Daglig navn: Will
Kjælenavn: Fnugget, Dokka, Prinsessa, Micro
Født: 28/3-06
Rase: Dramaqueen
Pels: Kremgrå tabby korthår

Willow_01

Vakker pusejente <3

(Fordi historien er lik, er den første delen av dette portrettet likt som for broren Spike)
Tidlig på sommeren 2006 forsvant Tigern, en katt vi hadde hatt fra han ble født. Han var svært hjemmekjær, og hadde kun vært borte én gang over natten i løpet av hele sitt liv, og den gangen kom han hjem tidlig på morran. Da han hadde vært borte i to dager kom en skikkelig vond følelse, og den tredje dagen skjønte vi at han ikke ville komme hjem, selv om jeg i mange år etterpå har drømt at han plutselig har sittet utenfor døra. Tigern var gul, det samme var Venus sin bror Pjotten, og begge hadde det gule «sjarmgenet», det som gjør at gule katter går for å være de mest omgjengelige kattene. Begge var fantastiske puser, og nå var begge borte. Sånn kunne vi ikke ha det, vi måtte ha en gul guttepus. Samtidig ville vi gi noen som trengte det et hjem. På grunn av de voksne kattene ville en kattunge være enklest å integrere, selv om voksne ofte er vanskeligere å omplassere.

Mission: Find a yellow cat
Marianne dro til Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) sitt hjelpesenter på Mosseveien i Oslo for å se hva de hadde. Det første hun ser på vei inn på kattungerommet er et gult nurk med kursen rett mot henne. Han bortimot kastet seg opp i armene på henne, og dermed var avgjørelsen tatt; gutten hadde bestemt seg for hvor han ville. Men ting er sjelden så enkelt, og det fantes et aldri lite tillegg til denne pusen, en søster med fobi for både folk og katter. Så redd var hun, at ingen fant henne før de tittet innerst under ei pute i et bur som sto på gulvet. Der satt hun, grå og skremt av alt og alle. Aller helst ville DOOA at de to søsknene skulle omplasseres sammen, for den eneste jenta var trygg på i hele verden var broren. I tvil om vi kunne ta i mot to katter, satte Marianne nesa hjemover for å snakke med meg. Jeg var ikke i tvil, to kattunger var bedre enn en, og den redde frøkna skulle vi nok få en ordnings på, det var jeg sikker på. Sånn ble det. En telefon til DOOA avgjorde saken en gang for alle, og de to små skulle bli en del av Steiro Zoo.

DSCF1680-2

Det første bildet. Nusselig, sant?

En prinsesse fødes
Få dager senere dro Marianne for å hente småttingene. Da hun kom hjem igjen med buret fullt fikk vi en demonstrasjon av hvor ulike to søsken kan være. Så fort døra på buret ble åpnet, spankulerte gutten ut, med halen rett til værs, som den største selvfølge; «her bor jeg, sånn er det med den saken». Innerst i buret lå det igjen en liten, grå klump med forskremte grønne øyne. Klumpen ble liggende der noen timer før den endelig lusket seg ut. Jeg satte meg på gulvet, hun krøp opp i fanget mitt, jeg løftet henne opp og vi satte oss på sofaen. Der ble vi resten av kvelden. Den livredde lille ullballen hadde altså funnet ut at jeg var best i hele verden, og der og da ble hun min lille prinsesse. Som kattunger flest fant Will på rampestreker, men allerede som liten så vi taktene til det som senere har blitt hennes varemerke; særhet og drama. Hun kunne til nød leke litt med broren, men aller helst hadde hun sett at alle andre, både folk og dyr, forsvant, og lot meg og henne være helt i fred.

DSCF1751_willow01

Mammas prinsesse!

Slappfisk
Will er en bedagelig anlagt frøken. Om vinteren beveger hun seg knapt utenfor døren, det kan faktisk gå uker mellom hver gang. Om sommeren stikker hun huet litt mer ut, men grå divaer anstrenger seg ikke unødvendig, noe som betyr at hun sjelden går ut av hagen. I hvertfall ikke alene. Det likevel hendt et par ganger at hun har diltet etter meg på skogtur. Ikke at jeg skjønner helt hvorfor, for det er sutring og klaging hele veien.

DSCF3466-2

Magen skal da peke oppover når man sover?

Sutrebøtta
Å syte og klage er forresten det hun kan aller best i hele verden. Så fort en annen katt i vanvare rusler forbi henne, så uttrykker hun høylytt sin misnøye, i et klagende tonefall ingen andre kan matche. Hun er, med andre ord, ikke særlig omgjengelig. Ei heller med folk. Det er først det siste året hun har funnet ut at Marianne duger til kos når jeg ikke er tilgjengelig. Før det fikk Marianne seg en på trynet hver gang hun prøvde å løfte opp prinsessen på erten.

Suttepusen
Will og broren kom til DOOA da de var tre uker gamle. Da hadde de mistet moren sin, og ble flasket opp av frivillige. Dette førte til at Will ble suttekatt, selv om hun de siste par årene har roet kraftig ned på suttingen. Det er pledd som er hennes foretrukne suttemateriale. Dvs., å kalle det sutting er kanskje ikke helt rett, for det er mest slikking hun driver med. Da går hun inn i en transelignende tilstand, helt fjern, og slafser i vei på pleddet mens hun knar med forpøttene (Steiro Zoo ordliste) og purrer det hun er god for. Så langt inn i sin egen verden er hun, at om jeg koser henne på magen, så løfter hun opp bakbeina til hun står på hodet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger denne katta har stått i sofaen med bakbeina rett opp.

DSC_0266-2

Står på hodet og sutter på pleddet

Will er en sær frøken, en ekte sutrekopp og asosial som få, men hun valgte seg meg. Da er det ikke til å komme utenom at jeg har et svakt punkt for denne divaen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om Steiro Zoo
I et blått hus i Hølen bor vi, Lene (meg) og Marianne, med alle dyrene våre. I denne bloggen kan du bli kjent med disse dyrene, og med oss på to bein. Siden vi begge sliter med psykiske utfordringer, vil noen innlegg også handle om dette. Jeg håper du vil trives sammen med oss :)
Facebook
Arkiv
Linker