for vi kjente ikke Helene, og hun kjente ikke oss. En kontrakt ville beskytte oss alle. Det var Helene helt enig i, og jeg tror jeg sjelden har hørt en så lykkelig jente som da jeg fortalte at vi ville ta inn Oliver som leieboer.

Skumle buret
Det første hinderet på veien var å få Oliver hit. Han var så redd og sky der han bodde, at de ikke ville ha en sjanse til å få han i et bur. Derfor stilte Helenes mor opp for å prøve. Oliver var jo nokså trygg på henne den gangen han bodde hos henne, men nå overskygget angsten alle gode følelser han noen gang hadde hatt. Det ble med forsøket.

Plan B måtte iverksettes, og det var der vi fikk det endelig beviset på at magefølelsen min hadde rett. Helene dro fra England til Oslo, kun for å få flyttet Oliver til oss. DET står det respekt av, og det er både rørende og varmende at noen vil gå så langt for pusen sin.

Siste utvei
Hva som har skjedd med Oliver i det hjemmet han bodde i i 4 måneder, det får vi nok aldri vite, men det har helt klart vært ekstremt traumatisk for han. Selv Helene hadde store problemer med å skulle få gutten inn i et bur. Til slutt måtte hun ty til brutale metoder, og fange han i et pledd. Langt fra ideelt, men tiden var ute. Hvis han ikke ble flyttet den helgen, ville de han bodde hos avlive han.

olli3

Oliver slik Helene husker han.

Flytter inn
Så kom da Oliver til oss, endelig, lørdag 5. oktober 2013. Vi hadde gjort klart kjellerstuen til han, som han skulle få ha for seg selv. Helene slapp han ut der uten oss, slik at han skulle få slått seg litt til ro uten å måtte forholde seg til oss. Han fikk være i fred til dagen etter.

Vi hadde blitt enige om at det beste var om han kun måtte forholde seg til én person, i hvertfall de første ukene. Det ble naturlig nok meg, siden jeg er hjemme. Den andre dagen han var her, begynte vi på den lange vandringen fremover, en vei vi fortsatt trasker på.

Frem med testskjemaer
Jeg brukte de første dagene til evaluering. Jeg måtte finne ut hva han reagerte på, hvordan han reagerte, og hvor sterkt. Jeg følte meg som en skikkelig drittsekk når jeg presset han på ting som for han var ufattelig skumle, men jeg følte det var nødvendig å kartlegge mest mulig. Det ville jo vært helt krise om jeg klarte å få han noe tryggere på et punkt, og så ødela alt sammen ved å trigge et annet ved et uhell. Altså, det beste var å finne alle triggerpunktene like godt først som sist.

DSC_5402-2

Ha deg vekk!

Angst er IKKE gøy
Vi hadde jo på forhånd fått høre om hvor redd Oliver var, men jeg tror ikke jeg helt hadde forstått akkurat hvor mye angst denne katten hadde. Jeg var nok i overkant optimistisk før han kom, det skjønte jeg ganske snart. Jeg så bare angst, ikke Oliver. Han var så godt gjemt bak en gardin av frykt, at det er først nå, 4-5 måneder senere, vi begynner å bli kjent med personen Oliver.

Jeg lever med angst selv, noe jeg føler gir meg bedre innsikt i hva Oliver har å slite med. Jeg har følt på kroppen hvor ødeleggende for mye press utenfra kan være. Tålmodighet er stikkordet, og den med angst må få tid og plass til å jobbe i eget tempo. Samtidig må man ikke glemme oppmuntring i form av lett pushing. Det er en hårfin balanse, som er individuell, så man må prøve seg frem litt.

Blablabla
Da jeg var ferdig med kartleggingen av Oliver, begynte jeg helt på scratch. Jeg tilbragte timer med å sitte på gulvet og bare prate til han. Det er ikke en ting han ikke vet om alle de andre dyrene i Steiro Zoo, pluss at han har vel «lest» en bok eller to. Målet her var å få han vant til meg og stemmen min, uten at han følte seg presset.

Godtemomsen
Så tok jeg frem godbiter. Han ville først ikke spise noen ting mens jeg var der. Jeg brukte en fjærpinne som jeg sprayet Feliway på til å venne han til å bli tatt på, og med den klødde jeg han på hodet. Det var ikke tilfeldig, for jeg har tidligere erfart (og senere lest) at katter ofte blir oppmuntret til å spise hvis man klør dem på toppen av hodet. Det virket også på Oliver, og den første gangen han spiste en godbit mens jeg satt der, fikk jeg skikkelig klump i halsen.

DSC_5417-2

Vinduskarmen er stedet jeg får best kontakt med Oliver. Etter blodet på hånda å dømme, ser det ut til at vi har hatt en liten diskusjon.

Vi fortsatte å jobbe med godbitene. Jeg holdt dem bort til han, og han snuste på dem før jeg la dem på gulvet foran han. Noen dager senere tok han den første direkte fra hånda mi, og da kom tårene for første gang. Det ble ikke siste.

Ond sirkel
Oliver har hele tiden vært veldig vokal og utagerende. Han freser som hilsen, og han slår ut fra prinsippet «angrep er beste forsvar». Det rare er at han overhodet ikke har et aggressivt kroppsspråk. Ørene står rett opp, halen er i ro og han sitter ofte med rompa lavt. Vi har en teori om at han er låst fast i et mønster av frykt, hvor fresing og dasking har blitt en innarbeidet vane, mer enn et forsøk på å skremme og skade. Det er åpenbart at personlig rom er viktig for han, og så lenge man holder seg på en meters avstand, så er det greit.

Vi har jobbet mye med å bryte dette mønsteret. Jeg har hele tiden vært veldig bevisst på at fresingen og slåingen ikke skal gi den belønningen han ønsker. Derfor, om han freser eller slenger ut labben, så blir jeg stående, og hånden min blir der den var. Jeg flytter meg ikke før han har roet seg ned. Dette har selvfølgelig resultert i en del blodige skrammer, men det gjør meg i grunn veldig lite. En hånd uten katteklor føles ikke helt riktig likevel 😛 Etter hvert har han faktisk forstått at å slå ikke funker på meg. Han oppnår ingenting, og i skrivende stund er det mange uker siden jeg har blødd for Oliver. Fresingen sitter dog litt hardere i, men vi jobber fortsatt med saken.

Det første store gjennombruddet
10.november er dagen jeg nok for alltid vil huske aller best når jeg senere vil tenkte tilbake på Oliver. Selv om han har hatt stor fremgang siden den dagen, og uansett hva som skjer fremover, så vil det som skjedde da være det aller største for meg. Det var den første dagen Marianne var nede hos Oliver. Hun satt på en stol i den ene enden av rommet, mens Oliver satt midt i ei hylle på den andre siden. Jeg hadde med meg Copy ned, som er veldig omgjengelig, og jeg håpet de ville bli venner. Det som så skjedde skrev jeg om i Olivers dagbok på dyreprat.com. Jeg klarer ikke å beskrive det bedre nå, så her er den umiddelbare gjenfortellingen:

Vi pratet litt, og Copy surret rundt med noen leker. Oliver visste ikke helt hva han skulle tro, tror jeg. Først så prøvde jeg å gi han en godtbit, men han ville ikke ta den. Så da han freste, puttet jeg den inn i munnen hans. Der ble den, halvveis ute, i flere minutter. Så fant jeg frem noen Whiskas sticks, som han er veldig glad i, og Copy ble veldig begeistret. Jeg løftet henne opp til hylla Oliver satt på, og lot henne spise noen biter der. Oliver snuste på en bit, men hadde fortsatt den første halvveis inn i kjeften, og kom ikke så mye lenger. Så begynte han å sikle litt, så jeg tenkte jeg skulle få han til å frese eller noe for å få han til å flytte på den biten, og begynte å klø han mellom ørene, akkurat på samme måte som jeg gjør med de andre når vi koser. Til min store overraskelse hold han helt kjeft, og lukket i stedet øynene, bøyde hodet og nøt!!! I flere minutter. Jeg fikk store tårer i øynene, og måtte til slutt endre stilling. Så prøvde jeg igjen, med samme resultat, og da plasket tårene i gulvet. Det var noen utrolige minutter, og Marianne satt helt fjetret med tårer, hun også. Noe så fantastisk! Jeg liker å gi meg mens jeg ligger på topp, så jeg svevde opp trappen igjen med et digert glis om munnen og tårer overalt. Copy ble igjen der nede for å underholde han litt.

Det var virkelig en utrolig opplevelse. Kanskje mest av alt fordi den kom så uventet. Bare noen som har opplevd noe lignende, kan forstå den lykkerusen jeg var i. Det kan kanskje virke rart for noen å lage sånt oppstyr for noe så tilsynelatende bagatellmessig som å gi en katt en godbit eller kose den på hodet. For Oliver, med hans enorme angst, var dette kjempeskritt, noe vi forstår, og til og med klarer å sette oss inn i. Derfor feirer vi hvert eneste skritt han tar fremover.

«Godt å bli kost… bare jeg får tenkt meg om»
Siden denne dagen har jeg fått kose han på hodet mange ganger. Det som er litt…skal vi si frustrerende… er at vi må gjennom den samme regla hver gang, med fresing, unnavridninger og dasking i lufta. Helt til jeg får klødd skikkelig et par ganger så gardina går opp, og han husker og kjenner at dette faktisk er behagelig. Da legger han hodet på labbene, lukker øynene og nyter. Det virker som om han fysisk må påminnes at kos er deilig før angsten for nærhet lar meg slippe til.

DSC_5410-2

Ikke så verst, sånn egentlig.

Matskål av menneskehånd
I desember begynte jeg på en ny taktikk. Jeg fôret gutten kun fra hånda. Altså, skulle han ha mat, så måtte han spise den fra håndflata mi, som fungerte som en matskål. Etter litt nøling, aksepterte han den nye matrutinen forbausende fort. Han kom bort til meg, og satt rett for foran meg for å spise.

DSC_5428-2

Slik spiste Oliver alle sine måltider i mange uker.

Døren går opp…
Den første helgen i februar tok vi avgjørelsen som har vist seg å bety enormt mye. Vi satte opp døra til kjellerstua, først bare noen timer hver dag, slik at Olli kunne gå ut av rommet sitt, og de andre kattene kunne gå inn. Vi var litt engstelige. Ville han få panikk og prøve å komme seg ut av huset? Hva ville han synes om å plutselig få 9 andre katter rennende inn til seg til alle døgnets tider? Vi kunne spart oss bekymringene.

… og ut kommer Oliver
Det tok fire dager før gutten turte å bevege seg ut av rommet, men da det først skjedde, holdt jeg på å knekke nakken. Jeg satt ved PC’n, og hørte Oliver prate. Jeg tuslet bort til trappa og lente meg over rekkverket for å se. Der satt han. En halvmeter utenfor dørstokken. Ikke mye, men nok til at jeg nesten trilla over rekkverket av forbauselse.

Siden det har han stadig flyttet seg lenger. Først ut i gangen nede, så oppover trappa, og da vi sto opp søndag for to uker siden, satt han og lekejakta på ørkenrotteakvariet i stua. Jeg fikk til og med lov til å gå bort til han, og klødde han litt på hodet. Fantastisk!

DSC_5621-2

Vi rakk å forevige øyeblikket den søndagsmorran. Modige gutten!

Alles nye kompis
At døra til kjellerstua nå alltid står åpen, betyr at Oliver nesten alltid har besøk på rommet. Det har hatt en veldig positiv innvirkning på han. Det er tydelig at han trives i selskap med andre katter, og han er så omgjengelig som en katt kan være. Han har ikke et vondt ord å si til noen, han leker sisten med Copy, og sover på sofaen sammen med Muffi og Will (ja, drama queen Will synes faktisk at Oliver er riktig så kjekk, han har visst ikke guttelus i hele tatt). Samværet med andre pelser, og at han stadig flytter grensene sine litt, har gjort underverker for selvtilliten hans. Det betyr at vi nå endelig får muligheten til å bli kjent med Oliver, med hvem han egentlig er under all frykten. Og etter som vi blir bedre kjent med han, så finner vi egenskaper vi kan utnytte for å hjelpe han videre.

Mat? Ja takk!
Vi har lenge mistenkt at Oliver er et matvrak. Det har jo vært godbiter og mat som har vunnet meter for oss, og han har til og med spist kalkun fra munnen min. Angsten hans har dog vært så sterk at den har overskygget lysten til mat. Nå som selvtilliten stadig øker, vinner matlysten stadig mer terreng. Det har ført til at han i skrivende stund (9. mars) har spist alle sine måltider, tre per dag, oppe på kjøkkenet, sammen med alle de andre pelsene, i fire dager. DET hadde vi ikke våget å drømme om ved juletider.

Foreløpig oppsummering
Jeg vil beskrive den prosessen vi har vært gjennom til nå som veldig følelsesladd. Vi har svingt mellom frustrasjon og intens glede, mellom tristhet på hans vegne og gledestårer for museskritt. Med den fremgangen vi har opplevd den siste måneden, er det nå bare moro og spennende å følge med. Han har langt igjen ennå, for all del, men nå ser vi lys i enden av tunnelen, og det er så deilig at dere aner ikke.

One Response to Oliver

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker