Daglig navn: Ophelia
Kjælenavn: Offi, Bollemor
Født: 2/1-04
Rase: Pyse
Pels: Svartskilpadde korthår

DSC_4660-2

Ophelia kom til oss en natt i november 2011, helt tilfeldig. Sånn i 2-tida på natten oppdaget vi at vi manglet ketchup til middagen (ja, for fintfolk spiser middag midt på natta, tenk). Marianne satte seg i bilen og kjørte til den døgnåpne bensinstasjonen. Der så hun en liten og tynn pusefrøken som rotet rundt i søpla og sleika dressingrester på en burgerpapir. Hun spurte han som jobbet om pusen, og fikk vite at hun hang mye rundt der og lette etter mat i søpla. Noen kunder irriterte seg over henne, men selv syntes han synd på katten. Pusen var, tross til tider tøff behandling fra folk som gikk forbi, tillitsfull, og Marianne fikk hilse på henne. Det viste seg at hun hadde øretatovering av den gamle typen med nummer, og da tok Marianne frøkna med seg i bilen slik at hun kunne sjekke nummeret. Må si jeg ble litt overrasket et lite øyeblikk da Marianne kom hjem. Hun dro jo ut etter ketchup, og kom hjem med en hel pus.

Eier søkes
Pusen var kosete og sulten, så det var null problem å lese av nummeret i øret. Et kjapt søk på nettet, og vi fant den hun var registrert på. Adressen var et godt stykke unna der vi fant henne, så frøkna fikk bli over natten, så kunne vi ordne opp dagen etter. Natten tilbragte hun ved siden av meg i senga.

Dagen etter, søndag, fikk vi ta i hun som sto som eier av pusen. Vi ble jo så glade da vi fant ut at hun var merket, for betød at hun jo hadde et hjem. Trodde vi. Men så enkelt var det naturligvis ikke. Hun som sto som eier, «Frida», hadde ikke hatt katten på flere år, for den hadde fulgt med på flyttelasset til en eks ved samlivsbrudd. «Frida» trodde fortsatt katten bodde hos han, men etter at hun etterforsket litt, fant hun ut at eksen hadde gitt pus videre, og der forsvinner alle spor. Antakelig hadde hun gått ute en god stund da vi fant henne.

DSCF3571-2

Det aller første bildet vi tok av Ophelia

Jakten på hjemme
For å gjøre situasjonen enda mer fortvilet, kunne ikke «Frida» ta pusen hjem til seg. Hun hadde en hund som var svært aggressiv mot katter. Utover søndag ettermiddag pågikk jakten på et nytt hjem. Det så en stund lyst ut, men det sprakk, og til slutt sa «Frida» at den eneste løsningen hun så var å avlive frøkna. «Det kommer ikke på tale», svarte jeg, «da blir hun her». Jeg spurte ikke Marianne engang, jeg visste hun ville sagt akkurat det samme som meg. Vi hadde bare dager i forveien fått tilslag på huset her i Hølen, og da kunne vi styre antall katter som vi ville. «Frida» ble veldig glad for at vi ville gi pusen et hjem, og sendte oss til dyrlegen, som var hennes venninne, på mandag, uten av vi skulle betale for det. Det ble frøkna sjekket grundig. Hun var mager, og hadde mark, men var ellers i god form etter forholdene. Hun fikk markekur og vaksine. Kastrert og merket var hun jo fra før.

Nervebunten
Når ting så roet seg etter at avgjørelsen var tatt, måtte jo damen få et navn. Etter litt frem og tilbake, ble vi enige om Ophelia, som er en avart av «Fridas» egentlige navn. Nå oppdaget vi fort at selv om Ophelia var tillitsfull, så hadde hun plenty med issues. Hun var redd for føtter, hun turte ikke å spise hvis noen så henne, og hun ville ikke ut. Våre teorier om bakgrunnen for disse problemene er at hun har blitt eller blitt forsøkt sparket bort, antakelig mens hun prøvde å snike til seg mat eller søppel. Vi tror også at hun var redd for å ikke få komme inn igjen hvis hun gikk ut.

Mat til besvær
Det har vært en lang og frustrerende vei å få Ophelia dit hun er i dag, selv hun det fortsatt sitter igjen småting. Det har blitt felt en del tårer på hennes vegne, heldigvis mest gledestårer. Jeg kan ikke beskrive hvor vondt det er å se en pus løpe og gjemme seg, bare fordi man tilfeldigvis gikk forbi når hun prøvde å spise. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa «Næmmen, kjære Ophelia, det er klart du får lov å spise, jenta mi». Fordi hun ikke hadde hatt regelmessig tilgang på mat, så spiste og spiste hun, og kroppen klynget seg til alle kalorier den fikk tak i. Da hun kom til oss veide hun 3,1 kg. I løpet av åtte måneder spratt hun opp i 4,8 kg. Vi så jo at hun la på seg, og at hun etter hvert begynte å bli vel rund, men hun turte fortsatt ikke å spise med publikum, så vi kunne ikke styre inntaket. Dessuten, det var viktig at hun skjønte at hun ville få mat flere ganger hver dag.

DSC_4527-2

Kjælenavnet Bollemor forklarer seg vel selv…

Så, en dag kom jeg bardus på henne mens hun spiste, og jeg forventet jo at hun skulle spinne avgårde. Da hun ble sittende, ble jeg helt paff, og ble bare stående og se på. Snart trillet tårene, og det kom vel noen hulk av typen «Åååhh, jenta mi». Da løsnet det, og hun kunne spise mens vi var der. Etter noen uker for å gjøre henne trygg på dette, ble hun satt på slankefôr. Siden har hun gått ned, opp og ned igjen. Nå holder hun seg så vidt under 4 kg. Fortsatt litt mye, men hun ser i hvertfall ikke lenger ut som om hun har svelget en håndball.

Fra frykt til kos
Ophelia trives best i høyden. Føtter, sko og bråkete bukser er skumle saker. Tidligere løp hun så fort noen kom gående. Satt hun i høyden, var hun veldig kosete. I hvertfall på hodet. Kroppen var tabuområde, og prøvde man seg, ble man belønnet med fres og dask. Heldigvis skjønte hun etter hvert at vi ikke hadde planer om å sparke etter henne, og nå går det helt fint å kose med henne selv om hun sitter på gulvet.
Kos er hun veldig selektiv på. Hodet har åpen invitasjon, og holder du deg der, så blåser hun en lang marsj i hvem du er og hva du heter. Fortsatt er hun veldig følsom på kroppen, men det hender jeg eller Marianne får lov. Første gang jeg fikk lov å kose henne på magen var stort. Ble nok litt sipping, da også. Om hun er i skikkelig kosehumør, så er magekos storveis. Prøver andre folk seg på å ta på kroppen hennes, får de tydelig beskjed om å la være, noe som fikk stefaren min Steinar til å hive kaffe i fanget på broder’n.

Ut i den store verden
Utegang er big deal for Ophelia. I løpet av de to månedene før vi flyttet til Hølen var hun ikke i nærheten av døra. Heller ikke etter vi flyttet viste hun noen interesse. Utover våren fikk vi et dilemma. Når det ble varmere, ville jo dørene stå oppe, og vi skulle sette inn katteluke. Tenk om hun fikk panikk, og bare løp ut og bort? Alle de andre kattene ble jo tatt med ut på turer i bånd i et par uker før de fikk gå ut på egenhånd etter flyttingen, men hvordan skulle vi løse dette med Ophelia? Vi prøvde å ta på henne sele og ta henne med ut, men hun var så redd at det måtte vi bare slutte med. Vi måtte bare ta sjanse på at hun ville ta det i eget tempo. Og det gjorde hun. Utover sommeren, mens verandadøra sto åpen, ble hun mer og mer nysgjerrig. Hun satt mye i døråpningen og tittet ut på verden, til en dag vi plutselig oppdaget at hun snek seg ut på trappa. Vi på to bein frøys, turte ikke å røre oss, og vi begge gliste med tårer i øynene. Så innmari stolte!
Mens sommeren skred frem, beveget Ophelia seg stadig mer ute. Langt gikk hun ikke, hun holdt seg innenfor noen meter av dørene, og ble hun redd, var instinktet heldigvis å løpe inn fremfor vekk. Om vinteren var hun ikke så mye ute, er ikke så glad i kulde, men da våren kom i 2013, kom også nye turer ut. Nygjerrigheten har tatt overhånd noen ganger, og hun har nå vært rundt hele tomten. Så, 1/7-2013, kom dagen vi hadde ventet på: Ophelia gikk ut av tomten! Jeg sto tilfeldigvis på verandaen, og fikk tatt et nokså dårlig mobilbilde. Så ringte jeg Marianne, som var på jobb, og hulket til henne at Ophelia var ute i bakken. Da kom den noen tårer tilbake gjennom telefonen også, gitt.

Bilde0021-2

En viktig milepæl <3 (billig mobil og lang avstand = dårlig kvalitet)

Jammen meg har jenta kommet langt siden hun ble funnet på bensinstasjonen midt på natta. Fra å være redd for å spise foran folk, ha fobi for føtter og brå lyder og agorafobi, spiser hun nå gjerne med kos, hun koser gjerne på gulvet, og hun tusler rundt ute. Noen ting henger igjen selvsagt. Hun er fortsatt redd for bukser som bråker, plastsekker og arbeidssko, og hun vil ikke bli holdt. Hun er dessuten veldig beskjeden, og flyr fort i forsvar. Men dette er småtterier, og hun går fortsatt fremover. Vi ser hun tar små skritt hele tiden. Vi er bare så innmari stolte av denne jenta, og så veldig glade for at hun nå har et mye bedre liv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker