Daglig navn: Spike
Kjælenavn: Spikey, Tjukken
Født: 28/3-06
Rase: Teddypus
Pels: Gul tabby korthår

Spike_02

Sjarmpus

(Fordi historien er lik, er den første delen av dette portrettet likt som for søsteren Willow)
Tidlig på sommeren 2006 forsvant Tigern, en katt vi hadde hatt fra han ble født. Han var svært hjemmekjær, og hadde kun vært borte én gang over natten i løpet av hele sitt liv, og den gangen kom han hjem tidlig på morran. Da han hadde vært borte i to dager kom en skikkelig vond følelse, og den tredje dagen skjønte vi at han ikke ville komme hjem, selv om jeg i mange år etterpå har drømt at han plutselig har sittet utenfor døra. Tigern var gul, det samme var Venus sin bror Pjotten, og begge hadde det gule «sjarmgenet», det som gjør at gule katter går for å være de mest omgjengelige kattene. Begge var fantastiske puser, og nå var begge borte. Sånn kunne vi ikke ha det, vi måtte ha en gul guttepus. Samtidig ville vi gi noen som trengte det et hjem. På grunn av de voksne kattene ville en kattunge være enklest å integrere, selv om voksne ofte er vanskeligere å omplassere.

Mission: Find a yellow cat
Marianne dro til Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) sitt hjelpesenter på Mosseveien i Oslo for å se hva de hadde. Det første hun ser på vei inn på kattungerommet er et gult nurk med kursen rett mot henne. Han bortimot kastet seg opp i armene på henne, og dermed var avgjørelsen tatt; gutten hadde bestemt seg for hvor han ville. Men ting er sjelden så enkelt, og det fantes et aldri lite tillegg til denne pusen, en søster med fobi for både folk og katter. Så redd var hun, at ingen fant henne før de tittet innerst i et bur som sto på gulvet. Der satt hun, grå og skremt av alt og alle. Aller helt ville DOOA at de to søsknene skulle omplasseres sammen, for den eneste jenta var trygg på i hele verden var broren. I tvil om vi kunne ta i mot to katter, satte Marianne nesa hjemover for å snakke med meg. Jeg var ikke i tvil, to kattunger var bedre enn en, og den redde frøkna skulle vi nok få en ordnings på, det var jeg sikker på. Sånn ble det. En telefon til DOOA avgjorde saken en gang for alle, og de to små skulle bli en del av Steiro Zoo.

DSCF1701-2

Blir ikke mye søtere enn dette

En selvsikker ung herre
Få dager senere dro Marianne for å hente småttingene. Da hun kom hjem igjen med buret fullt fikk vi en demonstrasjon av hvor ulike to søsken kan være. Så fort døra på buret ble åpnet, spankulerte gutten ut, med halen rett til værs, som den største selvfølge; «her bor jeg, sånn er det med den saken». Vi fant fort ut at dette var typisk for Spike. Han var leken og nysgjerrig som liten, om enn litt dårlig trent (kondisen hans var ikke til å skryte av). Han gikk godt overens med de andre pelsene, og sa ikke nei takk til å bli vasket av gamlefar Doffen.

En meget spesiell «smokk»
Spike vokste opp til å bli den sjarmpusen vi hadde håpet. Happy-go-lucky og easy going som få, en skikkelig koseklump, teddybjørn i kattefasong. Fordi han mistet moren alt for tidlig, ble han, som søsteren, suttekatt. Jeg har Raptus, en tøyrotte fra Ikea jeg fikk til jul av min søster, og halen til Raptus var fin-fin smokk, syntes Spike. Hele 1/3 av halen gikk ned i svelget på gutten, og han suttet fornøyd og høylytt mens purrekverna gikk for fullt. Veldig nusselig. Da han var rundt året la han fra seg denne vanen.

DSCF1975-2

Sutter på Raptus’ tenner

Virkelighetstrøkk #1
Selv om han var selvsikker som liten, og fortsatt var tillitsfull som voksen, har han en følsom og sårbar side. Det flyttet en hannkatt inn i nabohuset, en skikkelig ramp av en kar, som umotivert gikk til angrep på både andre katter og folk. Nå viste det seg at den katten hadde ordentlig vondt i ryggen, så han oppførte seg bedre etter hvert, men Spike ble veldig redd for denne katten. Han tok en periode opp igjen suttevanen på Raptus, og vi hadde veldig vondt av han for vi skjønte at han hadde det vanskelig. Han var jo en enkel fyr som trodde godt om alle, og virkeligheten passet ikke helt med hans naive innstilling.

Virkelighetstrøkk #2
Da vi flyttet hit til Hølen, møtte Spike en katt som forandret han, kanskje for alltid. I nabohuset bodde det bl.a. en pusegutt som het Marken (hihi). Overfor oss var Marken en trivelig katt, kosete og tillitsfull, mens mellom Marken og Spike var det full kjemisk kræsj. De la hverandre for hat, og barket sammen i noen reale basketak hvor pelsen fløy og blodet skvatt. Spike gikk fra å være den superkoselige gutten vi aldri hadde hørt knurre, til å bli en kynisk og oppfarende hissigpropp i løpet av få uker. Han begynte å slå etter de andre pelsene for ingenting, han knurret selv når ingen var i nærheten, han ville ikke ha kos, og han var i grunn ikke særlig trivelig å ha i huset. Vi skjønte jo at han hadde fått en tøff leksjon, men det var grenser for hva vi kunne gjøre for å bedre situasjonen. Vi måtte bare håpe de to guttene ville klare å få til et våpenhvile på egenhånd. For et drøyt år siden flyttet Markens eier, og dermed også Marken, men Spike er fortsatt ikke tilbake til sitt gamle seg. Noe bedre har han dog blitt. Nå koser han i hvertfall, og kan finne på å leke litt, men han har fortsatt altfor kort lunte. Heldigvis ser vi glimt av den gode, gamle Teddypusen vår.

Spike_01

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker